Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapitlene 27 og 28 står ovenfor dette kapitlet på den samme kategorien “Reiser på flodene.” Kapittel 29 står på “Jul i Yurimaguas”. De tidligere kapitlene 24 og 25 står på kategorien “Flodmisjon”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra Borja østover Marañon til munningen av Morona

Det ble søndag 26.oktober før alt var ferdig til å forlate Borja. Folk i landsbyen ba oss bosette oss der. Borja ligger fint til på en høyde som ikke oversvømmes, men vi ville videre for å bli mer kjent i området. Vi hadde flere møter i løpet av den uka vi var i landsbyen og ble kjent med mange der. Uten tvil ville vi komme tilbake for flere besøk for evangelisering og møter. Borja var den gangen hovedbyen i kommunen Manseriche.

Vi tok farvel til dem som hadde møtt opp på elvekanten og satte kursen østover Marañon. Nedover med strømmen bar det i ganske stor fart. Det ble en spennende tur for her oppe nær fjellene går elva ganske stri på sine steder med steinbanker og stokker i elva. Den er mye bredere enn ovenfor Manseriche strykene, men spennende nok å manøvrere for
oss nybegynnere.

Båten hadde et ratt foran i styrehuset. Påhengsmotoren ble styrt derfra. Men den hadde ingen regulering av farten og heller ingen revers. Motoren kunne bare stoppes direkte på motoren. Vi hadde utstyrt oss med en ringeklokke, og den som var framme og styrte, kunne ringe forskjellige signaler til den som satt bak ved motoren; som full fart, sakte, stopp og start. Dette fungerte som regel bra. «El Sembrador» var 14 meter lang, og 2 ½ meter bred, noe som gjorde at den gled fint fram i vannet, selv med bare en 12hp utenbordsmotor. Men den var ganske vinglete, og det ble mye bevegelse i båten.

Vi var godt lastet da vi la ut fra Borja. Som jeg skrev i innlegget fra båtbygging i Yurimaguas, bestod båten av et lite førerhus, et ganske stort oppholdsrom og bakerst et lagerrom for bensin og diverse, foruten motoren som var skrudd på helt bakerst. I oppholdsrommet var det fastspikrede benker på begge sider som var såpass brede at vi kunne sove på dem. Helt bakerst i dette rommet hadde jeg bygd opp små senger med kanter for Maino og Lewi, en på hver side. Forrest i rommet var det på den ene siden en kjøkkenbenk og på motsatt side plass til kjøleskap og komfyr. Fra Bagua Chica hadde vi fraktet med oss kjøleskapet vårt og komfyren med stekeovn, alt parafindrevet. De ble installert i Borja og behørig sikret. Vi hadde også med oss 5 tønner bensin og en tønne med parafin.  Mellom benkene plasserte vi kjøkkenbordet som opprinnelig kom fra Norge. Da var det så vidt plass på hver side til å åle seg forbi når vi skulle bak i båten. Bak i lagerrommet og under benkene plasserte vi sekker med ris, mel og bønner og kasser med hermetikk. Det var ingen butikker eller bensinstasjoner i det området vi skulle reise. Derfor hadde vi forberedt oss godt til den lange turen. Brød var Gro vant til å bake selv helt fra vi kom til Peru. Vi regnet med å få kjøpt fisk og kjøtt av vilt og høns, foruten bananer, maniok og frukt underveis.

El Sembrador skimtes på den andre siden av elva. Nærmest: typisk åre og kano.

Det var blitt langt utpå dagen før vi kom av sted fra Borja. Vi nådde ikke Morona den dagen. Det ble etter hvert så sent at vi måtte stoppe et sted i Marañon for å lage til kveldsmat før det ble mørkt. Turen nedover gikk greit på tross av flere spennende øyeblikk. I kveldingen la vi til ved en sving i elva der strømmen ikke var så stri. Vi bandt oss godt fast i et tre, og fikk lagd oss mat mens det enda var lyst. Sola går ned i 6 – 6.30 tiden, og da er det bare en kort skumringsstund før det blir helt mørkt. Vi hadde så vidt fått i oss maten da det begynte å mørkne. Vi ble plutselig invadert av en utrolig mengde mygg! I Borja hadde det ikke vært
særlig med mygg, og jeg opplevde heller ingen slike mengder da vi overnattet i «El Sembrador» på turen fra Yurimaguas til Borja. Det var myggnett i vinduene, men myggen kom inn gjennom alle mulige sprekker. Dørene var heller ikke tette. Før vi fikk sukk for oss, vrimlet det av mygg over alt.

Invasjon av mygg – første overnatting

I Morona hadde jeg erfart på min tidligere tur at det ikke var mygg på kvelden. I Borja hadde noen nevnt at det var mye mygg langs Marañon. Det førte til at vi kjøpte med oss et tynt tøy som brukes til myggnett og henges opp over sengene om natten. Den gangen fikk man sjelden tak i ferdigsydde myggnett. Vi hadde tatt med symaskinenen vår, en moderne maskin som også kunne brukes uten strøm.

Den stod i førerhuset på motsatt side av ratt og plass for styrmann. Vi
smurte oss inn med myggolje, før Gro satte seg ved maskinen som var på et bord og koblet til trå-lemmen under. På rekordtid ble det sydd myggnett i lyset fra parafinlampa mens myggen suste rundt hodene
våre. Først ble nettene til barnas senger ferdige. Den unge gutten som var med oss som motorist, hadde i mellomtiden vært ute og hentet pinner som nettene kunne festes til. Tau hadde vi, og Gro sydde løkker på hver kortside som pinnene ble tredd gjennom. Til slutt var også våre nett ferdige og kunne henges opp. Det var blitt sent, og vi var veldig trøtte etter en begivenhetsrik og spennende dag. Det var deilig å slippe unna myggen og slappe av i senga under nettet. Selv om senga bare var en benk med en heller tynn madrass av skumgummi oppå, sovnet vi fort til lydene fra jungelnatten og småstein som strømmen førte med seg under båten. Motoristen la seg til å sove på sin tynne madrass og under eget myggnett der han lå på gulvet i førerhuset.

Jeg syntes vi nettopp hadde sovnet, da jeg våknet opp til sola som skinte inn i båten neste morgen. Myggen var forsvunnet. Vi kunne i fred og ro spise vår frokost før vi satte av sted videre nedover elva. Nå var vi på stillere vann. Steinbankene og den sterke strømmen ble til en stillere og bredere elv med sand- og leirbanker i innersvingene, og noe sterkere strøm der vannet stadig gravde seg inn i yttersvingene. Det dannes
mange øyer etter hvert som elva i årenes løp har skiftet retning. Noen svinger blir kuttet rett over og danner en innsjø som etter hvert vokser igjen. Det tok ikke lang tid før vi var ved munningen av Morona.

Men vi måtte reise et stykke videre nedover Marañon til militærforlegningen Barranca. Hele dette området med elvene Morona og Pastaza og Marañon ned til Barranca er militært område på grunn av stadige grensetvister med Equador. Dette fortalte de oss da vi stanset
ved militær forlegningen i Pinglo på vestsiden av Manseriche fallene. Det var ingen problemer med å få tillatelsen til å reise i området. Kommandanten i Barranca stilte en del spørsmål, så på våre dokumenter og ønsket oss god reise. Vi satte raskt kursen vestover elva igjen. På strekningen motstrøms til Puerto America ved munningen av Morona kjørte vi forbi flere små landsbyer. Disse stedene ville vi besøke senere.

I Puerto America

Godt utpå ettermiddagen var vi igjen ved munningen av Morona. Vi svingte inn i den smalere elven med ganske klart vann. Puerto America kom til syne med en gang vi kom inn i Morona. Vi gikk opp på elvekanten, og snart samlet det seg noen barn. Jeg begynte å spille
på trekkspillet. Folk strømmet til for å se hva dette var. Etter en liten
sangstund kom vi i prat med folk. Alle var nysgjerrige på denne hvite familien som besøkte landsbyen. Flere kjente meg igjen fra da jeg besøkte stedet med en liten handelsbåt tidligere på året. Vi ble innbudt til å ha møte både på skolen og i patronens store hus med palmetak. Patronen som regnet seg som sjef, eide alle kyrne som beitet på de store gressmarkene som vi skimtet mellom trærne bakenfor landsbyen. Så å si alle hus i landsbyene vi kjørt forbi, er bygd på påler med vegger av palmebord og tak flettet av palmeblad. Det er bare skolene og som her i Puerto America, kommunehuset som har bølgeblikk. Det er mye varmere under et bølgeblikktak, men det holder mye lengre enn palmetakene som må skiftes ut etter noen år.

Vi ble noen dager i Puerto America, som er den største landsbyen i kommunen Morona. Kommunekontoret med ordføreren holdt til her. Vi ble kjent med ham og fikk mange opplysninger om Morona og dens innbyggere. Han sa at det med vår båt og motor ville ta fem dager å reise direkte opp til grensen til Equador der det er en militærforlegning. De to første dagsreisene langs elva bodde det for det meste spansktalende mestiser. Deretter ville vi komme til indianernes områder, først
shapraene, deretter huambisa indianere og lengst opp mot grensen til Equador, bor achuar indianere. Han fortalte videre at de fleste indianerne fortsatt bodde innover i Moronas mange bielver.

Møte i skolestua i Puerto America i november 1969

Vi besøkte alle hus i Puerto America, samtalte med folk og delte ut traktater og bibeldeler til dem som kunne lese. Det hadde vært skole (en klasse for alle fra 1.til 5.kl.) i landsbyen i flere år, noe som gjorde at
mange mestret lesekunsten. Det ble innbudt til møter hver kveld, og mange kom for å høre evangeliet om Jesus forkynt på en enkel måte. Barna lærte seg fort noen av korene. Vi hørte dem synge når de kom fra skolen på ettermiddagen. På et friluftsmøte, begynte folk plutselig å le mens jeg talte. Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde sagt noe morsomt. Folk pekte på trekkspillet som stod ved siden av meg. Der stod en hund med løftet ben og bløtte ned hjørnet på trekkspillet! Vi fikk jagd hunden av
sted. Folk roet seg, og møtet kunne fortsette. Vi vet at det som ble sådd ut av Guds Ord ved dette første besøket i Puerto America, har båret frukt. Blant annet er noen av barna som for første gang hørte evangeliet forkynt den gangen, med i menigheter både der og andre steder i dag.

Besøk i landsbyer i nedre del av Morona

Men vi måtte bryte opp og komme oss videre oppover Morona. Elva flyter stille og rolig der den slynger seg fram gjennom jungelen i sving etter sving. Det kunne noe ganger virke som vi kjørte rundt i ring. Vi la til ved de fleste hus og små landsbyer på veien oppover. Noen familier bor helt alene i en åpning i skogen som de har hogd ut. Her har de sine bananplanter, små åkrer med maniok, søtpoteter og kanskje en liten
flekk med bønner. Som regel har de noen høner og en gris eller to. Jakt og fiske er en del av hverdagen, og dermed er de selvforsynte med mat. Det kan være en eller to-tre timer å ro i kano til nærmeste nabo. Svært få hadde motorer på denne tiden, men de fleste har et haglgevær. For det meste var det små landsbyer med fra tre hus og flere. Har landsbyen ti hus eller mer, regnes den som en stor landsby. Vi fant ut at det ofte var flere hus innover enn det vi så fra elva. På en del steder der vi stoppet for å ha møte, ble vi overrasket over at det kom så mange. Hvor kom de fra? Vi hadde bare sett to – tre hus! Mange bor innover i skogen ved en liten sjø eller en bekk og er helt usynlige fra elva.

Vanlig framkomstmiddel på små og store elver i jungelen. Hele familien i kano.

I denne nedre delen av Morona, hendte det da vi la til at folk først spurte om vi solgte brennevin. Det var gjerne det handelsmennene begynte sitt salg med. Noen ganger fikk vi spørsmål om vi solgte såkorn siden båten hadde sitt navn «El Sembrador» (såmannen) malt på siden. Det gav en god åpning for å fortelle om såkornet – Guds Ord. Mange hørte dette Ordet for første gang på denne reisen. De som kunne lese, tok imot traktater og bibeldeler med åpne armer. Vi solgte også for en subsidiert
pris Nye Testamenter og Bibler til mange i løpet av reisen. Det ble mest byttehandel mot fisk og høner da folk hadde lite kontanter, og vi trengte maten vi kunne få kjøpt eller byttet til oss.

Copal og Pincha Cocha

I landsbyen Copal stoppet vi over et par netter. Det var en litt større
landsby som hadde en patron. Landsbyen ligger ved utløpet til en liten bielv med samme navn. Patronene har som regel beitemarker med kyr, egen båt med motor, en liten forretning og folk som jobber for ham. De fleste patroner driver også med tømmerhogst. Ved høyvann manøvrerer
de tømmeret ut til elva. Da kommer det taubåter fra Iquitos for å slepe det nedover Marañon og videre på Amazonas til byen der det blir solgt. For patronen er mye penger å tjene på hogsten, særlig når arbeiderne får en luselønn og nærmest kan regnes som slaver. Han selger dyrt alt han har i butikken. Folk setter seg i gjeld og må jobbe for patronen som sørger for at de vanskelig blir fri fra gjelden og avhengigheten av patronen. Det er ofte også nærmest fri flyt av billig sukkerrørsbrennevin. Det var trist å oppdage denne avhengigheten, utnyttelsen og fattigdommen som dette patronsystemet førte med seg for folk i
jungelen. Med årene har det heldigvis blitt mindre av dette systemet. Folk har blitt mer opplyste med tiden, kontakten med omverdenen bedre, og de kjenner bedre til hvilke priser som er reelle. En del har også blitt frelst og sluttet med brennevin. Dessuten er det med årene lite igjen av verdifullt tømmer som før ble tatt ut i stor stil, som mahogni og
sedertrær. Sammen med kvegdrift var det patronenes viktigste inntektskilde.

Vi har lagt til ved en liten husklynge i Morona. Fra elva ser vi bare stien innover.

Patronen i Copal hadde en stor familie med voksne barn som selv hadde familier. Han hadde i alle fall to koner. Han ble begeistret da vi kom til landsbyen. Han holdt på å forberede en skikkelig fest og innbød oss til å være med. Dette forsto vi var en årlig fest i anledning av en katolsk høytid. Vi ble også ganske fort klar over at det ikke var mye religiøst eller kristent over festen. Nærmeste katolske kirke ligger i San Lorenzo i Marañon et par dagsreiser fra Copal. Likevel kjente mange av mestisene til de katolske høytidene om ikke så mye mer. Det gav en god anledning til fest med god mat og rikelig inntak av alkohol. Hele landsbyen er med på denne festen. I lang tid hadde patronen hatt folk ute på jakt. Han viste meg en mengde røkt villsvinkjøtt og flere levende store skilpadder både fra land og vann.
Det var gjort i stand mange store krukker med «masatto» som lages av
maniok. Røttene kokes og stampes til det blir som en grøt. Deretter tygger kvinnene en del av denne massen og spytter den tilbake i gryta for at gjæringsprosessen skal starte. Alt blandes godt inn i massen og fylles i store leirkrukker. Krukkene setters under det opphøyde bambusgulvet og dekkes til med bananblader. Etter 3-5 dager blir masattoen meget sterk. Da blandes den med vann fra elva og serveres som drikke. Når masattoen er fersk, serveres den som vanlig tørstedrikk som også små barn drikker. Den blir sterkere dess lengre den står og gjærer. Etter patronens mening lå alt til rette for en flott fest.

En familie samlet ved elvebredden. Elva er et sentralt sted for folk.

Vi avslo så høflig vi kunne innbydelsen hans. Festen skulle ikke begynne før kvelden etter. Da vi nevnte at vi gjerne kom opp til ham samme kveld for et møte med bibelundervisning og sang, ønsket han oss velkommen. Han sendte noen med beskjed om samlingen til alle i landsbyen. Det gav oss tid til å spise kveldsmat og forberede oss litt før vi igjen bega oss opp til patronens store hus. Da det mørknet strømmet folk inn i huset. Vi hadde bare sett noen få hus, men til vår forundring var vi 50 -60 personer samlet da møtet kunne begynne. Det var første gangen for de fleste av tilhørerne at de hørte evangeliet om frelse i Jesus Kristus. Alle viste stor begeistring for trekkspillmusikken og sangen. Barna og
de unge stemte snart med i noen kor som vi lærte dem. En av patronens sønner ba om forbønn. Vi hadde en samtale med ham da de fleste hadde gått hjem og ba for ham. Han var den første vi fikk be for på denne reisen.

Etter noen korte stopp ved et par husklynger kom vi fram til landsbyen Pincha Cocha der vi ble et par dager. Også her bodde det en patron. Han regnet seg som patron for shapra indianerne. Han husket meg igjen fra mitt tidligere besøk. Huset hans lå fint til oppe på en høyde. Det var omgitt av store beitemarker med mange kyr. Bak huset lå den en liten innsjø som var rik på fisk. Hyttene til arbeiderne lå for seg selv litt lenger nedover elva. Han hadde også en liten forretning der folk i området kunne kjøpe en del varer sliksom lommelykter, batterier, såpe, sytråd og tøy, sukker og brennevin. Det var også salg av patroner til haglgeværene og fiskeredskap foruten parafin og fyrstikker. Shapraene kom som regel hit for å handle. Samtidig solgte de villsvin- og jaguarskinn (som det noe senere ble forbudt å handle med) og tømmer til patronen som alltid kom gunstig ut av handelen disse årene.

Vi ble vel mottatt både av patronen og de andre i landsbyen. Vi fikk bruke skolestua til møter. Folk var på arbeid på patronens eller egne åkrer på dagen, men på kvelden kom de fleste til møtene. Folk hørte godt etter også her i Pincha, og det var god etterspørsel etter bibeldelene og traktatene. De som ikke kunne lese selv, sa at barna kunne lese for dem. Noe som skjedde ofte. Vi hadde et par fine dager i Pincha Cocha der vi også fikk påfyll av fersk fisk, bananer og maniok. Som befolkningen i jungelen gjorde, brukte vi også manioken til middagsmaten. For oss ble det en god erstatning for potet som ikke trives i regnskogens fuktige og varme klima.

Neste stopp på reisen oppover Morona er Shoroya Cocha hos Shapra indianerne. Det forteller vi om i neste kapittel av bloggen. Da blir det også litt om det daglige livet om bord i båten og «kampen» mot mosquito (knott).