Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.100 er på «Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza», kp.101 på kategorien «Helsesenteret i Saramiriza – del 2». Kp. 103 står på «Misjonsarbeid i Piura fylket -menigheten i Chulucanas».

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Alpha kurs i kirken i Ignacio Merino 1997.

Etter besøket av misjonær Mario Fumero, startet vi med Alpha kurs den 4.juli med 19 deltagere fra Ignacio Merino. Allerede i februar 1997 tenkte vi på Alpha og begynte å søke etter dette materialet på spansk. Det fantes ikke noe kontor for Alpha i Peru. Men vi fant en adresse til en menighet i Madrid, Spania som hadde begynt med Alpha og hadde kurshefter og annet materiell på spansk. Vi skrev til dem om Alpha og vår intensjon om å begynne et kurs i Peru. De svarte positivt og sendte oss raskt heftene og alt vi trengte til å starte opp. Samtidig fikk vi tillatelse til å trykke opp kursheftene til bruk i Piura. Det var stor entusiasme blant de nyfrelste i Ignacio Merino da de hørte om Alpha kurset. Alle ønsket mer undervisning i Guds Ord i tillegg til de faste møtene og bibelstudiene i lokalet vi leide.

Alpha weekenden med temaer om Den Hellige Ånd fant vi vanskelig å gjennomføre med overnatting. Fredag kveld holdt vi kurset i kirken slik vi pleide, mens vi reiste ut til en park ved elven Piura og var der hele lørdagen den 9.august. Der var det lokaliteter vi kunne leie rimelig til undervisningen. Middag og forfriskninger fikk vi servert mellom de tre bibeltimene. Det ble en veldig fin dag der vi kjente Guds nærvær og Åndens tale, ikke minst under forbønnen for deltagerne. Da vi avsluttet Alpha kurset og bibeltimer om dåpen mot slutten av september, var det seks venner som ville bli døpt.  

Bilder fra Alpha-dagen i en park utenfor Piura. Bussen hadde sett bedre dager, men var billig å leie! Velsignede samlinger!

Dagen før Alpha weekenden var vi invitert til innvielsen av «Kristne politi- og militæres landsstevne» i kommunehuset i Piura. Jeg hadde blitt bedt om å holde en andakt på dette velkomstmøtet.  Gjennom pastor Gilmer hadde vi en tid før dette fått kontakt med en kristen politimann av høy rang i Piura. Han og familien begynte å gå på møtene våre. Det førte til at jeg og andre pastorer etter hvert ble involvert i et fengselsarbeid i tiden som fulgte. Flere av fangene tok i mot Jesus som frelser og ville gjerne ha bibler og bibelundervisning. Vi takket Gud for åpne dører i Piura. Det var mange som var villige til å gå ut i tjenenesten for Herren disse årene. Chulucanas ble en viktig utsendermenighet til byer og landsbyer i provinsen.

Noen av barna i søndagsskolen. De to andre bildene er fra Beatriz sin avslutning på 3-årig utdanning innen administrasjon. To dager senere tok vi farvel da hun fløy til Iquitos for begynne i jobb på Helsesenteret i Saramiriza.

Møtekampanje og Jesus marsj i Piura.

Det kom stadig nye folk til møtene. Noen ble frelst og kom trofast, mens andre kom nå og da eller var bare innom. Vi hadde jevnlige friluftsmøter for både barn og voksne.  De felles bønnesamlingene for pastorer i de evangeliske kirkene fortsatte til stor velsignelse for oss som deltok og for menighetene. Vi planla en ny felles satsing som ble en realitet den siste helgen i september. Som hovedtaler hadde vi kalt en evangelist fra Lima. Mange ga til kjenne at de ville gi sine liv til Jesus på møtene på en stadion vi leide fredag og lørdag kveld. Lørdag ettermiddag ble det arrangert en felles Jesus marsj som gikk gjennom sentrum av Piura. Mange stod på fortauene og så på alle som gikk med plakater eller kjørte med små lastebiler og andre kjøretøy. Musikk med kristne sanger strømmet ut fra høyttalere. Den felles satsingen denne helgen førte til at mange nye mennesker fant veien til de ulike evangeliske kirkene i Piura. 

Jesus-marsjen, en felles evangelisk markering og festdag i Piura etter møtene med mye folk på en stadion i byen.

Dåp i Ignacio Merino og i Chulucanas.

Lørdagen etter ble en merkedag for arbeidet med å starte en menighet i Ignacio Merino.  Av dem som hadde gått Alpha kurset, var det seks venner som bestemte seg for å bli døpt. Vi fikk låne lokalet til en baptistkirke i sentrum av byen. Da vi begynte dåpsmøtet, satt 50 spente og forventningsfulle venner og familie i salen. Det var virkelig en festkveld, – ikke minst for de som ble døpt. Etter dåpen var det en fin forbønns stund, og alle kjente vi Guds nærvær sterkt tilstede. Den Hellige Ånd virket på ufrelste familiemedlemmer som kom for å overvære dåpen. Kvelden ble avsluttet med et deilig måltid som noen av damene i menigheten hadde gjort i stand. Søndag var det møte med nattverd i samme baptistkirke. Denne søndagen 5. oktober 1997 ble menigheten i Ignacio Merino grunnlagt som utpost til kirken «Casa de Oración» i Chulucanas.

Det store bildet fra dåpen i Chulucanas da 65 troende ble døpt, 6 av dem fra Ignacio Merino. Bildene over fra de 6 første som ble døpt i Ignacio Merino og møte i lokalet en søndag noe senere.

Vi reiste mye fram og tilbake mellom Piura og Saramiriza i månedene som fulgte. Det var en stor glede da Gilmer og Manu kom tilbake fra ni måneder i Frankrike i mars 1998. De bosatte seg i sitt nybygde, men uferdige hus ovenfor Ignacio Merino og gikk for fullt inn i arbeidet. Flere ble døpt, og vi minnes særlig dåpen i november 1998. Det ble holdt et Bibelseminar og stevne i menigheten Chulucanas. Det var samlet mange venner fra menighetene i provinsen. På søndagen under stevnet ble 65 personer døpt i byens svømmebasseng. Av dem var det seks fra Ignacio Merino. Det var en helt spesiell opplevelse med mye glede og lovsang. På ettermiddagen var det en stor Jesus marsj med flere hundre deltagere. Marsjen ble avsluttet med friluftsmøte på torget i Chulucanas. En fantastisk dag og en stor anledning til å nå nye mennesker med Evangeliet!

Oversvømmelse i Piura- også i lokalet i Ignacio Merino.

Da vi kom tilbake til Piura like før nyttår 1998 etter en tid i Saramiriza, pøsregnet det som vi aldri hadde opplevd det før her på kysten. Det pleide å komme noen små skurer, nærmest som dråper av og til fra januar til mars. Men dette var tydeligvis det de kalte “El Niño” som med mange års mellomrom kom med mye regn til områdene i nordre del av Peru. Jeg sakser fra et brev til venner i Norge fra mars 1998: “Her hos oss kommer og går strømmen uten forvarsel i disse “El Niño” -tider med øsregn, lyn og torden. Omtrent like ustabil er vannforsyningen vår. Heldigvis har huset vi leier en stor reservetank. Noen ganger synes det som om det er vann alle andre steder enn der det bør være, nemlig i kranene, – her vi nå er omgitt av leire, søle og kjempehull i gatene fylt med sølevann som lukter kloakk. Når det regner som verst, regner det inn gjennom dørsprekker og vindusruter. Vann inn i huset fikk vi heldigvis ikke! Men de ulempene vi opplever, er selvfølgelig ingenting i forhold til de mange tusen som dårlige hus og tak raser sammen over, eller som får det lille de har av innbo ødelagt av oversvømmelsene som fyller husene halvveis til taket. Her kommer vannet med stor kraft og fart ned fra fjellene øst. Vann og jordras har revet med seg hele landsbyer, og åkrene forsvinner i vannmassene.”

Det store bildet viser familien Manu og Gilmer Roman med Manu’s far og Gro. De andre bildene er tatt etter at vannet har sunket. Merkene på veggen visser hvor høyt vannet stod.

Lokalet i Ignacio Merino stod under vann flere dager i januar. Familien i 2.etasje som er med i menigheten, fikk reddet ut høyttalere, musikkinstrumenter og en del andre ting før vannet nådde inn i lokalet. Dagen etter ble talerstol og stoler hentet mens vi vasset i vann til livet. Skulle tro vi var ved Marañon i jungelen og ikke i Piura! Vi flyttet innboet i lokalet og møtene til en av familiene i kirken som bodde høyere opp i bydelen. Det regnet daglig, men kom med ny styrke i mars/april. Da april gikk mot slutten, ble regnbygene sjeldnere og mindre kraftige. Lokalet ble grundig rengjort og fikk også et malingstrøk før vi endelig kunne flytte tilbake i mai måned. Men varmen avtok ikke med regnet, heller omvendt. To av de tre store broene over elva Piura som deler byen i to deler, raste ned i denne tiden. Den tredje ble det forbudt å kjøre over. Den kunne bare passeres gående eller på sykkel. Vi bodde på motsatt side av sentrum og av bydelen Ignacio Merino, og måtte gå til møtene eller kjøre en lang omvei i lang tid før den gjenstående broen ble åpnet for motorkjøretøy.

Alicia med barna utenfor huset hennes etter oversvømmelsen. Dårlig før og verre etter oversvømmelsen! Vi er takknemlig for støtte fra venner til et nytt hus av bedre materialer, om enn svært enkelt. Glad familie!

Kp.97 står på kategorien: «Misjonsarbeid i Piura fylket – menigheten i Chulucanas.» Kp.98 er på kategorien “Reiser til Norge 1987 og på 1990 tallet” Mens kp.100 står på “Menighetsarbeid og Bibelseminar i Saramiriza”

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kirkeplanting i Ignacio Merino, Piura
I en misjonshilsen til venner i Norge i februar 1997 skriver vi følgende: «Vi har nå fått leie et lokale her i bydelen Ignacio Merino. Det er i et område av Piura som har ca. 30.000 innbyggere, og der det ikke er noen evangelisk kirke. Vi samarbeider med menigheten i Chulucanas og pastorparet der, Manu og Gilmer Roman om denne nye menighetsplantingen, og de er hovedansvarlige for virksomheten. Vi er glade for å være med og støtte opp om dette nye arbeidet, der vi allerede har sett de første komme og søke frelse.» I lengre tid hadde vi vært på utkikk etter et lokale så sentralt som mulig i bydelen. Det var ikke lett å få tak på et egnet sted. Men til slutt fikk vi leid et lite lokale med en stor dør ut mot hovedgaten som går gjennom Ignacio Merino. Noen ungdommer fra Chulucanas sammen med Lindaura og Beatriz hjalp oss å dele ut traktater og innbydelser i nabolaget, og etter hvert våget noen av de mest nysgjerrige seg innenfor dørene. Det krydde av barn i området. Derfor planla vi å starte opp søndagsskole så fort som mulig. Men vi forstod snart at det måtte en større utadrettet satsning til for å gjøre arbeidet kjent i bydelen, og ikke minst for alle barna i nabolaget.

Et av de små bildene er fra et møte den første tiden i Ignacio Merino. De to andre er fra kampanjen og “Den glade timen” i parken nær lokalet vi leide.

Friluftsmøter i parken.
Sammen med pastorsparet og ungdommer fra Chulucanas, samt vennene Italo og Doris som bodde i bydelen, planla vi friluftsmøter og aktiviteter for barna i en park på den andre siden av gaten. Vi søkte om tilstand til å benytte parken en helg i april og fikk positivt svar fra myndighetene. Jeg sakser fra et nyhetsbrev til misjonsvenner av mai 1997: «Helgen 11-13 april holdt vi friluftsmøter hver kveld i en park med en liten fotballplass nær lokalet vi leide. Torsdag gikk vi fra dør til dør i området og delte ut innbydelser. Da vi begynte fredag kveld, var det ikke så mange som våget seg helt inn på fotballplassen der lys, høyttalere og instrumenter var rigget opp. Men flere og flere nærmet seg utkanten av lyssirkelen eller satte seg på fortauskanten foran husene sine etter hvert som møtet gikk sin gang. Siste kvelden var det mange som stod innenfor lyssirkelen, og flere kom fram da innbydelsen til forbønn gikk ut.»

«Den glade timen».
Barna i Ignacio Merino ble invitert til «Den glade timen» lørdag ettermiddag den samme helgen. Over hundre barn i alle aldre og noen mødre kom til parken og satte seg ned foran høyttaler og annet materiale vi hadde rigget opp for anledningen. Som seg hør og bør når det er noe ekstra for barna i Peru, må det klovner til! To unge jenter klarte fint jobben som klovner og ledet ungene i lek og sang. Da Manu etterpå underviste fra «Boken uten ord» – en bildebok med bibelhistorier kombinert med flanellograf, hadde hun en lydhør forsamling. Dette var starten på «Den glade timen» som senere ble holdt søndag ettermiddager.»

Det store bildet er tatt foran lokalet vi leide senere. Manu leder i lovsang og bønn sammen med ungdommer fra Chulucanas. Pastor Gilmer helt til høyre ved veggen.

Nytt lokale i Ignacio Merino.
Møtene søndag kveld samlet flere og flere, og etter hvert ble lokalet i minste laget. De fleste søndagskvelder denne første tiden ledet Manu og Duberly lovsangen. I juni var det avskjedsmøter for Gilmer og Manu, først i kirken i Chulucanas og en uke etter i Ignacio Merino. Manu er fra Frankrike, og nå ville de sammen med guttene sine besøke hennes familie og menighet. De regnet med å være borte et års tid og besøke menigheter rundt om i Frankrike. Manu og Gilmer etterlot et stort tomrom i den nystartede menigheten. Det ble mer ansvar på oss, men Duberly og av og til også andre ungdommer, kom fortsatt trofast fra Chulucanas og ledet lovsangen. Landers Nima som i lengre tid var en god medarbeider i radioarbeidet, var også fra kirken i Chulucanas. Etter samtaler med ledelsen der, ble Landers involvert i virksomheten i Ignacio Merino, spesielt i periodene vi var i Saramiriza.

Ofte avsluttet møtene med forbønn for en eller flere som ville gi livet sitt til Jesus. Vi hadde også møter på hverdagskvelder med fokus på bibel og bønn. Det var et stort behov for undervisning i Guds Ord, noe som ledet oss inn på tanken om et Alpha kurs for de nyfrelste. Utover høsten søkte vi etter et nytt lokale. Det førte oss til et tidligere apotek lengre opp i samme gaten. Det var en nyfrelst familie som eide huset. De bodde i 2.etasje og ville gjerne leie ut lokalet som var blitt ledig. Det var noe større enn det vi hadde og egnet seg godt til møtelokale for den nye menigheten. Den 30. september -97 var det innvielse og nesten fullt hus.

Seminar og møter i Piura med misjonær Mario Fumero i juni -97.
I et tidligere innlegg på bloggen, i kapittel 96 skrev vi om radioarbeidet i Piura der vi fikk benytte kassetter med taler fra Mario Fumero sitt store radioarbeid i Honduras. I studioet i Piura spilte vi inn en innledning og musikk som ga programmene et lokal tilknytning. Programmene ble hørt av mange og var godt likt. Tidlig på året var jeg i kontakt med Mario om mulighetene for et besøk i Piura. Han var innbudt til Venezuela og kunne besøke Peru i den forbindelse. Da jeg nevnte om et mulig besøk av Mario på de felles pastorsamlingene som holdes her i Piura, var det stor positiv respons da de fleste kjente til programmene vi sendte. På pastorsamlingene møtes pastorer fra evangeliske kirkesamfunn som arbeider i provinsen, til bønn, samtale og planlegging av felles arrangement. Alle ville være med på fellesoppleggene og ivret for å få Mario på besøk i sine menigheter.

Alle bildene er fra møtekampanjen for hele familien på en kurvballstadion i Piura. Mye folk kom, og Herren virket i blant oss.

Mange forberedelser til besøket var unnagjort før vi reiste til Saramiriza i siste halvdel av april. Men likevel gjensto en del detaljer da vi kom tilbake den 1.juni. To dager senere møtte Gro misjonsarbeider Anne Lise Sae på flyplassen i Piura. Hun var fra menigheten Karisma Senter i Stavanger og skulle være hos oss et års tid for å være med i misjonsarbeidet i Peru. Mario kom den 9.juni og var i Piura i 14 dager. Han bodde hjemme hos oss denne tiden. Det kom stadig til nytte at huset vi leide hadde mange rom.

Det store bildet er fra et av møtene i de lokale kirkene. På et bilde er pastorene samlet i etterkant av møtene der Mario gav inspirasjon og veiledning for oppfølgingen .

Det følgende er fra et nyhetsbrev til misjonsvenner i Norge av september 1997: «Den første uka Mario Fumero var i Piura ble det arrangert et ungdomsseminar over tre kvelder. Det kom mange ungdommer fra byen og småbyer rundt. Møtene ble til stor velsignelse for ungdommene. Den andre uka ble det holdt et familieseminar også over tre kvelder. Dette siste var på en volleyballstadion med plass til godt over tretusen mennesker. Den var nesten full første kvelden, og de to følgende kveldene måtte folk stå da ikke var sitteplasser nok. Det var også fulle hus på møtene i kirkene i de forskjellige bydelene de andre ukekveldene.

Mange mennesker møtte Gud til frelse og fornyelse, og alle fikk en solid og inspirert undervisning om hvordan Guds Ord kan gi hjelp og rettledning inn i vår hverdag. Talene ble tatt opp på kassetter og solgt etter møtene. Det var stor etterspørsel etter kassettene og av små bøker Mario hadde skrevet om de samme temaene.» Siste lørdagen før Mario reiste, talte han på møte i «Casa de Oración» i Chulucanas. Mye folk og stor respons på innbydelsen til forbønn også der. Vi var mange som kjente på takknemlighet og glede over besøket av Mario Fumero. Det ble til velsignelse og vekst for mange menigheter i Piura og omegn. De nyfrelste ble fulgt opp av de forskjellige menighetene i forhold til hvilken kirke som var nærmest deres bosted.

Besøk av Maino og barna i juli -97.

Kort tid etter Mario Fumeros besøk startet vi Alpha kurs i Ignacio Merino med 19 deltagere. De fleste var nyfrelste og ville lære mer fra Bibelen. Nesten samtidig kom Maino med barna Naomi 8 år, Hannah 6 år og lille Joel 6 måneder på besøk til Piura. Det besøket hadde vi gledet oss til lenge, – ikke minst til å møte Joel for første gang. Maino og jentene så vi sist da vi var i Norge og USA i 3 måneder på høsten året før.

På besøk i en “kiosk” langs veien til en naboby. Joel likte godt å “lese” aviser og kose seg i sofaen. Trygg på morfars arm etter et møte med bølgene, bare tærne da.

Samtidig med Maino kom min fetter Kåre med Ingebjørg og deres datter, Astrid på et kort besøk. De var på rundreise med Chile som mål. Naomi og Hannah med Anne Lise, og et bilde fra turen opp til Bagua.

De fire ukene vi hadde Maino og barna på besøk gikk som en røyk. Vi var på noen reiser med dem denne tiden. Stillehavet måtte besøkes, – interessant med alle båtene og sjøfuglene i fiskebyen Paita. Vi kjørte også ned til en badestrand for et forfriskende bad i havet en dag. Det var en del vind og ganske mye bølger, så særlig Joel var skeptisk da vi holdt ham i kanten av bølgene. Han syntes det var tryggere å leke i sanda litt lengre unna vannkanten. Det ble også besøk innover landet til Bagua der vi bodde et års tid da Maino var i 4 års alderen. Da tiden kom for å vende tilbake til Dallas, reiste Gro sammen med dem til Lima og fulgte på flyplassen. Trist med avskjed, men vi hadde i alle fall håp om å se dem igjen om et års tid. Gjennom årene hadde vi fått ganske god trening i avskjeder.