Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp.104 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet” mens kp. 103 står på “Misjonsarbeid i Piura fylket – Menigheten i Chulucanas”. Kp.106 kommer på kategorien “Ny menighet i Ignacio Merino, Piura”.

Reisen fra Piura til Saramiriza i august 1998.

Tidlig på morgenen den 20.august kjørte vi hjemmefra med kurs for Bagua denne første dagen av reisen. Pastor Gilmer Roman var med oss. Han skulle tale og undervise på lederkonferansen i Saramiriza den følgende uka. Vi var trøtte da vi kom fram til Bagua etter drøye åtte timers kjøring opp fjell og ned daler i et vakkert og variert landskap. Vi spiste middag på et spisested nær hotellet, men utpå kvelden ble vi  dårlige alle tre. Det var antageligvis noe i middagen som hadde vært bedervet selv om vi ikke kjente noe på smaken.

Bildet til venstre er fra veien Piura – Bagua. Bildet over: Innkjørslen til Imazita.

Vi følte oss bedre da vi startet turen innover jungelen i 6-tiden morgenen etter. Men etter et par timers kjøring ble Gro svimmel med kraftig hodepine og kvalme. Hun kjente seg litt bedre da vi kom fram til Imazita i 10-tiden. Jeg stoppet utenfor det enkle huset der skyssbåten gikk fra Imazita nedover Marañon til landsbyen Nieva. Der lastet vi av all vår bagasje inkludert utstyret til Jesusfilmen. Gro og Gilmer tok seg av bagasjen mens jeg kjørte til misjonær Garman for å parkerte bilen på området til Nazarenkirkens bibelskole. De amerikanske misjonærene i Imazita kjente jeg siden min første reise innover jungelen i 1969. Da jeg kom tilbake til huset der vi ventet på båten, var venterommet tomt, -bare bagasjen vår stod i et hjørne av rommet. Hva hadde hendt?

En spesiell opplevelse i Imazita.

Jeg fikk snart høre årsaken til det tomme venteværelset. Gro forteller om det som hadde hendt: «Jeg følte meg helt elendig der jeg satt i det enkle venteværelset. Et par lave benker langs veggene var alt av møblement. Ikke særlig komfortabelt. Gilmer småsov på benken ved siden av meg, mens bagasjen var samlet mellom oss på jordgulvet. Etter hvert ble jeg fryktelig svimmel og kvalm, men jeg visste at jeg måtte ned en smal utvendig stige for å komme til doen ved gårdsplassen mot elva.  Til slutt var det ingen vei utenom. Jeg reiste meg og gikk bortover en gang forbi et par åpninger til andre rom. Ved enden av gangen var døråpningen til gårdsplassen med den lange, bratte stigen lent opp mot åpningen. Jeg bøyde meg ned for å sette et bein på det øverste trinnet. Men i det jeg så ned, gikk det trill rundt for meg. Da var det som jeg hørte en stemme si: “Ikke gå ned stigen! Gå tilbake!»

I det jeg reiste meg opp og ble stående å sjangle, kom kona til eieren ut av det første rommet. Hun grep tak i meg og ledet meg inn i neste rom der det lå en gammel madrass på gulvet. «Du må være syk», sa hun. «Legg deg ned her!» Jeg gjorde ingen motstand og orket ikke å si noe. Det kjentes deilig å ligge flatt ned med lukkede øyne. Jeg kjente det som jeg dovnet bort og som all kraft sakte forsvant ut av kroppen min gjennom armene og bena. Hodeverken og kvalmen gikk delvis over. Isteden var det som hodet fløt og ble borte. Nå dør jeg, – slik er det å dø. Tanken passerte sakte og svakt gjennom hodet mitt et par ganger.  Da merket jeg at noen kom inn i rommet, bøyde seg ned ved siden av meg og tok rundt den ene armen min. Det var pastor Gilmer som hadde fått beskjed om min tilstand.

At det var han så jeg ikke, men forstod det da han begynte be med høy og kraftfull stemme. Det bredte seg ut en varme i armen han holdt. Det var som om armen fikk liv og kraft. Deretter bredte varmen seg sakte utover i hele kroppen min. Det føltes merkelig, som han ved bønnen dro meg inn i livet. Jeg gløttet på øynene i det John litt senere kom inn i det halvmørke rommet. Han hørte Gilmer be da han kom tilbake og lurte på hva som hadde hendt. Kvinnen kom inn med vann og en slags luktesalt. De hjalp meg å drikke i alle fall litt av vannet. Jeg ble liggende på madrassen til båten kom, og vi måtte ut til elvebredden for å reise videre. John hjalp meg opp og ombord i båten. Jeg kjente meg veldig svak, men bedre. Det skjedde noe med meg da Gilmer ba for meg der på rommet. Jeg følte at Gud rørte ved meg gjennom bønnen.»  Så langt Gros fortelling.

Videre i åpen båt til Nieva og derfra med speedbåten vår til Saramiriza.

Vi fikk lastet alt om bord i den åpne båten og fant oss plass på benkene mellom mange andre passasjerer som også skulle nedover Marañon. Gro satt lent inn til meg, for det meste med hodet i fanget mitt på turen nedover. Det virket som hun ble «borte» et par ganger, men hun klarte å reise seg da vi var framme i Nieva drøye tre timer senere. Der ventet Alejandro med speedbåten vår. Han hadde reist fra Saramiriza på morgenen og førte oss nå trygt gjennom strykene Manseriche der elva skjærer seg “vei” gjennom Andesfjellenes østligste rygg her nord i Perus store jungelområder.  Alejandro har kjørt den ruta mange ganger, ikke minst med oss og våre venner de siste årene etter at veien ikke lenger var kjørbar fra Imazita og innover. Gro følte seg mye bedre etter hvert, og vi var alle glade og takknemlige da båten la til i Saramiriza i mørkningen.

Tilbakeblikk:  Bibelseminar i Saramiriza i februar 1998.

Innbydelsen til Bibeluka som vi  var på vei til, hadde gått ut til menighetene og utpostene langs Marañon og bielvene med elevene fra Bibelseminaret som reiste tilbake til sine landsbyer i slutten av mars. Da var det 15 elever som avsluttet studiene på sitt andre kurs av Bibelseminaret som ble holdt i Saramiriza seks uker i februar – mars 1998. En misjonær fra Brasil og medarbeider i AIPA menighetene, Walter Rabelo kom fra Lima for å undervise på Bibelseminaret. Han ble til stor hjelp og velsignelse i de ukene han hadde anledning til å være i Saramiriza.  Han og jeg kom den gangen sammen fra Iquitos med statens sjøfly, mens han fikk fly med oljeselskapets helikopter til Bagua og buss derfra da han reiste tilbake til Lima etter tre uker. Vi andre fortsatte undervisningen i tre uker til.

Bildet over viser misjonær Walter og elevene på sitt andre 6-ukers kurs på Bibelseminaret i begynnelsen av året. På bildet til venstre er pastor Gilmer klar for tilbakereisen til Piura via Nieva og Bagua etter ledersamlingen i august.

Konferanse og bibelkurs for ledere fra utpostene og i Saramiriza i august 1998.

På lederkonferansen og bibelstudiene i Saramiriza var det 29 deltagere fra mange av menighetene og utpostene som sogner til arbeidet ut fra menigheten i Saramiriza. Kirken var fullsatt på velkomstmøtet søndag kveld. Pastor Gilmer talte inspirert og overbevisende om frelse og nytt liv i Jesus Kristus. Mange søkte fram for å bli bedt for etter talen. Et par av kveldene viste vi videoer fra livet til den indiske evangelisten, Sundar Sing og den engelske misjonæren til Kina, Hudson Taylor. Konferansen med samtaler, bibelstudier og kveldsmøter ble til stor velsignelse for oss alle. Mandag var det hjemreise både for dem som kom fra landsbyene i Marañon, og for dem i bielvene som hadde to og tre dager å reise i båt og kano. De fra Kaupan måtte i tillegg gå et par dagsmarsjer gjennom jungelen. Neste konferanse ble bestemt til juli neste år. Da blir den i Puerto America ved munningen av Moronaelva.

Jesus filmen ble vist i Saramiriza og på flere av utpostene.

Jesus-filmen basert på Lukas evangeliet hadde vi fått låne gjennom en representant i Peru for Billy Grahams evangeliske organisasjon. Jeg hadde vist filmen på flere steder i Piura og omegn før vi tok med alt utstyret til Saramiriza. I løpet av konferansen viste vi filmen i kommunehuset i Saramiriza. Dette var på en tid da både film og TV var noe nytt og spennende i denne delen av Peru. Det var fullt hus i kommunehuset der deltagerne på konferansen selvsagt var til stede sammen med folk i menigheten og små og store fra landsbyen forøvrig. Filmen om Jesu liv gjorde et stort inntrykk på alle som så den.

Noen dager senere reiste jeg til noen av landsbyene i Marañon og viste filmen. På mange av disse stedene var det ikke store nok hus til å romme alle som ville se. Da rigget vi opp lerret og utstyr på fotballplassene. Folk strømmet til for å se og høre. Jesus-filmen hadde et sterkt budskap som berørte mange. Det var en stor opplevelse for oss også, og vi tror denne innsatsen vil gi evighets resultater.

Jesus-filmen vakte stor interesse blant små og store i alle landsbyene der den ble vist.

Kp. 102 står på kategorien “Ny menighet i Ignacio Merino, Piura”, kp.101 står på «Helsesenteret i Saramiriza – del 2», mens kp. 104 vil bli å finne på «Reiser til Norge i 1987 og på 1990-tallet.”

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Besøk i menigheten i Tambo Grande.

Tambo Grande er et av stedene der menigheten i Chulucanas hadde begynt virksomhet. Landsbyen ligger nordøst for byen Piura, og er en av de større i dette området som kalles øvre Piura ved foten av Andesfjellene i øst. Vi ble innbudt av pastor Alberto til å besøke menigheten som holdt til i et lite hus bygd av soltørket leire.  Det var en liten, men trofast flokk av troende som møtte oss da vi reiste på vårt første besøk til Tambo Grande. Vi besøkte vennene der flere ganger i løpet av de første par årene i Piura. Etter hvert ble det lille lokalet for lite. Vi ble fortalt at huset ved siden av kirken hadde stått tomt en lengre tid. Det var en «brujo», – en trollmann som eide stedet, men ingen ville kjøpe det. Folk var redde for at huset var forhekset. Dessuten var det ganske falleferdig. Dette huset hadde en dobbelt så stor tomt som den tomta kirken stod på. Vennene begynte å be om at de ville få anledning til å kjøpe huset og tomta, samtidig som de samlet inn penger til formålet. Etter samtaler med eieren, ble det enighet om pris og frist for innbetaling av avtalt beløp. Vi skrev om behovet til venner i Norge.

Kjøp av kirketomt og forberedelse til bygging i 1997.

I slutten av januar ble nabotomta til lokalet i Tambo Grande kjøpt og betalt. I februar reiste jeg dit sammen med pastorene Gilmer og Alberto. Da målte vi opp tomta og planla for riving av det gamle lokalet. Til sammen ble det et ganske stort areal som ville gi mulighet til et forholdsvis stort kirkebygg.  Tomta kostet ikke så mye, men byggingen av et lokale i teglstein ville utvilsomt kreve et større beløp. Medlemmene i menigheten var fattige småbønder slik som de fleste innbyggerne i området. Derfor gikk det sakte med innsamlingen til bygget. Vi kontaktet vår venn Lars Svensson i Christian Life Church i Chicago. Som leder for ”Laymen for missions” hadde han og teamet hans hjulpet misjonærer i flere land i Latin Amerika med byggeprosjekter. I Peru hadde de vært mange ganger, blant annet fire ganger hos oss i Saramiriza.  Lars var villig til å samle et team for å hjelpe til med å bygge kirken i Tambo Grande, men det ville trolig ikke bli før året etter.  I løpet av året kom det inn gaver fra menigheter og venner i Norge og Chicago.

Arbeidet er raskt i gang. Lars og jeg studerer tegningene av bygget. Teamet vet hva de skal gjøre, og alle får sine instrukser. Den fine døra sees ved veggen bak.

Da vi kom til Piura fra Saramiriza i slutten av november 1997, hadde det nettopp kommet en fax fra Lars. Han bekreftet at han og fire andre bygningsarbeidere hadde kjøpt billetter til Lima den 7.januar 1998 for å hjelpe til med byggingen av kirken i Tambo Grande. En veldig god nyhet! Jeg fikk det travelt et par uker med innkjøp og frakt av alle materialene til bygget som måtte være på byggeplassen innen teamet kom. Den lille menigheten hadde selv kjøpt 2000 teglstein, en del jern og hadde en liten sum penger i byggekassa . Dessuten stilte mange av vennene i menigheten og fra nabomenigheter opp som medhjelpere og håndlangere. De hadde tidligere kjøpt en stor og solid dør til en fremtidig kirke. Den var pusset og lakket og ville bli en vakker inngangsdør til den nye kirken. Vi var takknemlige for alle gaver, også et større beløp som teamet hadde med seg da de kom.

Bygging av kirke i Tambo Grande i 1998.

Den 9.januar landet Lars og de andre i teamet på flyplassen i Piura der vi tok imot dem. De hadde masse bagasje, mest verktøy til arbeidet og diverse matvarer, men de hadde også med gaver til oss fra familie og venner. Den kvelden så vi for første gang videoer av Bill og Gloria Gaither’s “homecoming”. Gro og jentene hadde laget i stand en god middag, og vi hygget oss sammen denne velkomstkvelden. Alle de fem mennene i teamet ble plassert i senger og på madrasser rundt om i huset. På grunn av varmen var det tre av dem som ville ligge på den åpne, men overbygde takterrassen. Den svenske misjonærsønnen fra Bolivia, Tobias Strömgren var også med og hjalp til på bygget et par uker og bodde hos oss. Allerede den neste dagen kjørte vi til Tambo Grande der vi gravde grøfter, gjorde oppmålinger og planla arbeidet videre. På tross av regn, oversvømmelser, veldig varme og veier som var delvis ødelagte, kom råbygget opp som planlagt i løpet av januar. Den vanlige veien til Tambo Grande var helt ødelagt. Derfor måtte vi kjøre om byen Sullana. Det tok 1 ½ time hver vei. Vi stod opp kl.5 på morgenen, og var hjemme igjen ved 7-tiden på kvelden. Bare søndag var fridag for teamet, men ikke for oss! Denne reiseveien var likevel bedre enn å bo i landsbyen, der det ikke var noe skikkelig bosted eller matservering. Vi ville helst at de skulle holde seg friske!

Det store bildet viser veien til T.G. gjennom Sullana slik den var på det verste. Over sees takterrassen som også fikk sin del av regnet. Støpning av gulvet på det andre bildet.

Gro og Lindaura sendte med dem frokost og lunsj som de laget i stand dagen i forveien, oppbevart i kjøleskapet over natten. Litervis av rent og kaldt vann tok vi med i store termoser. Middagen hadde de klar hjemme da vi kom tilbake. Lucy var hos oss et par uker og hjalp til på kjøkkenet. Klesvasken ble også ganske stor, men heldigvis var det noen damer i menigheten i Tambo Grande som vasket det mest skitne og sølete arbeidstøyet vårt. Det var hele tiden med 8 -10 brødre fra menigheten i landsbyen på bygget, og de gjorde et godt arbeid. Våre amerikanske brødre gjorde en stor innsats de tre ukene de var hos oss. Vi var alle svært slitne på slutten. Ikke bare arbeidet, men også reiseveien, alt regnet og den fuktige varmen tæret på kreftene.

På det store bildet er veggene nesten ferdige. Over sees spisestua like ved bygget der teamet spiste sin medbrakte lunsj. Lindaura i gang med å gjøre i stand smørbrødene.

Avskjed med teamet og fullføring av bygget.

Veggene var på plass, gulvet støpt og over halvparten av takplatene var satt opp da siste dagen på bygget ble avsluttet med en samling på byggeplassen. Det var lørdag, og både barn og voksne fra menigheten kom for å takke teamet og alle medarbeiderne  som hadde gjort et så stort arbeid på kort tid. Lovsang og bønn til Herren for hans hjelp og beskyttelse under arbeidet lød fra gruppen som stod inne i bygget under det halvferdige taket denne ettermiddagen i Tambo Grande. Dagen etter var det søndag og pent vær. Teamet ville gjerne ta et bad i Stillehavet før de forlot Piura. Gro kjørte dem ut til en badeplass ved kysten. Jeg kjente meg ikke frisk og orket ikke å være med, men sov hele formiddagen.

To av bildene er fra takkemøtet som jeg skriver om ovenfor. Bildet til høyre er fra dagen de to tomtene (med dårlige hus) ble kjøpt. Helt til venstre er det gamle lokalet med gutten i døren.

På kvelden var det avskjedsmøte i kirken i Ignacio Merino. Mandag formiddag gikk med til pakking av alt verktøyet. Mye av verktøyet la de igjen hos misjonærene Lindgrens i Lima for å lagre det der til kommende prosjekter i Peru.  Det var med stor takknemlighet vi tok farvel med Lars og de andre brødrene på flyplassen i Piura den ettermiddagen. Den påfølgende uken la vennene i Tambo Grande på resten av takplatene. Pengene rakk til å leie en flink murer til å pusse veggene innvendig og frontveggen. Senere ble maling og annet arbeid som gjenstod, gjort ferdig på dugnad i løpet av ukene som fulgte.

På det store bildet sees pakkingen av verktøy, mens på det ene bildet over inntar teamet middagen hos oss etter endt arbeidsdag. Takstolene settes på plass.

Da jeg gikk til legen tirsdagen etter teamets avreise, viste det seg at jeg hadde sterk bronkitt og begynnende lungebetennelse. Ikke så rart jeg hadde kjent meg utkjørt og dårlig de siste dagene på bygget.  Med medisinene jeg fikk og forbønn av venner, kom jeg meg ganske fort. Dermed kunne jeg ta den planlagte reisen til Iquitos for å gjøre ferdig avtalen  med Fylkesregjeringen i Loreto om utbygging av Helsesenteret i Saramiriza.  Gro hadde også vært dårlig mens teamet var hos oss.

En dag hun måtte ut noen ekstra ærend, blant annet til et apotek i sentrum av Piura, forteller hun hva som hendte: « Allerede et par dager hadde jeg kjent meg ganske så sliten og trøtt. Nå mens jeg gikk på fortauet på vei til apoteket, følte jeg det som all kraft forsvant fra meg. Helst ville jeg ha satt meg rett ned, men det kunne jeg jo ikke. Så jeg sukket til Herren og ba om styrke til å gå den siste strekningen til apoteket. Jeg kom meg innenfor døren og satte meg på en av krakkene som stod foran disken. Mer husker jeg ikke, før jeg så opp på farmasøyten og teknikeren som stod bøyd over meg for å ta puls og blodtrykk. De fortalte at jeg hadde falt ned fra krakken like etter jeg kom inn. Selvfølgelig ble de forskrekket, løp utenfor disken og bar meg inn på en seng på bakrommet. Nå ville de ringe etter en sykebil. Men jeg spurte dem pent om å ringe hjem og be Lindaura komme å hente meg. Noe tvilende gjorde de det, og litt etter kom pastor Landers og Lindaura i en taxi. Farmasøyten sendte med saltvannsoppløsning og gode råd. Vel hjemme måtte jeg gå rett i seng. Det gikk et par dager før jeg klarte å stå opp og begynne det daglige arbeidet igjen.»

Innvielse av den nye kirken i Tambo Grande.

Søndag den 26.april var vi i Tambo Grande og deltok i innvielsen av det nye lokalet. Kirken var pyntet til fest med ballonger og papirgirlander. Stoler ble lånt fra hele nabolaget for å gi sitteplasser til alle som ville være med på denne spesielle samlingen. Da dørene ble åpnet, fyltes lokalet raskt med rundt 300 personer.

Det store bildet viser gruppen fra Ignacio Merino foran kirkebygget. Vinduene mangler glass, men den fine døren er på plass. De øvrige bildene er fra innvielsen inne i kirken.

Det var mange tilreisende fra menighetene i provinsen. Vi leide en liten buss i Piura, og med stort og smått kom vi 25 fra menigheten i Ignacio Merino.  Lovsangsteamet fra kirken i Chulucanas var med, likeså pastor Jacinto fra samme sted. Lokalet fyltes med lovsang og takk til Gud for den nye kirken og for alle som hadde bidratt til realiseringen av drømmen om et bedre og større Gudshus i Tambo Grande. Det ble en verdig og minnerik innvielse. Etter møtet ble det servert en velsmakende rett av ris og geitekjøtt som damene i menigheten hadde gjort i stand. De hadde også bakt en mengde småkaker og en stor to etasjes kake som ble servert helt til slutt.  Menigheten teller 35 medlemmer, men vi har tro for at Herren skal gi vekst. Vennene er grepet av iver etter å formidle til andre hva Gud har gjort i deres liv. Noe arbeid gjenstod på bygget, som glass i vinduene. Men dette siste ble gjort i løpet av kort tid etter innvielsen.

Kp.100 er på «Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza», kp.101 på kategorien «Helsesenteret i Saramiriza – del 2». Kp. 103 står på «Misjonsarbeid i Piura fylket -menigheten i Chulucanas».

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Alpha kurs i kirken i Ignacio Merino 1997.

Etter besøket av misjonær Mario Fumero, startet vi med Alpha kurs den 4.juli med 19 deltagere fra Ignacio Merino. Allerede i februar 1997 tenkte vi på Alpha og begynte å søke etter dette materialet på spansk. Det fantes ikke noe kontor for Alpha i Peru. Men vi fant en adresse til en menighet i Madrid, Spania som hadde begynt med Alpha og hadde kurshefter og annet materiell på spansk. Vi skrev til dem om Alpha og vår intensjon om å begynne et kurs i Peru. De svarte positivt og sendte oss raskt heftene og alt vi trengte til å starte opp. Samtidig fikk vi tillatelse til å trykke opp kursheftene til bruk i Piura. Det var stor entusiasme blant de nyfrelste i Ignacio Merino da de hørte om Alpha kurset. Alle ønsket mer undervisning i Guds Ord i tillegg til de faste møtene og bibelstudiene i lokalet vi leide.

Alpha weekenden med temaer om Den Hellige Ånd fant vi vanskelig å gjennomføre med overnatting. Fredag kveld holdt vi kurset i kirken slik vi pleide, mens vi reiste ut til en park ved elven Piura og var der hele lørdagen den 9.august. Der var det lokaliteter vi kunne leie rimelig til undervisningen. Middag og forfriskninger fikk vi servert mellom de tre bibeltimene. Det ble en veldig fin dag der vi kjente Guds nærvær og Åndens tale, ikke minst under forbønnen for deltagerne. Da vi avsluttet Alpha kurset og bibeltimer om dåpen mot slutten av september, var det seks venner som ville bli døpt.  

Bilder fra Alpha-dagen i en park utenfor Piura. Bussen hadde sett bedre dager, men var billig å leie! Velsignede samlinger!

Dagen før Alpha weekenden var vi invitert til innvielsen av «Kristne politi- og militæres landsstevne» i kommunehuset i Piura. Jeg hadde blitt bedt om å holde en andakt på dette velkomstmøtet.  Gjennom pastor Gilmer hadde vi en tid før dette fått kontakt med en kristen politimann av høy rang i Piura. Han og familien begynte å gå på møtene våre. Det førte til at jeg og andre pastorer etter hvert ble involvert i et fengselsarbeid i tiden som fulgte. Flere av fangene tok i mot Jesus som frelser og ville gjerne ha bibler og bibelundervisning. Vi takket Gud for åpne dører i Piura. Det var mange som var villige til å gå ut i tjenenesten for Herren disse årene. Chulucanas ble en viktig utsendermenighet til byer og landsbyer i provinsen.

Noen av barna i søndagsskolen. De to andre bildene er fra Beatriz sin avslutning på 3-årig utdanning innen administrasjon. To dager senere tok vi farvel da hun fløy til Iquitos for begynne i jobb på Helsesenteret i Saramiriza.

Møtekampanje og Jesus marsj i Piura.

Det kom stadig nye folk til møtene. Noen ble frelst og kom trofast, mens andre kom nå og da eller var bare innom. Vi hadde jevnlige friluftsmøter for både barn og voksne.  De felles bønnesamlingene for pastorer i de evangeliske kirkene fortsatte til stor velsignelse for oss som deltok og for menighetene. Vi planla en ny felles satsing som ble en realitet den siste helgen i september. Som hovedtaler hadde vi kalt en evangelist fra Lima. Mange ga til kjenne at de ville gi sine liv til Jesus på møtene på en stadion vi leide fredag og lørdag kveld. Lørdag ettermiddag ble det arrangert en felles Jesus marsj som gikk gjennom sentrum av Piura. Mange stod på fortauene og så på alle som gikk med plakater eller kjørte med små lastebiler og andre kjøretøy. Musikk med kristne sanger strømmet ut fra høyttalere. Den felles satsingen denne helgen førte til at mange nye mennesker fant veien til de ulike evangeliske kirkene i Piura. 

Jesus-marsjen, en felles evangelisk markering og festdag i Piura etter møtene med mye folk på en stadion i byen.

Dåp i Ignacio Merino og i Chulucanas.

Lørdagen etter ble en merkedag for arbeidet med å starte en menighet i Ignacio Merino.  Av dem som hadde gått Alpha kurset, var det seks venner som bestemte seg for å bli døpt. Vi fikk låne lokalet til en baptistkirke i sentrum av byen. Da vi begynte dåpsmøtet, satt 50 spente og forventningsfulle venner og familie i salen. Det var virkelig en festkveld, – ikke minst for de som ble døpt. Etter dåpen var det en fin forbønns stund, og alle kjente vi Guds nærvær sterkt tilstede. Den Hellige Ånd virket på ufrelste familiemedlemmer som kom for å overvære dåpen. Kvelden ble avsluttet med et deilig måltid som noen av damene i menigheten hadde gjort i stand. Søndag var det møte med nattverd i samme baptistkirke. Denne søndagen 5. oktober 1997 ble menigheten i Ignacio Merino grunnlagt som utpost til kirken «Casa de Oración» i Chulucanas.

Det store bildet fra dåpen i Chulucanas da 65 troende ble døpt, 6 av dem fra Ignacio Merino. Bildene over fra de 6 første som ble døpt i Ignacio Merino og møte i lokalet en søndag noe senere.

Vi reiste mye fram og tilbake mellom Piura og Saramiriza i månedene som fulgte. Det var en stor glede da Gilmer og Manu kom tilbake fra ni måneder i Frankrike i mars 1998. De bosatte seg i sitt nybygde, men uferdige hus ovenfor Ignacio Merino og gikk for fullt inn i arbeidet. Flere ble døpt, og vi minnes særlig dåpen i november 1998. Det ble holdt et Bibelseminar og stevne i menigheten Chulucanas. Det var samlet mange venner fra menighetene i provinsen. På søndagen under stevnet ble 65 personer døpt i byens svømmebasseng. Av dem var det seks fra Ignacio Merino. Det var en helt spesiell opplevelse med mye glede og lovsang. På ettermiddagen var det en stor Jesus marsj med flere hundre deltagere. Marsjen ble avsluttet med friluftsmøte på torget i Chulucanas. En fantastisk dag og en stor anledning til å nå nye mennesker med Evangeliet!

Oversvømmelse i Piura- også i lokalet i Ignacio Merino.

Da vi kom tilbake til Piura like før nyttår 1998 etter en tid i Saramiriza, pøsregnet det som vi aldri hadde opplevd det før her på kysten. Det pleide å komme noen små skurer, nærmest som dråper av og til fra januar til mars. Men dette var tydeligvis det de kalte “El Niño” som med mange års mellomrom kom med mye regn til områdene i nordre del av Peru. Jeg sakser fra et brev til venner i Norge fra mars 1998: “Her hos oss kommer og går strømmen uten forvarsel i disse “El Niño” -tider med øsregn, lyn og torden. Omtrent like ustabil er vannforsyningen vår. Heldigvis har huset vi leier en stor reservetank. Noen ganger synes det som om det er vann alle andre steder enn der det bør være, nemlig i kranene, – her vi nå er omgitt av leire, søle og kjempehull i gatene fylt med sølevann som lukter kloakk. Når det regner som verst, regner det inn gjennom dørsprekker og vindusruter. Vann inn i huset fikk vi heldigvis ikke! Men de ulempene vi opplever, er selvfølgelig ingenting i forhold til de mange tusen som dårlige hus og tak raser sammen over, eller som får det lille de har av innbo ødelagt av oversvømmelsene som fyller husene halvveis til taket. Her kommer vannet med stor kraft og fart ned fra fjellene øst. Vann og jordras har revet med seg hele landsbyer, og åkrene forsvinner i vannmassene.”

Det store bildet viser familien Manu og Gilmer Roman med Manu’s far og Gro. De andre bildene er tatt etter at vannet har sunket. Merkene på veggen visser hvor høyt vannet stod.

Lokalet i Ignacio Merino stod under vann flere dager i januar. Familien i 2.etasje som er med i menigheten, fikk reddet ut høyttalere, musikkinstrumenter og en del andre ting før vannet nådde inn i lokalet. Dagen etter ble talerstol og stoler hentet mens vi vasset i vann til livet. Skulle tro vi var ved Marañon i jungelen og ikke i Piura! Vi flyttet innboet i lokalet og møtene til en av familiene i kirken som bodde høyere opp i bydelen. Det regnet daglig, men kom med ny styrke i mars/april. Da april gikk mot slutten, ble regnbygene sjeldnere og mindre kraftige. Lokalet ble grundig rengjort og fikk også et malingstrøk før vi endelig kunne flytte tilbake i mai måned. Men varmen avtok ikke med regnet, heller omvendt. To av de tre store broene over elva Piura som deler byen i to deler, raste ned i denne tiden. Den tredje ble det forbudt å kjøre over. Den kunne bare passeres gående eller på sykkel. Vi bodde på motsatt side av sentrum og av bydelen Ignacio Merino, og måtte gå til møtene eller kjøre en lang omvei i lang tid før den gjenstående broen ble åpnet for motorkjøretøy.

Alicia med barna utenfor huset hennes etter oversvømmelsen. Dårlig før og verre etter oversvømmelsen! Vi er takknemlig for støtte fra venner til et nytt hus av bedre materialer, om enn svært enkelt. Glad familie!

Kp.97 står på kategorien: «Misjonsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas.» Kp.98 er på kategorien “Reiser til Norge 1987 og på 1990 tallet” Mens kp.100 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kirkeplanting i Ignacio Merino, Piura
I en misjonshilsen til venner i Norge i februar 1997 skriver vi følgende: «Vi har nå fått leie et lokale her i bydelen Ignacio Merino. Det er i et område av Piura som har ca. 30.000 innbyggere, og der det ikke er noen evangelisk kirke. Vi samarbeider med menigheten i Chulucanas og pastorparet der, Manu og Gilmer Roman om denne nye menighetsplantingen, og de er hovedansvarlige for virksomheten. Vi er glade for å være med og støtte opp om dette nye arbeidet, der vi allerede har sett de første komme og søke frelse.» I lengre tid hadde vi vært på utkikk etter et lokale så sentralt som mulig i bydelen. Det var ikke lett å få tak på et egnet sted. Men til slutt fikk vi leid et lite lokale med en stor dør ut mot hovedgaten som går gjennom Ignacio Merino. Noen ungdommer fra Chulucanas sammen med Lindaura og Beatriz hjalp oss å dele ut traktater og innbydelser i nabolaget, og etter hvert våget noen av de mest nysgjerrige seg innenfor dørene. Det krydde av barn i området. Derfor planla vi å starte opp søndagsskole så fort som mulig. Men vi forstod snart at det måtte en større utadrettet satsning til for å gjøre arbeidet kjent i bydelen, og ikke minst for alle barna i nabolaget.

Et av de små bildene er fra et møte den første tiden i Ignacio Merino. De to andre er fra kampanjen og “Den glade timen” i parken nær lokalet vi leide.

Friluftsmøter i parken.
Sammen med pastorsparet og ungdommer fra Chulucanas, samt vennene Italo og Doris som bodde i bydelen, planla vi friluftsmøter og aktiviteter for barna i en park på den andre siden av gaten. Vi søkte om tilstand til å benytte parken en helg i april og fikk positivt svar fra myndighetene. Jeg sakser fra et nyhetsbrev til misjonsvenner av mai 1997: «Helgen 11-13 april holdt vi friluftsmøter hver kveld i en park med en liten fotballplass nær lokalet vi leide. Torsdag gikk vi fra dør til dør i området og delte ut innbydelser. Da vi begynte fredag kveld, var det ikke så mange som våget seg helt inn på fotballplassen der lys, høyttalere og instrumenter var rigget opp. Men flere og flere nærmet seg utkanten av lyssirkelen eller satte seg på fortauskanten foran husene sine etter hvert som møtet gikk sin gang. Siste kvelden var det mange som stod innenfor lyssirkelen, og flere kom fram da innbydelsen til forbønn gikk ut.»

«Den glade timen».
Barna i Ignacio Merino ble invitert til «Den glade timen» lørdag ettermiddag den samme helgen. Over hundre barn i alle aldre og noen mødre kom til parken og satte seg ned foran høyttaler og annet materiale vi hadde rigget opp for anledningen. Som seg hør og bør når det er noe ekstra for barna i Peru, må det klovner til! To unge jenter klarte fint jobben som klovner og ledet ungene i lek og sang. Da Manu etterpå underviste fra «Boken uten ord» – en bildebok med bibelhistorier kombinert med flanellograf, hadde hun en lydhør forsamling. Dette var starten på «Den glade timen» som senere ble holdt søndag ettermiddager.»

Det store bildet er tatt foran lokalet vi leide senere. Manu leder i lovsang og bønn sammen med ungdommer fra Chulucanas. Pastor Gilmer helt til høyre ved veggen.

Nytt lokale i Ignacio Merino.
Møtene søndag kveld samlet flere og flere, og etter hvert ble lokalet i minste laget. De fleste søndagskvelder denne første tiden ledet Manu og Duberly lovsangen. I juni var det avskjedsmøter for Gilmer og Manu, først i kirken i Chulucanas og en uke etter i Ignacio Merino. Manu er fra Frankrike, og nå ville de sammen med guttene sine besøke hennes familie og menighet. De regnet med å være borte et års tid og besøke menigheter rundt om i Frankrike. Manu og Gilmer etterlot et stort tomrom i den nystartede menigheten. Det ble mer ansvar på oss, men Duberly og av og til også andre ungdommer, kom fortsatt trofast fra Chulucanas og ledet lovsangen. Landers Nima som i lengre tid var en god medarbeider i radioarbeidet, var også fra kirken i Chulucanas. Etter samtaler med ledelsen der, ble Landers involvert i virksomheten i Ignacio Merino, spesielt i periodene vi var i Saramiriza.

Ofte avsluttet møtene med forbønn for en eller flere som ville gi livet sitt til Jesus. Vi hadde også møter på hverdagskvelder med fokus på bibel og bønn. Det var et stort behov for undervisning i Guds Ord, noe som ledet oss inn på tanken om et Alpha kurs for de nyfrelste. Utover høsten søkte vi etter et nytt lokale. Det førte oss til et tidligere apotek lengre opp i samme gaten. Det var en nyfrelst familie som eide huset. De bodde i 2.etasje og ville gjerne leie ut lokalet som var blitt ledig. Det var noe større enn det vi hadde og egnet seg godt til møtelokale for den nye menigheten. Den 30. september -97 var det innvielse og nesten fullt hus.

Seminar og møter i Piura med misjonær Mario Fumero i juni -97.
I et tidligere innlegg på bloggen, i kapittel 96 skrev vi om radioarbeidet i Piura der vi fikk benytte kassetter med taler fra Mario Fumero sitt store radioarbeid i Honduras. I studioet i Piura spilte vi inn en innledning og musikk som ga programmene et lokal tilknytning. Programmene ble hørt av mange og var godt likt. Tidlig på året var jeg i kontakt med Mario om mulighetene for et besøk i Piura. Han var innbudt til Venezuela og kunne besøke Peru i den forbindelse. Da jeg nevnte om et mulig besøk av Mario på de felles pastorsamlingene som holdes her i Piura, var det stor positiv respons da de fleste kjente til programmene vi sendte. På pastorsamlingene møtes pastorer fra evangeliske kirkesamfunn som arbeider i provinsen, til bønn, samtale og planlegging av felles arrangement. Alle ville være med på fellesoppleggene og ivret for å få Mario på besøk i sine menigheter.

Alle bildene er fra møtekampanjen for hele familien på en kurvballstadion i Piura. Mye folk kom, og Herren virket i blant oss.

Mange forberedelser til besøket var unnagjort før vi reiste til Saramiriza i siste halvdel av april. Men likevel gjensto en del detaljer da vi kom tilbake den 1.juni. To dager senere møtte Gro misjonsarbeider Anne Lise Sae på flyplassen i Piura. Hun var fra menigheten Karisma Senter i Stavanger og skulle være hos oss et års tid for å være med i misjonsarbeidet i Peru. Mario kom den 9.juni og var i Piura i 14 dager. Han bodde hjemme hos oss denne tiden. Det kom stadig til nytte at huset vi leide hadde mange rom.

Det store bildet er fra et av møtene i de lokale kirkene. På et bilde er pastorene samlet i etterkant av møtene der Mario gav inspirasjon og veiledning for oppfølgingen .

Det følgende er fra et nyhetsbrev til misjonsvenner i Norge av september 1997: «Den første uka Mario Fumero var i Piura ble det arrangert et ungdomsseminar over tre kvelder. Det kom mange ungdommer fra byen og småbyer rundt. Møtene ble til stor velsignelse for ungdommene. Den andre uka ble det holdt et familieseminar også over tre kvelder. Dette siste var på en volleyballstadion med plass til godt over tretusen mennesker. Den var nesten full første kvelden, og de to følgende kveldene måtte folk stå da ikke var sitteplasser nok. Det var også fulle hus på møtene i kirkene i de forskjellige bydelene de andre ukekveldene.

Mange mennesker møtte Gud til frelse og fornyelse, og alle fikk en solid og inspirert undervisning om hvordan Guds Ord kan gi hjelp og rettledning inn i vår hverdag. Talene ble tatt opp på kassetter og solgt etter møtene. Det var stor etterspørsel etter kassettene og av små bøker Mario hadde skrevet om de samme temaene.» Siste lørdagen før Mario reiste, talte han på møte i «Casa de Oración» i Chulucanas. Mye folk og stor respons på innbydelsen til forbønn også der. Vi var mange som kjente på takknemlighet og glede over besøket av Mario Fumero. Det ble til velsignelse og vekst for mange menigheter i Piura og omegn. De nyfrelste ble fulgt opp av de forskjellige menighetene i forhold til hvilken kirke som var nærmest deres bosted.

Besøk av Maino og barna i juli -97.

Kort tid etter Mario Fumeros besøk startet vi Alpha kurs i Ignacio Merino med 19 deltagere. De fleste var nyfrelste og ville lære mer fra Bibelen. Nesten samtidig kom Maino med barna Naomi 8 år, Hannah 6 år og lille Joel 6 måneder på besøk til Piura. Det besøket hadde vi gledet oss til lenge, – ikke minst til å møte Joel for første gang. Maino og jentene så vi sist da vi var i Norge og USA i 3 måneder på høsten året før.

På besøk i en “kiosk” langs veien til en naboby. Joel likte godt å “lese” aviser og kose seg i sofaen. Trygg på morfars arm etter et møte med bølgene, bare tærne da.

Samtidig med Maino kom min fetter Kåre med Ingebjørg og deres datter, Astrid på et kort besøk. De var på rundreise med Chile som mål. Naomi og Hannah med Anne Lise, og et bilde fra turen opp til Bagua.

De fire ukene vi hadde Maino og barna på besøk gikk som en røyk. Vi var på noen reiser med dem denne tiden. Stillehavet måtte besøkes, – interessant med alle båtene og sjøfuglene i fiskebyen Paita. Vi kjørte også ned til en badestrand for et forfriskende bad i havet en dag. Det var en del vind og ganske mye bølger, så særlig Joel var skeptisk da vi holdt ham i kanten av bølgene. Han syntes det var tryggere å leke i sanda litt lengre unna vannkanten. Det ble også besøk innover landet til Bagua der vi bodde et års tid da Maino var i 4 års alderen. Da tiden kom for å vende tilbake til Dallas, reiste Gro sammen med dem til Lima og fulgte på flyplassen. Trist med avskjed, men vi hadde i alle fall håp om å se dem igjen om et års tid. Gjennom årene hadde vi fått ganske god trening i avskjeder.

Kp.94 står på kategorien «Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza», og kp.95 på « Helsesenteret i Saramiriza del 2». Kp.96 står nedenfor dette kapittelet på samme kategori. Mens kp.98 vil bli å finne på kategorien «Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet».

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Guds Ord har framgang tross motstand i Huancabamba.
Den 1. februar 1996 befant jeg meg i en buss på vei til Huancabamba for å ha en serie møter og bibelundervisning i en liten menighet i denne fjellbyen. Veien var elendig, og så smal at det var et under at bussene kom fram. Regnet gjorde at veien på mange steder var veldig leirete. Vi skulle over fjellet, opp i 3000 meters høyde og nedover på den andre siden. Tåka lå tett, og det var mer spennende enn jeg satte pris på. Ikke minst når vi møtte busser og lastebiler og måtte rygge lange strekninger til nærmeste møteplass. Jeg visste at på flere steder i tåka var det 2-300 meter rett ned. Etter 8 timer i den skranglete bussen, var det en lettelse da vi endelig kom fram sent på ettermiddagen. Jeg ble anbefalt et hotell i nærheten og håpet på en god natts hvile før bibeltimene som skulle begynne neste dag. Rommet hadde hengelås på døra, ikke glass i vinduene, og toalettet en etasje ned. Det var høy musikk fra et nabolokale til klokken tre på morgenen! Det ble heller lite søvn. Jeg fant et annet sted å bo neste morgen,- et rom med glassruter i vinduene.

Huancabamba ligger på drøyt 2000 m.o.h, så det var heller kaldt. Jeg ble forkjølet på veien opp i den trekkfulle bussen og mistet mye av stemmen. Det var jo litt fortvilet da jeg skulle ha 10 bibeltimer/møter på fire dager. Jeg fikk noe bedre stemme etter hvert. Vi hadde fine samlinger, og Herren velsignet oss på en mektig måte. Under et kveldsmøte stoppet en lastebil utenfor den åpne døren, og satte på en kasettspiller på fullt volum. Det var umulig å høre noe annet enn musikken inne i lokalet. En av brødrene gikk ut og snakket med ham mens vi andre ba til Gud. Han fikk til slutt overtalt sjåføren til å kjøre videre, slik at vi kunne fortsette møtet. To menn ble frelst og mange fikk et møte med Gud under dette besøket.

Møte i leid lokale – kinoen – i Huancabamba! To menn som ville ta imot Jesus som sin frelser. Barnemøte i parken i sentrum.

Huancabamba – et senter for sjamanisme.
Menigheten i Huancabamba var ikke stor. Den hadde en trang fødsel da den for 6 år siden ble grunnlagt av en evangelist fra menigheten i Chulucanas. Men den har trofaste medlemmer og en pastor, som kjemper den gode strid mot vantro og trolldom. Huancabamba er spesiell på flere måter. Byen er kjent for å være senteret for åndemanere og trolldoktorer. Folk kommer fra mange steder i Peru og utlandet for å bade i de «hellige» sjøene nær byen og få trollmennenes velsignelse. Til og med presidenten i Peru og flere ambassadører har vært og blitt behandlet av sjamaner i Huancabamba. Jeg ble tilbudt å være med til en sjaman – «maestro – lærer» allerede da jeg gikk av bussen. Da jeg sa at jeg kjente den aller beste læreren, Jesus Kristus, forsvant de som kom med tilbudet ganske raskt! Jeg kjente til det åndelige klimaet i byen og hadde vært i bønn og faste før dette besøket. Det var godt å oppleve at tross åndelig motstand, er Han som bor i oss er den sterkeste!

I juli besøkte jeg igjen menigheten i Huancabamba. Denne gangen stanset vi på seks steder på veien opp der bussjåføren la ned kranser og tente lys der det hadde skjedd ulykker. Det var klart og fint vær på turen, noe som med all tydelighet viste den smale veien som svingte seg på kanten av dype juv. Ikke få busser og lastebiler hadde kjørt utfor stupene gjennom årene. Det var en lettelse da reisen var over, og vi kjørte inn i byen. Pastoren hadde lagt opp til bibelstudier og møter på ettermiddag og kveld de dagene jeg skulle være der. Han hadde begynt radioarbeid som førte til at flere søkte til kirken. Vi opplevde et sterkt nærvær av den Hellige Ånd. Mange møtte Gud til frelse og fornyelse i løpet av besøket.

Til høyre: Menigheten i Huancamba i 1996. Over en mor og hennes barn utenfor deres hus. Jentene fikk en bok med bibelhistorier. En av de såkalte “hellige” sjøene i området.

Et under førte til manges frelse og starten på en menighet i Paccha.
En annen menighet vi besøkte i denne tiden, var menigheten i Paccha som ligger litt øst for Piura. Det er en utpost til menigheten Casa de Oración i Chulucanas, som da hadde 40 utposter i fylket. Menigheten i Pacha fikk sin start gjennom et under. Det var en familie der som hadde en veldig syk sønn. De hadde prøvd alt, fra trolldoktorer til sentralsykehuset i Piura fylket. Men gutten som var 5 år, ble bare verre. Prøvene viste at han hadde leukemi. Legene sa at det ikke var noe de kunne gjøre for ham. Familien hadde brukt alt de hadde på medisiner og undersøkelser. De hadde solgt de få dyrene de hadde og noe av landet de eide.
En av legene sa til dem at det var bare Gud som kunne helbrede gutten, og at han visste om en menighet i Chulucanas der de bad for syke. Som en siste utvei, dro foreldrene med den dødssyke gutten til Chulucanas, til menigheten Casa de Oracion (bønnens hus). Forstanderen Gilmer Roman og noen av brødrene bad for gutten den ettermiddagen før familien reiste tilbake til landsbyen sin. Neste morgen var den svartgrønne fargen i guttens hud nesten borte, og han bad om mat. I løpet av kort tid var gutten helt frisk. Foreldrene tok ham med til legen. Der påviste de at gutten nå var frisk, og at det hadde skjedd et under! Dette førte til at foreldrene ble frelst og senere også mange i slekten. De innbød en evangelist fra menigheten i Chulucanas som begynte faste møter på stedet, og menigheten i Paccha ble dannet som en utpost til Chulucanas.

Disse bildene er fra et senere besøk i menigheten i Paccha. Gro hadde et seminar for kvinner på et av besøkene.

Bibelundervisning og møter i Paccha i februar 1996.
Jeg hadde gleden av å ha bibeltimer og møter i Paccha over en helg. Bibelundervisningen hadde vi under et palmetak ute på gården da de den gang bare hadde et provisorisk lokale. Det var friskt og godt uten vegger, men det var litt vel livlig noen ganger, som da sauebukken slet seg, og flere styrtet etter ham for å binde ham til et tre igjen. Like ved sto noen søstre og kokte middagsmaten og hørte på undervisningen mens de rørte i grytene. Eselet som sto rett ved siden av, stemte av og til i med sin spesielle sang, særlig da artsfrender gikk forbi ute på veien. Men vi hadde en uforglemmelig dag med Herrens nærvær. Jeg hadde slappet av litt etter formiddagsmøtet på et lite rom uten vinduer. Det var 36 – 37 grader ute, og sikkert 40 grader inne på rommet, så det ble behov for å ta en dusj før kveldsmøtet. Pastoren viste meg inn bak et plastforheng, der et vannrør kom ut av veggen. Jeg følte meg litt usikker der jeg sto uten klær bak forhenget, med et myldrende liv av mennesker utenfor. De kom i god tid for å være med på møtet. Jeg måtte stole på at «vakten» som stod utenfor forhenget, fulgte med. Det ble en svært rask dusj, men en nødvendig avkjøling før neste møte begynte.

Møter i Paccha og Cura Mori. I landsbyen Cura Mori var det innvielse av deres første kirke. Siden bygde de et stort lokale i murstein.

Lokalet var helt fullt da møtet begynte. Utenfor var det også mye folk. Noen hadde blitt frelst dagen før, og åndens gaver hadde vært i bruk. Mange kom nok av nysgjerrighet. Guds ånd var mektig nær. Lovsangen og tilbedelsen overdøvet skrålet fra øl utsalget rett over veien. Under forkynnelsen kjente jeg en sterk salvelse. Jeg fikk budskap til flere personer som senere ble bekreftet. Herren hadde talt direkte til mennesker om fordekte synder og urene forretninger. Mange kom fram og ble frelst, og noen ble åndsdøpt. En ung mann stod ved bilen vår for å passe på den. Han vitnet for dem som stod rundt ham. Der utenfor lokalet fikk han lede fire unge menn til Jesus! Vi ser det som en stor oppgave å undervise de mange nye i menighetene i Guds ord, og ta del i møtene og bibelundervisning.

Besøk i en ny utpost i landsbyen Pozo de los Ramos. Jesus-marsj i Paccha og vårt første besøk i Tambo Grande. Bildet er fra elven like utenfor byen.

På stevne i fjellbyen Oxamarca i august 1997.
Jeg hadde flere ganger fått innbydelse til en menighet langt inn i fjellheimen sørøst for Piura i fylket Cajamarca. Men besøket ble stadig utsatt på grunn av mange andre oppgaver både i Saramiriza og i Piura. Det tok to dager å komme dit, opp fjell og ned dal på smale svingete veier. Oxamarca er bygd oppe på en fjellskråning på ca. tretusen meters høyde. Da vi etter mange timer og bussbytte nærmet oss landsbyen, skimtet jeg den strie elven Marañon nede i en dyp dal. Det var rart å tenke på at dette var samme elven som var vår ferdselsåre der vi arbeidet i jungelen. Naturen var utrolig vakker og storslått her oppe i høyfjellet. Også hit har evangeliet nådd , og mange hadde tatt imot budskapet og opplevd Jesus i sine liv.

Fra de små landsbyene rundt Oxamarca hadde disse nye kristne samlet seg for å være med på stevnet. Det var enkle kår. Jeg sov på en madrass av halm sammen med mange andre i et mindre rom. Kaldt var det der oppe i fjellet, og alle sov vi fullt påkledd. Det krydde av lopper, men det var det visst bare jeg som merket noe til. Det kom iskaldt vann ut av et rør utenfor, noe som ikke innbød til annet enn en rask vask av ansikt og hender. Dagene var fylt av bibeltimer og møter bare avbrutt av korte pauser ved måltidene. Folk samlet seg sammen i den lille kirken. Det var stor mottagelighet for Guds Ord og gode møter som førte til fornyelse for noen og frelse for andre.

Til høyre: Utenfor lokalet i Oxamarca. Mange kom ridende fra hjemstedene sine. De små bildene er fra et av møtene og av oss som skulle reise hjemover med buss.

Den fjerde dagen tok jeg og evangelisten farvel med dem som bodde i Oxamarca og i fjellbyene i nærheten og kjørte til byen Cajamarca. Evangelisten og noen ungdommer som hadde brakt evangeliet til Oxamarca og de nærliggende landsbyene, bodde i Cajamarca. Det var deilig å ta en varm dusj og sove i en god seng fri for lopper på et hotell i byen. Bussreisen videre hjem var svært opplevelsesrik og spennende, men hjertet var fylt med takk for Guds undere i menneskers liv også i disse avsidesliggende fjellbyene.

Kp.91 står på kategorien “Reiser til Norge i 1987 og på 1990 tallet”. Det er fire kapitler på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”. Dette kapitlet står øverst, mens kapitlene 83, 86 og 89 står nedenfor, med kp.83 nederst. Kapitlene 84, 85, 87 og 88 står på “Helsesenteret i Saramiriza del 1”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Velkomst i kirken for Isidro og Maria Villavicencio oktober 1991.

Det var en stor dag for menigheten i Saramiriza da pastor Isidro, hans kone Maria og deres lille sønn, Rafael ble hilst velkommen. Det var fullt hus på festen lørdag kveld og på søndagsskolen og møtet neste formiddag med påfølgende middag for alle. Isidro og Maria var godt kjent i området etter å ha arbeidet som evangelister i Saramiriza hele året 1988 da de var nygifte. Før den tid var Isidro evangelist i Saramiriza og på utpostene i to perioder, hver på 3-4 måneder.

Et par dager før velkomsten kom de sammen med meg i bilen fra Lima, en reise som tok oss fire dager. Det hadde regnet mye, og veien inn til Saramiriza var elendig. Det ble to overnattinger på kjøreturen innover fra Bagua. Den første natten overnattet vi hos de amerikanske misjonærene i Imaza som jeg kjente fra min første reise til jungelområdene fra Bagua i 1969. Den gang var det ingen vei inn til Saramiriza, og jeg kom i båt ned Marañon. Den andre natten tilbrakte vi i bilen midt i jungelen og ventet på dagslyset før vi kunne fortsette. Forståelig nok ble det ikke mye søvn på noen av oss voksne den natten. Lille Rafael sov heldigvis godt. Mirtha, laboranten på Helsesenteret var også med på reisen. Hun hadde vært på et besøk hjemme hos foreldrene sine litt utenfor Lima. Selv hadde jeg hatt mange ærend i Lima, både med dokumenter som måtte ordnes og innkjøp av forskjellig slag til helsesenteret og til arbeidet forøvrig.

Isidro og Maria med Rafel. En stopp på veien til Saramiriza. Isidro på velkomstmøtet. Maria leder barna i sang på søndagsskolen.

Isidro og Maria flyttet inn i et lite hus vi fikk leid ikke langt fra kirken.  Pastorshuset var enda ikke ferdig til innflytting. Pilarene ble støpt ved hjelp av brødrene fra USA i 1990, men da ble bare garasjen på nabotomta bygd ferdig. I tiden etter var det andre oppgaver som ble prioritert. De siste månedene hadde jeg med god hjelp av brødre i menigheten arbeidet på bygget. Det gjenstod ikke mye da Isidro og Maria kom. Isidro hjalp også til, og i slutten av november kunne de flytte inn i pastorshuset. Det var et enkelt, men koselig, lite hus med bra standard i forhold til de fleste hus i Saramiriza på den tiden. Det lå på en nabotomt til kirken ut mot den oppbygde veien som førte ned til oljeselskapets havn.

Flytting fra Betania til Saramiriza.

Huset vårt på Betania ble bygd langt inn fra elva da vi flyttet dit fra Tigre Playa i januar 1985. Dette området som lå litt høyere enn landsbyen Saramiriza, hadde vi kjørt forbi mange ganger mens vi enda bodde på Tigre Playa. Derfor følte vi det trygt å bygge på denne tomta, og særlig med huset drøye hundre meter innenfor elvebredden. Men da vi kom tilbake på nyåret 1989 etter 1 1/2 år i Norge, hadde Marañon gravd ut store stykker langs elva fra ovenfor Betania og videre nedover. Mange av beboerne i Saramiriza mistet store deler av åkrene sine på den strekningen.  Våren 1991 var det ingen tvil om at elva fortsatte å grave, selv om den enda ikke var faretruende nær huset. Det var også andre årsaker til at vi i løpet av dette året bestemte oss for å flytte. Da vi bygde på Betania, hadde vi ikke tenkt at vi skulle bli så knyttet til Saramiriza både gjennom menighets- og helsearbeidet, som vi etter hvert ble. Vi besøkte fortsatt andre landsbyer i området, men virksomheten i Saramiriza tok mye av tiden vår. Hver dag ble det ble mye kjøring opp og ned med speedbåten  og andre båter, enten på dag- eller kveldstid og ofte begge deler. Men fortsatt ville det bli problematisk med fortøyning og pass av båtene oppe i Saramiriza, foruten drivstoff lageret vi hadde for Jaars/Wycliffe og landingsflåten for deres sjøfly. Det var en av flere årsaker til at vi likevel nølte med flyttingen fra Betania.

Men i oktober 1991 hadde vi bestemt oss, og vi søkte kommunen om en tomt som lå langs veien litt forbi Helsesenteret. Dette er veien som ble bygd til oljeselskapets pumpestasjon 20 km inn fra Saramiriza, og derfra videre til Bagua da oljeledningen fra jungelen til kysten ble bygd på siste del av 1970 tallet. Da hadde vi noen måneder tidligere kjøpt en palmehytte med tilhørende tomt ved siden av det landområdet som vi nå søkte om å få tildelt. Det bød ikke på noe problem, og tomta ble målt opp. I begynnelsen av desember begynte vi arbeidet med å støpe pilarene. Med god hjelp av et par unge menn fra menigheten som hadde lært murerarbeid da Helsesenteret ble bygd, gikk arbeidet unna på noen dager.

Planen var å ta ned taket og trematerialene fra 2.etasje på huset i Betania, mens 1.etasje av murstein fra Tigre Playa måtte stå igjen. Det var en stor jobb å pakke alt vi hadde og i første omgang flytte det inn i lagerhuset på Betania. Det vi hadde behov av til daglig, ble båret ombord i Doulos. Doulos ble vårt flytende hjem den følgende tiden mens huset ble tatt ned i seksjoner og bygd opp igjen i Saramiriza.  Det meste av materialene kunne brukes, men noe måtte likevel kjøpes nytt. Pakking og utflytting av møblene våre begynte i desember i mellom mange andre gjøremål.  Da taket og hele 2.etasje var tatt ned og veggene delt i seksjoner og merket med nummer, ble alt kjørt opp til Saramiriza i en leid båt og i Doulos de siste dagene i januar. Fra elvebredden ble alle bygningsmaterialer kjørt inn til tomta. Møbler og esker med saker og ting flyttet vi samtidig inn i et stort rom i Helsesenteret. Alle rom der var enda ikke tatt i bruk. Vi var veldig takknemlig til alle i menigheten og andre i Saramiriza som hjalp oss i denne tiden.

Veggene fra huset og lysmotoren slepes inn fra elvebredden til tomta i Saramiriza. Til høyre den videregående skolen.

Husbygging i Saramiriza – Team fra USA.

Høsten 1991 skrev jeg til Lars Svensson, leder for teamet som hadde hjulpet oss to ganger tidligere med byggeprosjekter.  Jeg fortalte om nødvendigheten av å flytte huset vårt opp til Saramiriza og spurte om det var noen mulighet for at han og teamet kunne hjelpe oss.  Lars satte seg i sving med en gang han hørte om dette behovet, og vi fikk raskt svar. De kunne komme i månedskiftet januar/februar for å hjelpe til med byggingen i tre til fire uker.  Vi mottok svaret med stor glede og takknemlighet, både til teamet, til Christian Life Church i Chicago og alle andre som var med å gi tid og penger.  Teamet betalte som tidligere reiser og alle utgifter selv. Dessuten hadde de med en del matvarer og en mengde verktøy. Da de reiste tilbake, la de noe av verktøyet igjen hos oss og noe hos misjonær Lindgren i Lima til fremtidige prosjekter i Peru. Det var opp til oss å ha alt de trengte av materialer på plass innen de skulle komme. I Saramiriza var det den gangen ingen forretninger som solgte byggevarer, også lite av andre varer. Derfor måtte Gro og jeg ta en tur til Iquitos de første dagene i januar for å gjøre innkjøpene som trengtes, både av byggevarer og matvarer. Vi var svært glad for statens flyvninger til Iquitos i disse årene. Til kysten fikk vi ofte fly med oljeselskapets flyvninger til Bagua eller Chiclayo. Vår takk gikk også til menigheter og venner i Norge som gjorde det mulig å foreta disse ekstra innkjøpene til husbygget.

Det var en stor dag da vi kunne ta imot teamet fra USA. Foruten Lars var det tre menn til. To av dem, Willard og Russ hadde vært med før, mens Rudi var et nytt bekjentskap for oss. Men vi hørte at han hadde vært med Lars på flere oppdrag for å hjelpe misjonærer med byggeprosjekter både i Mexico og Mellom-Amerika. Alle var snekkere eller murere i sitt daglige arbeid hjemme, men brukte av ferier og fritid til å støtte misjonsarbeidet med sine evner og kunnskap innen bygg.

Teamet fra USA med Tariri på Betania. Ved frokostbordet på Helsesenteret. Noen kom med fisk de ville selge. Celinda og Mauro tok imot. Et godt tilskudd i kosten!

Men hvor skulle de bo? Huset vårt var revet ned. Vi sov i Doulos og plass til flere var det ikke der. Hotell fantes ikke i Saramiriza på den tiden. Løsningen ble Helsesenteret. Der var det mange rom, og siden det enda bare var i startfasen når det gjaldt aktivitetene det var bygd for, kunne vi frigjøre to rom til soveplasser for teamet. Bakerst var det et rom som ble brukt til spise/hvilerom for de ansatte, nesten som en overbygd veranda. Det fikk vi bruke som kjøkken og spisestue for oss, teamet og de to jentene som hjalp oss med matlagingen denne tiden, Lindaura og Lucy. Gro arbeidet fortsatt i flere dager i uka i administrasjon og regnskap på Helsesenteret. Prosjektet innebar mye rapportering til Pym/Norad og til helsemyndighetene i Loreto fylket.

Lars skriver fra oppholdet på Helsesenteret.

Det var ikke bare, bare å overnatte på Helsesenteret for mennene i teamet. Det meste som foregikk der, var på dagtid da teamet var på bygget fra tidlig til sent med unntatt av lunsj og en liten pause midt på dagen da det var som varmest. Men det var ikke alltid stille på natta heller.  Jeg sakser følgende fra en bok Lars har skrevet om alle prosjektene han og teamet har vært med på gjennom flere år. Han skriver om oppholdet på helsesenteret i Saramiriza: «I natt ble en kvinne som skulle føde innlagt på klinikken. Det ble ganske mye lyd, særlig de siste par timene. Hun fødte sin første sønn på morgenkvisten, og alle var glade. Sent på ettermiddagen dagen etter kom en mann med kona si som var i gang med fødslen. De kom i kano fra en landsby i en bielv, og hadde rodd i flere timer. Det viste seg at kvinnen ikke fikk født fram barnet på grunn av en stor byll hun hadde i underlivet. Hun levde, men var veldig svak etter mange timer med smerter og blodtap. John og legen prøvde å få tak i et helikopter fra oljeselskapet for å fly henne til sykehuset i Bagua, men det var ikke noe helikopter disponibelt akkurat da.  Kvinnen døde på klinikken den kvelden. Det var ikke lett å sove med mannen og andre i familien som sørget og gråt høylytt i rommet ved siden av.  En trist opplevelse, men vi forstår at hendelser som dette ikke er uvanlig her i jungelen.  John kjørte dem hjem i speedbåten følgende morgen”.

Lars fortsetter: “En kveld noe senere hørte vi høye skrik og stemmer ute i venteværelset. De kom med ei lita jente som hadde snublet like ved ildstedet der moren stod og stekte bananer i en panne med kokende olje.  Jenta fikk hånden og deler av armen sin ned i oljen i det hun falt. Det så ille ut. Jenta skrek, og de pårørende gråt mens legen og sykepleieren stelte den forbrendte armen. De ble på klinikken hele natten. Gråten stilnet etter hvert, og vi sovnet utpå morgenkvisten.  Den 17.02 fikk vi være med på en hyggelig opplevelse på klinikken. Det var fødselsdagen til Gro. Da Gro og John ikke har noe sted å bo annet enn i båten denne tiden, mente legen og kona hans at dagen måtte feires på Helsesenteret. De stod for invitasjonen, og den kvelden kom det minst seksti personer for å gratulere Gro. Det ble en litt uvanlig, men hyggelig feiring på klinikken.»

Da vi kom til frokost på Helsesenteret den 17.02, var skrivebordet fullt av gaver som teamet hadde hatt med seg til Gro. På kvelden var mange samlet for å feire henne. Stor overraskelse!

Arbeidet går raskt framover.

Allerede samme dag teamet kom, ville de se på tomta og pilarene vi hadde støpt. Tidlig neste morgen var teamet og medhjelperne på plass med verktøy og det som trengtes til arbeidet. Det var nesten utrolig hvor mye som ble gjort i løpet av dagen. Neste dag var søndag der brødrene fra USA ble hilst hjertelig velkommen i kirken. På ettermiddagen kjørte vi en tur ned til Betania. De øsket å se hvordan det så ut der nå. Vi hilste også på det unge paret som bodde like nedenfor huset vårt og hadde åkrer med bananer og maniok på Betania. De skulle ha tilsyn med flåten og lageret med drivstoff til flyene fra Jaars og samtidig hjelpe oss med å holde øye med åkrene og frukttrærne vi hadde bakenfor huset. Vi tok med oss flere store bananklaser og yoka (maniok).  Gro hadde ansvar for brødbaking og matforsyning til teamet og oss fire andre. Heldigvis var Lucy og Lindaura flinke på kjøkkenet og til stor hjelp. Et par damer i menigheten fikk arbeid med klesvasken disse ukene. Det var mange skitne plagg som ble båret inn til den lille elva, Chote der damene i Saramiriza pleide å vaske tøy.

Takplatene legges. Willard har bygd trappa og høvler materialer. Lars har støpt vanntanken, mens snekrene holder på innvendige arbeid og verandaen.

Arbeidet gikk unna med erfarne bygningsarbeidere og flinke håndlangere. Jeg var med og hjalp til, og ikke minst se til at de hadde alle materialer og verktøy de trengte til arbeidet. Lysmotoren vår var fremdeles i Betania da det nye motorhuset oppe på tomta ikke var helt ferdig. Men vi hadde et mindre aggregat som gav strøm til det elektriske verktøyet teamet hadde med seg. Til vår store overraskelse og glede fikk jeg overrakt en helt ny motorsag som gave fra Lars’ svoger Leif Eeg.  Arbeidet på huset gikk framover dag for dag. Folk som gikk forbi på veien, stanset forundret og så på hvordan huset reiste seg. Det lettet arbeidet at veggene kunne settes opp i seksjoner. Det tok ikke lang tid før huset var under tak. Mye forskjellig arbeid pågikk samtidig. Lars stod for utgraving og støping av en stor, delvis nedgravd vanntank for oppsamling av regnvann fra taket, likeså en septiktank bak ved skogkanten.

Søndagene ble brukt til møter i kirken i Saramiriza og reiser til de nærmeste utpostene. Et par lørdager var vi på turer, blant annet til området ved Manseriche-strykene ovenfor Borja.  Da Russ og Rudi måtte ta fatt på hjemreisen den 24.februar, var utrolig mye gjort på huset, også innvendig med skap på soverom og myggnetting på plass i vinduene.  Lars og Willard ble igjen enda en uke. De fikk ferdig det meste på badet og kjøkkenet, og støpte gulv i motorhuset og på plassen under huset. Teamet gjorde et fantastisk arbeid på kort tid. Vi takker Gud for at han leder og kaller mennesker med ulike gaver og kunnskap til forskjellige oppgaver i Herrens tjeneste . 

På det store bildet sees Lars i full sving med støping av gulvet under huset. De andre bildene viser garasjen og pastorshuset, og turen til Borja og strykene ved Manseriche.

Innflytting i huset 11.mars 1992.

Det gikk enda ti dager etter at Willard og Lars hadde reist, før huset var så ferdig at vi kunne flytte inn. En del mindre, men nødvendige ting ble ferdigstilt i løpet av ukene som fulgte.  Det kjentes godt å være i hus igjen! Doulos var veldig god å ha på reisene, men det ble både varmt og trangt i lengden. Huset i Saramiriza var helt likt 2.etasjen på Betania, både når det gjaldt materialer, inndeling av rommene og møbler, bare speilvendt! Så vi kjente oss hjemme.  Palmehytta som vi hadde kjøpt på nabotomta ble reparert og fikk nytt tak.  Lucy og Lindaura flyttet sakene sine inn i dette palmehuset, som var ganske likt hyttene jentene hadde vokst opp i, henholdsvis på Tigre Playa og San Juan.  Lindaura hjalp oss i huset på formiddagen mens hun fortsatte studiene på den videregående skolen på ettermiddagen. Lucy arbeidet i menigheten blant barna og de unge, og var også på reiser til utpostene.  En yngre bror av Lindaura bodde sammen med dem en tid, og senere en søster av henne som gikk kurs og jobbet på Helsesenteret.

Bibelseminar og besøk fra Norge i mars 1992.

En uke etter innflyttingen var det velkomstmøte for et tre ukers bibelseminar i kirken i Saramiriza.  Innbydelsen gikk ut til nyere ledere og unge som ønsket å virke for Herren. Vennene hadde bygd et enkelt hus i to etasjer bak kirken der elevene fra utpostene overnattet. Det var også to unge fra Saramiriza med på kurset, i alt var det 24 forventningsfulle unge menn og et par kvinner som kom til den første bibeltimen.  Pastor Isidro, kona hans, Maria og jeg hadde de fleste timene, men også Lucy og Gro hadde noen timer.

To dager etter starten av Bibelseminaret, landet flyet med det lenge ventede besøket fra Norge. Sjøflyet fra Jaars kom fra Wycliffesenteret i Yarina med pastor Aril Svartdahl og misjonsleder Odd Geirdal  fra vår utsendermenighet, Salemkirken i Oslo. Besøket varte bare noen dager, men betød likevel mye for oss personlig og arbeidet i området. Vi hadde mange fine samtaler og var også på besøk med båt og sjøfly til noen få av utpostene.  De var med på møtene i Saramiriza den ene søndagen de var hos oss. Aril talte på formiddagsmøtet og hadde også noen timer på bibelseminaret. Dagene gikk fort til hjemreisen deres som gikk med Jaars landfly fra flyplassen ved pumpestasjonen tilbake til Yarina, men med mellomlanding i Yurimaguas. Gro og jordmor Nelly var med flyet til Yurimaguas for å delta på møter med helsemyndighetene om planlagte aktiviteter for provinsen Alto Amazonas. De fikk være med et fly fra Jaars tilbake til Saramiriza en uke etter. Gro fortalte om store forandringer i Yurimaguas med stort oppbud av militære alle steder i byen og stadige kontroller av dokumenter. Årsaken var stor gerilja- og narkotika virksomhet i nabofylket mot sør, San Martin.

Odd og Aril utenfor huset vårt ved avreise fra Saramiriza. Nyttige samtaler i stua mens de var hos oss. Lucy og Maria underviser medarbeidere i søndagskolene på Bibelseminaret.

Jeg hadde fortsatt undervisningstimer på bibelseminaret, samtidig som det var flere oppgaver som gjenstod for å få huset helt ferdig. Gro hadde også noen timer da hun kom tilbake før vi hadde en høytidelig avslutning på kurset. Elevene var takknemlige, og flere av dem gav sine vitnespyrd den siste kvelden. Vi planla hjemreise til sommeren etter 3 ½ år i Peru, og ville gjerne ha alt så ferdig som mulig før eventuelle avløsere skulle komme. Med god hjelp fikk jeg satt opp noen stiklinger til en hekk rundt tomta mens Gro var i Yurimaguas. Deretter bygde vi en høy vanntank for innlagt vann. En liten vannpumpe pumpet opp vannet fra den store tanken på kvelden når lysmotoren var på. Radiotårnet med antenne kom på plass noe senere. 

Forskaling til den høye vanntanken er under arbeid og sees også på et av de små bildene der jeg setter antenna til kortbølgeradioen på plass i tårnet. På vei til kirken en søndag. Alt åpent også søndager.

Aril Svartdahl hadde kontaktet misjonærene Morgan og Lourdes Førland som da var i Paraguay, om de kunne tenke seg å arbeide i Saramiriza mens vi var i Norge. De var utsendt fra Salem, Lørenskog og Salemkirken. Det var de villige til, men de hadde ikke mulighet til å frigjøre seg fra oppgavene i Paraguay før i januar 1993. Vi skriver mer om det, den aller siste tiden i Saramiriza og hjemreisen i neste innlegg på bloggen. 

I årene som fulgte så vi hvor stor betydning det fikk for det videre arbeidet at vi flyttet misjonærboligen fra Betania til Saramiriza før vi reiste hjem for to år sommeren 1992.