Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.12 står på kategorien “Nordover til Bagua”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Sang og musikk.

Jeg ble på en måte litt
skuffet over sangen og musikken i Peru, og da særlig i fjellet. I Norge så jeg for
meg gitarspill og frisk rytmisk musikk når jeg tenkte på Sør-Amerika. Men jeg
skjønte fort at dette hørte hjemme andre steder i Peru og Latin-Amerika.
Musikken i Andesfjellene går ofte i moll. Det er vanlig med forskjellige
fløyter og en spesiell type harpe som de også kan bære med seg og spille på i
opptog i gatene. På karneval og bryllupsfester er det som regel et hornorkester
som spiller. Det skjer ofte i forbindelse med stort alkoholforbruk.

I menighetens møter ble det
sunget kjente evangeliske sanger, som var blitt oversatt til spansk. Men etter
hvert kom det også flere sanger og kor av lokale sangforfattere. De ble laget
til folketoner fra Andesfjellene. Disse melodiene er vakre, men ofte
melankolske. Etter som de evangeliske kirkene vokste blant indianerne i Andes, blir
det mange steder sunget kristne sanger og kor på quechua. På 80-tallet vokste
det fram i menighetene grupper av unge som synger og spiller nye sanger på
melodier og med instrumenter fra tradisjonen i Andesfjellene. De er gjerne
kledt på tradisjonelt vis. De beste gruppene har gitt ut plater og besøkt
kirker i USA og Europa.

Utover 70- og 80 tallet vokste det fram i mange menigheter sanggrupper som sang og spilte på instrumenter og toner som fjellindianerne brukte, såkalte “huayños”. Mange av dem lagde sine egne sanger og melodier.

Da vi kom til Tarma, ledet Lennart
sang og musikk med sitt trekkspill. En av eldstebrødrene, Alejandro Amaya
spilte gitar. Etter at Lindgren reiste ble det annerledes med musikken. Jeg
spilte gitar og måtte lære meg en mengde nye sanger på spansk. Alejandro var flink på
gitar og ledet an i sangen mens jeg fulgte med og spilte til så godt jeg kunne.

Flere av ungdommene ville
lærer å spille med mer eller mindre hell. Noen måtte bare gi opp, mens andre
ble ganske flinke. Det var mulig å få kjøpt lokalt lagde gitarer til en rimelig
penge.

Evangeliske
kirker i Tarma /felles kampanjer og møter

I Tarma var det to andre
menigheter på den tiden. Den ene var en metodistkirke som hadde begynt arbeid i
Tarma for mange år siden. Et amerikansk misjonærpar var ledere der. Vi fikk god kontakt med dem. De var hyggelige
og hjelpsomme. Det siste året vi var i Tarma, hendte det at vi byttet prekestol
på søndag. Han talte hos oss, og jeg hos metodistene. Det begynte med at
metodistmisjonæren besøkte Casa de Oracion i pinsen et år. Han ville høre og se
hvordan vi som pinsemenighet feiret og underviste i pinsen. Etter dette
besøket innbød han meg til å tale i en gudstjeneste hos dem, og vi innbød ham
noe senere. Vi hadde flere samtaler om den Hellige Ånds plass og gjerning i
dagens kristne menighet. Han var veldig åpen og interessert.

Vi hjalp også til i feriebibelskolen
for barn som metodistene arrangerte sammen med de andre menighetene i byen. Gro
var engasjert der med undervisning av de første skoleklassene. Barna ble delt
opp i grupper fra de små i 4-5 års alderen til de største som var 12-13
år. Foruten bibelundervisning fikk barna
lage forskjellige enkle ting, og det var selvfølgelig lek av mange slag. Feriebibelskolen ble holdt i tre uker av
barnas skoleferie.

En annen menighet var Iglesia
Evangelica Peruana – IEP (Den Peruanske evangeliske kirken). Et misjonærpar fra
Skottland var med i arbeidet der. De hadde arbeidet i Tarma og omegn i mange år.
IEP ble startet allerede på slutten av 1800 tallet av engelske immigranter i
Lima som begynte med husmøter i sitt hjem. På 1900 tallet ble det dannet menigheter
på flere steder i og rundt Lima. De påfølgende årene kom det mange misjonærer
fra England og Skottland til Peru. IEP dannet menigheter i flere byer også i
høylandet. I Lima hadde de en stor kristen bokhandel der vi ofte handlet
litteratur til oss personlig og til arbeidet. De hadde også et misjonærhjem i byen
der vi overnattet av og til. Læremessig kan de sammenlignes med baptistkirken
som vi kjenner fra Norge.

Vi ble gode venner med et
yngre misjonærektepar fra IEP i Tarma. Jeg ble en gang innbudt til å være med
dem på en bibeluke i Satipo øst for Tarma. Det var en opplevelse å møte vennene
på konferansen der. De kom fra jungelområdene rundt Satipo og fra fjellet. Gro
og jeg besøkte senere noen andre misjonærer i Satipo som vi hadde god kontakt
med. De drev en skole og et stort sosialt arbeid der, foruten menighetsarbeidet.
For å komme til Satipo fra Tarma på den den tiden, var det en reise over tre
fjelloverganger. Reisen tok 12 timer om veien var noenlunde tørr. Da måtte vi
nesten til Huancayo før veien vendte østover, opp og ned over Andesfjellenes
jungelkledte østskråninger. Senere ble det bygd en vei fra La Merced i
Chanchamayo. Den er mye kortere og bedre enn den gamle veien.

………………………..Indianerhytter på veien til Satipo………………………..

…………………På besøk hos en familie i menigheten i Satipo……………………

I 1967 ble det i Peru
arrangert en stor landsomfattende felles kampanje der de aller fleste
evangeliske kirkene i landet var med. Den ble kalt «Evangelismo al fondo» som
kan oversettes til «Evangeliet på dypet».
Kontoret i Lima som i varetok interessene til de
protestantiske/evangeliske kirkesamfunnene i Peru i forholdet til de peruanske
myndighetene, stod bak initiativet til denne store kampanjen. Det ble holdt
store fellesmøter på sportsarenaer, felles bønnesamlinger og kortere bibelkurs
fra et opplegg laget spesielt til kampanjen, foruten besøk i hus og hytter med
utdeling av nye testamenter eller små hefter med kristen litteratur.

Som talere og sangere i
disse arrangementene ble det brukt misjonærer og predikanter fra både Peru og
andre Latin-amerikanske land. I Tarma fikk vi blant annet besøk av en
evangelist fra Guatemala. Han bodde hos oss mens han var i Tarma. Han var også
en god sanger og gitarspiller. Det var av ham, John lærte å synge Salme 121 på
en vakker melodi fra Guatemala. Den har han siden sunget utallige ganger mange steder, også
i Norge.

Denne felles innsatsen
betydde mye for utbredelsen av evangeliet og veksten i de evangeliske kirkene i
årene som fulgte. Dessuten ble kirkesamfunnene knyttet mer sammen, noe som førte
til bedre kontakt både mellom misjonærer og nasjonale pastorer og evangelister.
Det opplevde vi ikke minst i Tarma med økt forståelse og vennskap med de øvrige
menighetene i byen.

I Casa de Oracion hadde vi
flere dåpshandlinger i løpet av årene der. De som ble døpt i Tarma, måtte
avfinne seg med kaldt dåpsvann. Men kaldt vann er fjellfolket vant til, det er
sikkert! Dåpen foregikk i en bekk like utenfor byen. Et sted der det også er
fin plass til å ha møte, leke og spise sammen. Bekken måtte demmes opp for å få
den dyp nok. Det gjøres med planker og jord slik at det formes en voll som
demmer opp bekken. Vannet er iskaldt her i fjellet, men vennene som døptes var
lykkelige og glade. Det var alltid både velsignede og hyggelige samlinger når
det var dåp.

Dåp i den kalde oppdemte fjellbekken.Her er det Per Anderås som døper

Alejandro
Lopes blir helbredet

Alejandro Lopes,
hjelpeforstander i Casa de Oracion var til stor hjelp i arbeidet i menigheten.
Han var ugift og bodde i en liten leilighet ved siden av lokalet med inngang
fra gårdsplassen. I to – tre måneder
hadde han småhostet og kjente seg etter hvert ganske skral. Vi la heller ikke
noe vekt på det den første tiden. Det var mange som hostet og var forkjølet
omkring oss. Men da han ble verre og hosten økte, anbefalte vi ham å gå til
legen. Ja, han ville gjøre det for nå
kjente han seg ikke bra, sa han. Senere fortalte han at han en tid hadde hostet opp
blod.

Etter besøk hos legen med
påfølgende røntgen og diverse prøver, ble diagnosen tuberkulose i den ene
lungen. Han var da blitt riktig dårlig, og kom seg ikke opp av sengen. Dette
var i august 1967. Han fikk resept på en medisin som måtte settes som injeksjoner,
en type penicillin som ble brukt mot tuberkulose. Etter et visst antall dager
med injeksjoner, skulle han fortsette med tabletter over lengre tid. Det var
ingen rask kur mot tuberkulose. Vi inviterte ham til å bo hos oss på det ene
takrommet som hadde eget toalett. Dette var lenge før Dora kom til oss og bodde
der oppe. Da kunne John sette sprøytene på ham, noe han ellers måtte ha betalt
for. Dessuten tenkte vi at han vi kunne
hjelpe ham ut i solen på taket der han kunne sitte en stund om dagen. Vi visste
at det skulle være bra for tbc-pasienter med sol og frisk luft. Alejandro var
takknemlig og glad for tilbudet. Vi hentet ham hjem. Der hadde vi eget servise
og bestikk som bare han brukte, og som ble vasket separat. Maten spiste han
oppe på rommet eller ute i solen.

Det var veldig leit å se
Alejandro så avkreftet og dårlig. Vi ba for ham i kirken, og mange ba daglig.
Men det var ingen bedring å spore. Siden han var så syk, ville legen at han
skulle innlegges på sykehuset noen dager etter. Da hadde han vært hos oss et
par uker. Den morgenen han skulle innlegges, var han som en strålende sol da
jeg kom med frokosten. Jeg lurte jo på hvorfor han var så glad. Da fortalte han
hva han hadde opplevd i en drøm den natten: «Jeg lå i sengen min som vanlig da
det kom en mann inn i rommet. Samtidig fyltes rommet med lys. Han kom bort til
sengen og kledde av meg på overkroppen. Deretter snudde han meg over på magen.
Jeg så at han tok fram en kniv og stakk inn i ryggen min. Det var ikke vondt,
men jeg kjente likevel et stikk eller en strålende varme i den lungen som var vond. Mannen
gikk ut igjen uten å si et ord. Da jeg våknet var jeg helt utslått, men verken
i lungen var borte. Jeg vet det var Jesus som helbredet meg!»

Jeg ble selvsagt både
overrasket og glad over å høre det han fortalte. Litt senere kjørte vi til
sykehuset der han hadde time hos legen. Alejandro fortalte hva som hadde hendt
den natten og ville at legen skulle ta røntgen og undersøke ham. Legen ville ikke det, men mente at han fikk
legges inn og fortsette behandlingen til han ble bedre. Siden måtte han fortsette
med tablettene hjemme og kunne da regne med bedring litt etter litt, mente
legen. Alejandro stod på sitt. Han behøvde ikke å innlegges på sykehuset for nå
var han frisk. Jeg vet ikke helt hvilke undersøkelser legen gjorde, men ifølge
Alejandro hadde han undersøkt ham og i alle fall erkjent at jo, du er mye bedre
enn sist du var her.

Han behøvde i alle fall ikke
innlegges, og var hos oss et par ukers tid til etter dette. Han sluttet å hoste
og begynte å legge på seg og komme til krefter.
Vi ville at han skulle ta det med ro enda en tid etter at han flyttet
hjem til seg selv. Men det gikk ikke lang tid før han var i full fart igjen.
Både vi og hele menigheten takket Gud for hans inngripen. Noen annen forklaring
på Alejandros raske gjenvinning av helsen, kan vi ikke se at det er. Etter et par
måneder var han igjen til legen for en foreskrevet time. Da ble han erklært
frisk.

Avskjed med Tarma

I et brev hjem i juli-68
skriver Gro: «Vi er nå overbevist om at vi skal flytte til Bagua Chica og ha
det stedet som sentrum og utgangspunkt for arbeidet blant indianerne og
befolkningen for øvrig som bor videre innover jungelen. Johns reise dit gav oss
mange svar, men det er fortsatt mange spørsmål og mye nytt og ukjent. Vi har
skrevet til Salem om saken, men vi kan ikke tro at det skulle møte på noen
vanskelighet. Selv kjenner vi det som Guds vilje. Vi har i lang tid bedt om ledelse når det
gjelder veien videre og har ikke blitt rolige for noe inntil nå. På menighetsmøtet
i kveld skal John si i fra seg ansvaret som pastor. Det blir antageligvis
hjelpepastor Alejandro Lopes som tar over. Han har sagt seg villig til det.
John gjør dette nå for at Alejandro skal få litt tid på seg til å lære å ha
ansvaret mens vi enda er her og hjelper til. Vi har tenkt å forlate Tarma i
oktober/november. Da har både jeg og babyen fått litt tid på oss. I
november/desember begynner regntiden og med den elendige veier.»

Noe senere fikk vi positivt
svar fra Salem. De gav sin tilslutning til vår bestemmelse om å flytte på oss
og forsikret oss om at de fortsatt ville huske oss i bønn. Alejandro ble
menighetens første nasjonale pastor, og virksomheten fortsatte som før. I menigheten jobbet noen av vennene sammen med
meg på byggingen av et tilbygg til kirken på den bakerste delen av gårdsrommet
mellom lokalet og forstanderboligen. Vi fikk litt penger hjemmefra nå og da som
gikk til innkjøp av nødvendig materiale. Vi var glade da det ble ferdig ikke
lenge før vi reiste nordover. En kjekk familie i menigheten flyttet inn for å
hjelpe til som vaktmestere og i virksomheten forøvrig.

Blide og nysgjerrige barn i Tarma. Mange kom til søndagskolen og barnemøtene.

Om avskjedsmøtet vårt
skriver Gro i et brev av 4.11.68 til sine foreldre: «Torsdag var det avskjedsmøte
for oss med mye folk. Ekstra hyggelig var det at familien Lindgren kom fra
Huancayo og var med. Jeg må nok si at det var et trist møte som slike møter
pleier å være. Noen av de eldre kvinnene gråt åpenlyst. Gråten var ikke langt
borte fra flere av oss andre heller. Det var mange som ville bringe sine
hilsener. Lennart var hovedtaler. Det ble et fint møte om enn trist å skilles
fra vennene vi har fått i menigheten.

På søndag ble vi bedt til
middag hos en ung familie som bor litt utenfor Tarma. Det var der vi hadde
avskjeden for familien Lindgrens for nærmere to år siden. Nå var det ikke Pachamanca som ble
servert, men deilig stekt høne sammen med poteter og grønnsaker. Det smake
riktig godt! Det viste seg at noen av vennene hadde samlet sammen penger for å
lage en festmiddag til oss og lederne i menigheten. Det satte vi stor pris på, og vi hadde en
hyggelig ettermiddag sammen.»

Ikke mange dagene senere
satte vi kursen nord- og østover til nye utfordringer og ukjente oppgaver i
helt nye omgivelser. Det har vi skrevet mer om i kapitlene: «Nordover til
Bagua» og «Nybyggerbyen».

Dette er et flott “blomsterteppe” fra Tarma. Blomsterbyen Tarma har flere grupper som konkurrer om å lage det fineste teppe av blomstenes kronblader. Det gjøres til påske, da de legges i hovedgaten der prosesjonen fra den katolske kirken skal gå på påskedagen. Når den har gått forbi, er kronbladene spredt for alle vinder.