Kp.11 står nedenfor kp.8 på kategorien “Casa de Oración”, og kp.13 står nedenfor kp.7 på kategorien “Dagligliv”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Nordover til Bagua Chica og Nasaret

Helt fra vi var hjemme i Norge, hadde vi kjent på kallet til å arbeide på nybrottsfelt. Vi tenkte mye på indianerne som bodde i jungelen. Mens vi var i Tarma, ba mye om veiledning og visshet for hvor vi skulle arbeide. Etter hvert gikk tankene våre mer og mer til jungelområdene i nordøst. Spesielt etter at vi kom i kontakt med en amerikansk misjonær som hadde arbeidet i Peru i mange år. Han hadde på sitt kontor i Lima et kart over Peru, der det var merket av hvor det fantes evangelisk virksomhet med misjonsarbeid og menigheter. Noen steder var det hvite flekker eller hvite områder på kartet. Disse viste hvor det var lite eller ikke noe evangelisk arbeid.

Han viste oss på kartet et jungelområde nord-øst i Peru som var helt hvitt. Han mente at det her var store behov og muligheter for misjonsarbeid. Senere så jeg i en drøm et kart med et navn som jeg husket da jeg våknet. Navnet var Nasaret. Vi prøvde å finne det på kartet, og etter en tid fant vi et sted der det stod Nasaret. Stedet ligger ved elven Marañon ca. 80 km fra den lille byen Bagua Chica. På kartet så jeg at det gikk en vei helt fram til ytterkanten av jungelen, til en bielv til Marañon. Området videre innover var det som på misjonærens kart var farget hvitt. Dette virket veldig interessant. Etter en tid med samtale og bønn, ble vi enig om at jeg skulle reise nordover for å se på forholdene.

Kart over Peru der nybyggerbyen Bagua (Chica) sees lengst nord, litt sør for spissen der Ecuador går inn i Peru. Tarma står ikke på kartet, men La Oroya som ligger noen få mil vest for Tarma i fylket Junin og nesten rett øst for Lima.

Det var en ganske så lang reise da jeg først måtte kjøre ned til Lima , ca. 300 km og så langs Panamerikanske highway nordover til Chiclayo, ca. 800 km, for så å klatre over Andesfjellene østover til Bagua Chica. Det var nye 300 km fra kystveien til denne nybyggerbyen som ligger i utkanten av jungelen. Det som trakk fjellindianere og mestiser til dette området var den flotte jorden og god tilgang på vann. Langs åssidene ble det dyrket kaffe og sitrusfrukter, mens det i dalbunnen ble dyrket ris. Skogen måtte vike for store risåkrer. I mindre skala dyrket bøndene her også mais.

Landroveren ble gjort i stand til den lange reisen, og så dro jeg av sted den 12.mai 1968. Da hadde jeg pakket inn luftmadrass, sovepose, primuskjøkken, en nyinnkjøpt kaffekjele og diverse annet. Jeg regnet med å være borte 2-3 uker. Gro og Maino måtte være igjen hjemme da den lange reisen ville bli for strabasiøst for Gro. Vi ventet Lewi mot slutten av juli.

I et brev til Norge etter denne reisen, forteller jeg fra turen: ” Etter et lite stopp i sjømannskirken i Lima, tok jeg ved firetiden fatt på den panamerikanske veien som går fra sørspissen av Chile til Venezuela i nord. Den er en fin asfaltert vei som er ganske ensformig der den går mil etter mil i rette strekninger midt i det golde ørkenlandskapet her ved kysten. En gang i mellom blir ensformigheten brutt av at jeg plutselig befinner meg ute på en grønn og fin slette som er beplantet med mais, sukkerrør, bomull og grønsaker. Dette skjer der elver kommer ned fra fjellene som hele veien tårner seg opp øst for veien. Vannet fra elvene blir utnyttet til beplantninger, og kanaler ble bygd av de gamle indianerkulturene som for århundrer siden rådet grunnen her. Ørkenen er fruktbar når den bare får vann. Lite av vannet når ut til havet.”

Kystveien går gjennom ørken. Grønne avlinger der elver renner ut mot havet.

Jeg skriver videre: “Sent på kvelden kjørte jeg av veien og et stykke ut i ørkenen. Der stoppet jeg ikke langt fra Stillehavets strender. Det smakte godt med nykokt kaffe og medbrakt mat før jeg la meg til å sove i min “seng” i bilen. Jeg var trøtt, men det var vanskelig å få sove på grunn av fullmånen som gjorde det nesten lyst som på dagen. Lyden av tungtrafikken fra veien og bølgene som rullet inn fra havet, gjorde det ikke lettere. Men til sist sovnet jeg og fikk noen gode timer før ferden gikk videre nordover.

Her er overnattingsplassen min i ørkenen. Bildet tok jeg før jeg kjørte videre like etter soloppgang neste morgen. Ganske ensomt og god plass på denne “campingen”.

Landskapet her er helt flatt, selv fjellene har trukket seg lenger øst her, lenger bort fra havet. Ensformigheten gjorde meg søvnig. Det var en lettelse da jeg i sekstiden på ettermiddagen tok av fra kystveien og begynte oppstigningen mot og over Andesfjellene. Her var veien smal og hullete, men det var jeg blitt vant til fra veiene rundt Tarma. Da jeg slo leir for natten i et uttørket elveleie, hadde jeg allerede nådd østsiden av de høyeste fjellene, og det var bare ti mil igjen til Bagua Chica.”

Veien slingrer seg over fjellene og inn til Bagua. Fjellovergangen her nord er på “bare” 2500 m.o.h. Fra Lima til Tarma måtte vi over et pass på ca.4800 m.o.h.

Vel framme i Bagua Chica fant jeg at dette var et lite sted med noen få gater, noen butikker og en bensinstasjon. De fleste gatene var jordveier. Det var en baptistmenighet der som jeg besøkte, og ble godt mottatt av vennene. Det var også et par andre små evangeliske kirker i byen. Jeg var der en dag før jeg reiste videre de siste 80 km inn til Nasaret, og stanset også et par dager på veien tilbake. Bagua Chica har 1500 til 2000 innbyggere, har elektrisk lys på kveldene og innlagt vann i noen hus, ellers var det noen få vannposter i gatene. Familien fra baptistkirken som jeg ble kjent med, ville være behjelpelige med å finne et sted vi kunne bo om det blir til at vi bosetter oss der. Jeg fikk adressen deres med hjem, men må nok regne med at posten dit tar lang tid.

Risåkrer i utkanten av Bagua Chica, en nybyggerby der folk driver risdyrking.

Veien fra Bagua og videre til Chiriaco og Nasaret var ikke fremmkomlig for annet en lastebiler og jeeper, så det tok ganske mange timer før jeg var fremme. Det var en smal jordvei, som ble som en åker når det regnet. Nasaret var på en måte den siste utposten før jungelen. Veien sluttet her da broen manglet over elven Chiriaco, som et par kilometer lengre nede renner ut i Marañon-elven. Det var veldig varmt, stedene her ligger bare 5 -6 grader sør for Ekvator og ca.800 m.o.h. Men enten ble det litt mindre varmt, eller så ble jeg mer vant til varmen. De siste dagene plaget ikke varmen meg lenger.

Landsbyen Chiriaco ved elven med samme navn………………..

I Chiriaco stanset jeg et par dager for å gjøre meg kjent med forholdene. Jeg fant fort ut at her var det ingen hus å leie og ingen forhold som gjorde det mulig for oss å bo, verken i Nasaret eller Chiriaco.
Jeg bodde på et ”hotell” som var et av de få husene i sementblokker, om man kan kalle det for et hotell.

I brevet skriver jeg videre: “En av nettene der våknet jeg av at sengen ristet noe veldig og det ble skrik og skrål i huset. Jordskjelv! Vi styrtet alle ut i forskrekkelsen, men det varte ikke mange minuttene før alt var rolig og ingen skade var skjedd, så det var bare å legge seg igjen. Tror ikke jeg sov mye resten av den natten. Det var første gang jeg opplevde et så sterkt jordskjelv.

Chiriaco var et lite handelssenter dit aguaruna -indianerne kom for å handle. Dette var mitt første møte med denne indianerstammen, som er en av de største i jungelen i Peru. Mennene var langhårede, uten skjeggvekst, og heller kortvokste. Flere av dem hadde tatueringer i ansiktet, eller de var malt røde.
Kvinnene var kledd i et mørkt rødbrunt tøystykke, og flere av dem bar babyene sine på hoften. De gikk nysjerrige og så på alle de tingene de kunne kjøpe, men jeg tror ikke de hadde mye penger å kjøpe for. Noe jeg la merke til var at de luktet på alt. For flere av dem var det nok første gangen de var i Chiriaco og så utsalg som dette.”

Det bor mange aguaruna-indianere langs elvene videre innover fra Chiriaco. Her står et par av dem og ser på vareutvalget til “gateselgeren” i landsbyen.

For å komme videre nedover i jungelen må man ta båt, eller dra på balsaflåte som indianerne ofte gjør. Det var ikke
tid til å reise videre ned elven denne gangen, men jeg fikk opplysninger om at det var mange indianerlandsbyer nedover elven. Jeg snakket med noen av dem som kunne spansk. Det var interessant å høre mer om hvordan de lever og bor. Noen som hørte at jeg var misjonær, ville at jeg skulle komme dit å begynne arbeid. “Vi trenger å høre evangeliet og få en kirke å samles i.” De som sa dette hadde nok vært i Bagua og besøkt en av de evangeliske kirkene der, eller hørt noe gjennom familie og venner.

I Nasaret møtte jeg disse to aguaruna-indianerne. Den ene er “moderne” kledt, mens han andre har vanlig skjorte over omslagsskjørtet som er vanlig både blant menn og kvinner. I tillegg bærer han et blåserør.

Det ble en lang hjemtur, med mye tid til å tenke. Jeg fikk problemer med dynamoen, så det ble en del forsinkelser. Det var godt å komme hjem etter drøye to uker på reise. Vi takket Gud for at reisen hadde gått bra, og for det jeg hadde sett og opplevd på turen. Vi bad over dette med flytting til Bagua med tanke på å virke ut derfra. Ette en tid kjente vi fred for å avslutte vårt arbeid i Tarma. Vi skrev til Salem om saken, og fikk grønt lys fra dem til å ta opp arbeid i jungelområdene i nord.

Det ble innsatt en nasjonal pastor i menigheten i Tarma, Alejandro Lopez som hadde stått sammen med meg i arbeidet siden vi kom dit. Vi følte at arbeidet var i trygge hender. Misjonærene Boyan og Lennart Lindgren som vi hadde avløst, kom ikke tilbake til Tarma etter året iSverige. De var først vel et års tid i Huancayo. Der arbeidet de sammen med misjonærene Anderås som de senere avløste mens Anderås var i Sverige.

Under tiden i Sverige ble Boyan og Lennart oppfordret til å ta opp arbeid i Lima. De ble rolige for at det var riktig for dem, så da Anderås var tilbake i Huancayo, begynte de sonderinger i Lima utpå nyåret 1969. Vel et halvt år etter at vi flyttet til Bagua i november 1968, startet de opp virksomhet i bydelen Magdalena del Mar i Lima.