En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kp. 54 står på samme kategori som dette kapitlet. Kp. 52 står på Dagligliv i jungelen. Kapitlene 55 og 56 står på “I Norge fra febr. 1976 til febr. 1977”.
I åpen båt på reise til landsbyene i Morona .
Det ble gjort utallige reiser til nære og fjerne landsbyer langs elvene Marañon og Morona med bielver i løpet av vår andre periode og familien Wilhelms første i Peru. Husbåten «Alli Shungo» var til stor velsignelse i dette arbeidet. Men også speedbåten og den åpne trebåten ble brukt til reisene, for det meste til de nærmeste stedene. I juni / juli 1975 stod «Alli Shungo» stille i påvente av en motordel som var bestilt fra Lima. Derfor brukte vi den åpne trebåten da jeg reiste til Morona sammen med Elio Solis like etter den store oversvømmelsen i 1975.
Vi besøkte landsbyene helt opp til grensen mot Equador, og reiste inn til indianerbyer i bielvene. Det ble en begivenhetsrik reise på mange måter. I de fleste landsbyene, både blant indianerne og blandingsfolket var det mange som tok imot Jesus som sin Frelser på denne turen. Som alltid var det mange syke som ville ha medisiner og behandling. Vi opplevde også at noen ble friske etter forbønn. På et par steder var det venner som ville bli døpt. Jeg hadde med fiskenota jeg hadde fått i Rekefjord. Det ble mye fisk i garnet, og folk gledet seg over å få så mye fisk etter lang tid med høyvann og lite fisk i elva.
Uvær, regn og «kulde»
Da vi var i øvre del av Morona, kom det en kraftig og kald vind med mye regn innover jungelen. Det som kalles en «sur (= syd)» i Peru, altså kaldt sønnavær fra sydpolen. Vi ble gjennomvåte flere ganger, og hadde til slutt ikke noe tørt å ha på oss. På militærforlegningen i Puno fikk vi sove i sykestua. Det hjalp ikke så mye da til og med soveposen var ganske våt. Jeg skrev i loggboka fra reisen at «vi holdt på å fryse i hjel, og føttene var som is da vi våknet.” Dette skjedde mer enn en natt. Når vi overnattet i indianerhyttene, fikk vi varmet oss litt ved ildstedet mens maten ble laget. Vanligvis er det varmen som er problemet på reisene, men denne gangen var det motsatt. Når temperaturen går ned mot 16 grader samtidig som det blåser og regner, kjennes det veldig kaldt ut. Med våte klær blir det enda verre. Etter noen dager gikk uværet over. Sola kom fram, og vi fikk tørket både klær og kropp.
Mitt andre besøk til achuar landsbyen Mashumbara
Men som jeg skrev i et brev hjem etter denne reisen: «Selv om jeg aldri har opplevd en så våt og kald reise, oppveide alt det positive som skjedde for alle vanskelighetene.» I loggboken skriver jeg om et nytt besøk i Mashumbara der vi var hele familien med «Alli Shungo» to år tidligere: «Etter mye strev og møye kom vi opp bielven Anaso og inn til achuar landsbyen i Mashumbara. Der ble vi godt mottatt av han som var tolken vår ved forrige besøk. Han bød oss på mat, og gikk rundt i den lille landsbyen og innbød til møte. Det var en vennligere og åpnere atmosfære enn da vi var her første gangen. Folk lyttet spent til det vi fortalte fra Guds Ord, og ville ha flere samlinger. Regnet fortsatte, men det kom likevel ganske mange neste dag. Indianerne våkner tidlig mens det enda er mørkt og drikker sin masatto mens de prater høyt fra hus til hus. Da er det vanskelig å sovne igjen. Den tredje dagen, samlet folk seg til møte så snart det lysnet. De ville ikke la oss reise før de hadde hørt mer. Flere av dem var tydelig grepet av budskapet, men ingen tok noen avgjørelse der og da. Vi ber om at Guds Ånd får virke på deres hjerter gjennom ordet som ble sådd».
Huambisa landsbyen Tipisca Cocha.
Vi besøkte huambisa (wampis) landsbyen ved den vakre sjøen Tipisca både på opp- og nedtur. Denne landsbyen hadde vi besøkt noen ganger tidligere, og mange hadde tatt imot Evangeliet og blitt frelst. Helt fra første gang vi besøkte landsbyen, viste indianerne her stor iver etter å lære mer. De hadde bedt oss om å stanse en lengre tid, helst et år.
Tilbakeblikk på besøket i Tipisca året før.
Jeg var i Tipisca med «Alli Shungo» tre uker i september 1974. Da hadde jeg daglige bibeltimer, møter og samtaler. Det var en kompakt åndelig motstand i åndens verden på de første samlingene, enda det var indianerne selv som ved to tidligere besøk hadde bedt meg om å komme for lengre tid. Jeg forstod snart at det var de to trolldoktorene i landsbyen som var imot besøket og enhver forandring som ville innskrenke deres makt. Men da jeg ble med på et felles arbeid på åkeren til en av beboerne i landsbyen, ble atmosfæren forandret. Jeg jobbet sammen med indianerne hele dagen. Et par dager etter var jeg med på et felles prosjekt for å bygge et nytt hus til en av familiene. Jeg var også med en gruppe på jakt. Da skjøt vi tre villsvin. Kjøttet ble som vanlig delt ut til alle i landsbyen. Det var mange fornøyde familier samlet rundt ildstedene den ettermiddagen. «Isen var brutt».
Bibelkurs og dåp
Nå kom det flere og flere til samlingene i huset til Pancho som var den første som ble frelst i Tipisca. Dette likte ikke trolldoktorene. En kveld hørte jeg en av dem rope og skrike så det ljomet utover elva. Det hørtes helt redselsfullt ut. Men folk fortsatte å komme til bibelundervisningen. En natt noe senere ble jeg vekket av en mann som ba meg komme og be for kona hans som hadde en vanskelig fødsel. Jeg gikk med ham til hytta der kona tydeligvis hadde store vanskeligheter. Noen kvinner satt på gulvet ved den fødende. Vi ba for kona som roet seg. Det gikk bra både med mor og barn. Senere ble denne mannen og kona hans frelst. Etter denne hendelsen kom også andre syke og ville bli bedt for. Herren viste sin makt på en så håndpåtagelig måte at flere tok imot Evangeliet til frelse.
Det var bare noen få av mennene som kunne spansk. En av lærerne tolket når jeg underviste. Tipisca cocha hadde nettopp fått skole og to lærere i landsbyen. De var huambisa indianere fra elven Santiago i øvre Marañon som hadde studert ved Wycliffe bibeloversetteres senter i Yarina. Derfra hadde de med seg noen bibeldeler og et par sangbøker på huambisa språket. I løpet av de 24 dagene jeg var i Tipisca, var det 20 indianere som kom fram og ville bli bedt for til frelse. Jeg underviste også om dåpen. To par ble døpt før jeg reiste derfra, bl.a. Pancho og kona hans.
Besøket i Tipisca med Elio Solis – Kirkebygging.
Når jeg nå på denne reisen i juli 1975 besøkte Tipisca sammen med Elio, ble vi godt mottatt av Pancho. Vi hadde møte i huset hans den kvelden. Neste dag samtalte vi med mange i landsbyen, også de to lærerne. De ville bygge en kirke slik de hadde sett i landsbyene i Santiago. Vi fant et sted til kirketomta. Det var stor entusiasme for å bygge kirke av skogens materialer med palmebladtak på samme måte som de bygger sine egne hytter. Den kvelden var huset helt overfylt da møtet begynte. Vi kjente den Hellige Ånds nærvær, og mange fikk et sterkt møte med Gud den kvelden. «Jesus lever», har jeg skrevet i loggboken.
Allerede dagen etter begynte arbeidet med å rydde tomten og hente stokker til reisverket. Neste dag reiste vi seks mann for å hente de spesielle stokkene som skal bære taket. Vi fortsatte arbeidet de tre påfølgende dagene, samtidig som det var møter hver kveld. Elio tok fra nå av mer del i undervisningen og talte med stor overbevisning og kraft. Folk møtte opp, og Herren virket iblant oss. Vi reiste videre oppover elva og besøkte mange landsbyer. Som jeg skrev i begynnelsen av kapittelet, besøkte vi også achuar landsbyen i bielven Anaso. På turen nedover stanset vi igjen i Tipisca, da for et par dager. De hadde fått opp reisverket til kirken. Palmebladene til taket måtte de vente med å hente fordi elva var så høy at det enda var vann innover i skogen der denne spesielle palmen vokser. Det ble gjort senere, og ble den første kirken blant huambisaene i Morona. Også den kvelden kom det mye folk til møtet. Det var en fin samling med stor glede og begeistring. Neste morgen tok vi farvel med vennene. De ønsket oss velkommen tilbake så snart som mulig.
På veien videre nedover elva besøkte vi landsbyene i nedre del av Morona. Noen av stedene, der vi hadde stanset på oppturen, kjørte vi forbi for å komme hjem til feiringen av nasjonaldagen i Peru den 28. juli. Etter over tre uker i åpen båt og overnattinger i indianerhytter underveis, så jeg fram til å komme hjem til familien og litt mer bekvemme forhold. Den gangen hadde vi enda ikke noen måte å kommunisere på når vi var på reiser. Det var alltid stor gjensynsglede når vi kom tilbake og fant at alt stod bra til, både med oss på reisen og familien hjemme.
Nødhjelp etter oversvømmelsen.
Fra Tipisca og i andre landsbyer på turen nedover kjøpte vi bananer, maniok, mais og noen høner for å dele ut til naboene våre på Tigre Playa. I Morona er det høyere landområder dit vannet ikke når opp under oversvømmelsene, mens de fleste åkrene langs Marañon stod under vann i lengre tid. Da råtner både maniok- og bananplantene. Folk var takknemlig for matvarene fra Morona og også for sekkene med ris og bønner vi bestilte med rutebåten fra Iquitos. Etter nasjonaldagsfeiringen besøkte vi awajun indianerne i Por Venir og Nueva Esperanza i Potro. Deres avlinger hadde heller ikke tatt skade av vannet. Vi kjørte derfra med båten fullastet med maniok og bananer til glede for mange på Tigre Playa. Etter hvert kom det båter med matvarer fra Yurimaguas og andre steder der avlingene ikke var blitt ødelagt. Men det var lenge vanskelig for mange familier i landsbyene langs Marañon etter denne store flommen.
