Kp.15 står på kategorien “BAGUA CHICA”. På samme kategori står også kapitlene 20 og 21, med kp.21 nederst. Kp.16 er det første av flere kapitler på kategorien “Reiser i jungelen”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
AVSKJED MED TARMA OG FLYTTING TIL BAGUA CHICA 6.11.1968
Månedene som fulgte etter Johns reise nordover til Bagua i mai, gikk som en røk. Det største som hendte oss, var selvfølgelig familieforøkelsen i juli. Lewi kom til verden den 17.juli, og vår lille familie økte til fire. Vi skriver om denne tiden i blogg som kommer fra Tarma. I slutten av oktober var det avskjedsfest for oss i “Casa de Oracion”. Da hadde det noen uker før, vært forstanderinnsettelse av menighetens første peruanske pastor, Alejandro Lopes.
I patioen til Casa de Oracion i Tarma. Foran til venstre sitter Alejandro Lopes, medarbeider og evangelist i menigheten i flere år før han ble innsatt som forstander et par måneder før vi reiste til Bagua Chica.
I løpet av høsten var flyttingen klarert med lederskapet i Salem, og vi begynte å forberede oss på oppbrudd. Broderen i baptistkirken i Bagua Chica, Jose Placencia, ble også kontaktet i god tid. Han hadde lovet John å være behjelpelig med å finne et sted å bo om det ble aktuelt å begynne arbeid der. I brev hjem skriver vi: “Det drøyde med svar fra Jose, men endelig fikk vi beskjed. Han fortalte at han hadde funnet et hus til oss. Det manglet WC/bad, og dessuten gulv i et par rom, noe som eieren skulle ordne til vi kommer. Ellers sa han ingenting om størrelsen eller prisen, men vi får se på det når vi er vel der. Godt er det i alle fall at vi har et sted å komme til.”
Det var mye praktisk å ordne før vi kunne flytte, foruten menighetsarbeidet og alle avskjedsbesøkene på utposter og ellers venner som besøkte oss hjemme for å ta farvel. Vi hadde fått mange venner etter nesten to år i Tarma. Siden det bare var strøm i Bagua Chica noen timer på kvelden, måtte vi tenke nytt angående en del av våre elektriske apparater. Jeg fikk byttet inn min moderne elektriske symaskin med en like moderne maskin, men som i tillegg til motor, var koblet til et slags fotbrett. Da kunne symaskinen brukes uten strøm. Jeg ble etter hvert flink til å vugge brettet fram og tilbake slik at det ble jevn søm. Det var litt vanskelig til å begynne med.
Maino med Lewi i sin bærbare seng eller kurv utenfor huset i Tarma. Snart pakker vi den inn i jeepen for å ta fatt på reisen nordover.
Kjøleskapet vårt fikk vi solgt, og planen var å kjøpe Lindgrens brukte kjøleskap som gikk på parafin. Men så kom det opp en bedre løsning bare et par uker før vi skulle flytte. Svenske Elektrolux hadde en stor butikk i Lima der vi fikk kontakt med den svenske direktøren som var veldig vennlig og velvillig. Siden vi tilhørte en misjon/kirke som var registrert hos myndighetene i Peru, kunne vi bestille et parafinkjøleskap direkte fra fabrikken og få det innført tollfritt. Det ville bli fantastisk billig. Nesten en tredjedel av vanlig pris. Parafinkjøleskap er mye dyrere enn elektriske. Salget av vårt elektriske skap ble nesten nok til å dekke beløpet til dette nye kjøleskapet.
Direktøren var behjelpelig med bestilling og søknad om tollfrihet. Det var bare et men ved dette. Vi var sent ute i forhold til tiden det ville ta med dokumentene først og deretter frakten til Peru med båt. Kjøleskapet ville ikke komme til Lima før godt utpå det nye året. Vi hadde stort behov for kjøleskapet før det. Dessuten tenkte vi på frakten fra Lima til Bagua. Vi hadde jo håpet å få det med på flyttelasset. Vi var litt bekymret, men la det hele i Guds hender. Ikke lenge etter fikk vi en overraskende og gledelig beskjed fra butikken i Lima. Direktøren sier: “Dere trenger vel kjøleskapet med en gang dere flytter? Ta med dere et skap av samme type som vi har på lager, så slipper dere å vente til utpå nyåret. Betale kan dere gjøre når det andre kommer!” Skal si vi ble glade og takknemlige. Dette løste et stort problem for oss. Takken gikk til den velvillige sjefen, men også til Herren som la til rette også dette for oss.
Etter mange forespørsler fikk vi tak i en lastebileier som ville kjøre flyttelasset vårt til en pris vi kunne makte å betale. Vi fikk ekstra hjelp til utgiftene ved flyttingen fra Salem og fra noen venner i Canada. Lastebilen var fin og ganske ny den, men likevel ble reisen utsatt et par ganger på grunn av reparasjoner på bilen. Endelig den 6.november, nesten en uke etter planlagt avreise, kom bilen klokka 6 på kvelden og ville av sted med en gang. Vi hadde hatt det meste pakket i flere dager, men likevel ble det noen hektiske kveldstimer for å få pakket de siste sakene og få alt på lastebilen og i jeepen.
Kart over Nord-Peru fra litt nord for Lima til Ecuadors grense. (Se utsnittet nede til venstre) Fra kystbyen Chiclayo går veien innover landet, nordøstover til Bagua Chica i fylket Amazonas.
REISEN NORDOVER
Landroveren ble fylt med våre mindre saker og ting vi ville trenge på reisen. Vi fikk ordnet med plass til Lewi sin bærbare lille seng der han kunne ligge under reisen, og også til en soveplass for Maino med pute og teppe. Lewi var da
bare 4 måneder. Ved midnatt var alt klart til avreise. Vi kjørte hele natten og første stopp var Lima. Det vil si vi stoppet litt utenfor og sov en times tid før vi kjørte inn til Lima i 8-tiden på morgenen. Vi hadde flere ærend å ordne der før vi kunne sette kursen nordover. Etter et lite besøk innom den skandinaviske sjømannskirken møtte vi til avtalt tid lastebilen ved Elektrolux. Der lastet vi inn det
nyinkjøpte parafinkjøleskapet. Klokka 18 var vi ferdige og kjørte nordover gjennom ørkenen til klokka 3 på natten. Da sov vi i to timer i bilen på en liten avkjøring ut i ørkensanden. Vi kjørte videre hele dagen med små stopp for å spise og gjøre nødvendige ærend, før vi var framme i Bagua i åttetiden på kvelden. Da var det blitt den 8.november. Vi hadde byttet på å kjøre og var veldig trette begge to. Mens Maino og Lewi sov det meste av reisen og var i fin form da vi kom fram.
 |
 |
 |
 |
Vi stanset midt i ørkenen for litt søvn slik John gjorde på sin reise nordover vel et halvt år tidligere. På veien nordøstover fra Chiclayo kan en møte lastebiler med slik last. Fra kystlandskapet går veien over fjellet med høyeste pass på ca.2500 m.o.h. Reisen gikk bra, og vi kom vel fram om enn trette.
ANKOMST TIL BAGUA CHICA (ca.800 m.o.h) 8. NOVEMBER 1968
Jeg skriver i brev hjem om ankomsten og den første tiden: “Vi hadde jo hørt at huset skulle være ferdig før vi dro fra Tarma. Men da jeg så huset, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Vi ble vist til “leiligheten” som ligger i tredje etasje i et ganske nytt mur bygg. Det bestod av to små rom med en åpen vindusglugge i hvert av rommene. Det var ikke noe kjøkken. Ute på gangen som er felles for flere slike “leiligheter” var det et wc og en vannkran.Toalettet ute i gangen luktet noe forferdelig, da det hadde
blitt brukt i lang tid, men uten vann. Alt var fryktelig skittent. Vi tok opp campingsengene våre og koffertene. Resten fikk vi oppbevare i et større rom nede med utgangsdør rett ut til en liten plass der vi kunne parkere. Så trette som vi var, sovnet vi dønn på campingsengene etter en kattevask ute på gangen. Da lastebilen kom dagen etter, fikk vi lov til å stable alle møblene og sakene våre inn i dette rommet i første etasje.”
Nybyggerbyen med strøm bare på kveldene, og heller ikke alle hus hadde lys.
Situasjonen var ganske fortvilet. Her kunne vi ikke bo med to små barn lenger en høyst nødvendig. Ingen steder å stelle oss og barna, ingen steder å lage mat. Kafeer og restauranter i Bagua den gangen var det mildt sagt tynt med. Maino og særlig Lewi hadde så mange myggstikk etter den første natten at noen vi møtte da vi gikk ut for å få oss litt frokost, lurte på om de hadde meslinger! Vi ble bedt til frokost hos broder Jose og kona. Uvant frokost for oss, men det smakte godt. De hadde det ryddig og bra i sitt enkle hus. Da vi fortalte om vår reaksjon på “leiligheten”, og at vi med en gang ville lete etter noe annet, fortalte Jose at det egentlig ikke var dette stedet han hadde fortalt oss om.
Hva hadde hendt? Jo, eieren som var bonde og bodde ute på landet, hadde som mange andre bygd seg et hus i nybyggerbyen Bagua Chica. Da han hørte at noen ville leie huset, så han sin mulighet til å få satt det i stand innvendig da leien ville dekke utgiftene han ville få med dette. Han leide gjerne ut huset med unntak av et rom med egen inngang som han ville ha til seg når han måtte til Bagua for å handle eller selge ris. Men så fikk han “kalde føtter”. Tenk om denne familien ikke kom, og han ikke fikk leid ut huset. Da ville han ikke få dekket utgiftene, og han ville få problemer med å betale sine regninger. Dermed ble ingen ting gjort! Da Jose oppdaget dette, var det ikke noe annet alternativ enn å leie “leiligheten” vi ble vist til ved ankomst.
Vi kom oss av sted til dette huset. Men så fort at her måtte mye gjøres selv om det absolutt kunne bli bra. Vi tittet oss litt mer rundt i den lille støvete byen. Det var ingenting å få tak på. Vi var i alle fall innom en butikk og fikk kjøpt myggnett til å ha over barnas senger. John og jeg var ikke blitt så plaget av myggen, men en del stikk hadde vi fått. Dagen etter gikk vi tilbake til huset som ikke var ferdig. Det var bygget delvis av murstein og delvis av tørkede leire/halm blokker. Huset inneholdt tre store rom, utenom eierens rom. Det største hadde to dører ut mot gaten. Det var sementgulv og kalkede vegger og tak i dette rommet. De andre rommene hadde jordgulv og manglet også innertak. WC, vann/avløp og lys var det naturligvis ikke. Vinduene var åpne glugger, men det var i alle fall jernstenger foran eller i åpningene. Egentlig minnet det om et fengsel, men vi så at det var ganske vanlig i Peru.
Gro og Maino i døråpningen på huset vi leide i Bagua. Vi fikk senere ordnet med en plass for landroveren på gårdsplassen på baksiden av huset.
Eieren ville betale for å sette huset i stand med gulv og innertak i de rommene der det manglet. Han skulle også betale for materialene som trengtes for å legge inn vann/avløp og lys. Men arbeidet med dette siste måtte vi koste eller gjøre selv. Husleien var betydelig mindre enn i Tarma, og leiekontrakt ble skrevet. Dermed fikk vi råd til å gjøre en del arbeid som ikke huseieren dekket. Vann
fantes i en vannpost ute i gata, og kloakkrørene gikk i gaten like utenfor
huset. Lyspostene med ledninger stod langs den andre siden av gaten. Så alt lå til rette for å få dratt inn vann- og kloakkrør, foruten de elektriske ledningene. Eieren fikk først tak i to malere som malte tak og vegger i rommet som var ferdig. Det gikk fort, og vi var glade over å flytte inn et par dager etterpå.
INNFLYTTING I LEID HUS
Dette var tross alt mye bedre enn der vi var. Her fikk vi også mulighet til å lage vår egen mat. Alle møblene våre fikk vi plassert i dette store rommet. Senger og andre møbler pakket vi ut denne første dagen. Det ble litt trangt så lenge sengene våre måtte stå i “stua”, men vi visste jo at det bare var midlertidig. Kjøleskapet, spisebordet med stoler og gasskomfyren som vi hadde med fra Tarma kom på plass i den andre enden av rommet. Vi hadde virkelig “åpen kjøkkenløsning”! Benken med skap og skuffer og overskapet John laget i Tarma kom til stor nytte her. Soverom og stue fikk være i ett til de andre rommene ble ferdige.
I brev til våre foreldre skriver jeg videre: “Noe av det beste ved huset er en innmurt gårdsplass på baksiden av huset med en høy port inn fra gaten. Eieren sier at vi kan disponere den plassen, bare han kan binde eselet sitt der når han er i byen. Vi fikk etter hvert ryddet og satt i stand en liten hageflekk utenfor døren som gikk inn til det tredje rommet. Der skal det bli “verksted” og lager for oss når det blir ferdig med gulv og innertak. Dessuten er det også plass til parkering for Landroveren på gårdsrommet.”
Litt
etter litt fikk vi installert elektrisitet, vann og avløp. Da ble det også bad med wc, vask og dusj. Badet ble murt opp i et hjørne av det andre rommet, som også ble delt i to soverom med lettvegg og skap. Oppvaskkum med en enkel benk kom også på plass. Vi satte opp myggnetting på innsiden av alle vindusåpningene. Gardiner kom også opp. Dermed ble huset tett for både rotter, mygg og fluer! Rene luksusen!
Men det var ikke helt lett mens alt dette stod på. Det er store doble døråpninger, men ingen dører mellom rommene. Mens de holdt på med murpussing av vegger og gulv i de andre rommene, vandret vi rundt i en sky av støv fra sand og sement. Dessuten ble det en del bråk av alt som ble banket og snekret rundt oss. Bade gjorde vi i elven som renner gjennom Bagua. Vi kjørte litt på utsiden av byen der vi kunne bade og vaske klær uforstyrret. Varmen i Bagua var vel noe av det som var vanskeligst å venne seg til. Det hendte at vi våknet opp på morgenen og var gjennomvåte av svette. Temperaturen holdt seg mellom 30 og 40 grader, men etter hvert ble vi vant til varmen. Menneskekroppen har en fantastisk evne til å akklimatisere seg.
Maino fikk fort mange venner. Her med noen nabobarn på andre siden av gaten.
Når vi leser brevene hjem fra denne første tiden i Bagua, overrasker det oss hvor fort alt dette tross alt kom på plass. Tre- fire uker etter vi ankom, var det aller meste i orden. Men så jobbet både vi og andre fra tidlig morgen til sene kvelden. Mindre forbedringer ble gjort etter hvert som vi fikk tid. Men da var vi heldigvis i full gang med det vi var kommet for. Jeg skriver i brev hjem: ” Vi fant fort ut at det er lite utvalg i matvarer her i byen, og det som finnes er dyrere enn i Tarma. Da John midt i november måtte kjøre til Chiclayo med en mann fra baptistkirken som er alvorlig syk, sendte jeg med ham en lang liste for innkjøp av diverse matvarer. Det var rene julaften her da John kom tilbake med tørrvarer og hermetikk, foruten en del annet vi trengte fra Chiclayo. Den syke broderen ble igjen på sykehuset der. Han hadde slektninger i byen.”
“Ja, dere kan tro vi er glade for parafinkjøleskapet. Det kjøler fint og har plass til mye med et ganske stort fryserom øverst. Her i denne varmen blir maten ødelagt på et blunk om den ikke oppbevares kaldt. Tenker da på fersk mat som fisk, kjøtt og pålegg og tillaget mat! Deilig er det også med kaldt vann. Vannet må kokes og avkjøles før vi kan drikke det. Å kjøpe kjøtt er en stor affære. Det selges bare på ett sted tidlig på morgenen. Man må være der i sekstiden og stå i kø. En dag er det kukjøtt, en annen dag kjøtt av svin, så fisk osv. Men det er ikke etter noe bestemt system, så man vet aldri hva man får kjøpt eller om man får noe i det hele tatt. Da er det godt å kunne kjøpe en god del når vi er der og så oppbevare det i kjøleskap og frys. Grønsaker er det også lite av, og frukt er det heller ikke stort utvalg av. Vi ble bortskjemt med overfloden av grønnsaker og frukt i Tarma, – billig var det også der. Men det blir nok bedre etter hvert som byen vokser. Hit flytter det stadig nye folk.”
……….Byen Chachapoyas, hovedstad i fylket Amazonas på 2.200 m.o.h…………..
Allerede i begynnelsen av desember måtte vi kjøre lengre oppover fjellene litt sør for Bagua til Chachapoyas, hovedstaden i fylket Amazonas. Vi måtte dit som utlendinger for å registrere flyttingen til Bagua Chica. Chachapoyas ligger på 2.200 m.o.h. og er en gammel by med mange hus i spansk kolonistil. Det finnes også mange ruiner og arkeologiske funn etter de opprinnelige innbyggerne i dette området, indianerstammen som har det samme navn som byen, los Chachapoyas. Men vi hadde ikke tid til å se på noe av dette. Vi fikk ordnet med dokumentene og flyttemeldingen dagen etter vi kom fram. Det ble to overnattinger på et billig hotell før vi satte kursen hjemover igjen.
EVANGELISERING, MENIGHET OG SØNDAGSKOLE
I brev hjem midt i desember skriver jeg: ” Nå har vi fått kontakt med en liten gruppe pinsevenner her, egentlig to familier. De ble frelst på stedet de kommer fra. De har bygd en liten bambushytte på tomta til den ene familien. Der samles de til bønn og vitnesbyrd. Det er veldig primitivt med jordgulv og tak av palmeblader. Benkene er planker som er lagt over noen tre kubber. Lys får de fra en parafinlykt. Lederen kunne ikke lese eller skrive, men han hadde god innsikt i Guds ord. Forrige søndag var John på reise innover til Chiriaco. Veien går bare litt videre derfra til den lille aguarunaindianer landsbyen, Nasaret . Der solgte han bibler og hadde møte på kvelden. Vi kjøpte en mengde bibler og bibeldeler og tok med oss på flyttelasset. Det ser ut til å være et stort behov for bibler selv om det også er mange her som ikke kan lese.”
Den første søndagen på det nye året – 1969 – hadde vi den første søndagsskolen i den lille gruppen. Den oversteg alle våre forventninger. Vi var førti personer i alt, åtte voksne og resten store og små barn. Vi sang sammen først, også mange barnesanger. Deretter underviste jeg barna og viste bilder på flanellograf, og John underviste de voksne i huset til lederen. Fredagen før hadde jeg gått rundt og delt ut innbydelser og traktater i lokalets omegn. Det så ut til å ha båret frukt. Alle jeg var innom, var hyggelige og ville vite hva en søndagskole var. Det ble en fin samling, og etter hvert økte antallet som kom. Noen av de voksne ville etter hvert også bli døpt.
Hele familien i bakgården der vi fikk ordnet en liten hageflekk. Deilig og svalt i skyggen der bak når det var for varmt inne i huset. Vi hadde en benk med pute på ved veggen og to fluktstoler i kroken der vi hadde lagt ut gress hentet fra et sted like ved elva.
I februar ble Lewi syk og hadde høy feber. Det viste seg å være betente mandler. Legen foreskrev antibiotika. Dette hjalp, og han ble bedre. Men noe senere begynte han med oppkast og magesyke. Han ville nesten ikke spise og absolutt ikke ha melk. Han gikk mye ned i vekt, og vi
var veldig bekymret for ham. Den eneste legen i Bagua var på reise, men vi fikk noen medisiner på et lite apotek. Men det hjalp ikke. Det så ut til å forverre seg, og han gråt og skrek mye et par dager. Lewi var helt fra han var nyfødt veldig rolig og gråt sjelden. Så dette var uvanlig og skremmende.
Naboene kom med sine råd, at vi skulle gi
ham et avkok av forkjellige urter, eller gni ham inn med et rått egg og andre
ting. En kom med et marsvin og sa at vi skulle gni marsvinet over maven hans,
så skulle han bli frisk. Vi hadde bedt til Gud for Lewi, og en kveld da vi byttet på å gå rundt å vugge ham for prøve å roe ham noe, la vi våre
hender på ham og ba enda en gang. Han sluttet snart å
gråte, og han sov til langt utpå dagen neste dag. Vi ble litt urolige og måtte lytte for å høre om han pustet. Det gjorde han. Da
han våknet ,kunne han spise litt og beholde maten. Etter hvert spiste han godt igjen og la på seg. For oss var det et under. Naboene undret seg også over at han ble så fort frisk. Og vi var glade og takknemlige!
John fikk mange innbydelse til å være med på stevner og møter i andre menigheter i åsene rundt Bagua, både fra baptistene og nasareererkirken som er ganske lik baptistkirken, men noe mer konservativ. Noen steder var fremkomstmiddelet hest, og til et av stevnene brukte de 8 timer til hest fra stedet der veien sluttet. Folk gikk lange veier for å være med. Fellesmiddagen var som regel marsvin stekt på spidd. Det smakte godt. Det er vanlig å holde marsvin som husdyr. Det er et godt tilskudd i kosten for folk i fjellet og i disse nybyggerområdene.
Marsvin eller cuy som de sier i Peru blir alet opp i en krok i kjøkkenet med skall fra grønsaker og poteter. Gress spiser de også.
