En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapittel 8 står øverst mens kp.11 står nederst på kategorien “Casa de Oración”. Kp.10 står på “Reiser til utposter”.
Opplevelser i Huancayo
Huancayo ligger på 3250 m.o.h. i en bred høyfjellsdal ved bredden av Mantaro elven. Byen er hovedstad i provinsen Junin og har i dag rundt 400 000 innbyggere. Den var atskillelig mindre på 1960 tallet, men likevel en storby i forhold til Tarma. Klimaet er noe kjøligere enn i Tarma både på grunn av høydeforskjellen, men også i forhold til den mer utsatte beliggenheten på høyfjellsletten.
Allerede før Lindgrens reiste hjem til Sverige var vi på et par korte besøk hos Per og Brita Anderås som da hadde bodd og arbeidet i Huancayo i vel tre år. De hadde et lokale i sentrum der det var velkomstmøte for oss og senere avskjed for Lindgrens. Menigheten var enda ganske liten, men nye kom til litt etter litt. Per Anderås hadde stor arbeidskapasitet og mange gode ideer om hvordan nå ut med Evangeliet. Både han og Brita var i aktivitet fra morgen til kveld. Men Brita hadde selvsagt også mye å gjøre hjemme med en stor familie som krever sitt.
Lokalet i sentrum av Huancayo hadde tidligere vært posthuset i byen. Her står jeg sammen med Maino da vi besøkte Huancayo etter et år i Norge. Det er fortsatt møtelokale her, selv om det i dag også er et lokale i bydelen Chilca der det foruten kirken, ble bygget bibelskole og barnematsal noen år senere. Anderås flyttet også ut til Chilca flere år etter dette bildet ble tatt.
Her er vi og Lindgrens på besøk i Huancayo før reisen til Norge i 1999. Vi står sammen med elever og lærere på Bibelskolen Betel i Chilca, Huancayo. Her ble det etter hvert også bygget leiligheter til misjonærer og bibelskolelærere. John er fotografen. Lindaura til venstre foran meg.
I mars/april -67 besøkte vi igjen familien Anderås i Huancayo. Denne gangen for tre uker! Jeg skriver hjem fra den tiden: «De har begynt med programmer på en lokal TV stasjon. Programmene for barna har deres eldste datter, Kerstin ansvar for. Hun har sin egen utsendermenighet og er i fullt arbeid i misjonens tjeneste tross sin unge alder. Egentlig er hun bare et par år yngre enn meg. Det er fire barn til i familien. De tre yngste går på metodistkirkens skole i byen. Ingrid, den neste eldste tar studenten på en svensk korrespondanseskole. Det er alltid hyggelig å besøke Anderås. Vi føler oss hjemme hos dem. Med barn og ungdom i huset blir det liv og røre. De fant på mye morsomt, og var også aktive i arbeidet i kirken.
To års dagen til Maino ble feiret ikke bare privat, men også i barneprogrammet på TV. Kerstin lagde til stor fest direkte på TV. Ingrid hadde bakt en flott kake med to lys. Hun kom inn med kaken til Maino’s store overraskelse og glede. Agneta som spilte klovn, ledet an i sang og ablegøyer, mens Kerstin fikk flettet inn en fortelling fra bibelhistorien. Hun og søstrene er utrolig flinke til å fange barnas oppmerksomhet. I løpet av programmet fikk alle barna som medvirket sin bit av kaken. Virkelig en spesiell fødselsdagsfeiring for Maino det året!
 |
 |
 |
 |
Bokhandel
Ved siden av menighetsarbeidet driver Anderås en bokhandel der det selges bibler og annen kristen litteratur. De har også skolemateriell for å skjøte på butikkens økonomi. Her i landet må foreldrene kjøpe skolebøker og alt annet som trenges til barnas skolegang. Derfor er det travelt ved starten av et nytt skoleår i mars/april, og det er behov for ekstra hjelp. I bokhandelen var vi flere timer hver dag. Skal si vi fikk trening i spansken mens vi var der! Det surret spansk rundt oss hele dagen, og vi lærte oss mange nye ord og uttrykk. John var også med og sang og talte på møtene med Per som tolk. Vi har mye å lære både om arbeidet og om kulturen i Peru. Ukene i Huancayo var til stor nytte for oss i arbeidet videre.»
Jeg fortsetter i brevet: «En dag var John med på en reise til Lima for å handle mer skolemateriell og annet til bokhandelen. De kjørte tidlig på morgenen for å være tilbake samme kveld. I Lima ble han i et ubevoktet øyeblikk frastjålet jakka si som hang bak forsetet i bilen. De var i et område med mye folk og stor aktivitet. Slike steder er det alltid noen som prøver seg. Jakka var ikke det verste å miste, men i innerlomma lå førerkortet hans og også det peruanske ID-kortet som vi alltid må ha med
oss. Han ble jo veldig lei seg, men ikke mye å gjøre med det akkurat da. I
ukene etter ble mye ekstra arbeid og utlegg for å få erstattet disse viktige
dokumentene. Det tok tid, men til slutt hadde han nytt sertifikat og nytt
peruansk ID-kort. Gleden var stor da dette var i orden, og en lekse lærte vi av det også.»
Et postkort fra hovedtorget i Huancayo. Det viser tydelig byens beliggenhet på sletten eller den vide dalen på ca. 3250 m.o.h.
Bilkjøp i Huancayo
Mens vi var i Huancayo, kjøpte vi en bil uten å ha et øre å betale med!
Det har sin historie som John skriver slik om i brev hjem:
«Vi fikk tilfeldigvis høre at et bygningsfirma skulle auksjonere ut 12 Landrovere 1961-63 modeller med en svært lav minstepris. Jeepene ble brukt under byggingen av en stor kraftstasjon ved Mantaro elven nær Huancayo. Selvfølgelig vakte dette vår interesse. Det er ingen tvil om at vi trenger en bil, men til det behøves penger. Per Anderås mente at her
hadde vi en mulighet til å få en god bil til misjonsarbeidet til en rimelig
pris. Per som har vært her i mange år, vet selvsagt like godt som oss hvilket behov det er for bil i virksomheten. Vi ba over saken og så kjørte vi til auksjonen dagen etter som var en lørdag.
Da vi kom til auksjonsplassen, gikk vi rundt og så på bilene. Noen var i dårlig skikk, men det var to som var forholdsvis lite kjørt, og som så bra ut. Det var mye folk på plassen. En av de første vi traff der var sjefen i banken der Anderås har konto. Per kjenner ham, og vi kom i snakk. Han lurte på hva vi gjorde der. Per sa som sant var at vi trengte en jeep, men at vi ikke hadde til penger til bilkjøp. Banksjefen var veldig velvillig og tilbød Per muligheten til å overtrekke sin konto med beløpet vi trengte.
Han sa at de kunne ordne med lån til uka! Det var tydelig at Per hadde
banksjefens fulle tillit!
Det ble til at vi bød på den nest beste jeepen, en syv-seter -63 modell. Vi fikk tilslaget på den inkludert en del reservedeler og noe verktøy. Prisen var lav i forhold til hva en slik bil ellers ville ha kostet, men for oss var det likevel mye penger. Per beroliget oss med at om vi ikke fikk samlet inn penger til bilen, skulle han ta den selv. På det grunnlaget våget vi handelen. Anderås hadde behov for en bil til nå som også Kerstin var i full virksomhet. Det var med stor glede vi kjørte Landroveren hjem til Tarma da lånet og papirene for øvrig var i orden i løpet av uken etter auksjonen.
Vi hadde et mindre beløp på en konto i Salem. Det hadde jeg samlet inn før utreisen. Vi skrev til menigheten om saken og spurte om vi kunne få dem sendt ut, og om de hadde mulighet til å bevilge et tilleggsbeløp. Det ble noen spørsmål og skriving fram og tilbake, før vi fikk vi ut dette beløpet og noe mer. Vi skrev også til Perumisjonen og noen andre venner som vi visste hadde hjerte for arbeidet i Peru. Etter en tid fikk vi penger fra flere vennegrupper, bl. a. fra Langøy Pinsemenighet ved Kragerø som nesten betalte for halve bilen. Våre venner i Perumisjonen gav også
et større beløp. Det var en gledens dag da vi kunne betale Per og slette billånet.»
Utenfor rekkehuset vårt i Tarma med nyinnkjøpt Landrover jeep i 1967.
Etter en tid fant vi ut at jeepen trengte en overhaling av motoren. John kjøpte de reservedelene som behøvdes. En kjenning av Per hadde et bilverksted i Huancayo. Der fikk John stå et par dager og gjøre jobben. Eieren av verkstedet bidro med verktøy og gode råd. Jeepen fungerte nå bra, men det var én ting som ikke var så bra. Delene hadde kostet så mye at vi ikke hadde nok penger til å betale husleien neste måned!
Vi ba mye om at dette måtte ordne seg på en eller annen måte. Og bønnesvaret kom! Vi ventet underholdet, men av en eller annen grunn var det forsinket. Isteden lå det i postboksen vår et brev fra Canada som inneholdt en giro pålydende nesten på krona det beløpet vi trengte! Vi hadde ikke hatt kontakt med Canada tidligere. Hvem var det som hadde sendt giroen? Det viste seg at den kom fra noen ungdomsvenner av Johns mor, som hadde emigrert til Canada for flere år siden,
Håkon og Giggi Reigem. De hadde lest om arbeidet vårt i Peru i bladet KS og ville være med og støtte oss og virksomheten. Pengene kom akkurat da vi mest trengte dem! Jeepen ble til stor velsignelse for arbeidet. Den gjorde oss i stand til å besøke mange forskjellige steder, også der ikke vanlige biler tar seg fram. Og slike veier var det mange av i fjellet og rundt Bagua Chica dit vi flyttet 1 ½ år senere.
Familien Anderås flytter
Per og Brita leide et bra hus i Huancayo, men de fikk bare ha det til slutten av året -67. De var på utkikk etter et nytt sted å bo som kunne huse den ganske store familien, men samtidig ikke være for dyrt. For å gjøre en lang, men veldig interessant og gripende historie kort, fikk de overta et stort, gammelt hus i utkanten av byen av en kinesisk dame. Det hadde en stor tomt der de kunne dyrke grønnsaker og poteter. Det gikk en høy mur rundt hele området. Det var mye å gjøre med huset før de kunne flytte inn. De måtte selv bekoste oppussing og reparasjoner, men isteden fikk de ingen husleie å betale.
Jeg var i Huancayo et par ganger i løpet av den sommeren og hjalp Per med oppussing og diverse arbeid som måtte gjøres for å sette huset i stand til innflytting. Anderås bodde der i flere år. De satte også i stand et mindre hus på tomten som familien Lindgrens bodde i den tiden de var i Huancayo. Andre misjonærer bodde også der i kortere eller lengre tid. Denne kinesiske familien ble til stor velsignelse for misjonærene i Huancayo både gjennom dette huset og på andre måter.
Huset som Anderås kunne flytte inn i etter renoveringen. Det lå vakkert og beskyttet til på et stort område med mur rundt. Minibussen som de fikk kjøpt til arbeidet etter at vi kjøpte jeepen, sees i forgrunnen.
Barneleir i Huancayo
I januar 1968 var vi med på en barneleir som menigheten i Huancayo holdt på et leirsted litt utenfor Huancayo. Kerstin Anderås var ansvarlig for leiren som var for barn i alderen 10 til 14 år. Den varte i 12 dager, og det var noe over tjue barn med på leiren. John hadde bibeltimer hver dag. Jeg hjalp Kerstin med andre aktiviteter for barna. I kjøkkenet hadde vi flinke medhjelpere fra kirken. Det var en fintid der barna fikk god undervisning fra Guds Ord, og mange opplevde på en konkret måte Guds kjærlighet i sine liv. De fleste barna kom fra veldig fattige kår og mange også fra hjem med store problemer. Men de var trofast med på møter
og søndagsskole. Noen av de eldste barna var døpt, og noen av tenåringene ble døpt etter leiren.
Da vi kom hjem, begynte feriebibelskolen for barn i Tarma. Dermed ble det mye arbeid blant barn i januar og februar i tillegg til den vanlige virksomheten. Men barna er takknemlige og glade både for undervisning, kjærlighet og kanskje ikke minst for god mat! Det er en glede å gi dem
Guds Ord og en avveksling for det daglige strevet mange av dem har hjemme.
Avskjed i Huancayo
I slutten av august -68 var vi i Huancayo for siste gang før vi flyttet til Bagua Chica senere på året. Vi ble bedt dit av Lennart og Boyan Lindgren som bodde og arbeidet i Huancayo siden de i mars kom tilbake fra et års opphold i Sverige. Familien Anderås var på ferie et par uker på den tiden. Vi hadde noen hyggelige dager sammen med familien Lindgren. Det ble samtidig avskjed med menigheten i Huancayo. Det var fint å være sammen med vennene der enda en gang, men også trist å ta avskjed på
ubestemt tid.
Vi riktig nøt den vakre kjøreturen på nærmere tre timer fra Huancayo til Tarma via byen Jauja, vel vitende om at det ville bli lenge til neste gang.Senere kom både Lindgrens og Anderås til Tarma for å ta farvel med oss før vi flyttet nordover i begynnelsen av november samme år.
Bilder tatt fra veien Huancayo – Tarma via Jauja. Disse bildene er fra den delen av veien som går fra Jauja til Tarma. Her er det poteter som høstes.
Dette bildet er med i et annet avsnitt av bloggen. Men tar det med her også da det viser utsikten over en del av Tarma fra veien som kommer ned i dalen fra Jauja. Vi bodde på venstre side av veien der den tettere bebyggelsen begynner. Som nærmeste naboer hadde vi aprikoshager og maisåkrer.
