Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kp.100 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”, mens kp.102 er på kategorien “Ny menighet i Ignacio Merino, Piura”.

Overdragelse av Helsesenteret i februar 1997.

En etterlengtet dag nærmet seg da vi i februar 1997 reiste til Iquitos for å overføre Helsesenteret til de peruanske helsemyndighetene. Helsesenteret i Saramiriza ble bygd og drevet med midler fra Norad/PYM ifølge en avtale med Helsedirektoratet i Loreto, Peru om en nedtrappingsplan over 6 år. Helsesenteret ble innviet i august 1990, og med mindre avvik ble avtalen oppfylt av helsemyndighetene slik at de nå etter 6 1/2 år var klare til å overta ansvaret for den administrative og økonomiske driften av helsesenteret.

Den 20.02.1997 ble den offisielle overdragelsen av Helsesenteret i Saramiriza fra Pinsevennenes Ytre Misjon (PYM) til de peruanske helsemyndighetene i Loreto fylket en realitet i forbindelse med en middag på Turisthotellet i Iquitos. Representanter fra det regionale Helsedirektoratet med direktøren i spissen var til stede sammen med oss og pastorparet Carmen og Roger Nilsson fra Iquitos. De hadde i flere år hjulpet oss med innkjøp, forsendelser og kontakten med helsedirektoratet . Overdragelsesdokumentet ble underskrevet av begge parter og vedlagt nødvendige dokumenter. For oss markerte dette slutten på en epoke som begynte i 1987 da de første kontaktene ble tatt mellom helsemyndighetene i provinsen Alto Amazonas i Yurimaguas og oss som representanter for PYM om bygging og drift av Helsesenteret i Saramiriza.

To av bildene er fra den høytidelige overføringen av Helsesenteret på Turisthotellet i Iquitos, mens det tredje er fra Helsesenteret der John gir informasjon om overdragelsen.

Vi ville enda en tid framover være engasjert i helsearbeidet i Saramiriza gjennom en mulig utbygging av senteret og støtte fra Norad/PYM til fortsatt opplæring og kurs for helsearbeidere. Men det ansvaret vi til nå hadde hatt for driften, var overtatt av helsemyndighetene og den lokale helsekomiteen CLAS der Gro fortsatt var leder. I alt var det 32 tilsatte på Helsesenteret og de ti helsepostene som sognet til Saramiriza, hvorav 19 var i arbeid på senteret. Ved inngangen til 1998 ble alle disse betalt av den peruanske stat.

Forespørsel om utbygging av Helsesenteret i Saramiriza.

På Helsesenteret gikk arbeidet som vanlig utover året.  Forskjellige kurs ble holdt på senteret i Saramiriza, og mange av helsearbeiderne studerte både i San Lorenzo og i Iquitos for å fullføre utdannelsen for å få tittelen «Técnico de enfermería» (tekniker i sykepleie). Beatriz Cruz som bodde hos oss mens hun studerte 3 år på Universitet i Piura, fullførte studiene i administrasjon i slutten av 1997 og reiste tilbake til Saramiriza. Hun ble ansatt i administrasjonen på Helsesenteret der hun arbeidet i flere år før hun fikk en tilsvarende stilling i San Lorenzo.

Vi fikk flere forespørsler gjennom CLAS, Saramiriza og Helsedirektoratet i Iquitos om utvidelse av Helsenteret. Det var stort behov for mer plass for alle senterets aktiviteter. Dessuten økte tilstrømmingen av pasienter.  Sammen med helsedirektoratet så vi på hvilke lokaliteter som  behøvdes og budsjett for et tilbygg av den størrelsen vi kom fram til.  På 90-tallet ble det mulig å sende fax, noe som forenklet korrespondansen mellom Piura og samarbeidspartnere i Iquitos og Norge. I Saramiriza var det enda ikke telefonforbindelse, men kortbølgeradioen var fortsatt viktig for kommunikasjonen.

På det store bildet ser vi at mottagelsen er blitt utvidet og delvis flyttet til utsiden pga av varme og plassmangel. De øvrige bildene er fra byggingen av nytt lager og motorhus.

Besøk av Johns søster og svoger.

I november 1997 fikk vi besøk av Johns yngste søster, Anita og svoger Kjell. Et etterlengtet og hyggelig familiebesøk som vi så fram til med stor glede da vi hørte at de planla en tur til Peru! Det hadde ikke vært mange slike besøk gjennom årene. Det er en lang og dyr reise til Peru, og den gangen var det få som hadde mulighet til å ta ut på en slik tur. Etter noen uker i Saramiriza, kom jeg tilbake til Piura få dager før de var ventet. Dermed var det bare å sette i gang å forberede besøket. John reiste direkte til Lima og møtte dem på flyplassen. De var hos oss i Piura et par dager før vi tok dem med på en biltur til fjellbyen Cajamarca i nordre del av Peru.

Cajamarca er en turistby, kjent som Inkaenes ferieby. Den har flere varme kilder, noen av dem opp til 80 grader. Vannet blir blandet med kaldt vann til det blir en behagelig temperatur i et badeanlegg og svømmebasseng dit mange kommer for å bade. Det var i Cajamarca at Inkaen Atahualpa ble overvunnet av de spanske styrkene ved et bakholdsangrep i 1532. Vi beså mange av severdighetene i og rundt Cajamarca i løpet av de 3-4 dagene vi var der. Naturen er også vakker i denne brede dalen som ligger på nærmere 3000 m.o.h. Vi fikk smake på ulike oster da vi besøkte en stor gård, en “hacienda”. Det viste seg å være et dumt valg. Vi fikk alle problemer med magen etter det besøket, men verst var det for Anita som fikk lite glede av turen tilbake til Piura neste dag. Heldigvis hjalp tablettene vi kjøpte på et apotek før vi kjørte, men hun hadde dessverre kjenning av det lenge.

Bildene er fra besøket i fjellbyen Cajamarca. Varme kilder i byen og barn som ber om resten av brusen vår. Mor vil helst ha noen mynter i koppen.

Fra fjellet til jungelen – besøk i Saramiriza og landsbyer langs Marañon.

Etter et par dager i Piura gikk reisen til jungelen og Saramiriza. Vi kjørte alle fire i bilen til Bagua og videre innover veien til landsbyen Imaza ved øvre Marañon. Der overnattet vi hos de amerikanske misjonærene dr. Garman og hans kone som drev en klinikk og en bibelskole i Imaza. John traff dem for første gang da han gjorde rekognoseringsreiser innover jungelen fra Bagua i 1969. De bodde på den andre siden av Marañon den gangen, men flyttet til Imaza da veien inn til Saramiriza ble bygd av oljekompaniet. Veien fra Imaza og innover jungelen ble ikke vedlikeholdt. Da også broen over bielven Nieva raste, ble elva igjen ferdselsåren videre, slik den var tidligere helt fra Chiriaco, ikke langt fra Bagua. Vi ble hentet i misjonens speedbåt av Alejandro, en trofast venn og bror fra kirken i Saramiriza. Alejandro førte oss med stø hånd på roret nedover strykene, også de siste ved Manseriche før Marañon flyter ganske rolig videre fra Borja og østover den flate jungelen.

Det var godt å komme fram til Saramiriza etter den lange reisen. Det ble et par fine dager der før vi igjen gikk ombord i speedbåten og kjørte videre nedover elva. Vi besøkte ti landsbyer for å avslutte skolebespisningene som hadde fungert siden vi begynte hjelpearbeidet etter de store flommene i første del av året. Den siste landsbyen vi besøkte før vi satte kursen tilbake til Saramiriza, var Primavera, tidligere Tigre Playa. Noen av dem som hadde bodd på Tigre Playa før det meste av landsbyen raste i elva, hadde bygd seg nye palmehytter lengre inn og oppover der det var litt høyere grunn. Folk var takknemlige for hjelpen etter flommen, men på flere steder ønsket de at skolebespisningen skulle vare lengre. Det var dessverre ikke mulig. Dessuten var tilgangen på mat bedret, og det var mulig å høste fra nyplantingene på åkerlappene. Vi kom ganske slitne tilbake til Saramiriza like før mørkets frambrudd, ti timer etter reisen begynte. For Anita og Kjell hadde det vært mange nye opplevelser og inntrykk på denne turen.

Det store bildet er fra turen nedover øvre Marañon sammen med Anita og Kjell, som også sees på et møte i kirken i Saramiriza og i kystbyen Paita.

Avslutning for elevene på Bibelseminaret – spennende flyreise til kysten.

Følgende helg var det avskjed for de 25 elevene på Bibelseminaret. Da hadde de avsluttet sitt tredje og siste seks ukers kurs. Nå måtte de selv ta ansvar for fordypning i materiellet når de kom hjem. Vi var med og underviste dem de første ukene av dette kurset. For oss var det en god opplevelse å være med på avslutningen før de reiste hjem til sine landsbyer. Vi hadde fått grønt lys fra fly koordinatoren i oljeselskapet til å reise med deres helikopter til en militærflyplass i øvre Marañon og derfra videre med et Antonof fly til kysten. En mekaniker stod på en stige midt i flyet da vi gikk ombord. Han holdt på en lang stund for å stoppe en oljelekkasje i et rør i taket. Det tok en stund før han var ferdig. Vi følte oss ikke helt trygge da flyet endelig startet og tok av fra den korte rullebanen. Flyturen over fjellet ble ganske så spennende. Vi pustet lettet ut da vi landet på flyplassen i Chiclayo. Derfra tok vi buss til Piura.

John måtte hente bilen i Imaza der den stod igjen hos misjonærene Garman. Han fikk faktisk skyss med et helikopter dit fra militærflyplassen der vi tok flyet til kysten. Han kom til Piura dagen etter oss. Sammen med Anita og Kjell fløy vi til Lima neste dag. Der innbød de oss på middag på en fin restaurant for å feire Kjells bursdag og ta farvel. Dagen etter satte de kursen mot Norge. Etter en del ærend i Lima, kjørte vi med nattbuss tilbake til Piura med takknemlighet over besøket og mange minner rikere.

Avtale om utbygging av Helsesenteret 11.02.1998.

I begynnelsen av 1998 var arbeidet med planene og budsjettet for tilbygget kommet så langt at vi kunne utarbeide en avtale med Fylkesregjeringen i regionen Loreto.  Etter flere møter og samtaler med Fylkesregjeringen i februar,  ble det underskrevet en avtale i Iquitos der myndighetene i regionen påtok seg ansvaret for 1/3 og Norad/PYM for 2/3 av utgiftene ved utbyggingen på i alt 384 kvadratmeter som inkluderte fødestue, operasjonsavdeling, rekonvalesentsal og hospitalrom.  

John ble intervjuet av en av avisene i Iquitos i forbindelse med avtalen om utvidelse av Helsesenteret. Apoteket på H.S. i Saramiriza.

Det første vi  gjorde da vi kom til Saramiriza etter at avtalen var signert, var å informere ordføreren i Saramiriza, medlemmene i CLAS og de ansatte på Helsesenteret om avtalen. Det ble stor glede og begeistring da nyheten ble kjent.  Snart kom de første materialene til å bygge et nytt motorhus/lager. Det gamle måtte rives da det ville bli stående i veien for nybygget. Dette arbeidet startet i april og ble fullført noen uker senere. Etter nye innkjøp av materialer i Iquitos, kom arbeidet med utvidelsen av helsesenteret i gang litt senere på året og innen 1998 var omme, var bygget under tak. Innvielsen var planlagt til juni 1999.

Kapittel 94 står på kategorien “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”, mens kp.96 vil bli å finne på kategorien “Menighetsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Container fra Erikshjälpen til Saramiriza. – Transporten til Chiclayo og Piura.
Containeren som ble pakket med hospitalutstyr og en del annet, ble sendt fra Erikshjälpen i Holsbybrunn etter vårt besøk i Sverige sommeren 1994. Den kom fram til Limas havn, Callao i november samme år. Vi var da tilbake i Saramiriza og travelt opptatt med arbeidet der. Men det var ingen vei utenom! Jeg måtte reise til Lima for å ta containeren ut av tollen, og frakte innholdet den lange veien til Saramiriza. Vel fremme i Lima fikk jeg hjelp av misjonær Lennart Lindgren og velvillige tollagenter til å få containeren ut fra havneområdet. Den ble kjørt til tomta der menigheten i Magdalena, Lima holdt på å bygge en stor skole. Hit kom to tollere og gikk igjennom innholdet i containeren. Jeg skrev i dagboken at «de var snille og raske». De godkjente alt uten at vi behøvde å betale toll. Da var det søkt om tollfrihet på forhånd gjennom AIPA.
Nå måtte jeg sortere lasten som skulle til Piura, til Chulucanas i samme fylke og til Saramiriza. Containeren ble til stor nytte på tomta der skolebygget skulle reises, så den ble igjen der. Alt ble lastet på en stor lastebil som kjørte det til Chiclayo. Jeg hadde på forhånd vært i kontakt med Bibelskolen til «Asamblea de Dios» og fått tillatelse til å lagre lasten som skulle til Saramiriza på bibelskolens område. Derfra kjørte vi videre med den del av lasten som skulle til Piura og Chulucanas 250 km lengre nord. Noen private ting, foruten utstyr som skulle doneres til et sykehus i Piuraområdet ble lastet av i huset vi leide i Piura, mens resten ble kjørt til kirken «Casa de Oración» i Chulucanas.

Transporten videre fra Chiclayo til Saramiriza.

Tilbake på bibelskolen i Chiclayo traff jeg Chris Burgdorf fra Evansville, USA som vi besøkte på veien til Peru noen måneder tidligere. Maino bodde hos familien hans på gården deres i Indiana første halvår 1984, før hun begynte på “Christ for the Nations” i Dallas. Chris hadde tidligere vært på Tigre Playa og flere ganger hjulpet oss med forskjellig praktisk arbeid der. Jeg ble dessuten kjent med et ungt par som arbeidet på bibelskolen, Edgar og Rosa Bardales. De ble senere til stor hjelp i menigheten i Saramiriza, og Rosa også på Helsesenteret. Etter et par dager ordnet det seg med leie av en lastebil til neste etappe av transporten som gikk fra Chiclayo med kurs for Saramiriza. Vi kjørte over passet på 2400 meter til Bagua og videre til Imaza, en liten landsby ved Marañon. Det tok 36 timer på dårlig vei. Særlig fra Bagua og innover jungelen var veien elendig. Fra Imaza til Saramiriza var veien stengt fordi noen av broene var blitt tatt av flom de siste par årene, også den største over elven Nieva. Derfor måtte vi frakte lasten i båt nedover Marañon fra Imaza. Heldigvis hadde elva ganske lav vannføring og gav håp om passering av strykene ved Pongo de Manseriche uten å måtte vente på lavere vannstand. Jeg fikk leid en stor trebåt, med en kraftig påhengsmotor.

Det store bildet viser omlastingen fra lastebil til båt i Imaza. De to små bildene viser containeren på skoletomta i Lima og lasten som losses fra båten i Saramiriza.

Problemet var lastingen av de tyngste kassene om bord i båten fra elvebredden. Tannlegestolen veide over 300 kg og lysmotoren nesten like mye. Det var ikke mye folk nede ved Marañon som eventuelt kunne hjelpe til. Da oppdaget jeg en stor hjullaster i nærheten som tok opp grus og sand fra elva. Sjåføren av hjullasteren var villig til å hjelpe oss. Vi kom raskt til enighet om prisen. Kassene kom vel om bord i båten, og ikke lenge etter kjørte vi nedover elva med den leide båten. Det tok sju timer til landsbyen Santa Maria de Nieva der vi overnattet. I den landsbyen hadde vi hele familien tilbrakt noen netter mens vi ventet på lavere vann da vi 25 år tidligere flyttet fra Bagua for å arbeide i jungelområdene øst for strykene som jeg nå skulle forsere.

Neste dag startet vi tidlig og stoppet for kontroll ved militærleiren der elven Santiago renner ut i Marañon. Derifra kjørte vi gjennom strykene Pongo de Manseriche uten uhell, og kom ut i stillere farvann på den flate jungelen østover fra Borja. Noen få timer senere var vi fremme i Saramiriza. Da gjensto det å få de fire tonn med last opp av båten, men her var det mange hjelpende hender. Lossingen og transporten inn veien til Helsesenteret gikk greit, om det enn var tungt arbeid. Det var en stor lettelse å komme hjem igjen etter en lang og begivenhetsrik reise.

CLAS – Den lokale helsekomiteen i Saramiriza:
I oktober 1994 ble det første møtet holdt mellom oss som representerte Helsesenteret og representanter for landsbyen med det mål å danne en lokal helsekomite i Saramiriza. Det er Helsemyndighetene i Peru som ønsket at hvert sted som har et helsesenter eller et hospital skulle opprette en helsekomite som tar del i beslutninger og tilsettinger av personell til det lokale helsearbeidet. På det møtet ble det valgt medlemmer til komiteen. Gro ble enstemmig valgt til komiteens leder. I løpet av første halvår av 1995, var det mye arbeid med å få registrert komiteen hos helse- og skattemyndighetene i Iquitos. Der måtte Gro og kassereren for helsekomiteen til diverse kontorer og bank for offentlig registrering av komiteen og for å opprette en bankkonto. CLAS Saramiriza ble offisielt godkjent våren 1995, og fra 1.juni kanaliserte helsedepartementet midler til en stor del av lønns- og driftsutgiftene gjennom komiteen.

På de to små bildene er fra dannelsen av CLAS på Helsesenteret og det store viser borgertoget i Saramiriza på nasjonaldagen.

Dette førte til et stort framsteg i forhold til helsemyndighetenes oppfyllelse av sin del av kontrakten med Norad/PYM. I følge den skulle de overta det fulle økonomiske og administrative ansvar for driften av Helsesenteret fra 1.januar 1997. Ved utgangen av 1995 var 18 personer ansatt på senteret, de fleste av dem var lokale helsearbeidere. Disse hadde fått stipend gjennom prosjektet til helsearbeiderkurs ved helsesenteret i San Lorenzo, og noen fikk dessuten støtte til 1-årig utdannelse ved universitetet i Iquitos. Flere av dem var ungdommer i menigheten i Saramiriza. Men det var også ansatt to leger, jordmor, laborant og sykepleier fra Iquitos.

Evalueringsteam fra Bistandsnemnda/PYM til Helsesenteret.
Helsesenterets hovedmål var naturlig nok å forebygge og behandle sykdommer. Helt fra innvielsen i august 1990 ble det arbeidet mot dette målet i samarbeid med Perus helsedepartement avdeling Loreto og ifølge deres helseplaner. Den 26. april 1995 hadde helsesenteret besøk av en evalueringskomite med to medlemmer fra Norge og et fra helsedepartementet i Peru, en sjefslege fra hospitalet i Iquitos. Fra PYM kom prosjektansvarlig Helge Bjørklund og fra Norad/Bistandsnemnda Liv Melland, sykepleier og misjonær i mange år for Misjonssambandet i Sør-Amerika. Misjonsinteresserte Steinar Eikeri var med som uformell og frivillig medlem av teamet.

Det var et veldig hyggelig og nyttig besøk. Foruten fysisk gjennomgang av Helsesenteret og møter med personalet og CLAS, gikk de gjennom rutiner som rapportering og regnskap. De gjorde også et besøk med helsesenterets speedbåt til helseposten i Borja for å få et inntrykk av arbeidet ved de mange helsepostene som sogner under helsesenteret i Saramiriza. Teamet fra Norge kom med hilsener på møtene i kirken søndagen. Dagen etter, den 1.mai reiste Gro med evalueringsteamet til Iquitos der de var et par dager i møter med representanter fra helsemyndighetene i Loreto fylket. Evalueringen ble av stor betydning for oppfølgingen og oppfyllelsen av kontrakten med det Peruanske Helsedepartementet vedrørende driftsplanen og det økonomiske ansvarsforholdet ifølge kontrakten.

Evalueringsteamet på besøk i Saramiriza. Frokost for teamet fra Norge som bodde hos oss. Personalet og teamet utenfor Helsesenteret og ved avreise.

Da teamet fra Norge reiste fra Iquitos, satte Gro kursen til Piura for ta seg av en del oppgaver som ventet der. Hun skriver at hun etter noen dager i Piura, fikk kjøre med Petroperu bussen til Bagua og overnatte på oljeselskapets pumpestasjon der. Dagen etter bar det inn til Saramiriza med deres helikopter. Da kom hun i tide til et planlagt møte i CLAS og til kurs og møter på Helsesenteret. Det ble også tid til de siste forberedelsene til undervisningen hun skulle ha på Bibelseminaret de følgende par ukene. Jeg hadde hatt undervisning tidligere, og reiste i slutten av mai til Iquitos der jeg blant annet så til Doulos som hadde vært til reparasjon. Salget av Doulos tok sin tid, men nå var et par interesserte som ønsket å se på båten.

Forandringer i personalet på helsesenteret – nytt utbrudd av rabies.
Dr. Miguel Cervantes som hadde vært den eneste legen på Helsesenteret siden februar 1991,sluttet sin tjeneste i juni 1995. Han gikk inn i en stilling på hospitalet i Iquitos. Nelly, Miguels kone som var jordmor, kom samtidig med dr. Miguel til Saramiriza. Hun jobbet på helsesenteret i Saramiriza fram til september. Helsemyndighetene i Iquitos ansatte dr. Milciades Reategui som lege ved Helsesenteret. Han kom fra Iquitos sammen med sin kone Deborah og deres lille datter med Jaars fly via Yarina den 20.juni, men da hadde han først vært alene i Saramiriza noen uker den våren. Kontakten med Wycliffe og Jaars i Yarina hadde vi fortsatt stor nytte og glede av selv etter at vi personlig fikk reise uten vederlag med Petroperu ut av jungelen og ofte også inn fra Piura til Saramiriza via Bagua. I september begynte Rosa Bardales i halv stilling som administrasjonsmedarbeider på Helsesenteret.

Fra Helsesenteret september 1995. Dr. Milciades med ung pasient. Rosa på plass på administrasjonskontoret og tannlegestolen i bruk.

I oktober kom det en melding over radio fra en av helsepostene i en indianerlandsby blant awajun indianerne ved bielven Yurapaga. Det var flere som døde under mystiske omstendigheter i landsbyen ca. åtte timers gange gjennom jungelen fra oss. Dette lignet på et utbrudd av rabies våren 1992 i det samme området. Petroperu stilte også denne gangen et mindre helikopter til rådighet. Både helsesenteret og oljeselskapets lege fløy inn til landsbyen. De brakte en syk gutt med tilbake. Han døde kort tid etter. Nå startet et stort apparat. Det kom blant annet fire spesialister fra Lima. De hadde med seg vaksiner og materiell for å ta blodprøver og gjøre undersøkelser. Ti helsearbeidere fra helsesentrene i Saramiriza og San Lorenzo ble satt inn i en massiv vaksinasjon mot rabies. Som i 1992, mente de at smittekilden var bitt fra blodsugende flaggermus. Få brukte myggnett, men tullet seg bare inn i et tøystykke i sine åpne hus.

Vi fikk midler til innkjøp av myggnett til befolkningen i dette området dels gjennom prosjektet for Helsesenteret og dels fra PYMs Barnefond. Vår gode hjelper i Iquitos, pastor Roger Nilsson kjøpte store ruller stoff til myggnett og sendte det til oss med rutebåten. I Saramiriza var noen av kvinnene i menigheten glade for å tjene litt på å sy myggnett i stor stil. Myggnettene ble etter hvert sendt inn til de aktuelle landsbyene. I løpet av 3-4 uker var epidemien under kontroll, men da var ni personer døde. En familie mistet sine tre barn.

Til venstre: Vår gode medhjelper, pastor Roger Nilsson og hans kone Carmen i huset deres i Iquitos. Medisiner til helsepostene blir utdelt etter et kurs på Helsesenteret.

Bygging av hus for pasienter i 1995 og personalbolig i 1996.
Mange som fikk behandling på helsesenteret, kom fra landsbyer i distriktet. De manglet ofte et sted å overnatte. Spesielt vanskelig var det for dem som skulle ha en langvarig behandling, som for tuberkulose (TBC). De kom ofte sammen med noen i familien. Det var et stort behov for et hus for disse pasientene. Vi søkte om støtte gjennom prosjektet og fikk positivt svar. Kommunen Manseriche gav en tomt i tilknytning til Helsesenteret til formålet og til et hus for personalet. Det ble bygd senere. Ryddingen av tomta startet den 4. mai 1995. I Iquitos kjøpte jeg trematerialer til reisverk, gulv og vegger, samt takplater og annet som trengtes til byggingen. En del av materialene ble hogd ut i området rundt Saramiriza og sagd til med motorsag. En lokal snekker var med i dette arbeidet.

Da TBC /pasient huset var ferdig i november 1995, ble det midlertidig tatt i bruk som bolig for sykepleiere og andre helsearbeidere. Da hadde PYM/Norad også bevilget midler til byggingen av en personalbolig for sykepleiere. Nå som helsemyndighetene i Iquitos ansatte mer profesjonelt personell, som ikke hadde tilknytning til Saramiriza, økte behovet for et slikt hus. Vi hadde ingen tegninger å gå etter for noen av disse byggene. De ble laget i samråd med den lokale snekkeren, Felix. Både dette huset og TBC huset ble bygd på pilarer av sement og jern med gulvet ca. to meter over bakken pga mulige oversvømmelser. Helsesenteret og legeboligen hadde utfylt grunnmur med harddstampet jord og stein. Personalhuset bestod av en liten leilighet, to hybler, felles kjøkken og toaletter Under huset bygde vi en stor vanntank for oppsamling av regnvann fra taket. En stor septiktank ble også støpt.

Innvielse av personalhuset ved siden av Helsesenteret og legeboligen. Et av bildene viser “TBC” huset på den andre siden av personalboligen. Dr. Ariel tar imot nøklene.

Byggingen av boligen for helsepersonell ble satt i gang i januar 1996 da materialene kom med båt den lange veien fra Iquitos. Sand og singel ble hentet fra elva, og sementen til all støpningen ble blandet for hånd. Det var ikke vanskelig å skaffe folk til dette arbeidet. Felix var en dyktig snekker og lagde blant annet alle dørene. Mureren Cordoba, som tidligere arbeidet for Petroperu, hadde hovedansvaret for støpning og for rørleggingen. Han gjorde en god jobb. Jeg installerte det elektriske lyset med strøm fra landsbyens lysaggregat. Den 18.juni 1996 fant den høytidelige innvielsen av personalboligen sted. Distriktets ordfører klippet båndet, og nøklene ble høytidelig overlevert til dr. Ariel, som da var sjef for Helsesenteret. Mye folk var til stede, og det var en enkel servering til de fremmøtte. Personalet flyttet nå inn i personalboligen, slik at TBC/pasient huset kunne benyttes til sitt opprinnelige formål.