Kapitlene 15, 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 17, 18 og 19 finner du nedenfor kp.16 på denne kategorien “Reiser i jungelen”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Avreisen
Er alt jeg trenger pakket ned nå? Jeg går gjennom lista over det jeg bør ha med meg til denne jungelreisen. Det må bare bli det mest nødvendige som et par klesskift, et par ekstra sko, toalettsaker, håndkle, laken og en lommelykt. Dessuten må jeg ha med myggnett, luftmadrass, noen hermetikk, suppeposer, en liten gryte, dyp tallerken, en skje og en slirekniv. Alt er pakket ned i en bag og i et soveposetrekk.
Pengene er oppbevart i en tøypose sydd for anledningen, satt fast med
sikkerhetsnåler på innsiden av buksene. Jo, nå skulle alt være klart til avreisen mot det store ukjente. Jungelen og indianerne venter!
Året er 1969, og utgangspunktet for reisen er en liten by nord i Peru, Bagua Chica. Vi harbodd her noen måneder og vært med i lokale menigheter. I følge utsagn fra nybyggerne som har bodd lenge i Bagua, var området for en del år siden frodig jungel der aguarunaindianere bodde. Nå er størsteparten av trærne hogd ned for å gi plass til kaffeplantasjer, risåkrer og beitemarker. Resultatet er blitt mindre
nedbør, og framvekst av kaktus og tørre busker der det ikke er dyrket mark. Nybyggerne som bor her, kommer fra fjellområdene rundt der det ikke lenger finnes dyrkingsbar mark igjen til nye generasjoner. De fleste kommer fra ekstrem fattigdom. Mange har fått det mye bedre med mulighetene i omgivelsene rundt Bagua, mens andre fortsatt bare så vidt overlever.
Jeg har gjort noen kortere reiser fra Bagua nedover mot jungelen tidligere, men har som regel stoppet der veien slutter ved Chiriaco. I februar var jeg på en reise med båt lengre ned eller østover langs det øvre løpet av Marañon og fant at det var kirker og misjoner som arbeidet i det området. Dette har jeg skrevet om i kp.15.
Den 9.mars gikk jeg ned til veikrysset for å vente på bilskyss til Chiriaco. Her fikk jeg rikelig tid til å tenke over det jeg hadde gitt meg ut på. Formålet med reisen er å utforske et område nedover elven Marañon, og da særlig på østsiden av «Pongo de Manseriche» med tanke på behovene og mulighetene for misjonsarbeid blant folket som bor der. Pongo de Manseriche er stryk der Marañon for siste gang presser
seg gjennom de østligste utløpere av Andesfjellene, for så å roe seg ned i
store buktninger og med roligere løp gjennom den flate, grønne
Amazonasjungelen. Etter hva vi hadde hørt, er det ingen fast evangelisk
virksomhet i dette området der det bor indianere og mestiser i små landsbyer og enslige hustufter langs utallelige små og store elver.
Kart over reisen. Nederst BAGUA; derfra med lastebil og videre ned Rio Marañon gjennom Pongo de Manseriche, videre til Puerto America og opp Rio Morona til stedet der jeg gikk over til Rio Santiago. Derfra nedover elva til Pinglo og opp Marañon tilbake til Bagua. Reiseruta er tegnet opp med rødt.
På vei til Chiriaco
Alle biler
svinger inn til Bagua Chica, og det ser ut til at det er heller liten trafikk
den veien jeg skal. Endelig stopper en stor lastebil. Flere passasjerer skal
samme vei, og de styrter til med sine bylter og kaster dem opp på lasteplanet.
Den ene bylten setter i et hyl, og det viser seg at det er en liten grisunge
som skal til et nybyggersted lenger ned i jungelen; til ergrelse for naboene, men forhåpentligvis til glede for sin nye eier. Jeg kom meg også opp på planet med min bagasje. Der prøvde jeg å finne et sted å stå og tidvis sitte mellom alle de andre passasjerene og deres bylter av ulike slag. Lastebilen startet opp med et rykk, slik at den som ikke hadde godt tak i noe, gikk overende på lasteplanet. Det er en broket samling av mennesker som er ute på reise. Noen er på vei hjem med sine nyinnkjøpte ting. To menn har nok brukt en god del penger på drikkevarer. Det tar ikke lang tid før de sover i hver sin krok.
Etter en times kjøring stopper bilen ved en bom. Ved siden av veien er det en militærforlegning. Alle må ut. Personlige dokumenter blir kontrollert. Hvis for eksempel en ung mann ikke har dokumentene i orden, kommer han ikke lengre en hit. Da blir han høyst ufrivillig innrullert i militærtjeneste for 2 år. Som utlending blir jeg ekstra godt kontrollert og må søke om tillatelse for å reise videre, noe som ble innvilget på stedet. Men jeg måtte inn til kommandanten og fortelle hva som var planen og målet for min reise. Vi er på vei inn i et stort
militært område som ble opprettet for mange år siden i forbindelse med
grensestridighetene mellom Ecuador og Peru.
…….På lasteplanet fra Bagua til Chiriaco på elendig vei..……..
Så skrangler vi videre i støvføyken. Noen passasjerer hopper etter hvert av ved sine små åkerlapper og hytter i jungelen, eller ved en sti som fører til deres nye rydning. Andre passasjerer kommer på. Vi kjører langs Marañon. Noen ganger er vi helt nede ved elven som flyter stille på noen jevne strekninger. Men så blir det trangt for flodløpet, terrenget heller, og elven begynner å syde og koke. Den kaster seg nedover, utfor stryk og små fosser. Da går veien som oftest lenger opp i liene for å komme over bakketoppene.
Etter hvert planer landskapet mer ut, og vi er kommet til veis ende. Etter fire timer på lasteplanet er det godt å strekke på ømme og møre legger. Chiriaco er enlandsby med en gate, og befolkningen består mest av spansktalende nybyggere. Det har et toetasjes murhus som kalles hotell. Resten av husene er bygd av materialer fra jungelen med palmetak og palmevegger. Et par hus har bølgeblikktak. Jeg får et rom på hotellet, og går ut for å kjøpe meg noe å spise. I skyggen, langs husveggene er mange saker og ting lagt ut til salgs. Noen aguarunaindianere i sine typiske klær, kvinner med barn på hoften og større barn løpende rundt seg, går rundt og ser på alt. De har kommet opp elva fra sine små landsbyer for å selge varene sine. Det er som oftest bananer, peanøtter og maniok, men kan også være tørket og saltet fisk og villsvinkjøtt. Nå skal de ha med seg hjem noen av varene fra de små sjappene i Chiriaco.
Landsbyen Chiriaco som ligger ved den lille elva med samme navn. Den renner noe lenger ned ut i Marañon.
Jeg fant et spisested som ikke på noen måte fortjener å bli kalt kafé eller restaurant. Der var det høylytt musikk fra en platespiller med dårlige batterier. Et par bord var opptatt av noen menn som var svært så høyrøstede. Etter mengden av tomflasker å dømme hadde de sittet der en god stund. Jeg ble fort ferdig med hønsesuppen og gikk ned til elva for å søke etter båtskyss videre nedover til en større landsby, Nieva. Som nevnt slutter veien her i Chiriaco. All ferdsel og transport videre foregår på elva. Det lå flere båter nede ved elvekanten. Etter å ha snakket med noen av dem, traff jeg en som skulle nedover neste morgen med
en last med bensintønner. Han var villig til å ta meg med, selvfølgelig mot betaling.
Med båt fra Chiriaco til Nieva
Neste morgen dro jeg nedover Marañon med denne båten. Den var lastet med bensintønner, kasser med diverse matvarer og noen passasjerer, blant dem en politimann i full uniform med en kjempepistol i beltet. Landskapet er imponerende. På begge sider av den 200 meter brede elva står jungelen tett. Lengst ned mot elvekanten henger slyngplantene og lager en ugjennomtrengelig mur av grønt. Over disse plantene
rager trær på opp mot 50 meters høyde i alle fasonger, størrelser og sjatteringer i grønt. En del blomster er å se, men ikke så mye som jeg hadde ventet. Av dyr og fugler ser vi lite. En av grunnene til det er vel at den 40 hk utenbords motoren lager ganske mye bråk. Nå bar det fort nedover med strømmen.
 |
 |
Marañon litt nedenfor utløpet av elva Chiriaco. Når det er stri strøm, går det fortere å stake seg opp elva innved kanten enn å ro.
Det tar åtte timer nedstrøms til landsbyen Nieva, men nesten tre dager opp igjen. Noen steder blir elva trengt inn mellom høydene og klippene, og lager farlige stryk mellom store steiner. Vannstanden er ikke så høy i dag, så det første stryket går bra. Men det neste stryket forsto jeg på de andre passasjerene at var både respektert og fryktet. Det heter «Pongo de Maracaibo». Her klemmes vannmassene sammen mellom to klipper slik at strømmen danner en høy kam midt i elva, før den igjen stilner av i en bakevje nedenfor. Da vi nærmet oss stryket, så jeg at motoristen måtte gi over styringen til eieren av båten som tydeligvis helst ville styre selv gjennom dette passet. Akkurat da vi var på vei inn i stryket,
stoppet motoren. Mannen ved motoren ble blek. Han dro fortvilet i starttauet mens vi seilte utfor. Idet motoren startet igjen, kjørte den tungt lastede båten stevnen ned i vannet, og en bølge slo inn over båten. Etter noe nøling bestemte båten seg for å flyte, og vi kom inn i noe smulere farvann. Da var det bare å øse vannet ut av båten fortest mulig. Vi var alle kliss bløte, og mitt pass bar merker etter dukkerten helt til jeg fikk et nytt i Norge 2 år senere.
Politimannen fikk jobben med å tørke og pusse pistolen sin.
Båten jeg kjørte med fra Chiriaco til Nieva hadde mange passasjerer.
Jeg hadde vært gjennom dette stryket på reisen jeg gjorde nedover her i februar, men da med en mindre båt. Min reise på den turen
stoppet i Cheim litt nedenfor. Nå dro vi videre forbi små landsbyer og husklynger. Av og til fór vi forbi indianere som rodde eller staket seg fram langs elvekanten i sine uthugde kanoer. Dette er aguaruna land, men det bor også mestiser i dette området. Nå har vi lagt bak oss den delen av Marañon som jeg kjenner fra før etter besøkene jeg gjorde hos den amerikanske legemisjonæren i Cusumi og hos sveitsiske misjonærer
i Cheim. Wycliffe Bibel oversettere arbeider også blant aguarunaindianerne. De har nå utarbeidet et skriftspråk for denne stammen og holder på med oversettelse av bibeldeler og undervisningsmateriell til skolebarna. Jeg ser utover landskapet rundt oss. Det flater noe ut, og elva blir bredere. Store stein- og sandbanker kommer til syne, ofte på de mest utenkelige steder. Her gjelder det å være kjent for å ferdes.
Nieva
Da vi rundet en
sving, ser jeg grønne gresskledde åser med noen hus oppover skråningen. Vi er fremme ved landsbyen Santa Maria de Nieva. Vi svingte inn i elven som har gitt landsbyen navn. Nede ved strandkanten ligger det ganske mange hus som vi ikke så fra Marañon siden. Øverst på toppen ligger noen fine murhus med bølgeblikktak. Det er den katolske kirken med tilhørende bygninger og skolen med internat for barn fra indianerlandsbyene i nærheten. Skolen ble drevet av en katolsk misjon
fra Spania som har vært i Nieva i mange år. Hotellet i landsbyen er en stor hytte med palmetak og plankevegger. Sengen er en benk uten madrass, men jeg har luftmadrass med. Den hadde jeg stor glede av på denne reisen.
Landsbyen Nieva ved utløpet av en liten elv med samme navn. Det var en katolsk misjon her som gav stedet navnet: Santa Maria de Nieva.
Jeg var sulten etter reisen og gikk ut i byen for å finne noe å spise. Litt bortenfor hotellet fant jeg en «pensión». Det vil si at kona i huset lager mat for noen lærere, politi og noen andre ungkarer som har jobb for staten. De betaler da et fast beløp i uka for maten. Kona hilste meg velkommen til å spise der.
Det satt ni-ti personer rundt et langbord inne i huset. Jeg slo meg ned
ved bordet mens de andre fortsatte samtalen og tok for seg av maten. Mot gata hadde huset plankevegger. Den ene siden og baksiden manglet vegg og man kunne se rett ut til elva. Kjøkkenet var ikke akkurat noe appetittvekkende. Det bestod av et ildsted med noen stokker som lå på en opphøyning av tørket leire oppå tregulvet. Kokekarene var noen kjempegryter som hadde sett bedre dager. Alt avfall ble kastet rett ut på baksiden, der det etter hvert hadde dannet seg en knedyp leirvelling med alle mulige slags ingredienser flytende rundt. Noen griser og ender rotet rundt i det hele. Etter litt venting ble jeg servert en tallerken ris og hermetisert tunfisk i hakket rå løk og paprika. Det smakte godt på tross av omgivelsene.
Etter jeg hadde spist kom spørsmålene; hvem jeg var, hvor jeg kom fra og hva som var målet for reisen. Jeg forklarte hvorfor jeg var her, og at jeg hadde tenkt meg opp elven Morona. Nå var jeg på jakt etter skyss videre til Borja som etter planen skulle være mitt neste stoppested. En av lærerne skulle dit dagen etter, og vi avtalte avreisetiden. Under den videre samtalen fortalte de at på denne «pensjonen» ble det servert tunfisk fra hermetikkbokser på tusen måter. Viltet rundt landsbyen var på det nærmeste utryddet og spist opp for lenge siden, etter hva de sa. Det var heller ikke mye fisk i elva, særlig ikke i perioder med høyvann. Hvis ingen slaktet en gris, var det å ty til konserver med unntak av en høne i ny og ne.
Det er godt å krype under myggnettet når en ferdes i disse områdene. Det beskytter både mot mygg og andre kryp av ulik størrelse!
Jeg gikk tilbake til hotellrommet der jeg pumpet opp min luftmadrass og la meg til å sove. Varmen gav seg utover kvelden. Det ble faktisk ganske svalt. En eller annen snorket noe forferdelig et sted i huset, og insektene holdt et veldig leven for ørene til en uvant nordboer. Men natten forløp uten andre eventyr enn at jeg så rottene løpe omkring på takbjelkene. Det var godt å ha myggnettet mellom dem og meg.
