Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 16 – 19 står under kategorien “Reiser i jungelen”, mens kapitlene 20 og 21 står nedenfor dette kapitlet på kategorien “BAGUA CHICA”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Besøk og møter hos en risbonde

Jeg fikk stadig innbydelser til å besøke små vennegrupper i omegnen rundt Bagua. Et av stedene jeg besøkte litt etter nyttår -69, lå to timers kjøring med bil fra Bagua Chica ned til en elv. Der måtte jeg sette igjen jeepen og ta en flåte over elva. På den andre siden gikk vi i en time oppover før vi kom til en husklynge der Mario bodde. Han var den største risdyrkeren i området og hadde 60 ansatte i arbeid. Mario var analfabet, men en brennende kristen. Han hadde vunnet mange av sine arbeidere for Jesus. Mario bygget for egen regning et lite lokale for å samle de troende og forkynne evangeliet. Jeg fikk høre at det var rundt tretti faste møtebesøkende. Flere hadde tatt imot Jesus, men få av dem var døpt. Mange så forandringen hos disse nyfrelste og ville ha del i det samme.

Idette lokalet hadde vi en uke med møter og bibelundervisning. Det var flott å se unge mennesker komme til møtene og bibelstudiene. Den eldste i flokken var 33 år, fikk jeg vite. En mer lydhør skare må en lete lenge etter. De tok i mot budskapet og flere gav sine liv til Jesus i løpet av uken. Det er stort behov for bibelundervisning på disse stedene hvor svært mange er nye på veien. Mange av gruppene jeg besøkte i denne tiden, er utposter til kirker i Bagua Chica. Allerede i Tarma ble vi involvert noe i
samarbeid og fellesskap mellom misjonærer og pastorer i andre kirkesamfunn.
Dette fikk vi oppleve enda mer i praksis her i Bagua. Det er en glede å
samarbeide om vår felles oppgave for å gjøre kjent evangeliets budskap.

Nybyggerne anla åkrer med ris i dalene rundt Bagua Chica. De anla kanaler fra Marañon og andre elver i området.

Besøk av familien Anderås

En dag i begynnelsen av februar fikk vi oss en stor overraskelse. Da jeg var ute en tidlig søndag morgen for å kjøpe brød, møtte jeg familien Anderås på veien. De kjørte sakte rundt for å lete etter vårt hus, og der rett foran dem fikk de plutselig øye på meg. Da var det bare å kjøpe mer brød. Gro ble gledelig overrasket da jeg kom hjem sammen med Per og Brita og deres to yngste, sønnene Pepe og Lasse. Vi var glade for at huset var såpass ferdig da de kom, og at vi hadde fått igjen strømmen etter nesten fem uker uten lys. Til vanlig har vi elektrisitet på kveldene, men parafinlyktene gjør nytten når strømmen er borte.
Vi hadde kjøpt kjøleskap som går på parafin før vi flyttet til Bagua.
Gasskomfyren anskaffet vi oss da vi kom til Tarma på grunn av dyr elektrisitet. I Bagua var den uunnværlig.

Familien Anderås hadde ferie og bestemte seg for å sette kursen nordover for å se hvordan vi hadde det. Siden det er så dårlig med kommunikasjon med omverden her, fant de ut at de bare fikk reise og håpe på at vi var hjemme. I alle tilfelle ville de få oppleve en del av
Peru som de ikke kjente til fra før av. Vi hadde noen hyggelige og livlige
dager sammen. Pepe og Lasse fant på mange spillopper og leker med Maino. De er mye eldre enn Maino, men hun husket dem fra besøkene våre i Huancayo, og deres besøk hos oss i den tiden vi bodde i Tarma. Familien Anderås var også med oss på søndagskolen og møter i den lille gruppa der vi begynte samlinger for barn og voksne like etter nyttår.

Per og Lasse Anderås leker med Maino under besøket hos oss i Bagua Chica.

Maino var helt utrøstelig den dagen de reiste. Hun ville være med til Samuel og David. Hun savner nok disse lekekameratene som hun ble god venn med da vi komtil Peru. Vi trøstet henne med at vi skulle reise og besøke dem om ikke så lenge. Brita og Per inviterte oss til deres eldste datter, Kerstins bryllup som blir 1.mai i Huancayo. Vi hadde likevel tenkt å ta ferie på den tiden, den første riktige ferien etter at vi kom til Peru. Maino var like blid igjen dagen etter de hadde reist. Hun lekte og moret seg sammen med nabobarna og underholdt Lewi i vår lille hage i bakgården. Vi satt stor pris på besøket og håper at også familien Lindgren vil besøke oss etter hvert.

Maino og Lewi koser seg ute i bakgården både under besøket og eller. Den uforstyrrede hageflekken med god ettermiddagsskygge setter vi pris på.

Reise innover jungelen

Jeg hadde lenge ønsket å besøke aguaruna-indianerne som bor nedover langs elven Marañon. Etter feiringen av 25 års dagen til Gro, dro jeg av sted den tyvene februar -69. Det hadde regnet noe voldsomt den siste tiden etter mange måneders tørke.Reisen tok lengre tid enn vanlig da veien på sine steder var nesten helt uframkommelig.
Etter fire timers kjøring på leirete veier, stående på flaket til en lastebil,
kom jeg fram til Chiriaco. Derfra skulle jeg ta båt nedover elven med samme navn. Lengre nede renner den ut i den store elven Marañon. Det viste seg at det var ingen båter der som kunne ta meg videre.

Jeg måtte vente i to dager. Ventetiden benyttet jeg til å samtale med folk og samle til møte en kveld. Det var noen kristne også på dette stedet. De hadde jeg fått kontakt med da jeg var på et lite besøk her og i Nasaret i desember. Regnet øste ned og trommet slik på bølgeblikktaket at det var vanskelig å gjøre seg hørt. Men vi hadde et langt og godt bønnemøte. Etter hvert stilnet regnet, og vi fortsatte møtet med sang og forkynnelse.

Bilder fra veien mellom Bagua og Chiriaco. Det siste bildet er fra Chiriaco.

I Cheim

Den tredje dagen, en lørdag kom jeg endelig av gårde nedover elven med en elvebåt, ca 7 meter lang og 2 meter på det bredeste. Den var utstyrt med en 40 hp utenbordsmotor. Heldigvis hadde den tak for det regnet fortsatt sterkt. Etter en halv times kjøring nedover elven kom vi ut i Marañon. Den gikk stor etter alt regnet. Vi forserte sterke strømvirvler og noen stryk, før vi etter fem timers reise kom fram til Cheim. Det er en liten aguarunalandsby der det bodde et sveitsisk misjonærektepar.

Hervar jeg i to dager og fikk se hvordan de arbeidet og bodde. Misjonærene Oberhansli behandlet syke på sin store veranda. Det var gripende å se alle som kom og fikk hjelp for sine sykdommer. Mange fikk behandling for ulike tropesykdommer.
Noen av dem som kom fra området rundt, stanset en tid for behandling av for eksempel tropesår. På ettermiddagen samlet folk seg og hørte Guds Ord og sang sanger på indianernes eget språk. En pastor på stedet var også med i dette arbeidet. Misjonærene hadde lært seg språket til aguaruna-indianerne. De var tydeligvis til stor hjelp og velsignelse for befolkningen i dette området. Oberhansli var utsendt av en sveitisk misjon som arbeider blant indianere i Sør-Amerika.

Hos misjonærene Oberhansli i Cheim sammen med barna og en venn av familien.

En av indianerne tok meg med på en liten jakttur i jungelen. Våpenet var en servatana, et blåserør med forgiftede piler. Røret er omtrent to meter langt, og det trenges ganske stor kraft for å blåse i vei pilene. Vi fant ikke noe vilt den dagen, men jeg fikk prøve å blåse på blink. Jeg hadde min fulle hyre med å treffe et bananblad på ti meters avstand. Indianerne skyter fugler som sitter mellom løvverket oppe i trærne opptil 60 meter borte! Fuglefjærene bruker de som hodepynt og i kjeder. Vi hadde med oss hjem noen krabber som vi fant i et bekkefar og noen store snilehus. De ble kokt, og det smakte ganske så godt, særlig krabbene da!

Her viser indianerne meg hvordan en skal bruke en et blåserør med små piler.

Misjonærene bodde i en stor bambushytte med palmetak. Jeg tror ikke det var slått inn en eneste spiker i hele huset. Det var bundet sammen med lianer. Men de hadde et rom i huset som hadde myggnett over det hele. Der sov de og oppholdt seg på kvelden når myggen kommer ut av jungelen. De fortalte at nå hadde de ikke hatt post på åtte uker.

Søndag var det møte, og mange indianere møtte opp. Tre unge menn hadde gått en hel dag fra sin landsby for å komme på møte. De hadde kommet for å ta imot troen på Jesus, sa de da jeg snakket med dem. Det ble en uforglemmelig stund.

I Cusumi

Mandag reiste jeg med misjonær Oberhansli et par timers kjøring oppover elven igjen for å besøke en legemisjonær og hans kone som arbeider blant aguarunerne på et sted som heter Cusumi. Noen år senere da veien kom fra Bagua, flyttet de til Imaza. De er fra USA, og
arbeidet for en annen misjon, Nasaren-kirken. De bodde i et hus av kraftige sponplater med bølgeblikktak, myggnetting i vinduene, linoleum på gulvene og elektrisk strøm fra et dieselaggregat. Dermed hadde de også mulighet til å ha en del elektriske apparater som vaskemaskin og ikke minst, en kommunikasjonsradio. De hadde jevnlig kontakt med andre misjonærer og også med sine foreldre og andre i USA. Dette gjorde inntrykk på meg.

Misjonærene Garman. De bodde i Cusumi, men flyttet senere til Imaza da veien kom. Den går nå forbi Imaza på vei til Nieva og videre til Saramiriza.

Doktor Garman og familie hadde arbeidet i Cusumi i vel tre år, men en annen misjonær fra samme misjon hadde startet arbeidet og bodd der i flere år. Jeg var med bort til klinikken, og det manglet så visst ikke på pasienter. Der fikk jeg se forskjellige behandlinger og mindre operasjoner. Ingen tvil om at det er stort behov for medisinsk arbeid blant indianerne. Misjonærene Garman tok godt i mot meg, fortalte om arbeidet og viste meg rundt på området. De gav meg mange gode
råd da de forstod at vi ønsket å arbeide blant befolkningen innover i jungelen.

Garman drev også bibelskole med undervisning flere måneder i året. Det pågikk et bibelkurs nå som hadde tyve elever. Jeg var med på noen avtimene. Det var givende og interessant. Jeg kunne følge med på timene der det ble undervist på spansk. Mange av indianerne her, særlig unge menn kan også spansk. En av dagene var det møte med dåp der ti indianere ble døpt, og flere gav sitt liv til Jesus i møtene.

En typisk bosetning i jungelen. Indianerne bodde ofte ganske spredd. Men da skolene kom, samlet de seg i små landsbyer langs elvene.

Her ble jeg med i en kano, en uthullet trestamme opp en bielv til en liten landsby. En ung indianer, Fernando ville ta meg med til hjemstedet sitt. Han stod framme i den lille kanoen og staket seg frem langs flodkanten. Jeg syntes det var veldig vinglete. Vi satte fra oss kanoen ved et stryk da vi ikke kom lengre.
Elva gikk for stridt. Etter en times gange, der vi måtte vade over oversvømmende bekker, kom vi fram til landsbyen. I Fernandos hjem ble vi servert fisk med en slags sjøgress, og en kald hvit ”suppe” som ikke smakte godt. Det var første gang jeg smakte ”masatto”. Det er kassava (eller yoka som det heter i Peru) som er kokt og deretter most. En del av denne ”grøten” blir tygget av en eller flere av kvinnene i huset, for så å bli spyttet tilbake i gryta og blandet med mosen. Når det får stå og gjære, blir det som sterkt øl. Men det serveres også nylaget. Da gis den til og med til babyer om moren har lite melk. Jeg visste ikke om tillagingen eller noe av dette da jeg var på denne reisen.

En indianerkvinne tygger rotfrukten yoka for å lage masatto. Ellers kan yoka anvendes som en potet, både kokt og stekt.

På veien tilbake var vi åtte personer i kanoen med ca. 1 cm fribord. Da vi nærmet oss noen stryk, ble jeg spurt om jeg kunne svømme! Jeg ble litt betenkt, for å si det mildt. Men vi kom vel fram til misjonsstasjonen i Cusumi, om enn noe leirete og våte. Da smakte det med et bad i elva og en god seng i huset til Garman.

………………………….Kanotur på Øvre Marañon………………..