Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 15, 20 og 21 står på kategorien “BAGUA CHICA”, mens kapitlene 16 til 19 står på “Reiser i jungelen”. Kapittel 23 står på samme kategori som dette kapittelet: “Båtbygging i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Forberedelser for reisen til Yurimaguas

Da jeg kom tilbake fra langreisen til Morona og Santiago i slutten av mars -69, fortsatte vi arbeidet i Bagua og omegn utover våren og sommeren. Denne reisen viste oss med all tydelighet behovene blant befolkningen i jungelen. Vi hadde hørt om og tenkt på dette området siden vi
bodde i Tarma, men det var spesielt å oppleve det ved selvsyn. Kallet ble enda sterkere, og vi var overbevist om at det var her Herren ville ha oss. Da vi på forsommeren fikk klarsignal fra Salem til å flytte innover jungelen for å ta opp arbeid blant indianere og mestiser i provinsen Alto Amazonas, begynte vi forberedelsene til flytting fra Bagua.

Vi solgte det meste av møblene våre i løpet av juli, men behøvde heldigvis ikke å levere dem før vi var ferdige til avreise. Det ville ikke være plass til store flyttelasset på båtene som går nedover Marañon og forbi strykene i Pongo de Manseriche. Vi hadde hørt at det ikke er lett å få tak i gass i jungelen. Derfor byttet vi ut komfyren som gikk på propangass med
en som brukte parafin. Vårt parafindrevne kjøleskap måtte selvfølgelig med på lasset, foruten sengene våre og noen få andre møbler som kunne flatpakkes. I august solgte vi Landroveren. Vi fikk noe mer for den enn det vi hadde gitt på auksjonen nesten 2 ½ år tidligere! Men så hadde vi kostet på den flere nye deler og lagt ned mye arbeid for å få den i god stand. Dessuten fikk vi den ekstra billig den gangen!

Jeepen vår, – Landroveren som vi kjøpte på auksjon i Huancayo våren 1967, ble solgt i august 1969, og pengene brukt til bygging av husbåt.

Salget av jeepen frigjorde penger til båt og motor. Jeg planla å reise til Yurimaguas ved elven Huallaga som munner ut i Marañon nede på flatjungelen. Vi hadde fått vite at det der skulle være gode muligheter for kjøp og eventuell ombygging av en båt vi kunne bo i den første tiden. Gro og barna var invitert til å være hos Lindgrens i Lima mens jeg var i
Yurimaguas. Etter Lindgrens besøk i begynnelsen av august, pakket vi resten av sakene våre i kasser og tønner. Det ble lagret i et rom vi leide for den tiden vi skulle være borte. Rommet var uten vinduer, men hadde en solid dør. Det lå rett over veien for huset vi bodde i. Det var tryggere og billigere å ha sakene våre der mens vi var borte. Vi regnet bare med å være et par-tre dager i Bagua når vi kom tilbake for å hente flyttelasset vårt og reise videre innover jungelen.

Reise og opphold i Yurimaguas

Etter en fin, om enn trist avskjed i den lille menigheten i Bagua, reiste vi mandag kveld 18.august med buss til Chiclayo. Vi kom vel fram tirsdag morgen. Samme dag fortsatte Gro og barna med buss til Lima, mens jeg tok fly til Yurimaguas. Flyet var et DC 3 fra 2. verdenskrig! Vi satt
langs veggene på lerret seter. Trykkabin var det heller ikke! Vi måtte opp i en høyde på fem- sekstusen meter for å komme over Andesfjellene. En av passasjerene fikk hjertetrøbbel da vi var på det høyeste, men han kom seg da vi begynte nedstigningen. Flyplassen lå like ved byen. Yurimaguas var ikke store byen den gangen. Jeg tok inn på et billig hotell. Der fikk jeg nesten ikke sove på grunn av alle lydene fra de andre gjestene. Noen hadde også radio på med høy musikk. Mellom rommene var det bare tynne plankevegger som ikke gikk helt opp til taket.

Parken ved den gamle katolske kirken i Yurimaguas.

Yurimaguas er en gammel by som ligger på en høyde ved elven Huallaga. Den er et handelssentrum for et stort område, foruten provinshovedstad i Alto Amazonas. Byen ble grunnlagt av spanske prester i første halvdel av 1700 tallet. Den gangen var det to store indianerstammer som
bodde i dette området. Etter hvert flyttet mange mestiser innover i jungelen og bosatte seg i Yurimaguas. Da jeg kom til
Yurimaguas i 1969, var befolkningen en blanding av etterkommere av de
opprinnelige indianerne og av en stadig økende strøm av innflyttere. Det var faktisk en jordvei til byen Tarapoto lengre inn i landet. Når veien er tørr, tar det fem – seks timer dit fra Yurimaguas. I regntiden går det ofte ras og veien blir som en leirvelling. Da kan det ta mye lengre tid mellom byene, og ofte kan veien være stengt i flere uker. Nede ved elva er det et yrende liv. Det ligger mange båter av forskjellig slag og størrelser langs elvebredden. Elva er fortsatt den mest brukte ferdselsåren til større og mindre steder langs elvene Huallaga og Marañon, men også til Iquitos, den største byen og hovedstaden i dette store fylket, Loreto.

Bilder fra havna i Yurimaguas. Her er det stor trafikk av ulike farkoster på elva.

Bygging av båt

Etter frokost på min første dag i Yurimaguas gikk jeg ned til havna og så på båtene, men fant ingenting som så ut til å passe oss; verken i størrelse eller pris. Jeg var rundt både i havna og i byen og snakket med folk som hadde greie på båter og reiser på elvene. Etter et par dager fikk jeg kontakt med en mann som holdt på å bygge en båt på plassen utenfor huset sitt. Han fortalte at han bygget båten til seg selv. Den hadde kjølen strekt og et par bord i høyden da jeg traff på ham. Han var villig til å selge båten og hjelpe meg å få bygget den ferdig slik jeg ville ha den. Jeg er ingen båtbygger, men jeg hadde en ide om hvordan den skulle se ut. Sammen med båtbyggeren tegnet vi en enkel skisse av båten både utvendig og innvendig.

Båtbyggeren inviterte meg til å bo hos han ogfamilien. Jeg flyttet fra hotellet, kjøpte meg en hengekøye og myggnett, og rigget opp min nye «seng» under et tak båtbyggeren brukte som lager ved siden av huset
sitt. Jeg fikk også spise hos dem til en rimelig penge. Dette var et veldig
greit arrangement for min del. Rolige omgivelser, billigere enn på hotellet og matservering like ved siden av arbeidsplassen passet meg bra. Trematerialer og alt annet som vi trengte til byggingen av båten ble innkjøpt, og etter hvert begynte den å ta form.

Båtbyggingen i sin startfase. Mye arbeid venter før båten er ferdig.

Menighet og misjonær i Yurimaguas

Det er en ganske stor evangelisk kirke i Yurimaguas. Virksomheten blir ledet av en amerikansk misjonær som heter Herbert Elliot. Han og hans kone har bodd i Yurimaguas i mange år. De tilhører et kirkesamfunn som blir kalt «brødrene». Dette samfunnet har ingen pastor, men en gruppe ledere som deler på ansvaret med å tale og lede møtene. Jeg var med på møter der og ble litt kjent med noen av vennene. En dag ble jeg oppsøkt av misjonær Elliot på byggeplassen. Han hadde hørt at jeg var pinsemisjonær, og jeg skjønte fort at han hadde en viss frykt for pinsevenner. Vi snakket sammen en stund. Jeg fortalte om våre planer for arbeidet videre. Herbert Elliot var veldig hyggelig og imøtekommende. Før han gikk, inviterte han meg hjem til middag dagen etter.

Vi ble gode venner, og etter hvert fikk jeg flere venner i menigheten. Elliots fortalte at de hadde gjort en reise oppover Marañon og litt opp i Morona for mange år siden. De hadde sett behovene og ønsket å ta opp arbeid i det området. Men de store avstandene og alt arbeidet i
Yurimaguas og landsbyene oppover og nedover Huallaga, gjorde at tiden ikke rakk til for nye besøk. De hadde dessuten ansvar for et område ved kysten i nord som de besøkte noen måneder i året. Nå var de glade for at det kom misjonærer som ville bosette seg og ta opp arbeid i distriktet vestover langs Marañon med bielver.

Båten blir ferdig

Etter noen uker var båten ferdig og ble satt på vannet. Den fikk navnet “El Sembrador”, som betyr “Såmannen.” Det var med tanke på Jesu lignelse om såmannen. Vi ønsket å så Guds Ord og vise Jesu
kjærlighet til folket som bor langs elvene i denne delen av Amazonas. Båten var 14 meter lang, vel 2 ½ meter bredog ganske lik mange av elvebåtene i jungelen, men skilte seg nok likevel litt ut. Det var et lite oppbygd førerhus foran og et lager for bensin og andre ting bakerst. Båten hadde fastbygde benker på hver side. Med tynne madrasser av skumgummi oppå benkene ble sitteplassene til senger om natten. Det var akkurat så vidt plass til vårt kjøkkenbord mellom benkene, men det kom ikke på plass før hele familien flyttet om bord i Borja. På denne reisen får Alejandro og jeg klare oss uten bord. Det blir likevel enkel kost!
Ved veggen mot førerhuset var det en liten kjøkkenbenk, og på motsatt
side av den var det plass til komfyren og kjøleskapet. På denne reisen hadde vi bare en enkel parafinbrenner med veke å koke maten på. Toalettforholdene var som på de andre båtene som går på elvene her i Amazonas, ikke noe å skryte av akkurat!

“El Sembrador” på vannet. Her ligger den ved landsbyen Tigre Playa.

Pengene jeg hadde igjen etter byggingen av båten, rakk ikke til noen stor motor. En 12 hp Volvo Penta Elektrolux påhengsmotor fikk duge. Nå var det likevel ikke bare å starte motoren og sette kurs mot Borja. Båten måtte registreres og godkjennes av myndighetene i Yurimaguas.
Samtidig som arbeidet med dokumentene gikk sin gang, begynte jeg å male båten. Jeg ble ikke ferdig med all malingen innvendig, men planla å fullføre det arbeidet på turen opp til Borja.

De siste par dagene før avreise kjøpte jeg inn en del proviant, ikke bare for denne reisen, men også en del varer som vi ville trenge for vår lange reise på elvene. Jeg kjøpte bensin, parafin, gevær og fiskeutstyr, foruten matvarer som kunne holde seg over lengre tid uten kjøleskap. Medisiner og forbindingssaker til oss selv og noe ekstra til syke som kanskje ville trenge vår hjelp, ble også kjøpt inn. På reisen jeg foretok i mars, hadde jeg sett de store behovene på dette området. Apotekeren gav meg mange gode råd. Her er så å si alle medisiner tilgjengelige uten resept.

Misjonærene Elliots vil hente posten vår og samle den opp til vi kommer tilbake. Vi sikter på å komme til Yurimaguas i god tid før jul. Etter anbefaling av båtbyggeren fikk jeg kontakt med en ung gutt
som skjønte seg på motorer. Det er lange strekninger å kjøre, så det kommer godt med å være to om det. Vi avtalte en lønn som Alejandro var fornøyd med. Dermed hadde jeg motorist for reisen opp til Borja. Der ville jeg sette igjenbåten mens jeg fortsatte reisen videre som passasjer  opp Øvre Marañon til Bagua for å hente familien og sakene våre. Det var for farefullt å forsere strykene ved Manseriche med «El Sembrador». Etter noen prøveturer på elva, rettet vi opp en slagside på båten ved å flytte en bensintønne over til den andre siden. Båten gikk utrolig bra til å ha så liten motor. Det kom av den langsmale fasongen som gav den et godt løp i vannet.

Vi tar farvel med havnen i Yurimaguas og setter kursen nedover Huallaga.

Kapitlene 20 og 21 står nedenfor kp.15 på kategorien “BAGUA CHICA”, mens kp. 22 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori som kp.23. Kapitlene 24 og 25 står på kategorien “Flodmisjon”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Gro og barna i Lima

Gro skriver i brev hjem til sine foreldre om ukene hos Lindgrens i Lima: » Jeg har nettopp fått brev fra John, og nå nærmer tiden seg for avreise. Dere kan tro jeg er glad for at jeg ikke måtte være alene i Bagua hele denne tiden. Boyan og Lennart er så trivelige og snille. Jeg og barna kunne ikke ha hatt det bedre. Jeg prøver å hjelpe til så godt jeg kan,
både på kjøkkenet og i misjonsarbeidet de nettopp har begynt. Barna vokser og trives. Lewi er blitt så stor på denne tiden. Nå har han sluppet seg og går alene, ja nesten løper omkring. Maino skyter også i været. Hun leker og er i farten hele dagen sammen med David og Samuel. Det er ikke fritt for at hun misunner David litt fordi han nå har begynt på en svensk skole her i Lima. Men hun trøster seg med at når hun kommer til Norge, skal hun også begynne på skolen! Vi har alle tre lagt på oss og er friske.

Det er onsdag kveld. Nå har vi nettopp spist og fått unna oppvasken. Vi hadde barnemøte først, så det ble litt sent. Det er veldig interessant å få være med på oppstarten av virksomheten her i bydelen Magdalena i Lima. Lindgrens innbyr til møter både for voksne og barn i sin egen
stue. Det er ganske krevende, men også veldig oppmuntrende å se at flere av naboene vil komme for å høre evangeliet. Stua var helt full på møtet sist søndag. Det kommer mange barn til samlingene. De er ganske urolige, men liker veldig godt å synge barnesangene vi lærer dem. De følger godt med når Boyan eller jeg forteller bibelhistorier ved hjelp av flanellograf. Det kommer dessuten mange innom med sine problemer og sykdommer. Boyan, som er utdannet jordmor, hjelper til på mange måter. Det finnes selvsagt leger og helsesentre i Lima, men det meste koster penger. Også her er det mange fattige som har vanskelig for å betale, og som er glade for hjelpen de kan få av Lindgrens.»

Bydelen Magdalena del Mar i Lima der Lindgrens begynte arbeid i 1969…..

Gro skriver videre: «John holder nå på å forberede det siste før han er ferdig til å reise fra Yurimaguas. Jeg for min del gjør også en del forberedelser. Vi har hatt legesjekk alle tre, og har fått vaksiner mot tyfus og tuberkulose. Lewi har dessuten tatt koppevaksinen. Det kjennes trygt innfor reisen vi snart skal ut på. Nå har jeg kjøpt en del matvarer som tørrvarer og litt hermetikk. Ris og mel i større kvanta får vi handle i Bagua. Dersom vi vil ha brød, må jeg nok bake det selv! Jeg har kjøpt
noe søndagsskolemateriell, blant annet noen flanellografserier. En del materiell har vi fra før, men det er bra å få med noe mer.

John skriver at han får kjøpt Bibler, Nye Testamenter og små hefter med bibeldeler av misjonærene i Yurimaguas. Han regner med avreise den 25.september. Det var samme dagen som han sendte brevet.
Men det tar enda mange dager før han er i Chiclayo der han vil møte oss. Vi får beskjed så snart han kommer dit. Nå er det 1.oktober, og dagen for oppbrudd nærmer seg. Selv om vi har det bra her i Lima, er det naturlig at jeg lengter til dagen vi kan reise herfra og samles som familie igjen. En ny epoke står for døren!»

Kart som viser reisen fra Yurimaguas (til høyre) vestover Marañon elven til Borja og videre til Chiriaco. Derfra med lastebil til Bagua og buss til Chiclayo ved Lambayeque (nede til venstre).

Reise i ny båt nedover Huallaga

I brev hjem skriver jeg om reisen: «Etter å ha sett etter brev på posthuset og sendt det siste brevet jeg skrev til Gro, legger vi fra land med kurs nedover Huallaga. Det er blitt den 25.september 1969. Det kjennes godt å ha kommet til denne dagen og sette kursen hjemover. En milepæl er nådd! Noe nytt begynner!»

Nederst: Yurimaguas sett fra andre siden av Huallaga elven. Øverst: del av havnen i Yurimaguas.

I brevet fortsetter jeg med å fortelle om båten og hendelser på reisen: «Båten er laget slik at den kan styres fra et ratt i førerhuset, mens start og gass må ordnes på selve motoren. Den har ingen frikopling. Alejandro klarer dette veldig bra. Vi skifter på å styre, men han tar første økta. Han må lære meg det mest grunnleggende for å kunne ta seg fram på elvene. Huallaga, som for det meste er rundt hundre meter bred, bukter seg nedover mot stedet der den munner ut i Marañon. Selve landskapet her er veldig flatt så det er ikke noen særlig strøm i elva. Men i yttersvingene går det ganske stritt. Stokker og trær som har falt uti vannet,
er en stadig risiko. På reise nedover med strømmen gjelder det å holde seg mest mulig midt i elva. Mens når en kjører oppover mot strømmen, er det best å holde seg i innersvingene der strømmen er mindre. Men det er også der elva legger igjen store stein- eller sandbanker. Alejandro viser meg hvordan man leser strømhvirvlene og bølgene for å se hvor det er for grunt eller hvor det er stokker under vannet.

Den første dagsreisen går greit, og ut på ettermiddagen kommer vi ned til stedet der Huallaga og Marañon møtes. Vi har passert mange små landsbyer og husklynger på reisen nedover. Vi har også passert den større landsbyen Lagunas der det bor et eldre misjonærpar som etter
hva jeg forstod, var de som i sin tid grunnla menigheten Sala Evangelica i
Yurimaguas. Nå har de Lagunas som base for sitt arbeid i landsbyen og omegn. Vi kjører et lite stykke oppover Marañon, det vil si vestover og overnatter i en liten landsby.

Lagunas sett fra Huallaga. Dette er en høyde som går innover, så det meste av landsbyen synes ikke fra elva.

Elvene Marañon og Ucayaly regnes for moderelvene til den store floden Amazonas. Disse to elvene flyter sammen to dagsreiser nedenfor
utløpet av Huallaga. Marañon virker kjempestor. Når vi svinger ut i den, åpner det seg et fantastisk landskap. Større og mindre øyer deler opp den store elva i et sammensurium av kanaler, noen er flere hundre meter brede. Min første tanke var, hvordan kan en finne fram og vite hvor en skal kjøre her i Huallaga deltaet. Vi kommer oss videre oppover elva, men det hendte at vi måtte snu. Da hadde vi rotet oss inn bak en øy som hadde utgangen stengt av en sandbanke, eller vi kom oss inn i en liten sideelv. Da vi bandt båten og gikk til ro den første kvelden, var det godt å rette ut ryggen om enn på en tynn madrass av skumgummi. Det tar på ryggen å sove i hengekøye i flere uker. I alle fall for densom ikke er vant til det fra før!

Marañon mot vest, – like ovenfor utløpet av Huallaga.

Reisen opp Marañon til Borja

Her er det større avstand mellom landsbyene enn i Huallaga. Landet er ganske lavt, men lengre oppover blir det flere husklynger og små landsbyer. Folk søker som regel til de stedene langs elva som har høyere grunn, for å unngå de stadig gjentakende oversvømmelsene i regntiden.
Vi passerer åkrer med bananer og maniok. Noen mais- og risåkrer ser vi også langs elvebredden. Men for det meste står urskogen tett som en vegg med trær som er opp til femti meter høye, overvokst av lianer og tett underskog med lavere trær og busker.

Vi passerer munningen av elva Pastaza som munner ut i Marañon på nordsiden. Der har jeg hørt at det bor både mestiser og indianere. Indianerne tilhører samme gruppe som shapraene i Morona, men kaller seg candoshi eller muratos. De bor i små bielver til Pastaza. Det ligger en liten landsby ved munningen av elva.

Den tredje dagen kommer vi til San Lorenzo, en landsby som ble grunnlagt av katolske prester og munker fra Spania på omtrent
samme tid som Borja. Katolikkene har kirke, skole og sykestue i landsbyen. Det er en spansk prest som har ansvar for kirken, mens skolen og sykestuen drives av spanske nonner. Den katolske misjonen regner seg som eiere av stedet og bestemmer hvem som får bosette seg her. Vanligvis er ikke det noe problem, men de vil ikke ha noen evangelisk misjon på stedet. Dette forandret seg noen år etter at vi hadde bosatt oss i distriktet og etter hvert begynte med husmøter i landsbyen. San Lorenzo ligger på en høyde som strekker seg langt innover, og er
den største landsbyen i dette området. Befolkningen er for det meste mestiser.

Del av San Lorenzo sett fra Marañon.

Vi legger fra land igjen og fortsetter ferden oppover Marañon som nå ikke lenger er så bred som nedenfor San Lorenzo. Litt lengre opp passerer vi munningen av en mindre bielv, Cauapanas. Den kommer fra
sør. Derfra er det ikke langt til militærforlegningen Barranca, som også er
navnet på dette distriktet. Alle farkoster, små eller store må stoppe her. Vi blir registrert og kontrollert. Det er nok ikke ofte det kommer utlendinger forbi. Jeg blir invitert til kommandanten som bød på en god middag. Han er vennlig og interessert i mitt ærend til denne delen av verden. Litt innenfor militærleiren ligger det en liten landsby. Sammen med militærleiren er den hovedstedet for distriktet Barranca. Vi fortsetter reisen oppover elva. Det ligger flere små landsbyer på begge sider, og vi passerer enda en liten bielv som munner ut i Marañon på sørsiden. Det er Potro der det for det meste bor aguarunaindianere som i Øvre Marañon og i Cauapanas.

Noen timer senere passerer vi Morona som stille og rolig med sitt sorte klare vann blander seg med den grumsete Marañon. På ettermiddagen den fjerde dagen forandrer elva seg fra å være stilleflytende og dorsk til å flyte ganske så raskt med partier som danner bølger og hvirvler over store grus- og steinbanker. I det fjerne ser vi Andesfjellenes østligste
utløpere reise seg opp som en mur av grønn skog.

Vi ser så vidt utløpet av enda en liten bielv, Apaga som kommer fra høydedragene i sørvest. I den øvre delen bor det også aguarunaindianere, ble jeg fortalt senere. Det er så vidt en kan se at det er en elv som
renner ut der mellom den tette skogen som omkranser elvebreddene. Vi fortsetter vår reise oppover Marañon. Her må vi ta oss opp noen enkle stryk. Jeg liker ikke det noe særlig.

Båten løsner fra fortøyningen

Vi legger til ved et hus på en øy etter å ha kjempet oss forbi en svær tømmervase på spissen av en annen øy. Strømmen slo mot stokkene så de plasket i vannet. Vi kan høre lyden av strømmen under båten,
når småstein og grus blir dradd over elvebunnen som var belagt med stein. Jeg våknet utpå natten av at noe beveget seg. Da jeg kikket ut av vinduet, så jeg at vi var på full fart nedover elva. Alejandro hadde også våknet. Han kastet seg over motoren og dro i startsnora for å få den i gang. Vi hørte at vi nærmet oss tømmervasen. Bare noen meter fra den, startet motoren. Sakte kjørte vi oppover og kom ut av den strieste strømmen. Det var heldigvis litt måne slik at vi kunne skimte omgivelsene. Vi kom oss opp til øya igjen. Denne gangen bandt
vi oss fast i et tre. Stokken vi hadde bundet til først, hadde løsnet. Jeg var
oppskaket og redd etter hendelsen og sov lite resten av natten. Jeg så for meg at båten ble knust mot tømmervasen i den sterke strømmen. Jeg hadde faktisk mareritt lenge etterpå om dette. Det hendte jeg satte meg opp i senga og rope: «Båten er løs!»

Den siste dagsreisen opp til Borja blir lang og spennende. Her er elva smalere og stri. Det er ganske stor høydeforskjell her oppe mot fjellene og fallene ved Pongo de Manseriche, og det merkes på elva. Men det finnes som regel en enklere vei inne langs elvebredden der strømmen er mindre stri. Der kommer de første husene i Borja fram bak en sving.
Denne landsbyen kjenner jeg fra min reise tidligere i år til elvene Morona og Santiago. Jeg stoppet her den gangen og fikk nytt skyss videre ned Marañon på veien innover i jungelen. Tilbake fra den reisen kom jeg ned Santiago, og dermed slapp jeg å passere Manseriche som er litt av en flaskehals mellom den øvre og nedre delen av Marañon.

Små landsbyer og husklynger og folk i kanoer litt nedenfor Borja.

Siste etappe: Borja – Bagua – Chiclayo

Vi kommer ikke lenger enn hit med båten. En mann jeg traff og snakket litt med på mitt første besøk i Borja, lover å se etter båten mens jeg henter familien og kommer tilbake med flyttelasset vårt. Jeg var nå klar over hvor raskt vannstanden i elva kan stige for så å synke igjen like fort. Ikke minst her oppe ved fjellet hvor elva er forholdsvis smal. Mot en avtalt betaling skulle han følge med båten og flytte på fortøyningen alt etter som elva steg eller sank.

Her skiltes Alejandro og mine veier. Han skulle tilbake til Yurimaguas, og jeg videre oppover elven til Chiriaco og derfra med lastebil til Bagua. Alejandro bygget seg en balsaflåte, tok sin lille veske, litt proviant, en åre og noen lange bambusstenger om bord og dro avsted nedover strømmen. Han håpet å få båtskyss lengre nede. I alle fall måtte han ha det for å komme seg oppover Huallaga igjen. Jeg fikk senere vite at han hadde brukt lang tid på hjemturen.

Balsaflåte på Marañon. Den Alejandro reiste med var ganske mye mindre!

Det blir et par dagers venting før en båt som skal oppover elva, dukker opp i Borja. Det er en forretningsmann som skal hjem igjen etter en tur nedover Marañon for å selge sine varer. Båten er en åpen ti-meters
trebåt med en gammel 40 hp påhengsmotor. Vannstanden er ganske lav, så vi har ingen problemer med å komme opp strykene i Manseriche. Vi kommer fram til Chiriaco den tredje dagen. Der står det en lastebil som skal til Bagua. Jeg klyver glad og fornøyd opp på planet og er framme i Bagua etter fire-fem timer.»

Det var sent da jeg kom fram, så det var bare å ta kvelden. Sliten var jeg også etter den lange reisen. Neste morgen ringte jegtil Gro som fortsatt var i Lima. Lindgrens hadde ikke telefon enda, men jeg fikk kontakt med assistenten på sjømannskirken som kjørte til dem for å overrekke beskjeden. Gro og barna tok nattbussen samme kveld nordover til Chiclayo, mens jeg reiste med en buss som gikk fra Bagua litt
senere samme dag. Jeg var spent da jeg stod på bussholdeplassen i Chiclayo neste morgen. Det var blitt 8.oktober, og det var drøye sju uker siden vi tok farvel på samme sted. Det var nesten ikke til å tro at nå var dagen kommet for gjenforening etter alle disse ukene. Med takk til Gud så jeg tilbake på alt jeg hadde opplevd denne tiden, og for at det tross alt hadde gått bra både for meg og familien disse ukene.

Plaza de Armas er en vakker park i sentrum av Chiclayo.