Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Les kp 2 nedenfor dette kapitlet først!

REISEN TIL PERU 2

Ved fem- seks tiden på ettermiddagen julaften la vi til utenfor slusene i Panamakanalen. Alt var mer storslagent og eksotisk enn vi kunne forestille oss på forhånd. Losen kom ut med post. Bedre kunne det ikke bli på julaften enn å få brev og hilsener hjemmefra. Vi leste og tenkte på våre foreldre og søsken som feiret jul i snø og kulde, men med mye varme og hygge inne. Det var ikke fritt for at øynene ble våte og hjemlengselen stor. Men vi ble snart avbrutt i våre funderinger da middagsklokken slo. Vi kjente den gode lukten fra byssa i det vi svingte forbi det vakkert pyntede juletreet ved inngangen til spisesalen. Der var det dekt et flott bord med juleretter av mange slag. Her manglet ingen ting og det var noe for enhver smak! Herlig – og så lå båten stille!

JULAFTEN I PANAMAKANALEN

I brev hjem skrev vi om denne spesielle julaften som vi feiret mens skipet gikk gjennom slusene og kanalen til vi ved tre-tiden på natten nådde ut på den andre siden: “Vi har hatt en koselig julaften, om helt annerledes enn vi er vant til. Før middagen kl.18.30 delte vi ut pakkene til Maino i lugaren. Hun var så opptatt med å pakke ut hver gave at hun ikke hadde tid til å se hva som var inni før alt var pakket ut. Hun fikk så mye fint og morsomt. Tusen takk for gavene fra dere alle! Vi holdt på å koke over av varme inne i lugaren. Derfor ventet vi med å pakke ut våre gaver på dekket etter middagen. Der satt vi alene og tenkte på dere der hjemme. Takk for alle de fine gavene dere hadde sendt med oss!

Før middagen var det en stor samling på passasjerdekket der alle fra matros til kaptein fikk utdelt en gave hver fra sjømannskirkens innsamlinger til sjømenn. De fikk også gave fra rederiet. Det var gaver også til oss passasjerer. Maino fikk ekstra mange gaver. I alt ble det to store og et par mindre konfektesker på oss! De fikk vi satt i kjølerommet så de holder seg til vi kommer fram. Kapteinen ba John lese Juleevangeliet, og alle var med i sangen når de mest kjente julesangene ljomet over dekk. Det var en beveget og høytidelig stemning. Det gikk nok mange tanker hjem til Norge fra dekket på M.S.Margrethe Bakke denne julaften i Panama.

Etter middagen begynte vi gjennomkjøringen. Det var 3 sluser som hver tok ca.20 minutter. Vi ble løftet hurtig opp og kjørte et stykke gjennom en kanal før vi kom ut på en innsjø. Mens skipet seilte sakte gjennom sjøen, pakket vi opp gavene våre. Vi gledet oss over mange fine og nyttige ting som familie og venner hadde sendt med oss. Samtidig koste vi oss med et rikholdig utvalg av julens kaker og kaffe. Litt senere inviterte kapteinen oss opp på broen. Der fikk vi være mens vi passerte resten av kanalen. Det var vakkert med frodig jungel på begge sider. Hele området var godt opplyst. Dessuten hadde vi måneskinn og skyfri himmel. Ved 3-tiden på natten nådde vi den andre siden og gikk igjen gjennom sluser for å komme ut på Stillehavet. Kursen ble satt sørover mot havnebyen Buenaventura i Colombia.

…………Uforglemmelig reise julaften 1967 gjennom Panamakanalen…………….

BUENAVENTURA, COLOMIBIA

1.Juledag ble en veldig het og trykkende dag. Vi la oss tidlig etter “våkenatten” gjennom kanalen. Da vi våknet neste morgen 26.12, lå vi for anker utenfor Buenaventura og ventet på kaiplass. Vi så inn mot byen i en kikkert. Det eneste vi så var en mengde rønner tett i tett inne på land. Først i kveldinga la båten til kai. Det så ikke bedre ut på nært hold. Palmene og de ukjente tropiske plantene rundt byen stod i skarp kontrast til de triste hyttene. Den gang var Buenaventura en liten by med veldig dårlig omdømme. Andre passasjerer som kjente mer til Sør-Amerika hadde advart oss på forhånd. (Byen har vokst og framstår nok ganske annerledes i dag.)

Dagen etter gikk vi ut en tur etter frokost og beså byen. Den så litt bedre ut i dagslys. Langs havet på den ene siden av havnen var det en pen park med høye palmer og vakre blomster. Byen hadde også et lite område med penere hus og noen butikker. De hadde noen utrolig vakre barneklær til en veldig billig pris. Jeg måtte bare kjøpe et par kjoler til Maino. Men for det meste besto byen av små skur med åpen vegg rett ut til gaten. Jeg skriver i et brev hjem om dette: “Vi blir trøstet med at Buenaventura er et av de verste stedene i Sør-Amerika. Det håper vi inderlig. For dette var ille!”

På ettermiddagen la Margrethe Bakke fra kai og satte kurs videre sørover med havnebyen Guayaquil i Ecuador som neste stopp. Hele neste dag forløp stille og rolig på sjøen, sol og varmt vær. Datoen var 28.12. Dagen ble brukt til brevskriving. Veldig bra med en liten reiseskrivemaskin! Men litt etter lunsj ble vi avbrutt i skrivingen da Neptun selv viste seg på passasjerdekket. Vi krysset ekvator. Det var en liten seremoni i den forbindelse. Vi som krysset for første gang, fikk et slags diplom eller bevis fra kapteinen der det stod dato og klokkeslett for kryssingen.

GUAYAQUIL, ECUADOR

I dag, 29.12 våknet vi ved kaien i Guayaquil. Sammen med en av passasjerene tok vi en taxi som skulle kjøre oss inn til postkontoret i sentrum. Det var dirrende hett og stor trafikk. Fortauene var helt dekt av folk som solgte, og varene stod oppstilt i gatene, både tøyer, parfymer, sko og… ja, alt mulig. Det var selvsagt en mengde frukt av alle slag og også levende høns og kalkuner.

Til avtalt tid og sted, kom taxien og hentet oss. Han kjørte oss en rundtur i byen som er ganske stor. Vi så den fattige bydelen der falleferdige hytter sto tett i tett i søle og skitt. Han kjørte oss også gjennom den rike delen med vakre, store hus og hager. Her var skillet enormt mellom rik og fattig! Selv på kirkegården dit han også tok oss med en runde, var det stor forskjell på en del fantastisk flotte gravsteder, og haugen hvor de fattige ble gravlagt. Virkelig trist å se! Vi kom tilbake til båten, så vidt til lunsj. Båten forlot havnen sent på kvelden. Spennende å tenke på at vi er i Peru ved neste stopp!

SALAVERRY – TRUJILLO, PERU

Nyttårsaften 1966 la vi til ved kaien i Salaverry, havnebyen til den store byen, Trujillo, noen kilometer lenger inn i landet. Dagen før hadde vi seilt langs Perus kyst. Det var enorm forskjell fra kysten av Ecuador der kysten var overgrodd av tropisk skog, mens noen mil lenger sør var det bare ørken å se så langt øyet rakk. Vi var litt skuffet over dette, og begynte å lure på om hele Peru var ørken.

Sant nok er det ørken langs det meste av Perus kyst der de høye Andesfjellene som reiser bratt opp innenfor ørkenstripen, gir regnskygge til denne delen av landet. Den kalde Humboldtstrømmen fra Antarktis er medvirkende til dette spesielle klimaet her på kysten.Det er frodig rundt elvene som renner ut i Stillehavet, og der ligger også de største byene i Peru.

………………………Buss fra havnebyen Salaverry inn til Trujillo………………………

Salaverry var et lite sted nesten dekt av ørkensand. Vi og et par andre passasjerer tok en gammel, skranglevoren buss inn til Trujillo og var der noen timer før vi tok samme buss tilbake. Trujillo hadde en vakker “Plaza,” en park med blomster og palmer. Rundt den lå det mange fine, gamle bygninger i spansk stil med de typiske overbygde verandaene i mørkt tre mot hvit mur. Det var en opplevelse å gå omkring i gatene i en peruansk by. Tenk nå er vi i Peru!

Båten la også til i Chimbote, en by med store fiskemelfabrikker. Det luktet ikke særlig godt. Vi var glad da båten igjen gled ut fra kai. Denne gangen med Callao, Limas havneby som neste havn.

CALLAO – LIMA

Den 3.januar-67 på formiddagen styrte vi inn mot Callao, et døgn før beregnet tid. Vi fikk beskjed om at det ikke var kaiplass før dagen etter. Dermed måtte vi ligge for anker utenfor kaianlegget hele dagen.

……………………………….Havnen i Callao utenfor Lima…………………………………..

Til vår store glede, gikk det en liten båt fra skipet og inn til kaia ved 3-tiden på ettermiddagen. Den skulle dra ut igjen kl.19. Vi ble med båten, og til vår overraskelse stod de svenske misjonærfamiliene Lindgren og Anderås, i alt 10 personer, inne på kaia og ventet på oss. Det ble stor “gjensynsglede”! Ja, vi hadde aldri sett hverandre, men holdt kontakten gjennom brev og bilder.

Endelig er vi ved den lange båtreisens mål!

Det kommer mer i et senere innlegg om ankomsten til Lima og vår første tid der før reisen videre til fjellbyen Tarma.