Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp. 103 står på kategorien “Misjonsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas”, kp.102 står på “Ny menighet i Ignacio Merino, Piura”. Kp.105 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza.”

Den planlagte hjemreisen i mai 1998 nærmer seg.

Vi var i Saramiriza det meste av februar – mars 1998.  Der var det mange oppgaver som ventet oss både i det vanlige misjonsarbeidet og med utbyggingen av Helsesenteret. Det skriver vi mer om i et senere kapittel. Da vi kom tilbake til Piura i begynnelsen av april, var vi ikke i form etter en tid med sykdom. Men det var mye å gjøre og arbeid som måtte fullføres før vi kunne fly til Lima den 6.mai for den planlagte reisen til Norge. Vi følte oss heldigvis bedre utover i april. Et par dager før avreisen innbød vi Anne Lise som skulle tilbake til Norge, til en avskjedsmiddag sammen med Lindaura og Jeny. Det ble en hyggelig, kveld, men også litt trist da Anne Lise avsluttet sitt år i Peru. Jeny og Lindaura, som skulle fortsette sine studier, bodde i huset vi leide i Piura mens vi var i Norge. De var også til stor hjelp for pastorparet Gilmer og Manu i menighetsarbeidet i Igancio Merino.

På Konferanse i California med tema: «En Målrettet Menighet».

11.mai gikk reisen fra Lima til Los Angeles der vi var med på konferansen som gikk over fem dager i Saddleback Church, Lake Forest sør i California. Pastor Rick Warren og hans kone grunnla Saddelback Church i 1980. Konferansens tema spente over et vidt spekter av en menighets liv og oppgaver. Det var mange tankevekkende innlegg og mye å lære. Invitasjon til å delta på konferansen hadde vi fått av vår utsendermenighet Salemkirken, Oslo.

Bildene over er fra konferansen som samlet folk fra mange land. På bildet til høyre er vi sammen med bl.a. Carina Grelland Harsem som da var ungdomspastor i Salemkirken.

Vi traff flere pastorer fra ulike kirkesamfunn i Norge. Det var tretusen deltagere fra 50 land på konferansen. På avslutningsmøtet lørdag kveld fikk vi høre fra arbeidet menigheten drev blant rusmisbrukere. Flere tidligere misbrukere sang og vitnet om utfrielse og nytt liv i Jesus. Det var en fin avslutning på en inspirerende konferanse. Søndag morgen var vi på gudstjeneste i den berømte Chrystal Cathedral litt sør for Los Angeles. 

På bildet helt til høyre er vi utenfor Chrystal Cathedral der vi var på formiddagsmøtet søndagen etter konferansen. Et vakkert område.

I Norge fra 19.mai til 13.juni.

Dagen etter fløy vi fra Los Angeles til Norge via London. Da vi ankom Oslo neste formiddag, ble vi møtt av Lewi, Mona og Odd Geirdal og våre gode venner Solveig og Kjell Larring fra Salemkirken. Fra flyplassen gikk turen til Anita og Kjell i Asker. Vi var takknemlige og glade for å få bo hos dem mens vi var i Norge. Det ble også besøk noen dager til familie i Tinn og Fredrikstad.

I løpet av tiden i Oslo var vi innom PYM – Pinsevennes Ytre Misjons kontor for samtaler om misjonsarbeidet i Saramiriza og den nylig inngåtte avtalen om utbyggingen av Helsesenteret. Vi deltok i møter i Salemkirken og hadde også nyttige samtaler om framtiden og vår planlagte hjemreise sommeren 1999. Den ville markere avslutningen på vår tid som Salemkirkens misjonærer i Peru, – 33 aktive år fra vår utreise i 1966.

Den 22. mai fikk vi være med på en flytur over Telemark med Lewi ved spakene. En spennende og morsom tur med panorama utsikt over Gaustatoppen og Rjukan blant mye annet. Lewi holdt på med den andre eksamensuka på «Commercial Flight License» – 14 eksamener i alt. Den siste hadde han 19.06. Han bestod alle, og den 7.juli fikk han denne lisensen. Den praktiske delen tok han høsten 1999 med flytimer på Røros.

Den 30.mai feiret vi 30 årsdagen til Lewi hos Vigdis og Glenn i Fredrikstad med 22 gjester. Dagen ble feiret litt på forskudd da vi måtte reise før hans bursdag i juli. Det var varmt og nydelig vær med fest i hagen til langt utover kvelden. Vigdis og Glenn hadde stelt i stand mye god mat og morsomme leker. Solfrid og Lewi hadde ringforlovet seg den våren. Det lå an til bryllup neste sommer.

Vel en uke senere var vi med på enda en bursdagsfeiring. Vår og våre foreldres gode venn, Anker Johnsen fylte 80 år. Han var i mange år leder for Perumisjonen som i alle år støttet oss og arbeidet i Peru. Det var hyggelig å få være med å feire han. Før Anker Johnsen var Henry Larring leder for Perumisjonen i mange år. Onkel Henry døde mens vi var i Oslo. Johnny og Ruth var i Norge og var en stor støtte for tante Susy disse dagene. Det var stor sorg, men likevel ble dagen for begravelsen en dag fyllt med lys og håp. På minnestunden i Salemkirken var både sang og hilsener sentrert om vår evige framtid hos Jesus.

På vår siste dag i Norge, lørdag 13. juni hadde Anita og Kjell invitert Lewi og Solfrid og hennes foreldre til middag. Det var hyggelig å hilse på Solfrids foreldre, Åse og Idar Svan Amundsen. Det ble blant annet snakket om Lewi og Solfrids bryllupsplaner for sommeren etter.

Samme kveld reiste vi med nattbuss til Stockholm da flyplassansatte streiket i Oslo. Dermed var det umulig å reise fra Gardermoen. Søndag fløy vi fra Arlanda flyplass til Dallas via en overnatting i London. De vel tre ukene i Norge gikk utrolig fort. Nå stod et besøk hos Maino med familie i Texas foran oss. Vi gledet oss til å se dem igjen etter lang tids adskillelse. Kevin hadde vi ikke møtt siden høsten 1996, mens Maino og barna besøkte oss i Piura sommeren 1997.

Besøk i Quitman, Texas 15. – 25.juni.

Vi ble møtt av Maino og Kevin med barna på flyplassen i Dallas mandag 15.juni. Maino hadde fri fra deltidsjobben på apoteket mens vi er på besøk. Dermed fikk vi mye tid sammen disse dagene.

Vi var med jentene på baseball konkurranser i en naboby et par ganger.  Det ble også et par turer med Maino og barna til den lille sjøen Lake Quitman. Texas byr på høye temperaturer i juni, så svømmeturer i sjøen var en god avkjøling. Inne var det aircondition alle steder, – også på bowlinghallen i Tyler, en times kjøring fra Quitman. Der handlet vi også på det store kjøpesenteret. Kevins foreldre inviterte oss med på en fiskerestaurant ved en vakker liten sjø en lørdag. Det var en hyggelig ettermiddag med god fisk fra sjøen.

På søndagens kveldsmøte i kirken der Kevin og Maino går, ble John invitert til å tale og fortelle fra misjonsarbeidet i Peru. John hadde fått ganske god trening på engelsken etter mange besøk i USA gjennom årene. Ikke minst i Lars Svenssons menighet, Christian Life, Mount Prospect i Chicago ble han ofte oppfordret til å tale og dele fra arbeidet i Peru.

Tilbake til Peru.

Den 25.juni gikk reisen videre fra Dallas til Lima med American Airlines,- det samme flyselskapet vi kom til USA med. Vi satte pris på at den årelange tvisten mellom Peru og USA var over, slik at vi ikke lengre måtte reise om Miami med flybytte på Caiman Islands. Det ble bare ti dager med familien i Texas denne gangen. Maino og Kevin kjørte oss de drøye to timene til flyplassen. Avskjedene er aldri lette, heller ikke denne gangen. Vi trøstet oss likevel med at vi ville møtes igjen om et års tid da vi alle skulle til Norge for å feire bryllup.

I Lima landet vi tidlig fredag morgen den 26. juni. Da hadde vi vært borte i drøyt 1 ½ måned. Dagen etter fløy vi til Piura der familien Lourdes og Morgan Førland ventet oss.  De besøkte Peru på vei fra Paraguay til Norge. I Peru ville de hilse på venner fra tiden de arbeidet i Saramiriza mens vi var i Norge i 1993-94. Peru var utvilsomt fortsatt i deres hjerter. Det ble også en ny misjonsperiode for familien fra år 2000 – 2003. Nå var de i Piura et par uker før de måtte de fortsette på hjemreisen. Det var et besøk vi satte stor pris på.

Den svenske misjonæren Göran Olson som sammen med sin kone Anita startet arbeidet i Chulucanas på 1970-tallet, var tilbake i Piura for å organisere bygging av enkle hus i de landsbyene som var hardest skadet av flommene tidligere på året. Han hadde fått innvilget støtte til dette prosjektet fra PMU (Svensk pinsemisjons u-landshjelp) Göran kom til Piura i midten av juni, og flyttet inn hos oss da vi kom tilbake fra Norgesbesøket. Så da var det fullt hus en tid. Men det gikk bra. Göran var mye ute i landsbyene og ellers opptatt med innkjøp av byggevarer og koordinering av arbeidet. Han bodde hos oss til vi reiste til Saramiriza den 20.august. Prosjektet fortsatte enda et par uker før Göran reiste tilbake til Sverige. Da var det flere hundre takknemlige familier som hadde fått hjelp til å bygge opp sine enkle hjem etter regnet og flommens ødeleggelser.

Kapitlene 96 og 97 står på kategorien “Misjonsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas”, mens kp.99 er nederst på kategorien “Ny menighet i Ignacio Merino, Piura”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Forberedelser til reisen.

Våren 1996 gledet vi oss over muligheten til å besøk Norge og Maino med familie i USA. Reisen var planlagt til begynnelsen av august. Billettene ble bestilt i god tid gjennom et reisebyrå, mens vi konsentrerte oss om alt arbeidet som måtte gjøres før avreisen.  Gjennom prosjektet «Helsesenteret i Saramiriza» var det budsjettert med en hjemreise hvert 2.år, men med kortere opphold i Norge enn vi hadde hatt før. Fram til hjemreisen i 1992 hadde periodene våre i Peru vært på rundt 3 1/2 år, unntatt den første som varte over 4 år, mens oppholdene i Norge var fra 1 til 2 år.

De to årene fra vi kom tilbake til Peru i august 1994 til reisen nå i august 1996, gikk som en røyk! Det hadde vært travle år med mange oppgaver både i jungelen og på kysten. Bare en måned før vi skulle reise, var John blant annet på en ny reise til fjellbyen Huancabamba. Denne gangen mistet han heldigvis ikke stemmen slik som forrige gang han var der. Mange søkte til møtene, noen ble frelst og andre åndsdøpt. Det var inspirerende dager og oppveide for den nifse bussturen på de smale, svingete veiene langs bratte stup.  I Saramiriza var oppgavene alltid mange, både i menighetsarbeidet og i forbindelse med Helsesenteret.

Florida var målet for den første delen av reisen.

Vi var glade og forventningsfulle da vi ankom flyplassen i Lima tidlig på morgenen den 4.august for å ta fatt på første delen av den lange reisen. Men vi fikk en overraskende nyhet av damen i billettskranken. Billettene våre til Miami var kansellerte! Var det mulig? Hva hadde hendt?  Det viste seg at vi eller reisebyrået skulle ha bekreftet billettene innen en viss dato, noe som var helt ukjent for oss. Billettene var både bestilt og betalt i god tid, og vi trodde at alt var i orden.   Det peruanske flyselskapet Faucett som vi skulle reise med, var imøtekommende og hjelpsomme. Etter en nervepirrende ventetid ordnet det seg med godkjennelse av billettene, og det var plass til oss på flyet. Vi pustet lettet ut da vi kunne gå ombord i flyet som skulle ta oss til Miami.

Det var viktig for oss å komme avsted som planlagt. Vi hadde avtalt å møte Maino og Kevin og deres to jenter, Naomi og Hannah på flyplassen i Orlando dagen etter. I Miami leide vi bil, overnattet underveis og kjørte videre til hotellet i Orlando der Kevin hadde bestilt rom til oss. De hadde hatt noen feriedager hos venner i Altlanta. Derfra fløy de direkte til Orlando. Det ble et gledelig gjensyn etter to års atskillelse. Vi hadde ikke sett hverandre siden vi besøkte dem i Texas da vi var på vei fra Norge til Peru sommeren 1994. Det ble omfavnelser og klemmer – stor stas å møtes igjen!

Nå lå tre dager med besøk i Disneys parker foran oss. Første dagen var vi i Magic Kingdom, den andre dagen gikk turen til Epcot Center og til sist gikk turen til MGM Studios. Det var utrolig mye å se og være med på, – ikke minst for barnebarna våre. De var nok mest begeistret for Magic Kingdom, mens vi voksne holdt en knapp på Epcot Center. Ellers var det mye spennende å oppleve på alle disse stedene. Vi hadde det morsomt og delte fine opplevelser disse dagene. Men vi hadde ikke så mye tid på oss, og snart kom dagen da vi måtte ta farvel på flyplassen der vi møttes få dager tidligere. De skulle tilbake til Atlanta der de hadde bilen hos sine venner. Derfra kjørte de bil hjem til Texas. Avskjeden ble litt lettere fordi vi visste at skulle møtes igjen på vår reise tilbake til Peru i oktober. Etter å ha sett dem vel avsted kjørte vi mot Miami via Tampa og ned til Ever Glades. Vi hadde et par dager på oss før vi skulle fly fra Miami til Chicago.

Besøk i Chicago og reisen videre til Norge.

På flyplassen i Chicago ble vi møtt av Lars Svensson og til vår overraskelse, også misjonær Birger Sandli.  Birger kjente Lars fra arbeidet i Nicaragua og var nå innom på vei til Norge. Etter et besøk i Christian Life Church på formiddagen, kjørte vi Sandli til flyplassen. John ble innbudt av pastor Merrill til å dele fra misjonsarbeidet i Peru på møtet dagen etter. Det er stor misjonsiver i menigheten som har støttet Lars og hans team på utallige reiser for å hjelpe misjonærer med byggearbeider i mange land i Latin-Amerika. Lars og Harriet ville at vi skulle være med dem en tur til Washington island dit vi kjørte den 15. august. Der hadde vi tre deilige dager med bading og kjøring med båt og vannscooter. De første innvandrerne til øya var fra Island og Skandinavia, og enda bodde mange av deres etterkommere der.

Opplevelser i Norge fra 20. august til 17.oktober 1996.

Mer tid hadde vi ikke da avreisen til Norge med British Airways var den 19.august. Dagen etter landet vi i Oslo. Der ble vi møtt av Aril Svartdahl og Lewi som kjørte oss til leiligheten på Bogerud. En nydelig leilighet i 8.etasje som vi fikk låne av vår venn Steinar Eikeri for de par månedene vi skulle være i Norge. Han hadde besøkt oss i Saramiriza sammen med Helge Bjørklund fra PYM da Bistandsnemnda/Norad evaluerte Helsesenter prosjektet i april 1995. Vi var veldig takknemlige for Steinars sjenerøsitet, og takken gikk også til Reidun og Sverre Valsgård som lånte oss bil disse ukene vi var i Norge.

Det var en stor glede å møte Lewi igjen. Han hadde besøkt oss tre uker i Piura i august 1995. Penger til reisen hadde han tjent på sommerjobben han hadde mellom skoleårene på Oslo Ingeniørhøyskole. Men et år er også lenge, og vi gledet oss over muligheten til å se en god del til ham disse ukene vi var hjemme. Vi besøkte også familien, både de i Oslo og omegn og familien i Fredrikstad og i Atrå hos Kari og Halvor. Et par dager midt i september var vi i Ørje, og med god hjelp fra familien i Fredrikstad ble huset vårt malt. Det hadde vi leid ut siden vi kjøpte det i 1987, og var i stort behov av et nytt strøk maling.

Vi besøkte selvfølgelig menigheten vår, Salemkirken i Oslo og delte fra misjonsarbeidet i Peru. Dessuten besøkte vi støttemenigheter og andre som stod med i arbeidet, som Karisma Senter i Stavanger, og pinsemenighetene i Egersund og Hauge i Dalane. Vi var også innom kontorene til PYM og IBRA til samtaler om misjonsarbeidet. Da vi ble innbudt til å delta på en stor misjonskonferanse i Filadelfia, Stockholm, var det med glede vi reiste dit. Der var det representanter fra de svenske pinsevennenes store misjonsarbeid rundt omkring i verden, blant annet tre pastorer fra kysten og fjellet i Peru.

Vi hadde avtalt å møte misjonærene Lindgrens i Stockholm og hadde veldig interessante dager sammen på konferansen. Derfra kjørte vi til Värnamo, der det skulle holdes en Perukonferanse i Lennart og Boyan Lindgrens utsendermenighet. Det var til stor glede og nytte å møte misjonærer og misjonsvenner for å samtale om vårt felles skandinaviske arbeid i Peru.

Lewi hadde begynt å ta flytimer den høsten for å få privat flysertifikat. Den 9.10 hadde han sin første flytur med en instruktør som het Barratt. John var med til Kjeller og filmet begivenheten.  Det var en stor dag for Lewi som helt fra han var en liten gutt på Tigre Playa beundret enmotorsflyene fra Jaars som landet, noen på elva og andre på vår lille flystripe. Etter hvert ble det hans store ønske å utdanne seg til pilot. Den dagen ble begynnelsen på en lang utdannelse og senere arbeid som kommersiell flyver.

Tilbake til Peru med stopp i Quitman, Texas.

Ukene i Norge gikk utrolig fort! Den 17.oktober gikk ferden tilbake til Peru med første stopp hos Lars og Harriet Svensson i Chicago.  Der hadde vi noen hyggelige dager med besøk til venner og medvirkning på mennenes bønnefrokost lørdag morgen i CLC. Søndag delte vi fra Peru i Filadelfia Church i Chicago. Christian Life Church (CLC) i Mont Prospect begynte som en utpost til Filadelfia for mange år siden da de fleste skandinaver flyttet ut av sentrum. Nå bestod menigheten stort sett av emigranter fra Puerto Rico som bodde i området rundt Filadelfia. Men også disse vennene ville gjerne høre fra misjonsarbeidet i Peru.

Vi fikk enda en gang låne bil av Lars på reisen tur-retur Quitman. Det er en lang tur sørover gjennom flere stater. Men på gode motorveier og god bil forsvant milene fort. Vi overnattet litt sør for Memphis, Tennessee da det ble sent, og vi kom inn i et veldig uvær. Neste dag, den 22.10 kjørte vi videre gjennom Arkansas og kom fram til Quitman på ettermiddagen. Fantastisk og nesten uvirkelig å møte Maino, Kevin, Naomi og Hannah igjen etter bare et par måneders atskillelse. For første gang skulle vi få være med å feire jentenes bursdager! Hannah hadde fylt 6 år dagen før vi kom, men Naomi fylte 8 år den 26.11. Bursdagene sine feiret de alltid samtidig, og dette året ble det stor fest hos Kevins foreldre, Elaine og Duncan Graham lørdag den 26.oktober.

Siden vi bare var sammen 3-4 dager da vi møtte Maino og familien i Orlando i august, ble vi neste tre uker hos dem i Quitman på utreisen.  Det ble mange gode og minnerike opplevelser fra denne tiden, selv om jentene var på skolen og de voksne på jobb på hverdagene. Men vi utnyttet ettermiddagene og helgene godt!  Det var ikke lett å ta avskjed da vi måtte ta fatt på veien nordover til Chicago. Men vi hadde håp om et besøk av Maino og jentene sommeren etter, og da sammen med barnet som var ventet rundt juletider.  Det håpet ble en realitet slik vi allerede har skrevet om i kapittel 99 på kategorien «Ny menighet i Ignacio Merino, Piura.» Den 11.november kjørte vi fra Quitman, denne gangen via Evansville, Indiana. Der hadde vi enda en gang gleden av å hilse på familien Burgdorf på gården deres like utenfor byen. Det var hyggelig å se igjen vennene der Maino bodde et halvt års tid i 1984. Chris traff vi ikke denne gangen. Han var igjen ute på misjonsoppdrag i Sør-Amerika.

Vi kom vel fram til våre venner i Chicago dagen etter avreisen fra Quitman. Da var Lars i Peru sammen med sitt team, men Gunnel, kusinen til Lars kjørte oss til flyplassen da reisen gikk videre til Lima den 14.november. Der møtte vi Lars og team på Wycliffe misjonens gjestehus før vi et par dager etter reiste videre til Piura. De skulle hjelpe til med et byggprosjekt hos svenske misjonærer. Det var godt å komme hjem etter nesten 3 ½ måneder i Norge og USA. Vi følte vi hadde fått nye krefter og så fram til å ta fatt på oppgavene som ventet både i Piura og i Saramiriza.

Kapitlene 91 og 92 står under dette kapittelet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet. Kapittel 94 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Vinter og vår i Norge 1994.  

Tiden fra nyttår og fram til min fødselsdag den 17. februar gikk fort, fylt med oppgaver av mange slag. John hadde feiret sin 50 års dag med vennene i menigheten i Saramiriza. Nå var det min tur til å runde 50 år! Jeg kviet meg for noen stor feiring av dagen i Norge etter mange år med enkle forhold i Peru. Men da ansvarlig for kjøkken og kafeteria i Salemkirken, Elin kom med tilbud om å hjelpe meg, tok saken en annen vending. I praksis stod hun for arrangering og matlaging til festen, mens jeg og andre hjalp til. Hennes erfaring og organisering var helt avgjørende for den flotte feiringen av dagen min. Det ble en veldig hyggelig og minnerik kveld med mange gjester og god mat i Salemkirkens kafeteria. Jeg tenker med takknemlighet tilbake på alle som på forskjellige måter hjalp til med forberedelser til denne festen.

I mai var vi med Salemskolen på busstur til Ungarn. Leiv Holstad som rektor på Salemkirkens bibelskole, var reiseleder på turen. Det ble en uforglemmelig tur gjennom Europa. Vi hadde noen timers stopp i Wien på nedturen, og i Bratislava og Praha på hjemveien. Ellers var vi på flere steder i Ungarn der vi besøkte barnehjem og fengsler. Elevene på Salemskolen dramatiserte fortellinger fra Bibelen, sang og spilte for barn og voksne. Leiv var kjent i Ungarn fra tidligere besøk og hadde god kontakt med en evanglist som hadde vært på bibelskole i Norge. Han var et hyggelig bekjentskap og fungerte som tolk og guide. I Budapest var vi et par dager med møter og sightseeing. Der fikk vi tillatelse til å arrangere friluftsmøte på en opphøyet plass like utenfor den store jernbanestasjonen der det yrte av folk. For oss var turen en stor opplevelse som vi ikke glemmer så fort.

 Forberedelser til utreise.

I løpet av våren hadde vi kontakt med Erikshjälpen i Holsbybrunn om utsendelse av en container med senger og annet utstyr til Helsesenteret i Saramiriza. Vi hadde god erfaring gjennom PYM – Pinsemisjonen for utsendelse av medisiner og utstyr gjennom Erikshjälpen fra tidligere år. I slutten av juni kjørte vi ned til Holsbybrunn i Småland med en del private saker vi ville ha med i containeren. Det aller meste av det som skulle med, hadde hjelpeorganisasjonen i store lagerbygninger på sitt senter. Vi hadde avtalt å møte de svenske misjonærene Anita og Göran Olsson i Holsbybrunn. De hadde pakket et par store trekasser som skulle med i containeren til Peru. Det var utstyr til menigheten i Chulucanas i fylket Piura der Anita og Göran hadde arbeidet i mange år og bygd opp et stort arbeid. På grunn av barnas skolegang reiste de fra Peru sommeren 1988. De regnet med å være i Sverige på ubestemt tid framover.

Samtale om oppgaver i Piura.

Det var årsaken til at de og ledelsen i kirken i Chulucanas ved flere anledninger hadde spurt oss om å være med å åpne en utpostmenighet i fylkeshovedstaden Piura. Vi hadde tidligere avvist henvendelsene da vi mente at vi hadde mer enn nok å gjøre i Saramiriza og omegn. Men under tiden i Norge tenkte vi mer på Piura som ligger på kystlandet vest for Andesfjellene og jungelmrådet der vi arbeidet. Med det statlige oljekompaniets økte tilstedeværelse i Saramiriza og deres flyvninger til kysten, foruten veien til Bagua, om enn dårlig, ga det en åpning for å kombinere arbeidet øst og vest for Andes. Vi begynte å se på det som en mulighet for å gjøre menighetene i jungelen mer selvstendige, samtidig som vi fortsatt kunne være til stede i perioder. Tanken på de nye utfordringene i Piura, ville ikke slippe oss. Vi ba en tid over dette og etter samtaler med Aril og misjonsrådet i Salemkirken, kjente vi fred over å dele tiden vår mellom Piura og Saramiriza i de kommede årene.

Anita og Göran ble begeistret over denne nyheten og lovte å be for oss og samarbeidet med menigheten i Chulucanas da vi snakket om dette på kafeen i nærheten av Holsbybrunn. Vi var også på et hyggelig besøk hos familien Bodil og Manolo Suarez i Varberg når vi først var så langt sør. Vi delte minner fra tiden vi arbeidet sammen på Betania og Saramiriza på slutten av 80-tallet. Nå regnet de med å være i Sverige framover. De var i flere år med i ledelsen av en ganske stor spansktalende gruppe i pinsemenigheten i Varberg.

Pakking og utreise.

Da vi kom tilbake fra Sverige, var vi en tur på Hedmarktoppen før vi måtte begynne med pakking og tømming av leiligheten på Mamre. Denne gangen var vi så heldige at vi fikk bruke et stort rom i kjelleren i Grønlibakken 9 til å lagre møblene og sakene våre. Det gjorde pakkingen mye lettere for oss. Gode hjelpere, både familie og venner hjalp oss i denne prosessen også denne gangen når vi reiste ut til vår sjette periode i Peru. Noen møbler flyttet vi til kvistleiligheten Lewi nettopp hadde fått leie hos Levi Trobe. Det var behov for litt mer møbler og utstyr der enn i den lille hybelen han hadde hatt tidligere. I Salemkirken hadde vi hatt avskjedsmøte i juni, men det ble noen avskjeder med kollegaer og venner de siste dagene i Norge. Etter møtet den siste søndagen før vi reiste, var vi på en hyggelig avskjedsmiddag hos vårt pastorspar, Aril og Lotta Svartdahl.

Tidlig på morgenen den 28.juli satt vi i flyet med kurs for Chicago der vi var innbudt til å besøke våre venner Harriet og Lars Svensson. Vi var veldig glade for at Lewi hadde skoleferie og kunne være med oss til USA for blant annet å besøke Maino med familie. På søndagen etter ankomsten til Chicago talte jeg i møtet i Christian Life Church. Noen dager senere startet vi kjøreturen sørover til Texas. Lars lånte oss bilen sin også denne gangen. Utrolig snille og hjelpsomme venner! Lewi og jeg byttet på å kjøre slik at vi klarte turen på 18 timer inkludert et par korte stopp på bensinstasjoner. Maino og Kevin hadde flyttet fra Iowa tilbake til Texas siden vi besøkte dem på hjemreisen to år tidligere. Nå bodde de i den lille byen Quitman, dit Kevins foreldre hadde flyttet en tid før dem.

På besøk i Texas.

Fantastisk å møte Maino og hennes familie igjen, ikke minst Naomi og Hannah som nå snart skulle fylle 6 og 4 år! Vi hadde noen koselig dager sammen både hjemme og på turer i omegnen. Denne gangen skulle vi ta en lang biltur, helt sør i Texas til byen San Antonio. Det ble tre morsomme og begivenhetsrike dager med besøk på “Sea World” og byens berømte “River walk”. På hjemturen stanset vi ved noen store grotter, og vi kjørte også gjennom en “Wildlife Park”. Turen var en stor opplevelse, men vi var ganske så trøtte da vi kom tilbake til Quitman. Et par dager etter turen til San Antonio var tiden kommet for Lewi til å reise videre. Han skulle besøke en av de to pilotfamiliene han hadde bodd hos da han tok High School på Wycliffe senteret i Yarina Cocha. De var nå hjemme og bodde på Jaars hovedsenter i Waxhaw i North Carolina. Det var ikke helt lett å ta farvel med Lewi på flyplassen i Dallas uten å vite når vi ville sees igjen. Han kom vel fram til sine venner og hadde en fin ferie før han reiste tilbake til studiene i Oslo. Vi for vår del var enda noen dager i Quitman. Vi fikk oppleve Naomi’s første skoledag mens vi var hos dem. Det var en stor dag for henne, en dag hun hadde gledet seg til lenge.

Tilbake til Chicago og reisen videre til Peru.

Så kom dagen for å ta farvel med våre kjære i Quitman. Det ble mange klemmer og tårer før vi satte oss i bilen for å kjøre nordover. Når ville vi se dem igjen? Avskjeder blir ikke lettere med årene, – det er sikkert! Men vi kom oss av gårde om enn med gråten i halsen. Det ble ingen direkte kjøring denne gangen. Vi overnattet i St. Luis ved Mississippi og rakk en liten sightseeing der. Dagen etter kjørte vi videre nordøstover til Evansville i Indiana der vi besøkte våre venner Burgdorfs et par dager før turen gikk videre til Harriet og Lars i Chicago. Søndagen var vi med i kirken deres, og til vår store overraskelse ble vi overrakt en gave til menigheten i Saramiriza. Det var ikke noe mindre enn et høytaleranlegg, bestående av fem deler! Hvordan skulle vi få det med til Peru? Men for Lars var ikke dette noen umulighet! Han var vant til å reise til land i Latin-Amerika med store kofferter fylte av verktøy, matvarer og klær.

Da vi kom til flyplassen i Chicago et par dager etter, snakket Lars med folk på innsjekkingen for bagasje, og litt etter var alle de fem kassene og koffertene våre på vei til Peru via Miami der vi måtte bytte fly. Nesten utrolig, men ingen ekstra betaling for overvekt! Vi skulle ikke videre med samme flyselskap, og var spente da vi kom til Miami. Går bagasjen direkte som de sa, eller må vi likevel sjekke om? Stor var vår lettelse og glede da det viste seg at det gikk direkte til Lima. Da vi landet i Lima ved midnatt, kom all bagasjen vel fram. Men hva med tollen? Jo, vi måtte betale en del i toll, men vi fikk i alle fall alt greit med oss videre. Senere gikk det med flyfrakt til Iquitos og derfra med båt til Saramiriza. I menigheten der var det stor begeistring for gaven.

Vel framme i Peru.

Vår svenske misjonærkollega, Lennart Lindgren tok imot oss i Lima, slik han hadde gjort første gangen vi kom til Peru 27 år tidligere da vi avløste dem i fjellbyen Tarma. Nå startet vi på vår 6. periode i landet. Lennart kjørte oss og bagasjen vår til Wycliffes gjestehus i hovedstaden. Det var over midnatt og blitt 1. september da vi ble tatt i mot med åpne armer av husets vertskap. Som alltid var det dokumenter som skulle ordnes for å få oppholds- og arbeidstillatelse på plass etter et lengre opphold i Norge. Da alle dokumenter var klare, satte vi kursen for Piura i nord. Vi reiste med fly som bruker under to timer, mens bussen tar omtrent 16 timer på den 1000 km lange strekningen langs kysten.

Vi hadde besøkt Piura mens vi bodde i Bagua, og en gang noen år senere fra Tigre Playa, da vi besøkte misjonærene Olssons i begynnelsen av deres arbeid i Chulucanas. De besøkene har vi skrevet om i tidligere innlegg i bloggen (kp.21 og kp.58) Nå så vi på hus til leie i Piura, og etter noen dager underskrev vi leiekontrakt på et hus i bydelen Miraflores. Det var et veldig bra hus som passet til vårt formål og til en pris vi hadde mulighet til å betale. Da det var i orden med huset, tok vi bussen til den mindre byen Chulucanas, en drøy times kjøring fra Piura. Der skulle vi være med på søndagens møter, foruten å ha samtaler med pastorsparet i hovedmenigheten i et distrikt med mange utposter. Det ble givende samtaler med Manu og Gilmer Roman om arbeidet de lenge hadde ønsket å starte i en av Piuras bydeler. De var takknemlige for avgjørelsen vår om å være en del av denne satsingen i Piura. Vi så fram til samarbeidet som vi håpet kunne begynne i løpet av året etter.

AIPA konferanse i Ceneguilla og videre til Saramiriza.

Tilbake i Lima, var vi med på den årlige konferansen for pastorer og ledere i AIPA, sammenslutningen av menigheter som var grunnlagt av skandinaviske misjonærer og menigheter som hadde knytte seg til dette fellesskapet av selvstendige peruanske pinsemenigheter. Da var vi noen dager sammen på et konferansested litt utenfor Lima. På disse konferansene var det nyttige samtaler og inspirerende bibeltimer og møter, foruten valg av medlemmer og leder til styret. Vi fikk også noen gode samtaler med pastorer og ledere i menighetene i Piura fylket. Et par dager etter konferansens slutt var vi klare for reisen videre til Iquitos. Vi måtte også denne gangen være i byen noen dager for å handle og for samtaler med Helsemyndighetene i fylket. Pastor Roger var som alltid til stor hjelp. Han hadde ivaretatt kontakten mellom Helsesenteret i Saramiriza og myndighetene også de siste månedene etter at familien Førland måtte reise tilbake til oppgaver i Paraguay.

Endelig kom dagen, 7.oktober da vi kunne klyve ombord i det lille flyet fra Jaars som skulle ta oss til oljekompaniets flystripe ved pumpestasjonen innenfor Saramiriza. Da var alle varer og større bagasje, også høytalerne lastet ombord i rutebåten som skulle ta det med oppover elva til Saramiriza. Alt kom vel fram noen dager etter vår ankomst. Det var fantastisk å være hjemme i huset vårt igjen etter over to års fravær. Lørdag kveld var det velkomstfest for oss, ledet av pastorsparet Isidro og Maria. Hvilken glede å se igjen vennene, både gamle og nye! Søndag var det også mange folk på møtene og velsignede samlinger. Det kjentes godt å være tilbake!

Kapittel 92 finner du ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Kapitlene 89 og 90 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Utbrudd av rabies i april 1992.

Et par uker etter besøket fra Salemkirken i Oslo og avslutningen av det tre uker lange Bibelseminaret i Saramiriza, ble det et stort oppstyr forårsaket av et utbrudd av rabies i en landsby blant awajun folket. En dag i begynnelsen av april kom det et par utsendinger fra denne landsbyen ved elva Apaga til Helsesenteret. De hadde gått langt gjennom skogen for  å fortelle om fire dødsfall i landsbyen deres i løpet av få dager.  Da dr. Miguel og vi andre hørte dem fortelle om hvordan de døde, ble vi bekymret.  Symptomene minnet om rabies, og omstendighetene pekte mot rabies forårsaket av flaggermus.  John og Miguel kjørte med en gang inn til oljekompaniets senter ved pumpestasjonen. Sjefen på senteret forstod faren ved et slikt utbrudd og stilte til rådighet et mindre helikopter. Helikopterføreren fikk fart på seg, klargjorde helikopteret, og snart var de i luften på vei til landsbyen Nueva Belen. En kort reise med helikopter, men langt til fots gjennom jungelen.  Alle i landsbyen samlet seg i skolehuset da helikopteret landet. Det de nå hørte av leder og lærer i landsbyen, styrket mistanken om rabies.

Da dr. Miguel og John kom tilbake, kontaktet Miguel legen på klinikken i San Lorenzo over kortbølgeradio. Beskjeden om et mulig rabiesutbrudd blant awajun folket gikk også til Helsemyndighetene i Iquitos. Tidlig neste formiddag kom en spesialist fra Iquitos og legen i San Lorenzo med fly til oljeselskapets flyplass. Da hadde dr. Miguel og jeg allerede kjørt inn til Felix Flores, landsbyen ved pumpestasjonen . Ikke lenge etter var vi alle fire på vei til Nueva Belen i et lite helikopter med gjennomsiktig gulv av plexiglass.  Vi fløy like over de høyeste trærne. Det var veldig spesielt å se de mektige tretoppene som et teppe rett under føttene!  I løpet av årene i jungelen hadde vi ofte flydd med småfly og sett den tettvokste skogen under oss. Men ikke så lavt, og ikke med et gjennomsiktig gulv!  Etter en kort flytur var vi framme og landet på plassen foran skolen. Folk kom fra alle kanter mot skolen da vi klatret ned fra helikopteret.

Legen fra hospitalet i Iquitos hadde med utstyr for å ta blodprøver. Det ble tatt prøver av noen som hadde begynnende symptomer og flere andre, også noen av barna.  Etter et par timer i landsbyen var vi på vei tilbake til pumpestasjonen med prøvene og en mengde notater. Senere hørte vi at et legeteam fra hospitalet i Iquitos reiste dit inn med medisiner, og at det ikke ble registrert flere dødsfall med de samme symptomene i landsbyen.

Jeg blir akutt syk.

John forteller fra denne opplevelsen: «Da det verste oppstyret og travelheten i forbindelse med utbruddet av rabies hadde lagt seg, våknet jeg en natt ved at Gro ropte at hun falt mens hun prøvde å holde seg fast i hodegjerdet på senga og klamret seg til meg. Like etter bøyde hun seg over sengekanten og kastet opp. Da svimmelheten ikke gav seg, fikk jeg sendt beskjed til dr. Miguel. Han kom med det samme i grålysningen og fikk et overblikk over situasjonen. Gro klarte ikke å forklare seg, men fortsatte å rope: «jeg faller, jeg faller – jeg blir trukket ned i spiralen,» mens hun klamret seg til meg og senga.  Vi forsøkte å gi henne en tablett, men hun kastet opp alt med en gang. Da gav legen henne en intravenøs injeksjon som resulterte i at hun på et øyeblikk sank sammen i senga og sovnet eller besvimte. Jeg ble ganske forskrekket, men Miguel forsikret meg om at det var nødvendig, og at hun vil våkne etter noen timer. Han kom igjen flere ganger i løpet av dagen og de følgende dagene, og beordret Gro absolutt hvile i minst to uker.»  Så langt Johns fortelling.

Litt etter litt kom jeg ut av den veldige svimmelheten og kvalmen. Medisinene dr. Miguel gav meg de første dagene, gjorde at jeg etter hvert greide å beholde mat og drikke. Men tendensen til svimmelhet med påfølgende hodeverk var jeg plaget av helt til vi reiste til Norge og lenge etter det også. Dr. Miguel mente jeg «hadde møtt veggen, – ikke psykisk, men fysisk». Kroppen min krevde ro og hvile og endte opp med denne reaksjonen som tvang meg til å stoppe opp, ifølge legens utsagn.  Det hadde vært veldig mye arbeid og mange oppgaver helt fra høsten av, og særlig siden vi begynte flyttingen og rivningen av  huset vårt på Betania før jul. Nå hadde John hatt minst like mye jobb denne tiden. Men han tålte tydeligvis påkjenningen og alt arbeidet bedre enn jeg, selv om han var veldig sliten og ikke helt frisk heller. Han stod likevel på med alt som burde og måtte gjøres før hjemreisen. Vi var begge takknemlige for all hjelp og omsorg i denne tiden.

Kurs på helsesenteret og i kirken.

Det var en travel tid på Helsesenteret utover våren og sommeren. Det ble holdt ulike kurs for befolkningen i Saramiriza for å styrke kunnskapen om viktigheten av hygiene ved behandling av matvarer og drikkevann. Det ble også undervist i smittsomme sykdommer og viktigheten av vaksinering mot disse sykdommene, med særlig vekt på tuberkulose og de vanlige barnesykdommene.  Mye arbeid ble lagt ned i vaksineringsreiser til landsbyene i de to distriktene som sognet til Helsesenteret i Saramiriza. I juni var 32 helsearbeidere fra distriktene inkludert dem som arbeidet på Helsesenteret, samlet til et to ukers kurs. Undervisningen bygget videre på det de hadde lært tidligere og praksisen fra arbeidet i landsbyene de kom fra.  Kurset ble holdt på Helsesenteret der dr. Miguel og jordmor Nelly hadde størstedelen av undervisningen. Jeg hadde også noen timer, foruten ansvar for det praktiske opplegget med overnatting og bespisning.

Også i menigheten ble det holdt kurs, foruten stor aktivitet med møter og besøk til utpostene i landsbyene langs Marañon. I slutten av april reiste John og en av brødrene fra kirken i Saramiriza til planlagte bibeldager i Puerto America ved munningen av Morona. Der var det samlet en god gruppe kristne fra stedet og fra et par av de nærmeste landsbyene til bibelstudier på dagtid og møter på kveldene. Den siste dagen var det dåp der åtte venner ble døpt i Moronas klare vann. I februar startet pastor Isidro opp en «kveldsbibelskole» i menigheten i Saramiriza der han og Maria hadde hovedansvar for undervisningen. Det skulle holdes tre kurs i løpet av året, hvert på 3 – 4 måneder. Titlene på kursene var «De kristne grunnsannheter 1 og 2» og «Disippelskap».  I alt begynte 100 personer på det første kurset, mens 55 fikk kursbevis ved avslutningen. Man måtte ha vært til stede på nesten alle studiekveldene for å få det.

Avskjedsmøte og hjemreise.

Som vi skrev om i kp.90, satte John opp antennetårnet og antenna til kortbølgeradioen ved huset i Saramiriza noen uker før vi reiste til Norge. Hjemme i Oslo hadde Lewi tatt kurs og fikk radiolisens for kortbølgeradio den våren. I motsetning til i Peru, måtte man også ta eksamen i morse for å få lisensen i Norge.  På selveste nasjonaldagen, den 17.mai fikk John kontakt med Lewi på radioen. Det var overraskende for oss, og morsomt både for oss i Saramiriza og for Lewi på hybelen i Oslo. Det ble flere samtaler før vi reiste hjem den 10.juli. John hadde avtalt med lederen for utpostmenigheten i Betel, ikke så langt nedenfor Saramiriza, om pass av «Doulos» inntil videre. I slutten av juni kjørte han og en medhjelper båten ned til Betel. Det var ikke mulig å ha den i havnen i Saramiriza når vi ikke var der, og det var enda uvisst når våre avløsere Lourdes og Morgan Førland kunne komme.

Tiden gikk altfor fort, men vi måtte innse at reisedagen nærmet seg. Den 7.juli var kirken var helt fullsatt på avskjedsmøtet. Det var en fin samling, men også trist slik det vanligvis er ved avskjeder. Tre dager etter fikk vi plass på oljeselskapets flyvning til Iquitos. Det ble travle dager der med bl.a. innkjøp av mange tønner bensin og medisiner til Helsesenteret. Men også mange dokumenter og avtaler som skulle ordnes med helsemyndighetene i Iquitos. Pastor Roger, som hele denne perioden hadde hjulpet oss med saker som måtte ordnes eller kjøpes inn i byen, var til stor nytte og hjelp også nå. Den 17.07 var vi endelig klar for flyreisen videre til Lima. Der bodde vi hos våre  venner Boyan og Lennart Lindgren, utsendt fra pinsemenigheten i Värnamo. Det var fullt på gjestehuset til Wycliffe.

I Lima var det vanskelige tider. Det hørtes stadig bombing utført av geriljagruppene «Lysende sti» og «MRTA». Mens vi var der, bombet de bl.a. en bank i forretningsstrøket Miraflores.  Hele blokka på flere etasjer fikk store skader, og mange døde i angrepet.  Dessuten var det stadige angrep på høyspent master som førte strøm til Lima fra kraftverk oppe i fjellet. Det resulterte i at strømmen ble rasjonert. Hver enkelt bydel hadde strøm bare få timer i døgnet. Vann i kranene var det bare noen timer hver dag. Den korte tiden det var vann, fylte vi baljer og bøtter for å ha resten av døgnet.  Det var en urolig tid som hadde vart i flere år, men med stadig økende voldshandlinger og store konsekvenser for folket. I september 1992 ble lederen av den største terror organisasjonen tatt til fange og flere ledere med han.  Det innledet en roligere tid i Peru. I jungelen merket vi lite til geriljaen, med unntak av hendelsene i 1990 og 1991 i Industrial, som vi har skrevet om tidligere. Men det høyereliggende jungelområdet sør for Yurimaguas i San Martin var deklarert «rød sone» med mye gerilja og kokain virksomhet. Boyan og Lennart følte seg trygge i bydelen der de bodde og ble værende i tjenesten. Vi for vår del var glade for at vi skulle reise til roligere omgivelser, da vi den 25.juli gikk om bord i flyet med kurs for Miami.

Hjemreise og opphold i Norge i sommer og høst 1992. Kp.91b.

På gjennomreise og ferieopphold i USA – en skremmende opplevelse i Miami.
Vi leide en bil ved flyplassen i Miami og kjørte rett til Wycliffe’s gjestehus der vi hadde bodd et par ganger tidligere. Det var et hyggelig og rimelig sted ikke langt fra flyplassen. Dagen etter tok vi motorveien ned til sentrum og videre til Miami Beach. Der er det små butikker og kafeer der man kan snakke spansk på de fleste stedene. Mange innvandrere fra Cuba bor i Florida, men også fra andre land i Latin-Amerika. Alt var billig i USA på denne tiden, både leiebil, bensin og mat. Dessuten betalte vi bare i overkant av 6 kroner for dollaren på den tiden. Etter noen hygge-lige timer, hentet vi bilen på parkeringen og kjørte utover den store motorveien med mange kjø-rebaner. Vi var ekstra oppmerksomme fordi vi hadde lest om en ransbølge mot leiebiler i Miami. Leiebilene var merket med egne skilt, noe som gjorde det lett å se hva slags bil det var. Dette systemet ble endret senere.

Det største bildet viser bilen vi leide i Miami utenfor Wycliffe’s gjestehus der. På det andre bildet står vi klar til å reise med Lars’ bil til Maino og familie i Iowa.

For å komme til gjestehuset måtte vi ta av på en avkjøring nær flyplassen. Men i den store trafikken, tok vi feil og kjørte av en avkjøring for tidlig. Det merket vi ganske fort, men da var det umulig å snu og heller ikke noe sted som fristet å parkere. Området så ikke trygt ut. Jeg tok fram kartet over Miami – ingen GPS den gangen – og prøvde å finne en vei ut av området mot motorveien. I et gatekryss måtte vi stoppe for rødt lys. Jeg kikket ut av vinduet og så et lite grønt område med noen busker ved siden av bilen. Jeg så ned i kartet igjen, og John fulgte med lyset. Plutselig hørtes et kraftig smell! Tanken fór gjennom hodet mitt: «Er det bomber her også, slik som i Lima?» I samme øyeblikk kjente jeg at noen dro i veskestroppen jeg hadde hengende rundt skulderen, og at glass singlet ned i fanget mitt. Jeg så opp mot det åpne vinduet. Der stod to mørkhudede unge gutter rett ved hodet mitt og dro veska ut av bilen. Uten å tenke, ropte jeg: »Kjør – kjør». Da hadde John også oppdaget guttene, og tråkket på gassen så vi fór framover med et rykk. Heldigvis gikk lyset over på grønt akkurat i det øyeblikket.

I det vi kjørte over krysset, så vi en bil som kom etter oss. Den kjørte opp på siden av oss. En kvinne smilte og gjorde tegn i det åpne vinduet og ropte noe. Vi brydde oss ikke om dem, men fikk en følelse av at her var det bare å komme seg unna. Den lille veska som ungdommene hadde stjålet, hadde jeg kjøpt billig samme dagen. Jeg hadde bare noen få dollar og et lommetørkle i den. De ble nok skuffet da de åpnet veska. Uten tvil forstod de at vi hadde mer de gjerne ville ha kloa i. Og det hadde vi! John hadde bankkort og sertifikat i lomma, mens min gode, gamle reiseveske lå under mitt sete med våre pass og pengene som vi hadde tatt ut nede i byen. John kjørte i god fart gjennom gatene i dette området med ganske elendige hus. Vi krysset hit og dit og ristet av oss bilen. De gav i alle fall opp. Noe skilt eller større vei som kunne føre ut til motorveien så vi ikke. Men så oppdaget vi en bensinstasjon med flere biler og folk rundt pumpene. Den gangen kom betjeningen ut og hjalp med fyllingen av bensin. Vi svingte inn på stasjonsområdet. En av betjeningen kom bort og la fort merke til den knuste ruta som det var lite igjen av. «Er dere blitt ranet?» nærmest konstaterte han. Jo, vi hadde det, og nå ville vi gjerne ha en forklaring på hvordan vi kunne komme oss til motorveien i retning til flyplassen. Han pekte og merket også av kjøreruten på kartet jeg fremdeles hadde i fanget. Vi satte av sted i god fart i den retningen han hadde vist oss.
Ganske snart fant vi avkjøringen til motorveien. Hvilken lettelse å være på riktig vei igjen! Nå var det bare å kjøre videre mot flyplassen til stedet der vi hadde leid bilen. Det var umulig å sette fra seg bilen noe sted med et knust vindu. Vi svingte inn ved leiebilforretningen. Utenfor var det fullt av biler og folk. John gikk ut av bilen i det en mann som jobbet der, nærmet seg. Han oppdaget med en gang den knuste ruten, kikket inn på min side og så alt glasset jeg hadde feid fra fanget og ned på gulvet. Det var ingen skarpe biter, bare som grus av glass. All vår bekymring forsvant da han nærmest konstaterte: “Dere er blitt ranet!” Jo, det hadde vi. “Har dere meldt fra til poli-tiet?” Nei, det hadde vi ikke. «Bra! Dere kan ta den bilen som står der borte”, fortsatte han rolig mens han pekte på en bil litt bortenfor oss. Det var alt! Vi kjørte lettet av sted i den nye leiebilen, og så nøye etter at vi tok den riktige avkjøringen ned til området vi bodde i. Det begynte å mørkne i det vi parkerte utenfor gjestehuset. Da vi kom inn i den lille leiligheten vår, kikket vi nærmere på kart og brosjyrer med informasjon om bl.a. områder vi ikke burde kjøre inn i hverken dag eller natt. Et av områdene var det vi nettopp kom fra! Den kvelden ba vi en ekstra takkebønn for Guds hjelp og beskyttelse i den farefulle situasjonen vi hadde vært i den dagen.

På besøk hos svenske misjonærkollegaer i Miami.

Vi skulle ikke være mange dagene i Miami. Foruten litt sightseeing, hadde vi avtalt et besøk hos våre misjonærkollegaer fra Peru, Kerstin og Bengt Lundquist som vi hadde vært hos en gang tidligere da de var ganske nye i Florida. Den gangen var vi med Kerstin på hennes arbeidsplass på et «Assemblies of God» trykkeri og redaksjon for litteratur på spansk. Nå skulle vi besøke dem i deres koselige hus i Fort Lauderdale, litt nord for Miami. Det ble en hyggelig sammenkomst der vi fikk høre mer om deres arbeid, og at de snart skulle flytte til Springfield, Missouri. Arbeidet med litteratur og søndagskolemateriell for kirker i Latin-Amerika skulle fusjoneres med det øvrige litteraturarbeidet i hovedsenteret der. De ble forskrekket over å høre om opplevelsen vi hadde hatt et par dager tidligere. Vi kom oss vel hjem, og dagen etter gikk ferden videre til Chicago. Alle flybillettene fra Lima til Miami og Chicago var kjøpt i god tid gjennom reisekoordinatoren for Wyc-liffe i Lima. I Chicago var Lars Svensson behjelpelig med å få kjøpt billettene til Oslo. Det var ikke bare å gå inn på internett å bestille reiser den gangen!

Hyggelige besøk hos venner i Chicago og familie i Iowa.
Vi ble møtt av Lars og Harriet på flyplassen i Chicago der vi skulle være gjester et par dager før reisen vår gikk videre til Maino og Kevin, som nå bodde i en liten by like utenfor hovedstaden i Iowa. Vi var takknemlige for Lars’ tilbud om å låne hans bil, en stor Ford Mercury til reisen dit. En nydelig bil å kjøre i. Med bensin som bare kostet litt over en dollar for galon (fire liter), var det ikke dyrt å kjøre den heller. Vi gledet oss til reisen dit. Vårt nye barnebarn, Hannah som nå nær-met seg 2 år, hadde vi bare sett bilder av. Naomi så vi da hun var et par måneder gammel, og sist da familien besøkte oss i Peru for 2 år siden. Det var et par – tre måneder før Hannah kom til verden.

Koselige dager med barnebarna i Iowa. To av bildene er fra det historiske museet ved Des Moines. På skolen og utenfor veterinæren slik det var i tidligere tider.
Det var stor fest da vi kom fram, og vi gledet oss over å være sammen. Vi koste oss med småjentene i lek utenfor huset og på turer til severdigheter i nærheten. Vi nøt deilige feriedager, selv om Maino og Kevin måtte på jobb de fleste hverdagene. Adel, den lille byen de bodde i, lå like utenfor hovedstaden Des Moines. Vi var blant annet på et historisk museum, der det meste var ute. Det var et interessant og morsomt besøk både for barn og voksne. Sammen med Maino og jen-tene kjørte vi en tur til familien Burgdorf i Evansville der Maino bodde det første halvåret i USA. Det ble et hyggelig gjensyn. Vi var glade for at vi hadde tatt turen, selv om det var langt å kjøre. Da vi kom tilbake til Adel, hadde vi enda en ukes tid igjen før vi måtte sette kursen for Chicago. Det var ikke lett å ta farvel uten å vite når vi ville sees neste gang. Men vi håpet at Maino og jentene kunne ta en tur til Norge sommeren etter.

Hele familien en søndag formiddag etter møte i kirken, både i Iowa og hos Burgdorf i Evansville. Jentene koste seg i et badeland vi besøkte.

Tilbake i Chicago og reisen videre til Norge.
Så var vi igjen tilbake hos våre gjestfrie venner i Chicago. I Christian Life Church (CLC) ble vi invitert til å fortelle fra misjonsarbeidet i jungelen i Peru på søndagsmøtet. Kirken ligger i bydelen Mount Prospect der de også har Bibelskole. De forsikret oss om at de forstod alt vi sa, så vi våget oss til å ta imot den innbydelsen. Det var stor misjonsinteresse og giverglede i menigheten som bar over med vår dårlige engelsk. Litt bedre er det blitt etter mange besøk i USA i årene som fulgte.

Sammen med pastorene i CLC i Mount Prospect, Smith og Merrill. To bilder fra Wheaton Col-lege, der vi besøkte et Billy Graham museum med Lars og Harriet.

Vi hadde fem fantastiske dager med samlinger av forskjellig slag og besøk hos et par av deres døtre og også til Harriets søstre og deres familier. De fem dagene vi var der gikk som en røyk. Vi kjente oss uthvilte etter ukene i USA og gledet oss nå til å ta fatt på oppgavene som ventet i Norge.
Den 27. august bar det ut til flyplassen igjen. Siste etappe av reisen før vi dagen etter skulle lan-de i Oslo. På Fornebu var det også denne gangen en stor flokk venner og familie som tok imot oss. Det ble mange klemmer, smil og tårer når vi møttes igjen etter 3 ½ år. Lewi var det 2 ½ år siden vi tok farvel med da han gikk om bord i Jaars sjøfly på Betania etter et halvt år hos oss i Peru. Da skulle han begynne i sivilarbeidet på PYM før han etter det jobbet på lageret til Filadel-fiaforlaget. Nå var dette unnagjort og fire års studier lå foran.

I Norge høsten 1992.
Vi var takknemlige til Steinar Eikeri som lånte oss en pen møblert toroms leilighet på Bogerud i tre måneder fram til det ble en ledig leilighet til oss i en av firemannsboligene på Mamre. Der-med måtte vi ikke begynne flytting av møblene som stod lagret i kjelleren på huset vårt i Ørje med en gang etter hjemkomsten. Det var mange andre ting å gjøre, ikke minst besøk i menighe-ter og vennegrupper som støttet oss sammen med vår utsendermenighet Salemkirken i Oslo. I september var vi med på Verdens-pinsekonferansen som det året ble holdt i Oslo. Da kom Lars og Harriet fra Chicago på besøk. De bodde hos en venn av dem som de kjente fra USA. Arild Svartdahl lånte dem bil slik at de kunne besøke venner i Harriets barndomsby, Stavanger. De tok også toget til Stockholm der de besøkte Lars’ slektninger. Vi for vår del kjøpte en brukt Folke-vogn Pasat. Den tjente oss godt mens vi var hjemme.

Gro på kontoret på PYM og Lewi ved kortbølge radioen sin i Grønlibakken der han hjalp oss å installere vår første PC. Lars og Harriet på besøk i Oslo.

I slutten av september begynte John som omsorgspastor i Salemkirken på halv tid, mens han ellers besøkte menigheter for bibeldager og misjonsmøter. Jeg begynte samtidig på misjonskon-toret med forskjellige arbeidsoppgaver, bl.a. som saksbehandler for skolestyret for PYMs tre skoler i utlandet.
Midt i november kunne vi hente nøklene til leiligheten på Mamre. Før vi hentet møblene og flyttet inn, fikk vi god hjelp til malerarbeid av Rune Flatland. Vi fikk låne en stor trailer til transport av møbler av min gamle venninne med samme navn som meg, og med mange gode hjelpere gikk flyttingen fra Ørje til Mamre i Grønlibakken over all forventning. Det var hyggelig å pakke opp møbler og kjære og kjente ting igjen. Vi hadde glemt at vi hadde så mye!
Lewi bodde på den tiden sammen med andre kristne studenter på hybler for personale på Kam-pen sykehjem. De var ikke i bruk til det formålet lenger. Dermed kunne bestyrer Damaris Trobe la fortrinnsvis tidligere misjonærbarn få leie billig bosted mens de studerte i Oslo. Men Lewi var ofte på besøk hos oss. Noen overnattinger ble det også etter flyttingen til Mamre der vi hadde et ekstra gjesterom/kontor.

Utenfor leiligheten på Mamre – mye snø i desember -92! Jul med hyggelig besøk fra Sveits. John og jeg på julelunsj med medarbeidere i Salemkirken.

Fra innflyttingen i Grønlibakken gikk tiden fort til jul. Det var morsomt å finne fram julepynten igjen! Julaften og juledagene hadde vi et veldig koselig besøk av to av barna til Eva og Rudolf Wilhelm og en venn av dem fra Wycliffe senteret i Yarina Cocha. Reinhard og Marianne bodde og studerte i Sveits, men tok en biltur til Norge med vennen Mark i juleferien. Eva og Rudolf var i fullt arbeid i jungelen i Peru. Den 30. desember kjørte vi og Lewi til Kari og Halvor i Atrå. Der hadde vi noen hyggelige dager sammen med familien over nyttårshelgen.
I neste kapittel forteller John fra reisen tilbake til Peru i slutten av januar 1993 for å hjelpe Lourdes og Morgan Førland til rette i Saramiriza.