Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 96 og 97 står på kategorien “Misjonsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas”, mens kp.99 er nederst på kategorien “Ny menighet i Ignacio Merino, Piura”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Forberedelser til reisen.

Våren 1996 gledet vi oss over muligheten til å besøk Norge og Maino med familie i USA. Reisen var planlagt til begynnelsen av august. Billettene ble bestilt i god tid gjennom et reisebyrå, mens vi konsentrerte oss om alt arbeidet som måtte gjøres før avreisen.  Gjennom prosjektet «Helsesenteret i Saramiriza» var det budsjettert med en hjemreise hvert 2.år, men med kortere opphold i Norge enn vi hadde hatt før. Fram til hjemreisen i 1992 hadde periodene våre i Peru vært på rundt 3 1/2 år, unntatt den første som varte over 4 år, mens oppholdene i Norge var fra 1 til 2 år.

De to årene fra vi kom tilbake til Peru i august 1994 til reisen nå i august 1996, gikk som en røyk! Det hadde vært travle år med mange oppgaver både i jungelen og på kysten. Bare en måned før vi skulle reise, var John blant annet på en ny reise til fjellbyen Huancabamba. Denne gangen mistet han heldigvis ikke stemmen slik som forrige gang han var der. Mange søkte til møtene, noen ble frelst og andre åndsdøpt. Det var inspirerende dager og oppveide for den nifse bussturen på de smale, svingete veiene langs bratte stup.  I Saramiriza var oppgavene alltid mange, både i menighetsarbeidet og i forbindelse med Helsesenteret.

Florida var målet for den første delen av reisen.

Vi var glade og forventningsfulle da vi ankom flyplassen i Lima tidlig på morgenen den 4.august for å ta fatt på første delen av den lange reisen. Men vi fikk en overraskende nyhet av damen i billettskranken. Billettene våre til Miami var kansellerte! Var det mulig? Hva hadde hendt?  Det viste seg at vi eller reisebyrået skulle ha bekreftet billettene innen en viss dato, noe som var helt ukjent for oss. Billettene var både bestilt og betalt i god tid, og vi trodde at alt var i orden.   Det peruanske flyselskapet Faucett som vi skulle reise med, var imøtekommende og hjelpsomme. Etter en nervepirrende ventetid ordnet det seg med godkjennelse av billettene, og det var plass til oss på flyet. Vi pustet lettet ut da vi kunne gå ombord i flyet som skulle ta oss til Miami.

Det var viktig for oss å komme avsted som planlagt. Vi hadde avtalt å møte Maino og Kevin og deres to jenter, Naomi og Hannah på flyplassen i Orlando dagen etter. I Miami leide vi bil, overnattet underveis og kjørte videre til hotellet i Orlando der Kevin hadde bestilt rom til oss. De hadde hatt noen feriedager hos venner i Altlanta. Derfra fløy de direkte til Orlando. Det ble et gledelig gjensyn etter to års atskillelse. Vi hadde ikke sett hverandre siden vi besøkte dem i Texas da vi var på vei fra Norge til Peru sommeren 1994. Det ble omfavnelser og klemmer – stor stas å møtes igjen!

I Orlando, på flyplassen og på Disney World sammen med Maino, Kevin og barnebarna.

Nå lå tre dager med besøk i Disneys parker foran oss. Første dagen var vi i Magic Kingdom, den andre dagen gikk turen til Epcot Center og til sist gikk turen til MGM Studios. Det var utrolig mye å se og være med på, – ikke minst for barnebarna våre. De var nok mest begeistret for Magic Kingdom, mens vi voksne holdt en knapp på Epcot Center. Ellers var det mye spennende å oppleve på alle disse stedene. Vi hadde det morsomt og delte fine opplevelser disse dagene. Men vi hadde ikke så mye tid på oss, og snart kom dagen da vi måtte ta farvel på flyplassen der vi møttes få dager tidligere. De skulle tilbake til Atlanta der de hadde bilen hos sine venner. Derfra kjørte de bil hjem til Texas. Avskjeden ble litt lettere fordi vi visste at skulle møtes igjen på vår reise tilbake til Peru i oktober. Etter å ha sett dem vel avsted kjørte vi mot Miami via Tampa og ned til Ever Glades. Vi hadde et par dager på oss før vi skulle fly fra Miami til Chicago.

Besøk i Chicago og reisen videre til Norge.

På flyplassen i Chicago ble vi møtt av Lars Svensson og til vår overraskelse, også misjonær Birger Sandli.  Birger kjente Lars fra arbeidet i Nicaragua og var nå innom på vei til Norge. Etter et besøk i Christian Life Church på formiddagen, kjørte vi Sandli til flyplassen. John ble innbudt av pastor Merrill til å dele fra misjonsarbeidet i Peru på møtet dagen etter. Det er stor misjonsiver i menigheten som har støttet Lars og hans team på utallige reiser for å hjelpe misjonærer med byggearbeider i mange land i Latin-Amerika. Lars og Harriet ville at vi skulle være med dem en tur til Washington island dit vi kjørte den 15. august. Der hadde vi tre deilige dager med bading og kjøring med båt og vannscooter. De første innvandrerne til øya var fra Island og Skandinavia, og enda bodde mange av deres etterkommere der.

Her er vi på Washington Island i Lake Michigan sammen med Lars og Harriet. Stavkirke i miniatyr på øya.

Opplevelser i Norge fra 20. august til 17.oktober 1996.

Mer tid hadde vi ikke da avreisen til Norge med British Airways var den 19.august. Dagen etter landet vi i Oslo. Der ble vi møtt av Aril Svartdahl og Lewi som kjørte oss til leiligheten på Bogerud. En nydelig leilighet i 8.etasje som vi fikk låne av vår venn Steinar Eikeri for de par månedene vi skulle være i Norge. Han hadde besøkt oss i Saramiriza sammen med Helge Bjørklund fra PYM da Bistandsnemnda/Norad evaluerte Helsesenter prosjektet i april 1995. Vi var veldig takknemlige for Steinars sjenerøsitet, og takken gikk også til Reidun og Sverre Valsgård som lånte oss bil disse ukene vi var i Norge.

Kari og Halvor på besøk i vår lånte leilighet. Lewi viser oss bruken av vår nyinnkjøpte, første PC. På besøk hos Anita og Kjell i Asker.

Det var en stor glede å møte Lewi igjen. Han hadde besøkt oss tre uker i Piura i august 1995. Penger til reisen hadde han tjent på sommerjobben han hadde mellom skoleårene på Oslo Ingeniørhøyskole. Men et år er også lenge, og vi gledet oss over muligheten til å se en god del til ham disse ukene vi var hjemme. Vi besøkte også familien, både de i Oslo og omegn og familien i Fredrikstad og i Atrå hos Kari og Halvor. Et par dager midt i september var vi i Ørje, og med god hjelp fra familien i Fredrikstad ble huset vårt malt. Det hadde vi leid ut siden vi kjøpte det i 1987, og var i stort behov av et nytt strøk maling.

Her males det på huset i Ørje. Besøk hos Vigdis og Glenn med Bård og Laila, og besøk hos Siv og Bjørn med Frank og Lewi.

Vi besøkte selvfølgelig menigheten vår, Salemkirken i Oslo og delte fra misjonsarbeidet i Peru. Dessuten besøkte vi støttemenigheter og andre som stod med i arbeidet, som Karisma Senter i Stavanger, og pinsemenighetene i Egersund og Hauge i Dalane. Vi var også innom kontorene til PYM og IBRA til samtaler om misjonsarbeidet. Da vi ble innbudt til å delta på en stor misjonskonferanse i Filadelfia, Stockholm, var det med glede vi reiste dit. Der var det representanter fra de svenske pinsevennenes store misjonsarbeid rundt omkring i verden, blant annet tre pastorer fra kysten og fjellet i Peru.

Stort bilde fra misjonskonferansen i Filadelfia, Stockholm. Besøk hos venner, – Leiv og Birgit og hos Kjell og Solveig.

Vi hadde avtalt å møte misjonærene Lindgrens i Stockholm og hadde veldig interessante dager sammen på konferansen. Derfra kjørte vi til Värnamo, der det skulle holdes en Perukonferanse i Lennart og Boyan Lindgrens utsendermenighet. Det var til stor glede og nytte å møte misjonærer og misjonsvenner for å samtale om vårt felles skandinaviske arbeid i Peru.

Lewi hadde begynt å ta flytimer den høsten for å få privat flysertifikat. Den 9.10 hadde han sin første flytur med en instruktør som het Barratt. John var med til Kjeller og filmet begivenheten.  Det var en stor dag for Lewi som helt fra han var en liten gutt på Tigre Playa beundret enmotorsflyene fra Jaars som landet, noen på elva og andre på vår lille flystripe. Etter hvert ble det hans store ønske å utdanne seg til pilot. Den dagen ble begynnelsen på en lang utdannelse og senere arbeid som kommersiell flyver.

På Kjeller der Lewi tar sin første flytime, og på tur med radioamatørklubben der Lewi fortsatt er medlem. Avskjed på Fornebu 17.10.1996.

Tilbake til Peru med stopp i Quitman, Texas.

Ukene i Norge gikk utrolig fort! Den 17.oktober gikk ferden tilbake til Peru med første stopp hos Lars og Harriet Svensson i Chicago.  Der hadde vi noen hyggelige dager med besøk til venner og medvirkning på mennenes bønnefrokost lørdag morgen i CLC. Søndag delte vi fra Peru i Filadelfia Church i Chicago. Christian Life Church (CLC) i Mont Prospect begynte som en utpost til Filadelfia for mange år siden da de fleste skandinaver flyttet ut av sentrum. Nå bestod menigheten stort sett av emigranter fra Puerto Rico som bodde i området rundt Filadelfia. Men også disse vennene ville gjerne høre fra misjonsarbeidet i Peru.

Vi fikk enda en gang låne bil av Lars på reisen tur-retur Quitman. Det er en lang tur sørover gjennom flere stater. Men på gode motorveier og god bil forsvant milene fort. Vi overnattet litt sør for Memphis, Tennessee da det ble sent, og vi kom inn i et veldig uvær. Neste dag, den 22.10 kjørte vi videre gjennom Arkansas og kom fram til Quitman på ettermiddagen. Fantastisk og nesten uvirkelig å møte Maino, Kevin, Naomi og Hannah igjen etter bare et par måneders atskillelse. For første gang skulle vi få være med å feire jentenes bursdager! Hannah hadde fylt 6 år dagen før vi kom, men Naomi fylte 8 år den 26.11. Bursdagene sine feiret de alltid samtidig, og dette året ble det stor fest hos Kevins foreldre, Elaine og Duncan Graham lørdag den 26.oktober.

Barnebarnas felles bursdagsfeiring var på gården hos Kevins foreldre. Bildet ute er fra parken ved Lake Fork, nær Quitman.

Siden vi bare var sammen 3-4 dager da vi møtte Maino og familien i Orlando i august, ble vi neste tre uker hos dem i Quitman på utreisen.  Det ble mange gode og minnerike opplevelser fra denne tiden, selv om jentene var på skolen og de voksne på jobb på hverdagene. Men vi utnyttet ettermiddagene og helgene godt!  Det var ikke lett å ta avskjed da vi måtte ta fatt på veien nordover til Chicago. Men vi hadde håp om et besøk av Maino og jentene sommeren etter, og da sammen med barnet som var ventet rundt juletider.  Det håpet ble en realitet slik vi allerede har skrevet om i kapittel 99 på kategorien «Ny menighet i Ignacio Merino, Piura.» Den 11.november kjørte vi fra Quitman, denne gangen via Evansville, Indiana. Der hadde vi enda en gang gleden av å hilse på familien Burgdorf på gården deres like utenfor byen. Det var hyggelig å se igjen vennene der Maino bodde et halvt års tid i 1984. Chris traff vi ikke denne gangen. Han var igjen ute på misjonsoppdrag i Sør-Amerika.

Vi kom vel fram til våre venner i Chicago dagen etter avreisen fra Quitman. Da var Lars i Peru sammen med sitt team, men Gunnel, kusinen til Lars kjørte oss til flyplassen da reisen gikk videre til Lima den 14.november. Der møtte vi Lars og team på Wycliffe misjonens gjestehus før vi et par dager etter reiste videre til Piura. De skulle hjelpe til med et byggprosjekt hos svenske misjonærer. Det var godt å komme hjem etter nesten 3 ½ måneder i Norge og USA. Vi følte vi hadde fått nye krefter og så fram til å ta fatt på oppgavene som ventet både i Piura og i Saramiriza.