Kp. 102 står på kategorien “Ny menighet i Ignacio Merino, Piura”, kp.101 står på «Helsesenteret i Saramiriza – del 2», mens kp. 104 vil bli å finne på «Reiser til Norge i 1987 og på 1990-tallet.”
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Besøk i menigheten i Tambo Grande.
Tambo Grande er et av stedene der menigheten i Chulucanas hadde begynt virksomhet. Landsbyen ligger nordøst for byen Piura, og er en av de større i dette området som kalles øvre Piura ved foten av Andesfjellene i øst. Vi ble innbudt av pastor Alberto til å besøke menigheten som holdt til i et lite hus bygd av soltørket leire. Det var en liten, men trofast flokk av troende som møtte oss da vi reiste på vårt første besøk til Tambo Grande. Vi besøkte vennene der flere ganger i løpet av de første par årene i Piura. Etter hvert ble det lille lokalet for lite. Vi ble fortalt at huset ved siden av kirken hadde stått tomt en lengre tid. Det var en «brujo», – en trollmann som eide stedet, men ingen ville kjøpe det. Folk var redde for at huset var forhekset. Dessuten var det ganske falleferdig. Dette huset hadde en dobbelt så stor tomt som den tomta kirken stod på. Vennene begynte å be om at de ville få anledning til å kjøpe huset og tomta, samtidig som de samlet inn penger til formålet. Etter samtaler med eieren, ble det enighet om pris og frist for innbetaling av avtalt beløp. Vi skrev om behovet til venner i Norge.
Kjøp av kirketomt og forberedelse til bygging i 1997.
I slutten av januar ble nabotomta til lokalet i Tambo Grande kjøpt og betalt. I februar reiste jeg dit sammen med pastorene Gilmer og Alberto. Da målte vi opp tomta og planla for riving av det gamle lokalet. Til sammen ble det et ganske stort areal som ville gi mulighet til et forholdsvis stort kirkebygg. Tomta kostet ikke så mye, men byggingen av et lokale i teglstein ville utvilsomt kreve et større beløp. Medlemmene i menigheten var fattige småbønder slik som de fleste innbyggerne i området. Derfor gikk det sakte med innsamlingen til bygget. Vi kontaktet vår venn Lars Svensson i Christian Life Church i Chicago. Som leder for ”Laymen for missions” hadde han og teamet hans hjulpet misjonærer i flere land i Latin Amerika med byggeprosjekter. I Peru hadde de vært mange ganger, blant annet fire ganger hos oss i Saramiriza. Lars var villig til å samle et team for å hjelpe til med å bygge kirken i Tambo Grande, men det ville trolig ikke bli før året etter. I løpet av året kom det inn gaver fra menigheter og venner i Norge og Chicago.
Arbeidet er raskt i gang. Lars og jeg studerer tegningene av bygget. Teamet vet hva de skal gjøre, og alle får sine instrukser. Den fine døra sees ved veggen bak.
Da vi kom til Piura fra Saramiriza i slutten av november 1997, hadde det nettopp kommet en fax fra Lars. Han bekreftet at han og fire andre bygningsarbeidere hadde kjøpt billetter til Lima den 7.januar 1998 for å hjelpe til med byggingen av kirken i Tambo Grande. En veldig god nyhet! Jeg fikk det travelt et par uker med innkjøp og frakt av alle materialene til bygget som måtte være på byggeplassen innen teamet kom. Den lille menigheten hadde selv kjøpt 2000 teglstein, en del jern og hadde en liten sum penger i byggekassa . Dessuten stilte mange av vennene i menigheten og fra nabomenigheter opp som medhjelpere og håndlangere. De hadde tidligere kjøpt en stor og solid dør til en fremtidig kirke. Den var pusset og lakket og ville bli en vakker inngangsdør til den nye kirken. Vi var takknemlige for alle gaver, også et større beløp som teamet hadde med seg da de kom.
Bygging av kirke i Tambo Grande i 1998.
Den 9.januar landet Lars og de andre i teamet på flyplassen i Piura der vi tok imot dem. De hadde masse bagasje, mest verktøy til arbeidet og diverse matvarer, men de hadde også med gaver til oss fra familie og venner. Den kvelden så vi for første gang videoer av Bill og Gloria Gaither’s “homecoming”. Gro og jentene hadde laget i stand en god middag, og vi hygget oss sammen denne velkomstkvelden. Alle de fem mennene i teamet ble plassert i senger og på madrasser rundt om i huset. På grunn av varmen var det tre av dem som ville ligge på den åpne, men overbygde takterrassen. Den svenske misjonærsønnen fra Bolivia, Tobias Strömgren var også med og hjalp til på bygget et par uker og bodde hos oss. Allerede den neste dagen kjørte vi til Tambo Grande der vi gravde grøfter, gjorde oppmålinger og planla arbeidet videre. På tross av regn, oversvømmelser, veldig varme og veier som var delvis ødelagte, kom råbygget opp som planlagt i løpet av januar. Den vanlige veien til Tambo Grande var helt ødelagt. Derfor måtte vi kjøre om byen Sullana. Det tok 1 ½ time hver vei. Vi stod opp kl.5 på morgenen, og var hjemme igjen ved 7-tiden på kvelden. Bare søndag var fridag for teamet, men ikke for oss! Denne reiseveien var likevel bedre enn å bo i landsbyen, der det ikke var noe skikkelig bosted eller matservering. Vi ville helst at de skulle holde seg friske!
Det store bildet viser veien til T.G. gjennom Sullana slik den var på det verste. Over sees takterrassen som også fikk sin del av regnet. Støpning av gulvet på det andre bildet.
Gro og Lindaura sendte med dem frokost og lunsj som de laget i stand dagen i forveien, oppbevart i kjøleskapet over natten. Litervis av rent og kaldt vann tok vi med i store termoser. Middagen hadde de klar hjemme da vi kom tilbake. Lucy var hos oss et par uker og hjalp til på kjøkkenet. Klesvasken ble også ganske stor, men heldigvis var det noen damer i menigheten i Tambo Grande som vasket det mest skitne og sølete arbeidstøyet vårt. Det var hele tiden med 8 -10 brødre fra menigheten i landsbyen på bygget, og de gjorde et godt arbeid. Våre amerikanske brødre gjorde en stor innsats de tre ukene de var hos oss. Vi var alle svært slitne på slutten. Ikke bare arbeidet, men også reiseveien, alt regnet og den fuktige varmen tæret på kreftene.
På det store bildet er veggene nesten ferdige. Over sees spisestua like ved bygget der teamet spiste sin medbrakte lunsj. Lindaura i gang med å gjøre i stand smørbrødene.
Avskjed med teamet og fullføring av bygget.
Veggene var på plass, gulvet støpt og over halvparten av takplatene var satt opp da siste dagen på bygget ble avsluttet med en samling på byggeplassen. Det var lørdag, og både barn og voksne fra menigheten kom for å takke teamet og alle medarbeiderne som hadde gjort et så stort arbeid på kort tid. Lovsang og bønn til Herren for hans hjelp og beskyttelse under arbeidet lød fra gruppen som stod inne i bygget under det halvferdige taket denne ettermiddagen i Tambo Grande. Dagen etter var det søndag og pent vær. Teamet ville gjerne ta et bad i Stillehavet før de forlot Piura. Gro kjørte dem ut til en badeplass ved kysten. Jeg kjente meg ikke frisk og orket ikke å være med, men sov hele formiddagen.
To av bildene er fra takkemøtet som jeg skriver om ovenfor. Bildet til høyre er fra dagen de to tomtene (med dårlige hus) ble kjøpt. Helt til venstre er det gamle lokalet med gutten i døren.
På kvelden var det avskjedsmøte i kirken i Ignacio Merino. Mandag formiddag gikk med til pakking av alt verktøyet. Mye av verktøyet la de igjen hos misjonærene Lindgrens i Lima for å lagre det der til kommende prosjekter i Peru. Det var med stor takknemlighet vi tok farvel med Lars og de andre brødrene på flyplassen i Piura den ettermiddagen. Den påfølgende uken la vennene i Tambo Grande på resten av takplatene. Pengene rakk til å leie en flink murer til å pusse veggene innvendig og frontveggen. Senere ble maling og annet arbeid som gjenstod, gjort ferdig på dugnad i løpet av ukene som fulgte.
På det store bildet sees pakkingen av verktøy, mens på det ene bildet over inntar teamet middagen hos oss etter endt arbeidsdag. Takstolene settes på plass.
Da jeg gikk til legen tirsdagen etter teamets avreise, viste det seg at jeg hadde sterk bronkitt og begynnende lungebetennelse. Ikke så rart jeg hadde kjent meg utkjørt og dårlig de siste dagene på bygget. Med medisinene jeg fikk og forbønn av venner, kom jeg meg ganske fort. Dermed kunne jeg ta den planlagte reisen til Iquitos for å gjøre ferdig avtalen med Fylkesregjeringen i Loreto om utbygging av Helsesenteret i Saramiriza. Gro hadde også vært dårlig mens teamet var hos oss.
En dag hun måtte ut noen ekstra ærend, blant annet til et apotek i sentrum av Piura, forteller hun hva som hendte: « Allerede et par dager hadde jeg kjent meg ganske så sliten og trøtt. Nå mens jeg gikk på fortauet på vei til apoteket, følte jeg det som all kraft forsvant fra meg. Helst ville jeg ha satt meg rett ned, men det kunne jeg jo ikke. Så jeg sukket til Herren og ba om styrke til å gå den siste strekningen til apoteket. Jeg kom meg innenfor døren og satte meg på en av krakkene som stod foran disken. Mer husker jeg ikke, før jeg så opp på farmasøyten og teknikeren som stod bøyd over meg for å ta puls og blodtrykk. De fortalte at jeg hadde falt ned fra krakken like etter jeg kom inn. Selvfølgelig ble de forskrekket, løp utenfor disken og bar meg inn på en seng på bakrommet. Nå ville de ringe etter en sykebil. Men jeg spurte dem pent om å ringe hjem og be Lindaura komme å hente meg. Noe tvilende gjorde de det, og litt etter kom pastor Landers og Lindaura i en taxi. Farmasøyten sendte med saltvannsoppløsning og gode råd. Vel hjemme måtte jeg gå rett i seng. Det gikk et par dager før jeg klarte å stå opp og begynne det daglige arbeidet igjen.»
Innvielse av den nye kirken i Tambo Grande.
Søndag den 26.april var vi i Tambo Grande og deltok i innvielsen av det nye lokalet. Kirken var pyntet til fest med ballonger og papirgirlander. Stoler ble lånt fra hele nabolaget for å gi sitteplasser til alle som ville være med på denne spesielle samlingen. Da dørene ble åpnet, fyltes lokalet raskt med rundt 300 personer.
Det store bildet viser gruppen fra Ignacio Merino foran kirkebygget. Vinduene mangler glass, men den fine døren er på plass. De øvrige bildene er fra innvielsen inne i kirken.
Det var mange tilreisende fra menighetene i provinsen. Vi leide en liten buss i Piura, og med stort og smått kom vi 25 fra menigheten i Ignacio Merino. Lovsangsteamet fra kirken i Chulucanas var med, likeså pastor Jacinto fra samme sted. Lokalet fyltes med lovsang og takk til Gud for den nye kirken og for alle som hadde bidratt til realiseringen av drømmen om et bedre og større Gudshus i Tambo Grande. Det ble en verdig og minnerik innvielse. Etter møtet ble det servert en velsmakende rett av ris og geitekjøtt som damene i menigheten hadde gjort i stand. De hadde også bakt en mengde småkaker og en stor to etasjes kake som ble servert helt til slutt. Menigheten teller 35 medlemmer, men vi har tro for at Herren skal gi vekst. Vennene er grepet av iver etter å formidle til andre hva Gud har gjort i deres liv. Noe arbeid gjenstod på bygget, som glass i vinduene. Men dette siste ble gjort i løpet av kort tid etter innvielsen.
