Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

”Soroche”
(høydesyke)

På de første reisene fra Lima til Tarma sammen med Lindgrens fikk vi surstoff fra en beholder med oksygen som de hadde i bilen. De brukte den sjelden selv. Etter flere år i Tarma hadde de vendt seg til høyden. Veien gikk flere mil over høyfjellstrekninger der det høyeste passet var på 4883 moh. Litt oksygen underveis gjorde at vi ikke kjente så mye av høyden. Men da vi kom til Tarma for annen gang (i januar -67) etter at vår oppholdstillatelse var klar, fikk jeg et kraftig anfall av høydesyke. Den ble utløst av at jeg uten å tenke meg om, tok en tung koffert i hver hånd og gikk raskt opp den bratte trappa til 2.etasje der familien Lindgren hadde sin leilighet. Da jeg kom opp, føltes det som noen slo meg i hodet med en slegge. Jeg fikk dundrende hodepine, oppkast, diaré og
etter hvert også feber. Det var bare å legge seg. Heldigvis gikk det over etter noen dager. Kroppen begynte litt etter litt å vende seg til den tynne luften på tre tusen meters høyde. Vi fikk en del trening ved å gå opp og ned trappen til leiligheten. Etter hvert kunne vi gå den ganske raskt, også når vi bar på poser med matvarer. Noen uker senere kunne jeg til og med spille fotball sammen med ungdommene i menigheten.

I gaten nedenfor leiligheten til Lindgrens gikk det en ettermiddag et opptog av musikanter og dansere med instrumenter og klesdrakt typiske for Andesfjellene.

REISER TIL GRUVEBYER I ANDES

Morococha og Cerro de Pasco

De første ukene hadde vi gleden av å være sammen med Lennart og Boyan Lindgren. Vi fikk mange gode råd, og ble vist rundt i Tarma og de omkringliggende landsbyene. Det var mye nytt å sette seg inn i. Denne tiden sammen med dem var til stor hjelp for oss.

Lennart og jeg gjorde flere reiser i deres Volvo duett. Noen av stedene vi besøkte lå høyt til fjells, sliksom gruvebyen Morococha, som lå på 4500 moh. En av gruvearbeiderne var en kristen. Han vitnet for sine arbeidskamerater. Noen kom til tro så han begynte med møter i sitt hjem. En liten vekkelse brøt ut, og flere ble frelst. Da Lennart og jeg kom dit, samlet det seg et 30 talls venner til et par dagers samlinger med bibelundervisning og samtaler. Det var veldig kaldt om natten,
men vi var godt kledde der vi lå i soveposene våre. Vi kunne se snø på toppene. Kokepunktet på vannet i denne høyden var 76 grader. Potetene trengte flere timer for å bli kokt. Trykkoker er tingen i høyden. Det fant vi fort ut.

Vi fikk problemer med snøen på veien opp til gruvebyen oppe i Andesfjellene…

Vi besøkte også Cerro de Pasco, en by som ligger på 4300 moh. Det er en gammel by som er et senter for stor gruvedrift i området. Her utvinnes det sølv, kobber, gull, sink og andre mineraler. Spanjolene begynte sølvutvinning her allerede på 1600 tallet, og på 1800 tallet var gruvene her den største produsenten av sølv i Peru. På den tiden bygde engelskmennene som var sterkt involvert i gruvedriften, en jernbane
fra Lima til Cerro de Pasco, en strekning på 480 km over høye fjell og daler.
En mengde tuneller og bruer måtte til for å frakte den verdifulle malmen ned til kysten. Jernbanen er i bruk den dag i dag. Utenlandske selskaper drev fortsatt gruvene da vi kom til Tarma. I La Oroya, gruvebyen vi kjører gjennom på veien Lima – Tarma, drev gruveselskapet et ganske stort sykehus med både utenlandske og peruanske leger. Vi ble presentert for den tyske overlegen der av Per Anderås. Det ble senere til stor hjelp for oss. Som Anderås og Lindgren fikk vi også gratis legehjelp og behandling der.

…………………..Gruvebyen Cerro de Pasco på 4350 m.o.h…………………

…..Cerro de Pasco – en kvinne som bærer barnet sitt på typisk vis…”

Lennart og jeg kjørte de tre timene fra Tarma til Cerro de Pasco for å besøke en vennegruppe der som hadde innbudt oss. Vi stod på torget og solgte bibler og kristen litteratur, og hadde også friluftsmøte og senere møte i et lokale på kvelden. Vi kom i kontakt med mange mennesker som stoppet opp for å høre eller samtale. Etter besøket der, kjørte vi videre til et mindre gruvesamfunn. Noen kristne arbeidere hadde innbudt oss til å besøke dem. Vi måtte over et høyt pass med bilen. Det var gråvær og regn lenger nede, men der oppe hadde regnet kommet som snø. Det var
10 cm snø på veien, ikke noe kjekt på sommerdekk! Men vi kom oss fram om enn ikke uten vanskeligheter. Møtene i gruvelandsbyen ble til velsignelse, og mange fikk høre Guds ord.

REISER TIL JUNGELOMRÅDENE I ØST

Villa Dorada.

En annen reise gjorde vi den andre veien, østover nedover dalen til jungelen. På denne reisen var også Per Anderås og to nasjonale evangelister med. Etter omtrent to timers kjøring nådde vi den lille byen La Merced som ligger såpass lavt (750 m.o.h) at området består
av jungelbevokste åser der det også er kaffeplantasjer og det dyrkes tropiske frukter. Temperaturen ligger på 25 til 30 grader og ofte over det på dagtid. Der skulle vi møte eieren av en ganske stor kaffeplantasje i landsbyen Villa Dorada i nærheten av La Merced. Det var han som hadde innbudt oss og lagt opp bibeldager der. Etter en stunds venting dukket han opp i jeepen sin som skulle frakte oss videre på elendige veier, for dårlige til og med for Lennarts duett. Det var en ombygd krigsjeep fra 1942. Vi lasset over våre saker på lasteplanet.
To av oss fikk plass inne hos sjåføren mens vi tre andre satt på planet blant kasser, kofferter, reservehjul og mye annet.

…………Et dårlig bilde; men her er Per Anderås i førersetet på den gamle jeepen mens litt av Volvo duetten synes i forgrunnen. Lennart i fullt regnutstyr i samtale med jeepens eier………………………………….

La Merced ligger som en perle i den grønne vegetasjonen oppover åsene med elva like nedenfor.

Vi hadde ikke kjørt mer enn hundre meter da sjåføren sa at det var noe feil med giret. Han fikk ikke vekslet gir. Det var bare å begynne å reparere. Ut med girkassa. Etter mye strev fikk vi ordnet den, og ferden
kunne fortsette. Først måtte vi over en smal hengebro over et juv. Det gynget noe forferdelig. Noe senere måtte vi passere en elv der vannet gikk opp til midt på hjulene. Deretter begynte oppstigningen til en bratt ås. Veien vi kjørte på var nærmest som en sti. Den slynget seg oppetter bratte stup. Det var så vidt bilen fikk plass. Hjulene strøk seg langs bergveggen på den ene siden og var helt ute på kanten av stupet på den andre. Det hadde regnet mye dagene før såveien var leirete og glatt. Vi på planet kunne ikke slippe taket et øyeblikk. Flere steder holdt vi på å velte, slik at flere av oss måtte henge oss på siden av bilen som motvekt.

Siden har vi kjørt på mange elendige og også stupbratte veier, men som ny i Peru, gjorde denne turen ekstra stort inntrykk. Da vi hadde kjørt i sneglefart i drøye tre timer, kom vi ut på en avsats, og der langt under oss så vi La Merced ligge vakkert innrammet av grønn og frodig jungel. Store områder var beplantet med appelsintrær. Etter ytterligere tre kvarter kom vi fram til Villa Dorada. Vi ble hilst velkommen av en flokk troende
venner som var samlet fra hele området rundt den lille landsbyen. Noen hadde gått i to dager i det kuperte terrenget for å være med på bibel- og bønnedagene. Vi ble traktert med mat og så var samtalen i gang. Plantasjeeieren tok oss med til landsbyens hotell, som var det største huset på stedet, med butikk i første etasje og rom i andre. Taket var bare bølgeblikk rett over oss. Det var et par åpne glugger i rommet og åpning mellom taket og veggene slik at luft, men også mygg og andre insekter kunne fly rett inn. Rommet var tomt, men vi hadde med luftmadrasser og soveposer. Misjonærene Lennart og Per kjente til standarden ute i landsbyene både i fjellet og i jungelen.

Veien er smal og slynger seg over topper og ned gjennom daler til landsbyen.

Da tiden nærmet seg for at møtet skulle begynne, gikk vi opp til det nybygde lokalet. Det bestod av et rammeverk av stokker med tak og vegger av blikkplater. På jordgulvet var det trebenker som stadig sank ned i det nye jordgulvet slik at vi satt og vippet, nesten som på en huske. De hadde nettopp kjøpt et lysaggregat, men det var ikke montert enda. Det ville de gjerne ha hjelp til. Det tok sin tid. I mens hadde
nye folk kommet til, både troende og andre som ville være med på møtene. Da måtte vi først ha mat. Klokka var blitt over ti på kvelden før møtet kom i gang, men da med et par enslige lyspærer hengende ned fra taket.

Neste dag var første samling klokka 6 på morgenen. Det fortsatte hele dagen bare avbrutt av felles måltider. Vi fortsatte det samme programmet i tre dager. Det var gode samvær, og flere ville bli frelst. Bibelstudiene var en opplevelse for meg som var ny.
Bibelkunnskapen til de fleste av de fremmøtte var veldig dårlig, både fordi de var ganske nye i troen, men også fordi mange ikke kunne lese eller skrive. Det kom mange slags spørsmål, også om de mest elementære ting. Den katolske kirken har messe, men ingen undervisning. På den tiden ble det lille som lestes fra bibelen eller andre skrifter, lest på latin som ingen forstod. Mange i disse traktene har knapt vært i en katolsk kirke heller. Flere ville bli døpt, og det ble bestemt at to
av evangelistene skulle bli igjen og ha dåp ettermiddagen etter.

…..I Chanchamayo er det mange kaffeplantasjer og appelsinlunder..

Så tok vi avskjed med nye kjære venner. Hjemveien gikk raskere da veien nå var tørrere og bedre. Det var en nytelse å sette seg i Volvoen etter tre timer på et ristende lasteplan, og kjøre hjem til Tarma der vi var på møte i kirken samme kveld. Veien til Tarma som er ganske så utfordrende, smal og svingete med bratte stup på sine steder, kjentes som rene autostradaen etter å ha kjørt på veien til Villa Dorada!

Vi besøkte Villa Dorada og andre steder nede i jungelen og også landsbyene i fjellet flere ganger senere for møter, dåp og bibeluker. Det ble en vane å finne fram undertøy med lange ermer og ben, ullgensere, luer og støvletter til besøkene i disse gruvesamfunnene, mens reisene til stedene nedover dalen krevde lett tøy og badebukse. Vi ble også vant til å reise mellom steder med store høydeforskjeller. Kroppen har stor tilpasningsevne. Likevel var det sjelden vi klarte reisen Lima – Tarma over Ticlio uten at hodet verket og kroppen kjentes tung når vi kom fram. Men surstoff brukte vi ikke på disse turene etter å ha bodd i Tarma noen måneder.

…Innkjørselen til Tarma fra Huancayo via byen Juaja – en reise i vakker natur…