Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

REISEN TIL PERU 1

Når jeg tenker tilbake på reisen med M/S “Margrethe Bakke” fra Gøteborg til Lima, Peru, er det to ord som kommer til meg: STORM og STILLE.

Minnene fra båtturen vil for alltid være knyttet opp til enten storm eller stille. Visst hendte det mye på denne reisen som ikke dirkete relaterer til disse ordene, særlige den delen av reisen som gikk til havner i Europa før overfarten over Atlanterhavet.

GØTEBORG

Det var blitt tirsdag morgen den 29.11.66 da vi gikk av toget og satte kursen mot M.S. Margrethe Bakke, tilhørende Haugesund rederiet “Knutsen Line”.

Vi hadde mye bagasje med oss, men fikk hjelp av mannskapet da vi forsiktig gikk opp leideren. Likevel var den største delen av bagasjen lastet om bord mens båten lå i Oslo. Vi fikk ikke gå om bord der fordi den skulle til overhaling i Gøteborg, og det ville ta sin tid. Knutsen Line gav rabatt til misjonærer som også fikk mye bagasje med inkludert i billettprisen.

Lugaren vår lå på hjørnet i første etasje over dekk. Den var ganske stor, og hadde vinduer både forover og ut til siden. Det gav god oversikt. Vi hadde eget bad med badekar og to vasker, – ikke hverdagskost i 60-tallets Norge! Våre senger stod fast i veggen, en på hver side av rommet, mens de hadde satt inn en barneseng til Maino. Den stod løst inn mot en av våre senger. Et skap og en kommode som begge deler sto fast, fantes også i lugaren. Vi var fornøyde, og ble ikke mindre glade da vi ble ropt ned til frokost i spisesalen.

Frokosten var rikholdig og god, og slik var alle måltidene om bord. Her kunne man bli rent bortskjemt. Vi spiste i offiserenes spisesal som lå en trapp ned. Salongen lå rett ved siden av vår lugar, og det var også et ganske rikholdig bibliotek om bord. Vi hadde våre spanskkurs bøker med, så det skulle i alle fall ikke mangle lesestoff. Det virket som alt lå til rette for en behagelig reise selv om reisens lengde var litt avskrekkende!

Jeg tar med et utdrag av et brev jeg skrev den 1.12 og sendte fra København: “Vi skulle egentlig ha reist fra Gøteborg i går ved middagstider. Men på formiddagen hørte vi at det ville bli utsatt til kvelden. Ved 1-tiden ble det et riktig ruskevær med kraftig vind og tett snøfokk slik at de måtte slutte å laste. Derfor ble vi ikke ferdig til avgang før i dag.”

KØBENHAVN

Første stopp etter Gøteborg var København. Dit kom vi etter en god natt søvn på stille hav. Mens skipet lastet, gikk vi en liten tur i København sentrum. På ettermiddagen gikk turen videre til Hamburg.

……………………………Kielkanalen gjennom Nord-Tyskland………………………….

Men på grunn av storm i Nordsjøen gikk vi sørover for å gå gjennom Kiel-kanalen. Det gynget godt før vi kom inn i kanalen langt utpå kvelden. Da vi våknet, så vi rett ut på eng og åker som vi sakte fløt forbi i den smale kanalen. Før vi var ute på kysten nord om Hamburg, gikk vi gjennom en sluse. Det var en ny opplevelse for oss, men det ble gjentatt i større dimensjoner da vi kom så langt som til Panama.

HAMBURG

Tidlig på kvelden lørdag 3.12 la vi til kai i Hamburg. Der var vi et par dager. Det gav oss tid til en liten tur i byen vi hadde besøkt noen år tidligere. Det sure og kalde været gjorde at bybesøket ble ganske kort. Vi investerte i et filmkamera super 8 og noen få filmer, som hver var av tre minutters varighet. Dette kjøpet gjorde et stort innhogg i vårt ganske så begrensede budsjett. Dermed ble det lite penger til vanlig film. Det er nok grunnen til at vi i dag har svært få bilder fra overfarten, og også den første tiden etter ankomsten til Lima!

BREMEN

Vi ankom Bremen tirsdag 6.12 etter flere timer utenfor havneområdet. Da ble det endelig ledig kaiplass for lasting. Dagen etter tok vi en tur i sentrum av byen. Bremen er en stor, vakker by. I sentrum var det mange flotte bygninger. Vi besøkte også den gamle delen der det er et vakkert klokkespill hver dag klokken 12. Avreise fra Bremen var satt til onsdag kveld. Men på grunn av tåke som kom sigende utover kvelden lå vi i Bremen hele natten.

Neste morgen 8.12 startet vi opp med Antwerpen i Belgia som neste og siste havn i Europa.

ANTWERPEN

Da vi kom utenfor Bremerhaven i rundt kl.13, begynte det å blåse opp. Det ble verre og verre utover kvelden. Ved 2 tiden på natten var det verst. Da våknet vi opp ved at alt løst raste ned fra hyller og kommode. Senga til Maino og en stol skled fram og tilbake og lagde mye støy. Maino våknet opp og gråt. Men etter at vi fikk tau av stuerten til å binde fast senga, sovnet hun igjen midt i alt bråket.

Lenestolene i salongen ved siden av oss dundret inn i veggen og skled tilbake til den andre siden. Bordene sto fastskrudd i gulvet. Stuerten og et par matroser stod utenfor salongdøren og kastet lasso inn blant stolene. Til slutt var alle fanget inn og bundet sammen i et hjørne av salongen! Vi for vår del fikk tak i barnevogna som rullet fram og tilbake i den lille gangen utenfor vår lugar. Den ble bundet behørig fast. Etter opprydding i lugaren, ble det litt søvn på oss utpå morgensiden da vinden løyet litt. Vi nærmet oss smulere farvann utenfor Antwerpen.

Vi ble liggende hele dagen å vente på los. Det lå en mengde skip rundt oss som ventet på tur. Losen hadde vært stengt i mange timer på grunn av tåken. Endelig lørdag morgen 10.12 heiste vi anker og seilte inn mot Antwerpen. Vi så det flate landskapet med vindmøller på begge sider av oss. Heldigvis ble lastingen ferdig i løpet av dagen.

Da ble det tid til en liten bytur, men været var surt og kaldt. Det var godt å komme om bord på Margrethe Bakke igjen. Båten føltes nå som vårt hjem.

Det var spesielt for oss å se havnen bli borte i mørket bak oss da vi sent på kvelden stevnet ut mot åpent hav. Dette var siste stopp i Europa. Kursen ble satt for Panama, første landkjenning på andre siden av havet.

DEN ENGELSKE KANAL

………………Klippene ved Dover – vi passerer den engelske kanal…………………..

Vi våknet opp til en fin dag der vi seilet gjennom den engelske kanalen. Vi så de hvite klippene ved Dover som lyste i solskinnet. Maino ble verre av forkjølelsen. Hun sov urolig den natten. Det blåste opp til liten storm med høye bølger. Både mandag og tirsdag hadde vi det samme været. Båten gynget opp og ned og fra side til side. Det ble fortalt oss at vi gynget ekstra mye fordi vi har så lite last. Det var nifst å se hvordan bølgene slo innover dekk,. Da så vi ikke annet enn vann, skummende, fossende og brølende rundt oss.

To matroser måtte ut i dette været og rette til et lukelokk som hadde løsnet. Når båten var på vei opp av bølgene, og vannet rant av dekk, løp de ut og arbeidet med luken til skipet igjen dukket ned i bølgehavet. Da løp de til hver sin mast der de klynget seg fast mens bølgene frådet rundt dem. Dette gjorde de flere ganger før de var ferdige. Vi så på hele opptrinnet fra styrhuset. Det var utrolig spennende. Godt at vi i alle fall ikke måtte ut i uværet!

Maino var ikke bra, samtidig som det ble kjedelig for henne ikke å kunne gå omkring. Da vi prøvde å sette henne på gulvet, falt hun bare å slo seg. Vi ble ikke sjøsyke takket være at vi hadde begynt å ta sjøsykepiller helt fra starten av. Maino tok ikke tabletter, men hun ble likevel ikke sjøsyk. Isteden gikk forkjølelsen over til øreverk. Hun hadde feber i noen dager. Da lå hun bare og døste i sengen. Hun fikk medisiner av 1.styrmann som er “skipslegen” om bord. Vi tenkte at det måtte være øreverk for hun tok seg stadig til det ene øret. En dag rant det verk ut av øret hennes. Etter det ble hun raskt bedre.

Vi tilbrakte dagene med studering, lesing og skriving. Jeg strikker også av og til. Disse dagene har få av de andre passasjerene vist seg til måltidene i spisesalen. Det er nok sjøsyken som har tatt dem. Vi er 9 passasjerer om bord. Det var ikke alltid lett å spise disse dagene. Bordene hadde våte duker og kanter opp slik at servise og bestikk skulle holde seg på plass. Men det gjorde det ikke alltid likevel. Særlig kunne det være utfordrende å spise suppe.

AZORENE

På ettermiddagen den 15.12 seilte vi forbi Azorene. Litt senere så vi dett siste fyret i det fjerne. Da var Europa definitivt bak oss. Været var litt bedre denne dagen. Vi våget oss for første gang ut på passasjerdekket. Solen skinte fra blå himmel, og vinden hadde løyet. På lesiden ble det ganske varmt. Men det skulle ikke vare. Det ble mer ruskevær de kommende dagene, men ikke så ille som de første stormdagene. Denne delen av overfarten vil alltid stå fast i minnet som STORMEN! Jeg tenkte og sa nok også; at hvis vi kommer levende over havet, vil jeg aldri mer krysse det på et skip!

Så en morgen våknet vi opp til en uvant stillhet, ingen bevegelser i båten, ingen knaking i treverk eller gnikking av tau – helt stille og veldig varmt. Det var blitt mandag 19.desember. Ute på dekket gikk byssegutten og plukket opp flyvefisk som lå strødd utover dekket. Det var nesten uvirkelig å se disse fiskene fly over vannflaten. Noen ganger var de rett oppe ved passasjerdekket. Et par matroser satte ut solstoler. Etter hvert ble det så varmt at vi måtte søke skyggen. Denne dagen markerte overgangen til det som ble stikkordene for den siste delen av reisen: STILLE OG VARMT!

…………..Et knippe bilder fra reisen i sol og varme – Kariben og Panama……….

Det ble noen fine dager som for det meste ble tilbrakt på dekk. Over hele passasjerdekket satte de opp et stort solseil slik at vi kan få skygge. I lugaren ble det alt for varmt etter hvert som vi kom inn i det Karibiske hav. Vi satt ute på dekk til langt utover kvelden. I det fjerne så vi noen av de Vestindiske øyene.

Den 23.12 skriver jeg i dagboken: “I dag er det lillejulaften og en varm sådan. Det er lite vi orker å gjøre i denne varmen. Det blir bare å beundre flyvefiskenes lek, det blå vannet og stjernene på kveldshimmelen. Fra byssa kommer det godlukt fra kakebaking og matlaging. Det blir en spesiell opplevelse og feire jul i Panamakanalen.”

Det var deilig med disse dagene etter den lange tiden med storm og uvær. Vi takket Herren for at vi tross alt var kommet vel over havet. Takknemlige var vi også for Maino som ble helt frisk etter forkjølelse og øreverk. Siden uværet slapp taket har hun kost seg sammen med oss på dekk.

Neste del av reisen fra vi ankommer Panamakanalen til vi er framme i Lima, Peru, blir et eget kapittel under samme kategori.