Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

ANKOMST LIMA

Da vi våknet den 3 januar, 1967 lå Margrethe Bakke ankret opp på redden utenfor Limas havneby Callao. Vi fikk sitte på med en liten båt inn til havnen. Til vår store overraskelse stod de svenske misjonærene Anderås og Lindgrens på kaia. De hadde fått vite at M.S.Margrethe Bakke var ankommet før tiden, og her stod de og lurte på hvordan de skulle komme seg ut til skipet. De hadde møtt mannsterke opp; Boyan og Lennart Lindgren med sine to barn og Brita og Per Anderås med tre av sine fem barn.

Vi hadde en herlig ettermiddag sammen. Det var rart å møte vennene og vite at vi var ved reiens mål. De tok oss til en kafe der vi spiste og hygget oss før vi igjen måtte tilbake med den lille båten som tok oss ut til skipet. Enda en natt skulle vi tilbringe på Margrethe Bakke før vi kunne gå av borde. Det ble i alt fem uker på skipet, et trygt hjem over havet gjennom STORM OG STILLE.

HAVNEBYEN CALLAO

Tidlig på morgenen onsdag 4.januar 1967 la skipet til kai. Vi hadde pakket ferdig og var klare til å gå av borde så fort leideren var ute.

Vi skriver i brev hjem: “Da vi kom ned leideren fra båten, stod Lennart Lindgren på brygga og tok i mot oss. Litt senere kom også Per Anderås med et par av de største barna. Alle hjalp oss med bagasjen som gikk greit gjennom tollen. Da alt var pakket inn i bilene, kjørte vi til det stedet vi skulle bo i Lima mens alle dokumenter for oppholdstillatelse og lignende ble ordnet med. Vi bodde sammen med familien Lindgren i en 2-roms leilighet som metodistene eier. Familien Anderås er på feire her og leier en leilighet av den Skandinaviske sjømannskirken.”

Per og Brita Anderås er pionermisjonærer for svenske pinsevenners arbeid i Peru. De hadde startet opp arbeidet i byen Tarma etter en periode på fem år i Chile. Deres virkefelt er nå i Huancayo, distrikts hovedstad i fylket Junin, der også Tarma ligger. Det tar nærmere tre timer å kjøre med bil til Huancayo fra Tarma på grunn av at veien er smal og svingete. Begge byene ligger i tretusen meters høyde oppe på Andesfjellenes høyplatå. Lennart og Boyan Lindgren hadde overtatt arbeidet i Tarma etter Anderås. De skulle nå reise hjem for et års tid etter en periode på fem år. Avtalen var at vi skulle ha ansvaret for virksomheten mens de var i Sverige.

LIMA

Etter et par dager i Lima fikk vi ut vår øvrige bagasje av tollen, tollfrihet var ordnet i god tid i forveien. Om dette skriver vi i brev hjem: “Onsdag, torsdag og fredag løp vi sammen med Per Anderås på alle slags kontorer for å få ordnet med dokumentene for å få oppholdstillatelse. Vi ante ikke at det var så masse papirer som skulle til, – og så mye penger som måtte ut! Det løper opp i flere hundre kroner, men vi får det igjen fra Salem! Mens vi holdt på med dette, var Lennart på tollen og ordnet med alle kassene våre. Det gikk fint fordi alle tollfrihetspapirene var ordnet på forhånd. De fleste kassene ble likevel åpnet for kontroll.”

Fredag var Lennart og jeg i Callao og fikk alt på bil til stasjonen. Der skulle jernbanen til Huancayo ta seg av det helt fram til vår dør. Jernbanen går ikke gjennom Tarma på sin vei til Huancayo. Det gjorde oss litt usikre, men Lennart forsikret om at det ville gå bra. Noe det også gjorde. Alt kom vel fra til Tarma til fastsatt tid! Nå trodde vi alt var ferdig til å kjøre til Tarma der menigheten forberedte velkomst for oss den helgen. Men slik var det ikke!

Vi skriver videre i brevet:” Da vi fredag leverte papirene fra en obligatorisk legeundersøkelse på immigrasjonskontoret, fikk vi beskjed om å komme igjen neste uke for å ta fingeravtrykk og noen fotografier med et nummer over hodet. Vel, da var det bare å belage seg på et kort besøk i Tarma med tilbaketur til Lima påfølgende uke.” Sammen med familien Lindgren i deres bil, kjørte vi tur/retur de 25 milene til Tarma i løpet av helgen. Den reisen var opplevelsesrik på mange måter, men det skriver vi mer om senere.

……Et gammelt postkort som vi sendte hjem, viser presidentpalasset i LIMA

Lima ligger på en ørkenslette mellem havet og Andesfjellene. Da vi kom til Lima bodde det noe over en milion innbyggere her. Rundt byen var det en mengde landsbyer som klynget seg til fjellsidene. Folk bodde i skur av papp, eller hva de kunne finne. Få hadde vann og avløp eller elektrisitet. Noen steder så vi at de hadde begynt å mure opp en vegg av murstein eller av soltørkede blokker laget av leire og halm. Disse landsbyene som ligger i Lima kommune, stod i sterk kontrast til vakre bydeler med fine hus i store hager med palmer og tropiske vekster. Det var også bydeler med enkle små murhus som stod tett i tett ut mot gaten. De fleste hadde en liten gårdsplass på innsiden. I sentrum var det vakre, gamle bygninger fra kolonitiden, foruten en del høye, nyere bygninger.

Vel tilbake i Lima etter besøket med velkomst i menigheten i Tarma, besøkte vi den Skandinaviske sjømannskirken og fikk også tid til en dag på en av badestrendene sør for Lima. Det er høysommer i januar, men likevel ikke plagsomt varmt. Ganske så passe vil jeg si! Vannet er overraskende kaldt, pga. den kalde Humboldtstrømmen som kommer opp fra Antarktis langs Chiles og Perus kyst. Det fører også til at klimaet her i Lima er forholdsvis kjølig, særlig om vinteren, tatt i betraktning av at byen ligger på ca.12 grader sørlig bredde.

De fleste av dagene fortsatte vi runden til de ulike kontorene for å få alt klart for oppholdstillatelsen. Det ble en del venting både på kontorene og hjemme. Derfor ble det mulig å ta en dag på stranden og prøve Stillehavets bølger. Her er det ingen skjærgård eller fjorder som tar av for bølgene. Vi måtte passe oss for å komme for langt ut. Det kan være sterke utgående strømmer lengre ut fra land.

På sjømannskirken ble vi kjent med den svenske presten og hans kone. Veldig hyggelige folk. Vi fikk også god kontakt med den norske assistenten og husmor. Det ble mange besøk her gjennom årene. Ikke minst mens vi bodde i Tarma. Året etter var jeg til og med vikarierende sjømannsprest i tre uker. Da fikk jeg blant annet ansvar for begravelsen av den danske konsulen med mange prominente gjester. Dette var ganske utenkelig da vi var innom kirken i denne første tiden i Peru! Etter noen dager var alle dokumentene klare, og vi kunne lettet og glade reise tilbake til Tarma med alle papirene i orden for perioden som lå foran.

…………..Dette bildet viser en del av Limas kystlinje. Her er det mye sand!

Før vi avslutter denne delen av vår fortelling, vil vi skrive litt fra neste tur til Lima. Det ble forresten en reise dit før den jeg kaller den neste. Det viste seg at det var enda noe mer som skulle ordnes i forbindelse med våre dokumenter. Dessuten måtte Lindgrens kjøpe flybilletter hjem og klargjøre noen utreisepapirer. De hadde tidligere bestilt reise hjem på en svensk båt, men så kom det beskjed om at det likevel ikke var plass til dem på båten. De var i alle fall glade for flybillettene og hjemreise i sikte etter 5 år i Peru. Det steg mange takkebønner opp til Herren da alt dette var ordnet.

Den 10.mars var datoen for familien Lindgrens flyreise til Sverige. I Tarma hadde vi bodd sammen med dem i to måneder og fått mye hjelp og veiledning. Det var det stort behov av i denne første tiden. Ikke fritt for at vi gruet oss til dagen vi skulle bli “alene” i Tarma! Dagene var fulle av gjøremål og nye ting å lære, ikke minst spansken. Så før vi visste ordet av det, var det tid for turen til Lima for å ta avskjed med Lindgrens på flyplassen der.

Både denne gangen og sist vi var i Lima, bodde vi på et sted som heter Huampani. Det ligger ca. en halv times kjøring fra byen på veien til Tarma, på rundt 700 m.o.h. Der er det sol og fint klima året rundt. Nede ved kysten er det ofte en tåkedis store deler av vinterhalvåret, men her oppe er man over den tåken. Det ligger en fin, liten by ved siden av Huampani på den andre siden av elva Rimac som renner ut i Lima. De fineste husene er feriehus til rike folk i Lima.

Det er den peruanske staten som har bygd dette fine ferieanlegget med vakre parker, svømmebasseng og moteller. Det er ganske rimelig å bo der, og deilig med grønne områder rundt. Mens Lennart og jeg sprang rundt på kontorer i Lima, koste Boyan og Gro seg sammen med barna på Huampani. Maino og guttene til Lindgrens storkoste seg i bassenget og ellers i lek i parken. I Lima hadde vi bodd trangt i en liten leilighet vi delte med Lindgrens, og ingen steder for barna å leke ute. Det er vanlig å treffe misjonærfamilier som er på ferie her på Huanpani. For oss som bor i Tarma hvor det er ganske kjølig, er det skjønt å komme ned til varmen noen dager i dette grønne området ved elven.

…….Maino sammen med Samuel og David Lindgren utenfor flyplassen i Lima

Om dette skriver vi slik hjem: “Men de få dagene her tok fort slutt. Tiden er kommet for hjemreise for våre venner Boyan og Lennart, og vi må reise tilbake til arbeidet i Tarma. Etter en bønnestund sammen fikk vi nytt mot til å ta fatt på oppgavene som ventet. Guds Ord har mange løfter om styrke i svakhet og om hans nærvær i alle slags dager. Vi er takknemlige for at misjonærene Anderås vil støtte oss og arbeidet i Tarma. Men de bor tross alt flere mil unna i byen Huancayo.”

Brita Anderås var også i Lima da Lindgrens reiste hjem i mars-67. Her holder Brita og jeg et godt tak i hver av guttene til Lindgren på vei inn til flyplassen.

Da vi stod på flyplassen, gikk tankene hjem til Norge. Vi sendte mange hilsener med Lindgrens. Lennart skulle til Norge på Sør-Amerika konferansen litt lenger ut på våren. Han ville da treffe mange av våre venner og familie og gi dem direkte hilsninger fra oss. Maino hadde hatt gode lekekamerater i David og Samuel så hun ville nok savne dem. Men hun ville snart få nye venner i Tarma. Det var også vår trøst mens vi vinket farvel til flyet som forsvant ut på rullebanen. Den gangen kunne vi stå på en stor balkong ute og se passasjerene gå om bord i flyet. For oss var det bare å ta fatt på hjemveien som gikk opp Andesfjellene til Tarma, “Andenes Perle”. Nye utfordringer ventet oss. Men vi hvilte i løftet: “Se, jeg er med dere alle dager…”

……………………………………PERU’S FLAGG MED SKJOLD……………………………….