Kapitlene 16, 17, 18 og 19 står på denne kategorien “Reiser i jungelen”. Mens kapitlene 15, 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Puerto America

Ved åtte tiden sakket motoristen på farten og la til ved en ganske høy elvebredd full av leire. Mine saker ble kastet i land og noen lyste med en lommelykt så jeg skulle kunne komme opp til kanten. Båten kjørte videre i mørket Den skulle nedover Marañon. Der stod jeg og undret på hvor byen var. Det var ikke et lys å se noen steder. Noen kom mot meg med et flakkende lys fra en hjemmelaget parafinlampe. En nysgjerrig mann kom for å se hvem som hadde gått i land. Vi snakket sammen, og jeg spurte
ham etter hotellet. Han lo og sa at her fantes verken hotell eller restaurant, i det hele tatt ikke noe spise- eller overnattingssted. Etter en del fram og tilbake ble jeg tilbudt å sove i huset til helsearbeideren (sanitario) på stedet. Jeg fikk låne hans parafinovn der jeg satte over min lille kjele med innholdet av en suppepose. Jeg spiste en del av suppa, mest kraften. Neste morgen varmet jeg resten og fikk da mest makaroniene og grønsaksbitene som lå på bunnen.

Samme kveld forhørte jeg meg om båtskyss oppover Morona, men fikk den lite inspirerende opplysningen at det ikke hadde vært noen båt oppover den veien på en måned! Det hørtes ikke lovende ut, og var ikke akkurat det jeg hadde planlagt. Tanken på å sitte på dette stedet og vente i ukevis var ganske nedslående. Mens jeg satt og spiste, kom en mann inn døra, og det viste seg at han var en handelsmann som med sin flytende butikk reiste langs elvene og solgte sine varer på oppturen og kjøpte griser, høns, tørket fisk, skilpadder, dyreskinn og andre ting på
tilbakeveien for å ha med seg for å selge i byen. Han hadde nettopp lagt til og skulle videre oppover Morona dagen etter. Til min store lettelse var han villig til å ta meg med. Jeg følte virkelig at min himmelske Far la ting til rette for meg på denne reisen.

Morona elven et stykke ovenfor Puerto America………

Da det ble lyst neste dag, så jeg meg om i landsbyen. Den bestod av femten – tjue enkle hus mest bambushytter, en skole og den helseposten som jeg hadde sovet i. Ikke imponerende akkurat! Husene lå langs elva, men det var et stort stykke hogget ut av jungelen bakenfor som var fin beitemark for en ganske stor flokk med kuer. Eieren av kuene var enke etter patronen på stedet. Hun bodde i det største huset. Det var bygd med sedertre planker til vegger og hadde et stort palmetak.
Jeg spurte sykepleieren etter toalettet. Han så litt forvirret på de andre, men så lyste han opp. Bak skolen var det en utedo. Der fant jeg et lite hus på påler midt ute på jordet. Huset ristet da jeg krabbet inn. Det hang en plastsekk på den ene veggen som fungerte som dør, men den dekket ikke hele åpningen. Ingen folk å se, og naturen må ha sin gang. Plutselig ble det liv under huset og der var noen griser i full kamp om det som hadde kommet ovenfra. Det gav meg forklaringen på hvorfor det var så rent under det lille huset.

Jeg bestemte meg raskt for at jeg aldri ville spise gris i jungelen. De fleste stedene måtte man til skogs bak landsbyene i slike ærend. Etter hvert fant jeg ut at det var lurt å ta med seg en lang kjepp for å holde grisene på avstand. På de fleste stedene der det bor mestiser og også i noen indianerlandsbyer, har beboerne griser som går fritt rundt.

Handelsbåten legger til i en landsby. Det går mange av disse båtene fra de større stedene i jungelen. De fleste som går i Alto Amazonas kommer som regel fra Yurimaguas, men av og til også fra Lagunas eller San Lorenzo.

Videre oppover Morona

Neste dag fikk jeg litt tid på formiddagen til å samtale med folk om livet i landsbyen. De var veldig interessert i å høre om årsaken til min reise, og ønsket meg velkommen tilbake. Ved middagstid var handelsmannen ferdig til å dra videre oppover elva. Jeg gikk om bord med min bagasje. Båten var en lukket trebåt med bølgeblikktak. Den var ca. fjorten
meter lang, drevet av en 12 hk påhengsmotor. Lengst bak var det motor,
bensinrom og et slags lager. Eieren hadde en trang kahytt der han og kona sov. Resten av båten var butikk med hyller på hver side med en del matvarer, tråd, såpe, kuler og krutt, noe klær og tøy i metervis. Dessuten hadde butikken det viktigste for mange, nemlig et par tønner med billig sukkerrør brennevin. Det var ofte det første båteieren tilbød når han kom til et nytt sted. Jeg ble overrasket over å se hvor stort alkoholproblemet er her nede i jungelen. Ofte blir kundene på en slik flytende forretning skjenket fulle først, og så handles det på kreditt. Når det da skal betales, blir tonen en annen. Handelsmannen tar deres griser eller høns eller annet de måtte ha, til spottpris. Virkelig en øyeåpner og lite hyggelig å se hvordan denne handelen fungerer langs elvene i jungelområdene.

Det var flere passasjerer i båten. Da det var tid for å spise, satt vi syv mann rundt en tallerken på gulvet og en skje gikk på rundgang. Kokte grønne bananer og maniok spiste vi med fingrene. Kokken øste hønsesuppe opp i tallerkenen etter hvert som den ble tom. Handelsbåten la til i hver eneste landsby eller samling av hus, så reisen gikk heller sakte. Men stoppene gav meg tid til å komme i kontakt med folk og høre om livet og behovene blant folk i dette området. Første natten sov jeg i et tomt hus, og ut på natten begynte det å klø over hele kroppen. Jeg kunne ikke finne ut hva det var. På morgenen oppdaget jeg at hele huset var befestet med hønselopper, og jeg hadde fått soveposen full av udyrene. Etter råd fra båteieren la jeg soveposen i solsteiken oppe på blikktaket på båten, og i løpet av dagen var de fleste borte. Selv tok jeg en dukkert og vask i det klare vannet i Morona.

På jakt

Neste kveld ville noen av passasjerene ro videre oppover elva på natten for å jakte. Jeg spurte om lov til å bli med. Vi rodde stille langs kanten og lyste med lommelykta inn i buskene på elvebredden. Det er særlig en stor gnager, «mahas» som er ettertraktet. Den kommer ned til floden for å drikke før den begynner nattens måltid. Som på andre nattdyr lyser øynene røde da de treffes av lyset. Vi så en, men den var for snar for oss og forsvant opp elvebredden før vi fikk skutt den. En del andre dyr var også å se, men ingen på skuddhold. Jeg så noe som lyste nede i vannskorpen og spurte hva det var. Alligator fikk jeg til svar.
Det var ganske mange av dem, og etter størrelsen på øynene, var noen av dem av anselig størrelse.

Alligatorer som denne, ser en helst på kvelden i lyset fra en lommelykt, enten i vannskorpa eller på sandbanker. Øynene lyser i skinnet fra lykta.

Vi hadde ingen god jaktlykke den kvelden. Ved ett tiden på natten, bestemte vi oss for å sove litt. Vi la til ved en tørr og enda varm sandbanke ute i elva. Jeg tok regnfrakken på meg for det var litt kjølig, laget en passelig haug av sand til pute og sovnet med en gang. I Morona er det nesten ikke mygg, så jeg fikk sove i fred. Jeg våknet stiv og støl da det begynte å lysne. Da kom det et utrop fra en av de andre, som satte seg opp og pekte på noen helt ferske spor som kom opp fra vannet og gikk rundt meg og ned i vannet igjen. Alle ropte forskrekket i munnen på hverandre. Det var en stor alligator som hadde vært oppe og luktet på
meg mens jeg sov! Jeg ble kald nedover ryggen da jeg tenkte på hva som kunne ha skjedd. Jeg takket Gud for englevakt den natten.

Ikke lenge etterpå kom handelsbåten oppover, og vi kunne gå om bord og fortsette reisen. Handelsmannen hadde fått kjøpt noen kilo med røkt rådyrkjøtt, og det ble servert til kvelds. Det var noe igjen av hønsesuppen fra dagen før som de gav meg. Etterpå spurte eieren av båten om kjøttet var bra, men han fikk bare unnvikende svar. Han lurte på om kjøttet var bedervet. Nei, men det var nok ikke rådyrkjøtt, men tigrillo (liten jaguar) de hadde spist. De kjente det igjen på de runde rovdyrbeina. Det ble ikke servert noe mer av det. Etter hva jeg skjønner, ble det solgt som rådyrkjøtt til noen nybyggere lengre opp etter elven. Jeg fant ut at kjøtt av rovdyr var nærmest tabu å spise for jungelfolket.

Slik ser kjøkkenet ut i de fleste hyttene: stokker, helst fra capironatreet som legges mot hverandre. Gryta plasseres i midten. Foran ligger maniok, jungelens potet som også brukes som drikke. Bak til høyre en typisk flettet kurv.

Etter fire dagers reise og mange stopp kom vi til et sted som heter Pincha Cocha. Her bodde det en mann som regner seg selv som patron, altså sjef for shapraindianerne som bor noe lengre oppover elva og i små bielver til Morona. Jeg hadde hørt mye om denne indianerstammen av folk i Bagua. De mente at disse indianerne var hodejegere. Nå fikk jeg vite at høvdingen, Tariri, og flereandre av shapraene var evangeliske kristne, ifølge denne «patronen». Dette forsterket selvsagt mitt ønske om å treffe Tariri og shapra stammen. Handelsmannen sa at han ikke ville stoppe der de bodde. Han ville kjøre forbi fortest mulig. Disse indianerne er livsfarlige, mente han. Jeg hadde tidligere hørt at Tariri hadde over hundre liv på samvittigheten.

Hos shapra indianerne

Mens jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg til Tariris boplass, var det en som ropte: Her kommer shapra indianerne! Langt oppe i
svingen kom noen indianere i en uthulet kano med en liten påhengsmotor. Handelsmannen ble redd og la fra land i full fart. Han dro over til den andre siden av elven for ikke å møte dem. Jeg fikk senere vite hvorfor han var så redd. Han hadde en del år tidligere besøkt Tariri med sine barn som hadde meslinger. Resultatet var at mange i landsbyen ble smittet og tolv indianere døde av komplikasjoner. Neste gang handelsmannen kom, hadde Tariri truet ham med machete(jungelkniven) og sagt at hvis han kom en gang, til ville han ikke overleve det besøket.

Kanoen la til, og mennene gikk i land. De fleste hadde kortbukse og bar overkropp. De hadde brede ansikter og langt svart hår. Noen hadde tykt, litt bølgete hår. De virket også å være kraftig bygd. Ganske ulike aguaruna indianerne som jeg kjente fra før. De hadde spinklere kroppsbygning og helt slett hår uten antydning til krøll eller fall. Jeg
tenkte at den eneste som hadde skjorte på seg kanskje kunne være lederen. Jeg snakket med ham om muligheten for å være med inn til landsbyen. Han svarte på brukbar spansk, men han var ikke særlig begeistret for å ta meg med til sin landsby. Jeg forstod at de var svært reserverte ovenfor fremmede. Etter at de hadde snakket sammen en stund på sitt språk, fikk jeg vite at de ville ta meg med, men på eget ansvar. Hvis Tariri ikke tok imot meg, ville det være best å dra videre så fort som mulig.

Kanoen, som var omtrent ti meter lang og hogget ut av en eneste trestamme, hadde ikke benker. En av indianerne hogg til to pinner som han spente mellom sidene på kanoen, og så var mitt sete ferdig. Jeg satt og gnikket på mine to pinner i de fire timene reisen varte. Det var ikke særlig behagelig, så timene ble lange. Hadde de ikke hatt påhengsmotor, ville det tatt over en dag å padle oppover elva. På veien opp kjørte vi forbi flere store sandbanker, og jeg la merke til at indianerne kikket nøye på sandbankene som om de så etter noe. Det viste seg at de så etter
spor av taricaya og charapa, store vannskilpadder, som på denne tiden går opp og legge sine egg i sanden. Skilpaddene krabber opp på sandbanken om natten. Hvis noen neste morgen ser spor på sanden, følger de dem for å se om det er blitt lagt noen egg. Hver skilpadde kan legge opp til hundre egg i et rede. Disse eggene blir regnet som en delikatesse. Vi fant ikke noe. De sa det var for tidlig på året enda. Indianerne sa at når de fikk se melkeveien på stjernehimmelen, var tiden kommet for skilpaddene til å legge sine egg. Vi så flere som lå og solte seg på trestammer ute i elven. De modner eggene sine, sa indianerne. Skilpaddene stupte i vannet da vi nærmet oss. Jeg fikk i alle fall
smake skilpaddesuppe et par ganger i løpet av reisen.

Shapra indianere ved en selvlaget kano. Denne er for liten for motor, men padles med en eller flere årer som den gutten til venstre holder i hånden.

Endelig stoppet kanoen. Ingen hus å se, bare en delvis skjult sti som gikk inn i skogen. Det var heller ingen andre båter eller kanoer der vi hadde lagt til. Motoren ble tatt av båten og gjemt et stykke inne i skogen. Der ble den dekket med plast og blader fra trærne. Deretter bar det avsted
innover på den smale stien. Jeg var ikke så lite spent der jeg gikk. De holdt god fart. Jeg måtte anstrenge meg for å holde følge med mine veivisere. Det hadde ikke vært særlig hyggelig å bli alene igjen her i skogen. Det var en masse vann og leire overalt, men over de verste gjørmehullene var det felt trær som fungerte som 20- 30 meter lange bruer. Her gjaldt det å holde tungen rett i munnen for ikke å skli på de sleipe stokkene. Indianerne gikk like fort her som på bar mark, så de måtte vente på meg mer enn en gang. De lo nok litt av gringoen
– utlendingen som var så dårlig til å balansere.