Kp. 105 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza” og kp.106 står på “Ny menighet i Ignacio Merino, Piura”, mens kp.108 kommer på samme kategori som kp.105.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Til Saramiriza i januar 1999.
Da vi kom tilbake til Saramiria fra Lima, var arbeidet med utbyggingen av Helsesenteret i god gjenge. Grovbygget var ferdig, og veggene pusset både inn- og utvendig. Regionskontoret i Iquitos hadde enda ikke begynt på sin del av bygget, men vi håpet at de ville starte opp i løpet av måneden slik de hadde lovet. John hadde et stort ansvar som byggeleder med alt som skulle planlegges, kjøpes inn og være på plass til rett tid. Det var også mye arbeid på meg for å holde orden på økonomien og rapporter både til PYM/Norad og til helsemyndighetene i Iquitos. Vi var takknemlige for flinke og pliktoppfyllende bygningsarbeidere. De gjorde en flott jobb.
Bildet til venstre er fra høsten 1998 og viser grunnmuren på påler. Til høyre slik det så ut i januar 1999, selv om ikke hele lengden synes på bildet.
Innkjøp til Helsesenteret i Iquitos og Lima.
Jeg reiste tilbake til Lima i midten av februar for å arbeide videre med rapporteringen og få sendt det til Norge med DHL. John ble i Saramiriza enda et par uker for å se til byggearbeidet. Han underviste også på en ungdomsleir i kirken, og var med på avslutningen av bibelkurset som hadde pågått i seks uker. I Lima undersøkte vi tilgjengelighet og priser på sykehusmateriell og møbler til den nye delen av Helsesenteret. Vi bestemte oss for å se hva som fantes i Iquitos først. Frakten med fly Lima – Iquitos ville ikke bli billig! Det ble travle dager i Iquitos med innkjøp av forskjellig inventar som fantes der. Vi hadde også møte med direktøren på Regionskontoret, men dessverre fikk vi negative nyheter. De hadde likevel ikke mulighet til å fullføre sin del – operasjonssalen og fødestua – før neste år.
Det ble bestemt at innvielsen skulle holdes som planlagt da vi hadde ansvar for den største delen av tilbygget. John reiste til Saramiriza igjen fra Iquitos, mens jeg vendte tilbake til Lima. Der forberedte jeg bestillinger av utstyr til Helsesenteret som ikke fantes i Iquitos. Kvalitet og priser måtte vurderes, og til slutt skulle det helst gå opp med budsjettet. I april da John var tilbake til Lima ble dette innkjøpt. Vi søkte om å få det sendt med en av marinens flyvninger. Etter en del om og men gikk det igjennom, og 29 store forpakninger ble lastet inn i fly med kurs for Iquitos i slutten av april. Derfra ble det lastet ombord i rutebåten til Saramiriza.
Bildet til venstre viser plakaten som beskriver tilbyggets størrelse og budsjett.
Mellom den gamle og nye delen, ble det murt opp to tanker for oppsamling av regnvann.
Avsluttende arbeid på den nye delen av Helsesenteret.
I april og mai var det stor aktivitet på bygget. Både snekkere, murere og andre håndverkere var i full gang med arbeidet for å ble ferdig til innvielsen. Da vi kom til Saramiriza igjen i begynnelsen av mai, var utrolig mye gjort allerede. Men likevel gjenstod det mange arbeidsoppgaver. Både vi og bygningsarbeiderne var i sving fra morgen til kveld. Alle de fine dørene av beste materialer ble laget for hånd. En del av møblene og utstyret som hadde vært i bruk på Helsesenteret siden det ble innviet i 1990, ble slipt og sprøytmalt til det framstod som nytt. Av forskjellige årsaker ble innvielsen av det nye tilbygget framskyndet en uke. Det gjorde det ekstra hektisk for å få alt ferdig til den store dagen. Noen detaljer gjenstod til uka etter innvielsen.
På bildet under holder Felix på å sette inn de fine dørene han har snekret.
Murmester Cordova kan mer enn å mure. Her legges vinylfliser på gulvene.
John pakker opp sykehusutstyret som ble kjøpt i Lima.
Innertaket er på plass og malt. Nå males veggene.
Innvielsen den 29.mai 1999.
I en misjonshilsen til venner skriver vi følgende i juni 1999: “Lørdag 29.mai var alt klart for innbudte gjester og Saramirizas befolkning generelt. Mange ville være med på innvielsen av det nye tilbygget til Helsesenteret. Fra Iquitos kom en representant fra regionskontoret og vår gode medarbeider, pastor Roger Nilsson. Fra Helsemyndighetene kom representanter fra provinshovedstaden, Yurimaguas og fra Helsesenteret i San Lorenzo. Saramirizas ulike autoriteter var også representert, foruten sjefene på Petroperus pumpestasjon ved Felix Flores. John ønsket alle velkommen og takket spesielt dem som hadde arbeidet på bygget og personalet på Helsesenteret. Det ble holdt mange taler fra representantene. Dessuten ble vi overrakt en gave fra kommunestyret i Saramiriza. En høytaler var plassert på utsiden, slik at de som stod utenfor kunne følge med på hele innvielsen. Det var ikke plass til alle inne.”
Vi skriver videre: “Det var gjort i stand rikelig med god mat. De spesielt innbudte gjestene ble servert ved bord inne, mens de fleste fikk maten servert ute. Men det virket som alle var fornøyde og gledet seg over utvidelsen av Helsesenteret i Saramiriza. Alle ville selvfølgelig være med på omvisningen i den nye delen, som inneholdt et nytt laboratorium, fire hospitalrom for pasienter og flere andre rom. Et par av rommene som var tiltenkt andre formål, ville bli brukt til fødesal og operasjonsal inntil videre. Det ble gitt mange lovord for utførelsen, noe som var spesielt hyggelig å høre for oss og bygningsarbeiderne. Innvielsen markerte overgivelsen av Helsesenteret til helsemyndighetene, selv om dokumentene var underskrevet i Iquitos tidligere.”
Ventesalen ble brukt til innvielsen og var helt fullsatt for anledningen.
Bildet til venstre viser også noen av dem som måtte stå utenfor. Nedenfor: Fra omvisningen med sjefslegen og noen av det øvrige personalet ved Helsesenteret.
De første pasientene på de nye rommene.
Allerede et par dager etter innvielsen kom den første pasienten som ble innlagt på et av de nye rommene. Et par vi kjente godt fra landsbyen Betel lengre nedover Marañon kom med sin unge sønn som av ukjent årsak hadde fått en stor hevelse rundt kneet. Han ble innlagt, men legen mente han måtte til undersøkelse på sykehuset i Iquitos. Dermed ble han fraktet til San Lorenzo dagen etter og derfra med fly til Iquitos. Samme dag kom et par fra San Juan, litt nedenfor Betel til Helsesenteret. Kona var sterkt forbrent etter at en liten parafinlampe nær senga hadde veltet på natten. Sengetøyet der kona lå, tok fyr på et blunk og resulterte i sterk forbrenning. Et sørgelig syn å se skadene forbrenningen hadde gjort på store deler av kroppen hennes. Ansiktet var heldigvis blitt lite skadet. Hun fikk så god behandling som det var mulig å gi med de hjelpemidlene som fantes på senteret i Saramiriza. Men noe senere ble også hun sendt til sykehus for videre behandling. Dette paret hadde vært en lengre tid på Betania før Manolo og Bodil kom fra Sverige. Der hjalp de oss med ulike oppgaver og var vaktmestere når vi var på reise.
Bildet til høyre viser den første innlagte pasienten etter innvielsen av tilbygget. Gro sammen med de første pasientene.
Til venstre: Paret fra San Juan med datter.
Avskjed med personalet og den lokale helsekomiteen CLAS.
Den 4. juni inviterte den lokale helsekomiteen CLAS og personalet på Helsesenteret oss til avskjedsmiddag på senteret. Da vi kom, hadde de satt ut flere bord i hallen mellom den gamle og den nye delen og dekt bordet til rundt 20 personer. Også ved denne anledningen fikk vi mange gode ord og takk fra representanter for personalet og fra lederen i Clas. Han var lærer og med i menigheten og hadde vært med i CLAS fra begynnelsen. Da jeg sluttet for noen måneder siden, ble han enstemmig valgt til styreleder. De fleste av teknikerne blant personalet var også fra Saramiriza og medlemmer i menigheten. Noen var dessuten fra et par nærliggende awajunlandsbyer innover veien.
På bildet til venstre overrekker lederen i CLAS oss en avskjedsgave. Under: Fra middagen denne dagen.
Personalet på Helsesenteret juni 1999.
