En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kp.11 står nederst på kategorien “Casa de Oración”, mens kp.9 står på “Besøk i Huancayo”.
Reiser og besøk til landsbyer i jungelområder øst og sør for Tarma.
Arbeidet i Tarma var interessant, mangfoldig og travelt. Foruten menighetsarbeid og evangelisering i byen, ble det mange reiser til utposter og nabolandsbyer i omegnen. Vi besøkte også Huancayo der misjonærene Brita og Per Anderås arbeidet. Dette skriver vi mer om senere under kategorien “Casa de Oracion”.
Noen lengre reiser gjorde vi også i løpet av de par årene vi bodde i Tarma. Allerede før Lindgrens reiste til Sverige midt i mars -67, hadde John foretatt reiser til landsbyer i høyfjellet og til jungelområdene i Chanchamayo øst for Tarma sammen med Lennart.
Til Pampa Silva (Villa Perene)
Senere reiste vi tilbake til noen av disse stedene. I juni 1967 etter at vi hadde hatt et tre ukers bibelkurs i menigheten i Tarma med besøk både av Anderås og en pastor fra Seattle i USA, reiste vi igjen til Chanchamayo. Denne gangen besøkte vi en liten landsby med navnet Pampa Silva. Det lå 150 km ned dalen fra Tarma, der Anderås hadde opptatt virksomhet og bygd et enkelt lokale. En evangelist var nå ansvarlig for en liten gruppe som samlet seg til møter et par ganger i uka.
………Utsikt over Villa Perene som landsbyen Pampa Silva heter i dag…………..
Veien nedover mot jungelen var både smal og svingete med bratte stup. Bilene tutet foran hver sving for det var umulig å kjøre forbi hverandre utenom noen møteplasser her og der. Vi kom nedover i en frodig og vakker dal med kaffeplantasjer og fruktdyrking. I Chanchamayo er det varmt og fuktig. Veldig forskjellig fra det tørre, kalde klimaet i fjellbyen Tarma på 3000 m.o.h.
Veien ned til Chanchamayo går sine steder på hyller under fjellet! Men veien fra Tarma og nedover er drastisk forbedret nå, – heldigvis!
På båttur nedover elven Perene sammen med pastor Wood og Kerstin Anderås, – ikke snakk om livvester den gangen, nei!
Per Anderås ville vise oss stedet da han kjente til vårt ønske om å arbeide med indianere i jungelområdene. Vi så behovene og mulighetene for å ta opp et misjonsarbeid i området. Denne gangen var vi bare på et kort besøk, men vi besøkte landsbyen senere, bl.a. for en møteuke og for å bli mer kjent med byen og omegnen. Vi ba over saken i denne tiden, men vi ble ikke rolige for at det var her vi skulle ta opp arbeid. Herren hadde nok andre planer både for oss og landsbyene i Chanchamayo området. I 1972 bosatte Liv Haug og Edith Aateigen seg i Pampa Silva, senere kalt Villa Perene. Det ble begynnelsen til misjonsarbeidet i denne delen av Peru.
På bildet ser vi resultatet av det første store prosjektet Liv påtok seg, BROEN OVER PERENE ELVEN; PUENTE NORUEGA. Broen var selvsagt ikke der da vi besøkte stedet.
Liv Haug driver fortsatt et stort evangelisk og sosialt arbeid i Chanchamayo. Gjennom årene har det vært flere norske misjonærer her sammen med Liv. Hun har også i mange år stått alene som norsk, men har mange fine peruanske medarbeidere.
Til San Fransisco ved elven Apurimac
Kart som viser reisen sørover fra Tarma til Huancayo via Ayacucho og ned til Apurimac dalen. Stedene finnes på kartet. Tarma ligger litt nordøst for Lima og de andre byene i fjellet sørover fra Tarma og La Oroya.
1. august -67 reiste vi sammen med Per Anderås over tre fjellkjeder forbi byene, Ayacucho og Huanta på høyfjellsletten og videre nedover til elven Apurimac. I Huanta overnattet vi hos noen amerikanske misjonærer. Der var det deilig å få en dusj med lunkent vann som ble soloppvarmet da vannslangen ned til dusjen lå i en slynge på taket. Ganske lurt, i alle fall bra i tørketiden når det daglig er sol her!
Det tok 3 lange dager med jeepen på elendige veier før vi var framme. Landsbyen der veien slutter nede ved elven heter San Francisco. Den er for en stor del bebodd av fjellindianere som søker lykken og dyrket mark i jungelen. Indianerne bor i små landsbyer langs Apurimac som er en bielv til Ucayalyelven og videre til Amazonas.
 |
 |
 |
 |
…Bilder fra veien ned mot Apurimacelven og barn i San Fransisco med Maino.
En pastor fra Huancayo har vært her flere ganger, og det var dannet en menighet i landsbyen. Nå var det bibeluke og mange hadde kommet for å delta. Det var dåp i elva der 36 venner ble døpt. Vi fikk være med i et “massebryllup” i forkant av dåpen. Vennene ville ordne sine ekteskapelige forhold før de ble døpt. Før seremonien i lokalet hadde ordføreren på stedet viet dem borgerlig, slik det alltid gjøres i Peru.
Et bilde fra dåpen der 36 venner ble døpt i elven Apurimac. En høytidsstund! Bildet fra selve dåpen, ble så uklart at det får bli med dette der vi ber før dåpen.
Menigheten og pastoren som virker der, innbød oss til å komme ned og bosette oss i San Fransisco for å arbeide i og utfra menigheten der. Vi tenkte mye på dette området og ba over innbydelsen. Vi ønsket virkelig å være i Guds ledelse for veien videre. Men etter en tid kom vi til at dette ikke var stedet for oss. Vi tror den avgjørelsen vi kom til ble bekreftet av det som siden hendte.
Noen få år senere ble dette området helt inntatt av geriljagruppen “Lysende sti”, den store og fryktede gruppen som i mange år var årsak til mye vold og frykt i Peru. Dette jungelområdet, sammen med fjellbyen Ayacucho ble et senter for “Lysende sti”. Mange her ble drept, og både indianere og mestiser måtte flykte fra landsbyene sine.
Landsbyen San Fransisco ved Apurimac. Utsikt over elven fra huset der vi ble innlosjert.
Her var det jeg for første gang ble servert insektsuppe. Det så ut som bier som drev rundt i kraften, men det er jeg ikke sikker på. For ikke å snakke om alle flaggermusene! De førte til at jeg sov i jeepen under oppholdet i San Fransisco. Kanskje skriver vi mer en annen gang om opplevelsene på denne reisen.
