Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kapittel 28 er del 3 av “Reiser på flodene”. Del 1 – kp.26 og del 2 – kp.27 finner du ved å rulle nedover siden. For å lese dette i kronologisk rekkefølge må du scrole ned til kp.26 for å lese den delen først. Kapittel 29 står på “Jul i Yurimaguas”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra Morona nedstrøms Marañon

Da vi svingte ut i Marañon fra Morona, var det som å komme uti en stor sjø. Herfra flyter Marañon bred og mektig østover i store svinger midt i de endeløse flate jungelområdene helt til den flyter sammen med elven
Ucayali. Der disse store elvene møtes blir navnet forandret til Amazonas,
verdens vannrikeste elv. I vest skimtet vi Andesfjellenes østlige utløpere
der Marañon presser seg gjennom åpningen i fjellet. Skogen står tett på begge sider, med unntak av noen husklynger og landsbyer som lager små åpninger i den tette jungelen. Etter en drøy halvtime på vei nedover, la vi til ved en liten landsby der vi kjøpte bananer og yoka (maniok). Vi samtalte en stund med dem som var hjemme og delte ut noen bibeldeler. De fleste var inne på åkrene sine midt på dagen. Da vi startet opp igjen, var planen å kjøre videre til militærforlegningen Barranca der vi hadde vært innom for å få tillatelsen til å reise oppover Morona.
Nå ville vi be om det samme for Pastaza-elven. Vi tenkte å besøke
landsbyene på strekningen mellom Morona og Pastaza på turen tilbake fra Yurimaguas.

Men da vi var midt utfor en landsby på sørsiden av Marañon, var det som en stemme ba meg om å stanse og legge til. Jeg snudde båten mot strømmen og kjørte inn mot elvebredden. Det viste seg å være rett utenfor den lille skolen på stedet. Læreren kom ut av skolestua og hilste oss velkommen mens vi fortøyet båten. En flokk skoleunger fulgte etter, nysgjerrige på nykommerne. Etter å ha presentert oss, gav jeg ham en traktat med en enkel framstilling av evangeliet. Han leste litt på den før han inviterte oss til å ha et møte i skolestua den kvelden. Vi fikk vite at navnet på denne landsbyen er Tigre Playa.

Det var enda tidlig på ettermiddagen, men en del folk var kommet hjem fra åkrene sine. Læreren gikk med oss rundt og inviterte til møtet.
I de fleste landsbyene langs Marañon er befolkningen spansktalende. Mange er etterkommere etter quechua indianere fra høylandet som flyttet ned til jungelen under gummiboomen på slutten av 1800 tallet. Noen kom også for å finne gull i elvene, eller bare for å søke bedre levemuligheter enn der de kom fra. Noen av disse var spansktalende fra før de flyttet til jungelen. Skoler med undervisning på spansk, førte til at de unge ble vant til spansk som hovedspråk. Vi delte ut traktater og
fortalte hvem vi var og hva vi gjorde. Mange lurte på hva vi solgte, om det var såkorn slik som båtens navn kunne tyde på.
Det gav igjen en god anledning til å vitne om såkornet – Guds Ord.
 

“El Sembrador” på Tigre Playa. Vakre mamey popler i bakgrunnen.

Vi gikk tilbake til båten, laget oss mat og forberedte oss for samlingen i skolestua. Folk gikk «mann av huse» for å komme på møtet. Det var helt fullt i det ene rommet skolen bestod av. Med smått og stort var det et hundretalls mennesker til stede. Alle lyttet interessert til det enkle
budskapet om Jesus, verdens lys og frelser. Barna lærte seg fort noen kor utenat og deltok i sangen med stor entusiasme. Vi ble på Tigre Playa i fire dager og hadde flere samlinger der, både i skolestua og utenfor båten. Til vår store glede kom to unge menn fram til oss ved avslutningen av et av møtene og ville ha forbønn.

Neste dag gikk vi en tur og besøkte dem som enda ikke var gått på åkeren eller var dradd for å fiske. Husene lå i en rekke fra skolen og oppover langs elva, noen få også nedenfor skolen. Vi gikk forbi et tomt hus som likt de fleste hus i jungelen, hadde tak av palmeblad og vegger av
tynne bambusstokker. Det stod på en ganske stor uthogd tomt som gikk helt ned til elvekanten. Rundt på tomten stod noen appelsin- og sitrontrær og andre for oss ukjente frukttrær. Tanken bare slo
ned i oss; kanskje dette er stedet vi skal slå oss til på, her i landsbyen Tigre Playa ved Marañon. Vi forhørte oss om tomten og huset som så helt ubebodd ut. Det viste seg at eieren nå bodde oppe i en liten bielv på motsatt side av landsbyen. Mens det ble sendt bud på eieren, ba vi om
visshet og fred dersom det var her vi skulle bo og ha som utgangspunkt for arbeidet i dette området.

Kart over en Marañon ved Tigre Playa. Det viser elvene Morona og Pastaza mot nord og Potro og Cahuapanas i sør.

På kartet så vi at stedet ligger mellom bielvene Morona og Pastaza på nordsiden av Marañon og de mindre bielvene på sørsiden, Potro og
Cahuapanas. Ved disse elvene bor det fem ulike indianerstammer med sine egne språk, mens det langs Marañons bredder hovedsakelig bor spansktalende mestiser i små landsbyer fra Borja i vest og videre østover til Pastaza, som vi anså som grensen for området vi ønsket å nå ut til. Etter et par dager kom eieren av huset vi hadde sett på. Han ville ha tilsvarende to hundre kroner for huset som hadde en mindre hytte rett bakenfor. Det var en liten «bro» mellom hyttene.

Det viste seg at alt landet tilhører staten, men at den som hugger ut et område og bor på det eller bruker det som åker, har hevd på det så lenge han bor der og bruker landet. Flytter han, kan hvem som helst ta over landområdet. Derfor var det bare huset vi betalte for. Landet rundt tilfalt oss som skulle overta bruken av huset og tomten det stod på. Vi hadde full rett til å hogge ut noe mer av skogen rundt det åpne området. Vi kontaktet myndighetene på stedet og kommandanten i Barranca siden hele dette distriktet er militært område. Som utlendinger måtte vi ha deres godkjennelse både for å bo og arbeide her. Det var ingen problem å få den tillatelsen, og da var det ingen hindringer for å kjøpe huset på Tigre Playa.

Vi fikk fred for at vi skulle slå til og kjøpe huset. Vi avtalte og gav et lite forskudd til to av beboerne i landsbyen for at de skulle reparere taket til vi kom tilbake ved nyttårstid. De skulle også reparere noe på bambusveggene som var delvis ødelagte. Vi var klar over at denne
bambushytta ikke var noe blivende sted for en familie som planla å bo her noen år. Gro skriver i et brev hjem fra Yurimaguas: «Vi håper å komme i gang med bygging av et ordentlig hus ganske snart, men det blir bedre å bo i en bambushytte enn i båten under byggetiden. Båten er trang og også varm. Det vil bli mindre varmt, bedre plass og tryggere, ikke minst for barna å bo i en hytte enn i båten. Dessuten slipper vi å åle oss forbi olje- og bensintønner for å hente vann og vaske klær fra åpningene på sidene bak i båten! Dermed er spørsmålet om sted å bo løst. Vi kjenner oss rolige for at dette er riktig.»

Huset eller hytta vår på Tigre Playa med kjøkkenhytta bak. Dette er et halvt år senere da elven gikk over sine bredder.

Det var nesten vemodig å ta farvel med Tigre Playa, men vi måtte videre. Etter en times reise, ble det et kort stopp i Barranca før vi etter enda en time nådde den større landsbyen San Lorenzo. Vi hadde fått vite at dette var en gammel landsby, grunnlagt av katolske munker og prester i århundret etter at spanjolene inntok Peru. Det var fortsatt
en prest fra Spania som hadde ansvar for arbeidet i kirken, og spanske nonner drev skole og klinikk på stedet. De anså seg som eiere av alt land i landsbyen og ville ikke ha andre kirker eller misjonærer på dette området. Derfor så vi det ikke som et alternativ å bosette oss i San Lorenzo. Da vi kom tilbake til vår andre periode, begynte vi å besøke stedet og ha husmøter. Det ble begynnelsen til menigheten og kirken
som vokste fram i San Lorenzo.

Etter enda en drøy times reise fikk vi øye på munningen av Pastaza elven. Vi svingte opp elva og fortsatte oppover til vi kjørte på en stokk som stod rett opp under vannflaten. Da røk en splint i propellen. Vi fløt nedover elva et stykke før vi fikk padlet oss til land og bundet fast båten. Pastaza har flere grunne partier, stryk og stokker og var vanskeligere å manøvrere i enn den rolige Morona. Jeg fikk satt i en ny splint som jeg hadde et lite lager av. Vi fortsatte videre til vi sent på ettermiddagen kom fram til en liten landsby. Der kjøpte vi fisk og samtalte med dem som bodde der før vi tok kvelden. Vi fikk høre at det ikke var langt igjen til
en militærforlegning ved utløpet av sjøen Rimachi. Rimachi hadde vi hørt om. Det er en forholdsvis stor sjø med mange øyer og kanaler. Flere små bielver nordfra renner ut i sjøen. I dette området er det mange boplasser og landsbyer. Den indianerstammen som bor her, kalles Candoshi. De har samme språk som Shapra indianerne i Morona, og er vel egentlig det samme folket. Det er en del kontakt mellom disse gruppene som bor på hver sin side av den tette jungelen på høydedraget mellom Pastaza og Morona.

Vi la til ved den lille militærleiren ved inngangen til Rimachi. Et par soldater kom ned til båten da vi la til. De fortalte at sjefen der, en sersjant var syk. Jeg gikk med dem til huset der han lå ganske ille medtatt. Han hadde en stor byll i lysken. Høyre stortå var et eneste betent sår og var nok årsak til byllen. Det så ut som byllen var ferdig til å sprekke. Sersjanten hadde store smerter og kastet seg fram og tilbake i senga. Han hadde tatt noen medisiner, men uten at det hjalp. Nå ville han at jeg skulle skjære hull på byllen som antagelig var full av puss. Jeg var veldig betenkt, men ville gjerne hjelpe ham om mulig. Vi steriliserte et barberblad og et par instrumenter, og så gjorde jeg et forsøk. Jeg turte ikke å skjære mer enn et lite snitt. Men det viste seg at pussen lå lengre inn. Jeg gav ham av våre medisiner, noen smertestillende tabletter og antibiotika. Vi lovte å komme innom igjen når vi kom ut av Rimachi.

Vi begynner på reisen innover Rimachi sjøen.

Morgenen etter satte vi kurs mot det smale innløpet til sjøen. Det tok ikke lang tid før kanalen åpnet seg til en vid sjø. Landskapet som møtte oss er nesten ubeskrivelig vakkert og spesielt. Vannet var krystallklart. Vi fikk øye på fisker som smatt inn og ut av planter og lianer under vannflaten. På sidene speilet den tette skogen seg i vannet. På den andre siden var det kanaler eller små stilleflytende elver mellom øyene der store trær reiste seg over oss. Det minnet om et urtidslandskap. Brøleapene skrek i tretoppene, og alligatorer plasket ut i vannet. De likte nok ikke lyden fra motoren vår og så med skepsis på inntrengerne. Men vi var ikke de første som kom innover meden slik farkost. Handelsmenn med sine båter har i de senere årene kommet hit for å kjøpe villsvin-kjøtt og hud. Det er også andre varer som frister her, ikke minst den store fisken, paiche som har både har gjeller og lunger. Den må opp til overflaten av og til for en munnfull luft.

Lengre inn kjørte vi forbi noen indianere som fisket i sine kanoer. De stod i kanoen med en type skjørt bundet rundt livet mens de fisket
paiche med et fiskespyd. Håret hang langt nedover skuldrene, og de var malt blåsvarte i nedre del av ansiktet. De kikket like mye på oss som vi på dem. Men snart var de i full gang med fiskingen igjen. Like etter kom vi til en trang passasje som så nesten uframkommelig ut med vår båt. Vi måtte stoppe motoren og padle. Det viste seg snart at det som så ut til å stenge veien, var en type gress eller tang som lå i hauger oppå vannet og kunne skyves bort med åren. Da kanalen viet seg ut igjen, så vi flere indianerhus på en liten høyde på den andre siden. Senere fikk vi vite årsaken til at noen av indianerne var malt svarte i ansiktet. De var i sorg fordi en indianer døde plutselig og uventet for en kort tid siden. En av de få som kunne litt spansk fortalte at det var en mestis som hadde drept
ham med heksekunst. Sykdom og dødsfall ble ofte forklart på den måten.

Fiske fra kano med fiskespyd inne ved elvebredden.

Indianerne kom imot oss med det samme vi stoppet båten. Flere av dem gikk rett inn i båten og så på, rørte ved og luktet på omtrent alt som
var der inne. De var tydeligvis veldig nysgjerrige. Det parafindrevne
kjøleskapet vårt vakte stor interesse, særlig da de så og fikk kjenne på litt
is som hadde lagt seg på den lille fryseboksen øverst i skapet. De gestikulerte og pratet høyt i munnen på hverandre på sitt språk. Ingen av dem kunne spansk. Da det ikke så ut til at de ville forlate båten med det første, satte vi oss til å spise middagen Gro hadde gjort i stand. Jeg tror det var første gang vi spiste med tilskuere. De hadde det veldig morsomt og snakket og lo av vår måte å spise på. Først da de hørte noen stemmer og bevegelser på utsiden av båten, stakk de av sted. Vi tittet ut for å se hva som var på ferde. Da hadde indianerne fra fisketuren kommet hjem. Fiskelykke hadde de hatt, for i kanoen lå det en svær paiche.

Paiche, lunge/gjellefisken fanget i Rimachi.

Mens alle var opptatt av fisken, kom en hvit kvinne ned til vannet. Hun var alene her nå da hennes kollega var på Wycliffe misjonens base i
Yarina Cocha. Disse to kvinnene kom til denne landsbyen i Rimachi noen år tidligere, etter å ha hatt kontakter med indianere herfra gjennom besøk av dem hos shapraene i Morona. Som shapraene og
achualene var denne stammen kjent for å være svært voldelig både mot sine egne og fremmede. Stammekriger og også feider mellom landsbyene innen deres egen gruppe var ikke uvanlig for få år siden.
Etter at Wycliffe misjonærene kom til Tariris landsby i Morona, og de
kvinnelige misjonærer fra samme organisasjon få år senere bosatte seg blant candoshiene ved Rimachi, tok det etter hvert slutt på disse nabokrigene. Fra tidligere hadde indianerne tillatt enkelte handelsmenn å komme inn for å handle med dem. Men det var strenge regler for hva de fikk foreta seg mens de var på besøk i Rimachi, både fra indianerne og militærets side.

Dagen etter ble vi budt på kaffe i den enkle hytta til misjonæren som arbeidet med oversettelse av bibeldeler til candoshi språket. Det er nærmest en dialekt av shapra språket som misjonærene hadde lært seg i
Morona. Hun jobbet også med lærebøker til skolene som nylig var opprettet i et par av landsbyene. Et par unge menn fra stammen var på sommerkurs på Wycliffe basen for å bli lærere ved skolene. Misjonæren fortalte at det var flere candoshi landsbyer i bielvene. Heller ikke hun hadde besøkt alle.

Etterpå ruslet vi litt rundt i landsbyen. Noen få av mennene kunne litt spansk. Vi så på arbeid de holdt på med, knytting av kurver og veving av belter og hårbånd. I en av hyttene holdt kvinnene på å lage masato av yoka. Senere på dagen var det en liten samling i en av hyttene. Vi sang noen sanger på candoshi før misjonæren hadde en liten andakt på deres språk. Misjonærene fra Wycliffe er gjerne to-tre måneder ute i landsbyene et par ganger i året. Resten av tiden arbeider de med oversettelsene på basen der de har bra hus og bedrearbeidsforhold. Men ute i bushen lever de nesten som indianerne. Alle Wycliffe oversetterne har kortbølgeradio og kontakt med basen hver morgen. Sjøfly bringer dem til og fra Yarina Cocha. Etter besøket var det godt å komme i båten
igjen, denne gangen uten besøk av våre venner i landsbyen. Vi var ganske så trette etter to begivenhetsrike dager i Rimachi. Morgenen etter skulle vi begynne reisen tilbake til militærleiren og videre nedover Pastaza.

På bildet nede til venstre bærer kvinnene bananer og yoka hjem fra åkeren . Over til venstre tygges deler av den kokte og stappede yokaen. Bildet nede til høyre spyttes den godt tygde yokaen tilbake i gryta. Siden røres den ut med vann og serveres enten fersk eller gjæret om den står noen dager. 

Da vi kom tilbake til militærleiren, var sersjanten mye bedre. Han var til og med oppe av senga og kom til båten for å takke for hjelpen og medisinene som han skulle fortsette å ta til såret var helt legt og byllen borte. Vi reiste snart videre og stoppet et par timer i en landsby der
vi delte ut traktater og bibeldeler. Det var godt utpå ettermiddagen før vi la til i Recreo. Vi besøkte hyttene der, og innbød til møte samme kveld. Ikke alle kunne lese, men noen av de yngre mennene og større barn som gikk på skolen var lesekyndige. Alle ville gjerne ha bibeldeler og traktater. Vi fikk låne skolen også på dette stedet. Skolens eneste rom var overfylt da rundt seksti barn og voksne samlet seg til møtet. Vi sang og spilte kor som barna lærte seg fort, mens de voksne var mer tilbakeholdne.
Også her ba folk oss om å komme tilbake da de hørte at vi måtte reise
videre neste morgen. De ville høre mer.

Vi startet opp like etter frokost. Det tok ikke lang tid før vi igjen var ute i Marañon som nå var enda større og bredere etter tilskuddet av vannet fra Pastaza. Det var blitt 9.desember 1969. Vi fortsatte videre forbi
en del hus og små landsbyer til vi kom til munningen av Huallaga elven på sørsiden av Marañon. Vi svingte inn i den store bielven Huallaga der vi overnattet ved et hus like innenfor munningen. Det mørknet i det vi la til. Vi snakket litt med de som bodde i huset og gav dem en bibeldel før vi ganske tidlig gikk til sengs etter mange timers kjøring den dagen.

Det er ikke godt å se blid ut når en ikke er frisk.

Neste dag nådde vi den ganske store landsbyen Lagunas ved middagstid. Her stanset vi for å besøke et misjonærpar fra brødremenighetene i USA. Han og hans kone begynte arbeidet i Yurimaguas, men flyttet til Lagunas etter noen år. De har en kirke der og reiser dessuten mye i nedre del av Huallaga der de har utposter i flere landsbyer. Vi gikk innover til deres hus sammen med noen barn som viste oss veien. De hadde hørt om oss av misjonærene Elliot og tok godt imot oss. Vi traff også et yngre misjonærpar som arbeidet sammen med de eldre misjonærene i
Lagunas og omegn. De unge ble med ut til båten der vi pratet og drakk kaffe sammen. De var veldig interessert i å høre om våre opplevelser på reisen, mens vi fikk en liten orientering om deres arbeid. På kvelden var vi med på et møte i kirken deres. De hadde bygd en ganske stor kirke sentralt i landsbyen. Det var fint å få være med og bringe en hilsen på møtet.

Vi la ut fra Lagunas tidlig dagen etter. Det er enda langt igjen opp til Yurimaguas. Strømmen er ganske sterk i Huallaga elven. Det gikk
ikke fort med vår lille påhengsmotor på en såpass stor og fullastet båt. Nå var det riktignok mindre igjen av det medbrakte drivstoffet, men tungt lass var det likevel. Vi kjørte hele dagen. Først ved mørkets frembrudd la vi til ved en landsby. Fra de nærmeste hyttene kom folk for å se hvem som hadde lagt til i kveldingen. Da de hørte hvem vi var, spurte en av dem om vi kunne se på foten til sønnen hans. Jeg tok med medisinveska og gikk med ham. I lyset fra en liten parafinlampe og min lommelykt så jeg hadde denne lille gutten hadde et stygt sår mellom tærne. Det var blitt en byll rundt det. Tåa stod rett opp, da såret hadde verket i stykker en sene på tåa. Jeg renset såret, la på penicillinsalve og forbandt det. Faren til gutten fikk salven, rensevann og gasbind med instruks om å fortsette
behandlingen. Vi måtte reise videre neste morgen. Det var bare å håpe at de fortsatte å stelle såret.

Huallaga ble smalere etter hvert som vi kom høyere opp, og den hadde utallige svinger. Endelig da vi rundet en sving, steg Yurimaguas fram
på en stor høyde over elva. Det ble ettermiddag før vi nådde fram til havneområdet. Vi fant en rolig plass litt nedenfor det travleste området der det likevel var mulig å gå i land. Jeg var rask med å komme meg av sted til misjonærene Elliot som skulle hente og samle post for oss til vi kom tilbake. Før jeg forlot Yurimaguas med den nybygde «El Sembrador» den 25.september, drøyt to og en halv måned tidligere, hadde jeg leid en postboks. Det var hyggelig å møte Elliots igjen. De innbød oss til å komme å besøke dem da de hørte at vi ville bli i Yurimaguas over jul. Det gjorde vi også noen dager senere.

Nede ved havna i Yurimaguas.

Men nå var det brevene og bladene fra Norge som hadde første
prioritet. Den kvelden lyste parafinlampen lenge i båten nede ved elva.
Brevene måtte leses både en og to ganger. Korsets Seier og Nytt fra
Norge ble i alle fall skummet gjennom. Morgendagen måtte brukes til å skrive brev. Det var mange hjemme som ventet på å høre fra oss etter den lange reisen på elvene. Da vi hadde lagt oss og mørket senket seg rundt oss, takket vi vår Herre og Mester for alt vi hadde fått oppleve, og for at alt hadde gått bra med oss og barna. Det kjentes deilig å være i sivilisasjonen igjen, om det så bare var en mindre by ved en av elvene i Amazonas.