Kapitlene 22 og 23 står på kategorien “Båtbygging i Yurimaguas”. Kapittel 25 finner du på den samme kategorien som dette kapittelet “Flodmisjon”. Kapitlene 26, 27 og 28 står på kategorien “Reiser på flodene”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Flytting fra Bagua
«Señora, señora!» Stemmene kom langt borte fra, men ble sterkere etter hvert som søvnen måtte vike. Jeg satte meg opp og kikket på klokken. Den viste litt over seks. Det hadde begynt å lysne av dag. John hørte visst også stemmene. Han begynte å røre på seg på madrassen ved siden av meg på gulvet. «Det høres ut som noen roper», sa jeg undrende, samtidig som jeg så meg rundt i rommet. Maino og Lewi sov fortsatt sin beste søvn på sine madrasser. I rommet ved siden av så jeg fra madrassen min kasser og esker ferdig pakket, foruten noen ris- og sementsekker som tilhørte eieren av huset. «Ja visst, det er i dag vi skal flytte. Det er nok bare å komme seg opp.» Tanken var knapt utformet før vi igjen hørte ropene: «Señora, (frue)!» Det var noe ved måten det ble ropt på som
fikk oss opp i en fei og ut i det tilstøtende rommet som hadde dører og vinduer mot gaten. Det fikk duge i nattkjole og pysjamas for dette var uten tvil noe som hastet.
Enda omtumlet avsøvnen tok det litt tid før det gikk opp for oss at her var det noe som ikke stemte. Døren ut stod på vidt gap. Utenfor hadde det samlet seg en flokk naboer, for det meste kvinner og barn med kona fra huset tvers over veien i spissen. Morgensola kastet sine stråler over den lille gruppen som stirret på oss med en blanding av forskrekkelse og nysgjerrighet. Da vi kom til syne i døråpningen, tok nabokona ordet. I rivende fart fortalte hun at da hun som vanlig åpnet ytterdøren sin like etter å ha stått opp, oppdaget hun at vår dør stod vidåpen og at ingen av oss var å se i nærheten. Etter såpass lang tid som naboer, visste hun at vi vanligvis ikke lot døren stå åpen, langt mindre i grålysningen. Hun gikk bort og så forsiktig inn. Nei, ingen å se og ingenting å høre. Det var bare en mengde kasser og esker samlet på den ene siden av rommet.
Hun sluttet med å si: «Det må ha vært tyver hos dere i natt. Har dere ikke hørt noe?»
Innbrudd
Tyver, ja selvfølgelig! Derfor stod døren åpen. Vi kikket nærmere på låsen. Den var brutt opp. Med voksende forskrekkelse så vi oss rundt i det store rommet som hadde vært vår kombinerte stue og kjøkken i nærmere ett år. Var det noe som manglet? Visst var det det! De tre store
koffertene vi så omhyggelig hadde pakket dagen i forveien, var borte! Jeg
kjente det som hjertet ville stoppe. Der hadde vi alle dokumentene våre, pass, bankbøker – og pengene! La vi ikke det meste av dem også, etter mye fram ogtilbake, i den ene kofferten? Tre måneders underhold og arbeidspenger i kontanter. Med dem skulle vi betale flyttingen med lastebil og båt ned til Borja der båten vår ventet, foruten mat og andre utgifter på den lange turen innover i jungelen. Vi hadde vekslet ut sjekkene fra Norge i Chiclayo da det ikke var mulig å veksle i Bagua eller noe annet sted før vi nådde Yurimaguas.
Vi hadde vært i tvil om hvor vi skulle legge verdisakene med tanke på den langeflyttereisen med utrygge framkomstmidler og lite sikre overnattingssteder. Vi tenkte at det kanskje var lettere å snappe fra oss en liten veske enn en hel koffert. Etter overveielser for og imot, ble en del verdisaker lagt i koffertene kvelden i forveien. Av dokumentene hadde vi bare våre peruanske identitetskort og en liste over innholdet i flyttelasset tilgjengelig. De måtte vi alltid vise på alle kontrollstasjoner.
Tankene virvlet rundt i hodet. «Hvorfor skulle dette hende akkurat i dag? Nå som alle forberedelser endelig var unnagjort, og alt klappet og klart til flyttingen.» Reiseradioen, nettopp innkjøpt, brukt riktignok, var ikke å se. Vi oppdaget at trekkspillet og skrivemaskinen også hadde forsvunnet. Gitaren stod igjen bak et par sekker. Den hadde de kanskje ikke sett i farten. To bager pakket med utstyr til reisen ned til Borja som vi regnet med ville ta minst tre dager, var også borte. En av dem inneholdt skift og utstyr til Lewi på 1½ år. Kassene med proviant og annet utstyr var heldigvis urørte, så nær som et par mindre eskersom vi savnet. De få større tingene og møblene vi skulle ha med oss var oppbevart i et rom tvers over gaten. Folk trakk seg tilbake etter hvert. Vi fikk på oss det eneste klesskiftet vi hadde. Det vi tok av oss kvelden før!
Samtidig ba vi om veiledning og styrke til å møte denne prøvelsen.
Foran huset vi leide i Bagua i roligere dager.
Tyvegods funnet
Det gikk ikke mange minuttene før vi igjen hørte noen som ropte på oss utenfor. Hørte vi riktig? Vi løp til døren der det stod en mann som kom med nyheter. «Det ligger tre åpne kofferter slengt ut på en ubebygd tomt like ved. Klær ligger strødd omkring i et eneste rot.» Mannen pustet og peste. Det var tydelig at han hadde hatt hastverk med å fortelle oss nyheten. John kom seg ut i en fart, og sammen løp de bortover gaten i retning av noen ubebodde områder. Midt i gleden over at i alle fall noe var funnet, slo det plutselig ned i meg: «Men pengene, de ble likevel ikke lagt i kofferten!» Jeg fór bort til oppvaskbenken, og der midt mellom kopper, kar og matvarer stod min håndveske slik jeg hadde satt den
kvelden før. Oppå den lå lommeboka med det meste av pengene!
Jeg satte meg rett ned, helt overveldet og full av takknemlighet til Herren for hans nåde og bevarende makt. Tenk at vi ikke husket at vi i siste øyeblikk før vi la oss, fikk en innskytelse til å ta lommeboka ut av kofferten. Vi ble enige om å vente til morgenen med å bestemme hvordan vi best skulle oppbevare pengene. Dermed ble det til at vi bare la lommeboka oppå min veske så lenge. Dette skjedde rett før vi la oss, slik at ingen av oss hadde husket på det med det samme. Nå var
vi ikke uten penger, hva vi ellers måtte miste. Da kunne vi i alle fall
gjennomføre flyttingen, noe som hadde vært umulig uten penger. Sangen
mannskoret sang på stasjonen da vi reiste fra Norge nesten tre år tidligere, lød i mitt indre: «Han skal bevare deg, han skal bevare deg.»
Jeg kledde på barna som hadde våknet. Klokka nærmet seg åtte. Sola skinte fra skyfri himmel, og det begynte allerede å bli ganske varmt. Bagua har solskinn de fleste av årets dager. Men når det regner, er det ikke noe duskregn, men kraftige skybrudd som regel i følge med lyn og torden. Denne dagen lå an til å bli en av de virkelig hete med temperaturer nærmere 40 grader. «Hvor blir det av John?» Jeg kikket ut. Der kom en kjent skikkelse gående mot huset. Det var fru Placencia. Hun og mannen var medlemmer i baptistkirken. Det var dem som hadde hjulpet oss med å finne et sted å bo da vi flyttet til Bagua. For et par måneder siden hadde de flyttet inn i sitt nybygde hus litt lenger opp i gaten. Nå kom hun for å invitere oss på frokost hos dem. De hadde
allerede hørt om innbruddet og forstod at det ville innebære mye ekstra arbeid og forsinkelser i reiseplanene våre.
Mens vi stod og pratet, kom John og en annen mann i full fart rundt hushjørnet. De bar på koffertene. «John, vet du hva? Pengene lå på veska mi på kjøkkenbenken. Er det ikke fantastisk at de ikke oppdaget lommeboka? Antageligvis sveipet de bareover benken med lykta de må ha hatt med seg. Der så de bare koppene og matvarene og regnet nok med at det ikke var noe av verdi der.» John stoppet opp og så vantro på meg. Så lyste han opp. «Nå husker jeg det. Like før vi la oss, fikk vi plutselig for oss at vi skulle ta lommeboka opp av kofferten. Det har jeg ikke tenkt på før du sier det nå. Det må være Herren som gav oss den innskytelsen.» John fortalte at koffertene lå åpne med det meste av innholdet spredd utover. Tyvene hadde tydeligvis lett etter kontanter. Flere av naboene hadde gått videre for å se om de kunne finne
mer tyvegods. Et par stykker hadde fulgt en sti oppover åsen. Det var bare å håpe at de fant flere av våre eiendeler.
Alt måtte ut igjen av koffertene og pakkes skikkelig om. Stor var gleden over å finne passene våre og andre viktige papirer. Det meste av klærne var også på plass, men tyvene hadde plukket med seg det beste både av mine og Johns klær. Likedan var noen av klærne til Maino og Lewi borte, foruten en del medisiner vi hadde kjøpt for å ha på reisen. De få smykkene Maino og jeg hadde, var også forsvunnet. Det betød ikke så mye. Men i brev hjem skriver jeg: «Jeg synes det var leit at tre små
medaljonger med kjeder som Maino fikk som gaver da hun var baby, ble stjålet. Men alt i alt var vi heldige likevel.»
Mens vi holdt på med pakkingen av koffertene, kom flyttebilen. Men den
fikk bare vente. Det kunne ikke bli noe lasting av bilen foreløpig.
Utsyn over nybyggerbyen med riskåkrene i bakgrunnen.
Frokost
Da vi gikk oppover bakken mot huset til vennene Placencia, kunne vi se utover en stor del av Bagua med omegn. Den lille byen lå omkranset av grønne åser. Nede i dalen på begge sider av elven bredte risåkrene seg utover. Vi hadde bosatt oss her på denne sivilisasjonens utpost for et års tid siden i håp om å kunne nå jungelens folk derfra. Det viste seg at avstandene ble for store, og kommunikasjonsmulighetene elendige. Det hadde kostet kamp å ta avgjørelsen om å bryte opp og begi oss inn
på veiløse områder der elvene var de eneste ferdselsårene. Men da bestemmelsen var tatt, og vi fikk Salems velsignelse, fyltes våre hjerter med fred og glede. Nå føltes det som det var én som ville forsøke å hindre oss på selve avreisedagen og ta motet fra oss. Men det lyktes ikke! Herren holdt sin hånd over oss. Gode venner og naboer hjalp og oppmuntret oss, og vi kom styrket ut av prøvelsen.
José Placencia hadde tjent godt på risdyrkingen. Pengene ble heller ikke brukt til sus og dus som hos en del andre. Han hadde isteden satset på å kjøpe en bra tomt og bygget et stort og godt hus. Det var ikke riktig ferdig enda, men det var tydelig at det villebli et av de bedre husene i byen.
Frokosten stod ferdig da vi kom. Vi ble servert søt kaffe med melk,
stekte bananer og brød med fersk ost og oliven. Det smakte godt etter alt
oppstyret tidligere på morgenen.
Naturlig nok snakket vi om innbruddet. José mente at vi kunne være glade for at vi ikke hadde våknet. I følge ham var det svært sannsynlig at de hadde våpen og ikke ville nøle med å skyte om de ble oppdaget. De hadde nok fått nyss om at vi skulle flytte innover jungelen og regnet med at vi måtte ha en del penger i huset innfor en slik reise. José ble ivrig og fortsatte med å fortelle om ran, innbrudd og drap som hadde funnet sted i Bagua den senere tiden. Det virket som disse nybyggerstedene ned mot jungelen var blitt rene «ville vesten». Politi og øvrighet var dårlig organisert til å begynne med. Det var derfor lett å gjemme seg bort for dem som levde av ugjerninger. Men de langt fleste av dem som
flyttet til disse stedene var ærlige bønder som ønsket et bedre liv for seg og familien.
Vannet fra Marañon ledes i kanaler til vanning av risåkrene.
Mens vi enda satt og samtalte om dette og nøt den gode maten, hørte vi skritt og stemmer utenfor. «Señor Juan, vi har funnet et par vesker oppe i åsen. De var gjemt under noen busker, men vi så tydelig at noen nylig hadde trådt ned gresset rundt der. De er sikkert deres?» Vi var raskt ute på gata, og der stod tre menn med begge bagene vi hadde mistet. Dette var heltfantastisk, og tenk å ha så snille, hjelpsomme naboer! Vi tok ut alt i veskene som var nesten fulle. Noe tøy var nok blitt borte, men det aller meste var på plass. Verdisaker hadde vi ikke hatt i dem. Jeg var særlig glad for veska med bleier og skift til Lewi. Der var det også en del barnemat. Glade gikk vi hjemover sammen med familien Placencia som ville hjelpe oss å få sakene på lastebilen. Da vi var ved huset, kom et par av naboene med reiseskrivemaskinen og trekkspillet som de også hadde funnet gjemt, men litt lengre opp i lia. Reiseradioen var og ble borte, foruten det som var stjålet av klær, smykker og medisiner. Vi var likevel takknemlige for at det hadde endt så godt, det som først virket som den store ulykken som ville hindre vår flytting til jungelområdene og alle landsbyene der. Vår takk gikk både til Gud og mennesker for all hjelp disse morgentimene.
Reisen begynner
Hjelp fikk vi også til å laste flyttebilen. Selv om vi hadde solgt det meste av møblene våre, ble det et ganske stort lass. Sjåføren hadde et plastikkstykke som han dekketsakene med. På grunn av morgenens forsinkelser ble det midt på dagen og vel så det før vi kom av sted. Datoen var 15. oktober 1969, nesten et år etter vi flyttet til Bagua fra Tarma. Oppbruddets stund var kommet. Et oppbrudd som nesten var mer revolusjonerende for oss enn flyttingen fra Norge til fjellbyen
Tarma der vi bodde de to første årene i Peru. Men vi følte fred og glede over at vi nå var på vei tross alle hindringer og vanskeligheter.
Mens vi var i Bagua fikk vi brev fra Liv Haug der hun skriver at hun og Edith Aateigen kommer tilPeru. De har fått Filadelfia, Kristiansand som utsendermenighet, men vet ikke helt når de er klare for utreise. Vi hadde hatt noe kontakt med Liv og Edith en tid. Dette var en positiv og
oppmuntrende beskjed midt i flytteforberedelsene. Det nærmet seg tross alt tre år siden vi kom til Peru, og vi ville trenge avløsningen om ett halvannet års tid. Periodene den gangen var vanligvis på fire år.
Overnatting i Chiriaco
Veien til Chiriacovar elendig. Den ble ikke bedre da det etter en stund begynte å pøsregne. Reisen med lastebilen tok hele ettermiddagen. Det begynte å mørkne da vi kjørte inn mellom de små trehusene og bambushyttene i landsbyen. Vi tok inn i et hus som leide ut rom i 2.etg. Der var det plass til flyttebilen like utenfor.
Sjåføren skulle sove i den for å vokte sakene våre. Vi kravlet opp en trapp som var mer lik en stige for å komme til rommet vårt. Det var ikke helt lett med små barn og bagasje, men opp kom vi og kunne ta rommet i øyesyn. Slik luksus som innertak fantes ikke. Vi så rett opp i bølgeblikken. Tynne bordvegger skilte oss fra naborommet. De rakk opp til litt over hodehøyde. Lydtett var det ikke akkurat. Hele huset
gjenlød av skingrende musikk fra en transistorradio. Tre smale senger medmyggnett hengende over stod langs to av sidene i rommet. Det tok ikke lang tid før vi forstod at her var myggnettet nesten like viktig som senga.
“Sentrum” Chiriaco med elva med samme navn i bakgrunnen.
Samtidig som tropemørket senket seg over oss, kom svermer av mygg susende. Det var reneinvasjonen. Vi var nok et underlig syn der vi viftet og slo rundt oss med det vi hadde for hånden. Det var litt mygg på kveldene i Bagua også, men ikke i nærheten av dette. Enda godt at vi hadde tatt med myggolje. I lyset fra en liten parafinlykt fant vi fram en flaske olje fra en av veskene. Tyvene i Bagua hadde tydeligvis ikke hatt
bruk for myggolje, og godt var det! Lewi sutret og gråt over myggen som stakk alle tilkommelige steder. Stakkar, det var sannelig ikke godt å være liten og på flyttefot i jungelen. Han og Maino fikk en omgang med oljen før det ble vår tur. Hvilken lettelse! Myggen respekterte oljen, og vi fikk være i fred.
Vi gikk ned i rommet som ble brukt til spisesal. Der fikk vi servert stekt fisk, ris og yoka (maniok). Vi var sultne etter den lange reisen. Det smakte herlig både for liten og stor, selv om hverken serviset eller omgivelsene var første klasse akkurat! Tror knapt det ville ha nådd opp til noen slags kategori. Dagen hadde vært lang og begivenhetsrik. Trettheten seg på. Det var heller ingenting som innbød til sen kveld. Vi kravlet opp stigen til annen etasje så snart vi hadde spist. Vel inne på rommet oppdaget vi at myggnettet ikke bare ville holde myggen unna, men også et utall av andre insekter av forskjellige slag. Oppunder
taket fløy det også flaggermus, og det av den blodsugende sorten. Det var
faktisk deilig å krype inn under myggnettet. Det fikk ikke hjelpe at senga var smal og halmmadrassen hard og humpete. Etter en stund stanset også musikken fra nærmeste radio. Andre hørtes i det fjerne, men det ble stille nok til at trommingen av regnet på taket av bølgeblikk dysset oss i søvn i løpet av kort tid.