En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

AVREISE FRA OSLO

Kvelden den 28.november 1966 står vi på perrongen på Østbanestasjonen. Nattoget som skal ta
oss til Gøteborg står klar til avgang om noen minutter. Vi er langt fra alene
på perrongen. Rundt oss står familie og venner, – og hele Salems mannskor! Våre
foreldre og søsken står nærmest. Det blir en tårevåt avskjed! Når møtes vi
igjen tro?

Det er langt til Sør-Amerika og Peru i 1966. Når toget tøffer ut fra stasjonen, vinker vi til alle som står igjen. Sangen som mannskoret sang før vi gikk om bord itoget, lyder i ørene våre: “Han skal bevare deg, han skal bevaredeg.” Den dag i dag kan vi gjenkalle i erindringen scenen på perrongen og sangen som lød utover stasjonsområdet.

Der i togkupeen går tankene tilbake til de mange avskjedene som har vært før denne siste. Først på Rjukan, med kolleger og elever på skolen, venner i menigheten der og selvfølgelig familie og naboer. Gro var lærer på skolen på Rjukan mensJohn besøkte menigheter for misjonsmøter og innsamling til utreisen, slik det var vanlig på den tiden.

Sommeren før utreisen til Peru besøkte vi Gros mormor i Halden for å ta farvel. Det ble siste gang vi så henne. Hun gikk hjem til Jesus før vi kom hjem etter første periode sommeren -71. På bildet er det fire generasjoner. Maino er sammen med mor, mormor og oldemor.

Deretter gikk ferden til Oslo der vi tok farvel med venner i Salem og familien.Peru-misjonen, bestående av våre foreldre og gode venner fra menigheten holdt en fantastisk fin og gripende avskjedsfest for oss. Det var ekstra hyggelig for oss at forstander i Salem, Fredrik Eriksen og misjonskasserer Ivar Dahl var med. Vi fikk mange fine hilsener og bibelord med på veien. Ivar Dahl leste Salme 121:” Jeg løfter mine øyne opp til fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper.” Salme 121 ble en sang som John sang mye på spansk etter at han lærte den på en latinamerikansk melodi i Tarma.

Siste søndagen før avreisen til Peru var det avskjed i Salem i fullsatt kirke. Det var samtidig velkomst for misjonær Ruth Jansson som kom hjem fra Kongo sammen med en nasjonal pastor. Det var en gripende stund da denne kongolesiske pastoren og forstander Eriksen sammen med andre, ba for oss i slutten av møtet.
Nå var det ingen vei tilbake. Loddet er kastet. Framtiden er lagt i Guds
hender. Egentlig det beste sted å legge den for oss alle!

Toget setter seg i bevegelse og tøffer ut av stasjonen. Vi vinker til det ikke er mer å se enn den mørke novemberkvelden på utsiden av vinduet. Det er tøft å skilles på ubestemt tid. Men samtidig ligger det ukjente der framme, og tankene går til oppgavene som venter. Vi samtaler stille, men trøttheten siger på. Maino på 1 1/2 år har sovnet i armene våre. Vi ordner oss i sovekupeen, og snart tar søvnen oss også.

Uten at vi merker noe, blir vår vogn satt på et sidespor på stasjonen i Gøteborg, mens toger ruller videre til København. Når morgenen gryr, blir vi vekket av en konduktør. ” Vi er framme, og alle passasjerer må gå av toget.”
Morgenstellet går raskt den dagen. Fullastet med bagasje og med Maino i vogna skynder vi oss av toget. Det blir taxi ned til havneområdet og skipet som blir vårt “hjem” de neste ukene.

Fra Gøteborg skal lastebåten “M/S Margrethe Bakke” ta oss resten av
“veien” til Peru. Da begynner for alvor den lange reisen mot vårt
mål.