En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

PERU JANUAR 1967


Kart over sentrale Peru – veien nordøstover fra Lima til La Oroya/Tarma går over høye fjell (Tarma synes så vidt på kartet helt til høyre og forbi La Oroya.


FØRSTE REISE TIL TARMA 7.1.1967

Vennene i menigheten i Tarma har forberedt velkomstfest for oss søndag den 8.1. Siden dokumentene våre for oppholdstillatelsen enda ikke er ferdige, blir det bare et kort besøk over helgen i byen som skal bli vårt arbeidsfelt i tiden fremover. Vi reiser sammen med familien Lindgren i deres Volvo duett. De første milene er det fin asfaltert vei slik at vi nesten ikke merker stigningen før vi er ved ca.1500 meters høyde. Da kjørte vi først gjennom mange av de fattige bydelene eller landsbyene som ligger i ørkensanden rundt Lima. Det så veldig trist og fattigslig ut. Vi synes synd på menneskene som må bo under slike forhold. Det gjør det ikke bedre at det omtrent ikke var et grønt strå å se noen steder!

Veien fra Lima til Tarma fører oss fra havets overflate til nesten 5000 m.o.h. …

Men så begynner svingene og stigningen. Veien går så å si i en eneste motbakke de første 15 milene, og den slingrer seg langs dype stup og smale kløfter. Det kan ikke sammenlignes med noe hjemme. Vi kjørte inn i en trang dal der veien kunne minne litt om vår egen Trollstigen. Bergveggene er nakne og står rett opp, og fjellet er annerledes enn hjemme. Det vokser ingen ting på dem. Det er bare sand og stein. Først på grunn av at det nesten aldri regner på vestsiden av Andesfjellene, og deretter på grunn av den veldige høyden.

…………….Veiens høyeste punkt Ticlio på 4843 m.o.h. står det på skiltet………..

Vi kom etter hvert opp på høyfjellet og opp til fjellpasset Ticlio, som ligger på 4843 moh. Veiens høyeste punkt. Her går også en jernbane som sies å være verdens høyeste jernbane for passasjerer. Den går til Huancayo. Nå hadde vi kjørt i motbakke i 145 km. Luften her oppe er tynn og vi måtte bevege oss sakte. Men vi våget oss ut i den tynne og kalde luften for å ta et bilde foran plakaten som viser høyden ved Ticlio. Vi så fjelltopper rett rundt oss kledd med “evig” snø. Det var fantastisk å se flere lamaflokker underveis. Vi så også store saueflokker med sine små gjetere. Det er barna i familien som får ta gjeterjobbene.

……….Snødekte fjelltopper med blågrønne små vann ser man ofte i fjellet………

Vi nordmenn regner med at vi er vant med fjell og fjellveier, men denne reisen overgikk alt det vi har opplevd i den veien. Så bar det nedover til høysletten ved gruvebyen La Oroya. Der er fjellet farget av avfall etter gruvedriften med utvinning mest av kobber og sink.Det ser goldt og øde ut. Det er også veldig kaldt der oppe. Kvinnene går kledt i tykke, vide skjørt og har ulltepper over ryggen og skuldrene.

…Tarma ligger vakkert til nede i en gryte mellom eukalyptus trær og åkrer…

Vi kjørte videre over et annet fjell som ikke var så høyt, og der lå Tarmadalen foran oss. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor byen er kalt “Andenes perle”. Her er det regntid fra desember til mai, så dalen var grønn og vakker nå i januar. Åkerteiger med grønsaker og poteter ligger oppetter fjellsidene, og selve byen nede i bunnen av dalen. Før vi kom inn i den, kjørte vi forbi åkrer med mange ulike slags blomster. Tarma kalles også blomsterbyen. Det fraktes mengdevis av blomster i lastebiler ned til Lima som er hovedoppkjøper av blomstene.
Tarma ligger på ca. 3000 moh og dalen fortsetter ned mot Chanchamayo som ligger på rundt 1000 moh og har et tropisk klima.


Tarma,”La Perla de los
Andes.”


……….Vakre åkrer med ulike slags blomster var det mye av i Tarmadalen……….

Endelig kan vi for førtse gang
se målet for vår lange reise, Tarma. Nede i bunnen av en vakker dal omkranset av
fjell der små klynger av hus og gårder ligger
oppe langs fjellsidene. Åkrer med mais, hvete, poteter og grønnsaker, og nærmest byen, en mengde åkerlapper med blomster i vakre farger. Selve byen er gammel, men den har
vokst kraftig de siste årene. Det var mange nyere bygninger rundt sentrum. I 1967 hadde Tarma 15- 20 000 innbyggere.

…………………………………………Bygate i Tarma………………………,,…………….

Folket som bor i Tarma er
for det meste høyfjellsindianere. De snakker det gamle inkaspråket, quechua.
Men det bor også mange mestiser i byen. Mestiser kalles blandingsfolket av spanjol og indianer. De fleste
kan også snakke spansk. Tarma er senter for et stort distrikt, med sine
mange butikker, skoler, høyskoler, litt industri, og ikke minst som
markedsplass for kjøp og salg av kjøtt, frukt og grønsaker. De store markedsdagene er torsdag og søndag. Da er gatene i sentrum tettpakket av folk som selger og kjøper landbruksvarer først og fremst, men også klær, tepper og møbler.

Utenfor mercado (salgshallen) i Tarma er det travelt. Poteter selges det mye av

Det er et syn å se lamadyrene komme lastet med produkter, fra de forskjellige byer og landsbyer høyere opp i fjellet. De ledes av fjellfolket
i sine fargerike drakter. Kvinnene har lange fletter, og de fleste har store hvitkalkede, bredbremmede hatter som er det vanligste i dette distriktet. Hattene er forskjellige i de ulike byene eller områdene. De som kjenner til det, vet da hvilken by kvinnene kommer fra ved å se på hattene deres. Mange av kvinnene går og strikker, eller spinner garn med
handteiner.

Tarma er senter
for lastebiltransporten av produkter fra jungelen og fjellet til Lima, som bananer,
papaya, blomster, poteter og grønsaker. Der er også noen større busselskaper som har sin base i byen. Med veiforbindelse i sør til
fylkeshovedstaden Huancayo, i øst til jungelen i Chanchamayo, og i vest til
Lima, er Tarma også et knutepunkt for transport og kommunikasjon.


“Casa de Oracion” – Bedehuset i Tarma

Menighetsarbeidet i Tarma ble startet av de første skandinaviske misjonærene i Peru, Per og Brita Anderås fra Sverige. De kom til Tarma i 1957-58 etter en periode først i Chile. Det ble innviet et nybygd kirkelokale i 1961. Det heter “Casa de Oracion” som direkte oversatt blir ” Et hus for bønn” eller Bedehuset. Det hadde vokst fram en liten menighet av nyfrelste indianere. Det var et hardt arbeidsfelt og ikke lett å nå inn til folket her oppe. De var lært opp til å se på evangeliske kristne som kjettere. Deres katolske tro er blandet opp med deres gamle skikker og sjamanisme. Sjamanene hadde stor makt her som mange andre steder i Peru. Men ordet om korset og kraften av Jesu oppstandelse hadde satt mange fri fra frykt og overtro da vi kom noen år etter den ringe begynnelse. De som tok imot evangeliet, ble løst og fri, døpt og lagt til menigheten.


Lokalet i Tarma før det ble malt. På nedsiden gårdsrom og pastorsleilighet….

Etter en tid i Sverige flyttet Brita og Per Anderås til Huancayo, hovedstaden i fylket Junin. Det var etter at misjonærene Boyan og Lennart Lindgren fra Värnamo sluttet seg til arbeidet i Tarma i 1962. Lennart og Boyan
hadde bodd og arbeidet i byen og omegn i en fem års tid når vi kom. Planen var at vi skulle avløse dem i arbeidet mens de reiste til Sverige på et velfortjent hvileår. De leide en leilighet i 2.etasje i en av
hovedgatene i Tarma. Eieren av leiligheten hadde gitt grønt lys for videre leie til de nye misjonærene. Både Lindgrens og vi så det som en bra løsning. Husleien var heller ikke avskrekkende.

Dette bildet i gårdsrommet (patioen til Casa de Oracion) er tatt ved en senere anledning. Det viser familien Lindgren sammen med oss og peruanske medarbeidere. Alejandro Lopes til venstre foran. Han ble menighetens pastor da vi flyttet til Bagua. Kirken og tilhørende kjøkken til venstre og pastorsleiligheten til høyre.


Velkomstmøte i “Casa de Oracion”

Vi var ganske så slitne da vi lørdag sent på ettermiddagen kom fram til Tarma. Søndag var det søndagskole for hele familien fra klokka to til halv fire. Klokka åtte begynte kveldsmøtet med velkomst for oss. Det varte helt til over elleve.

Velkomstmøtet i “Casa de
Oracion” ble en stor opplevelse for oss. Lokalet var fullsatt da vi kom med unntak av noen plasser på første benk som de holdt av til oss. Ca. 125 personer fylte kirken, da venner hadde kommet også fra noen steder
rundt Tarma. Vi fikk mange fine velkomsthilsener. Det var mye sang. John sang en sang på spansk og talte med Lennart som tolk. Gro kom også med en hilsen ved hjelp av
tolk. I ettermøtet kom flere frem og ville overgi sine liv til Jesus.

Etter møtet var det
bevertning, og vi ble servert flere spennende ting, blant annet ”Papa a la
Huancaina”. Den består av kokte poteter, rå løk,oliven og en sterk saus laget
av ost og kjeks, krydret med rød pepper (chili). Vi hadde problemer med å spise
dette. Tårene rant, og lommetørkleet måtte stadig i bruk. Men etter hvert ble vi glad i denne retten og vendte oss til det sterke krydderet. Da gikk det bedre med de oljekokte kakene etterpå. De lignet på smultringer og var veldig gode. Ja, det var et alle tiders møte!

Et lånt bilde av retten vi spiste: “Papa a la Huancaina”. Potetene og løken er gjemt under den sterke sausen. Har laget den senere, men da med mindre chili.

Vi fikk en varm velkomst av
vennene i menigheten, og kjente at vi hadde fått mange nye brødre og søstre. En
eldre søster sa gråtende mens hun klemte rundt John:” Hva skal du gjøre her, du kan jo ikke spansk en gang!” Det
var sant, vi kunne ikke mye spansk. Men det ville vi lære så fort som mulig.

Allerede dagen etter bar det i vei nedover til Lima igjen. Denne gangen ble bare Lennart med oss. Boyan ble igjen med deres to små gutter, David og Samuel. Til alles glede ble dokumentene ordnet i løpet av uken. Før helgen var vi tilbake i Tarma med våre peruanske identitets- og oppholdstillatelsespapirer. Endelig var alt klart til å begynne arbeidet vi var kommet for å gjøre.




BILDENE OVER VISER PERU’S FLAGG OG SKJOLD, KART OVER PERU’S PLASSERING I SØR-AMERIKA OG KART OVER PERU DELT INN I DE TRE SONENE: KYSTEN, FJELLET OG JUNGELEN.