Kapittel 29 står på “Jul i Yurimaguas”, mens kapitlene 30, 33 og 34 står på denne samme kategorien “TIGRE PLAYA”. Les kp. 30 først! Det står nedenfor dette kapitlet. Kapittel 32 står på “Indianerne inviterer oss”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
TIGRE PLAYA
Herrens beskyttelse og bønnesvar
Det lurte mange farer rundt oss i jungelen, men vi kjente oss likevel trygge. Vi opplevde ved flere tilfeller overnaturlig beskyttelse og hjelp i vanskelige eller farlige situasjoner. Det var en velsignelse å ha mange forbedere i menighet og familie i Norge i disse årene; ikke minst i denne første tiden da alt var nytt og fremmed for oss. En natt våknet jeg opp av en lyd på kjøkkenet og trodde det var ubudne gjester som benyttet seg av nattemørket. En av naboenes hunder hadde vært innom før. Jeg sto opp, uten å tenne på lommelykten og listet meg gjennom stua og over broa til kjøkkenet. I det jeg var på vei inn dit, kjente jeg som en hånd mot brystet som stoppet meg. Jeg var rask til å slå på lommelykten, men det var
ingen der! Jeg senket lommelykten og der, rett foran de nakne tærne mine så jeg en stor hårete edderkopp ferdig til å bite. Jeg stampet i gulvet, og den forsvant ned i en sprekk. Noe annet var det ikke i kjøkkenet. Det var nok en rotte som var årsak til lyden jeg hadde hørt.
Tarantellens gift er vanligvis ikke dødelig for mennesker, men kan
danne stygge betennelser og store smerter. En tid etterpå fikk vi brev
hjemmefra der vi ble spurt om det hadde hendt noe spesielt den dagen (natt hos oss). Vedkommende som skrev hadde blitt ekstra minnet om å be for oss akkurat da, som om vi var i fare. Enda et tegn på at Herren har omsorg for oss.
Lewi sitter på broa til kjøkkenhytta. Han får besøk av en av våre frittgående høner. Hun hoppet av og til opp i senga hans og la egg.
Nød og sykdom banker på vår dør
Fra første stund på Tigre Playa begynte folk å komme til oss for å få hjelp for plager og sykdommer av forskjellig slag. Også fra nabolandsbyer langs Marañon kom det syke. Etter hvert gikk ryktet om «doktoren/ medisinmannen» på Tigre Playa oppover til indianerlandsbyer i bielva Potro og langt oppover i elvene Marañon og Morona. Jeg hadde gått et år på et av de første kurs i Norge for hjelpepleiere på Aker sykehus. Der lærte jeg i hvert fall litt om førstehjelp og om å pleie syke. Men utfordringene vi møtte nå, gikk langt utover det jeg hadde lært. Som nevnt hadde vi kjøpt inn en del medisiner og førstehjelpsutstyr da vi dro fra Yurimaguas. Vi hadde fått øynene opp for hvor stort behovet var på vår første misjonsreise med husbåten.
I løpet av de første årene på Tigre Playa utviklet dette arbeidet seg og førte til en strøm av mennesker som kom, noen lange veier fra, for å få hjelp ved skader og sykdommer. Vi fikk kjøpt nabotomten nedenfor oss der det stod en liten, fraflyttet bambushytte. Det ble overnattingssted for de syke og deres familie. Etter hvert bygget vi et par enkle, noe større hus av materialer fra jungelen der de syke og deres familie kunne ta inn og være den tid de trengte. De hadde selv med seg matvarer som bananer, maniok og ofte noe tørket kjøtt eller fisk og kokte det på et ildsted slik de var vant til hjemme. Samtidig kom de på møtene og hørte Guds Ord. Mange ønsket forbønn og ble bedt for både til frelse og helse.
Fra misjonærer i Iquitos fikk vi bøker med undervisning i sykdommer og behandling skrevet spesielt for misjonærer i tropene. Medisiner kjøpte vi fra engros firmaer i Iquitos. Vi fikk også noe medisiner, vitaminer og
utstyr fra Norge i spesielle forsendelser. I løpet av vår andre periode i Peru fikk vi stadig bedre kontakt med Wycliffe Bible Translators som hadde base i Pucallpa, 80 mil i luftlinje over jungelen fra oss. Det ble opprettet daglig radiokontakt med dem og også drivstoffdepot på Tigre Playa for småfly de brukte for å nå misjonærene i indianerlandsbyer spredt rundt i Perus jungel. Via radioen kunne vi få råd og hjelp av erfarne leger og sykepleiere på deres base. Deres håndbok for helsearbeidere i jungelen var også til stor nytte. Misjonær Eva Wilhelm tok over mye av helsearbeidet på Tigre Playa utover på 1970-tallet.
Syke kom ofte i kano fra andre steder. Denne mannen har skadet øyet.
Denne lille gutten hadde magen full av innvollsmark. Han døde følgende natt. De fleste kom heldigvis før det ble så ille og ble friske med medisiner og vitamin-/mineralkur.
«El Brujo» på Tigre Playa
Det viste seg at det bodde en «brujo» som var navnet som ble brukt på trolldoktoren/sjamanen, på Tigre Playa. Vi fikk vite at han var kjent og
fryktet for sine okkulte kunster, og at han var imot at vi bosatte oss på Tigre Playa. Han var kanskje redd for konkurranse. Etter en tid, kom noen av våre naboer til oss. I all fortrolighet fortalte de oss at «el brujo» truet med å drepe oss med sykdom, først barna våre og deretter oss voksne. Folk i landsbyen fryktet ham, og nå var de redde for hva som ville skje. Et par netter hørte vi ham gå rundt huset vårt. Han sa ut forbannelser mot oss og nynnet og sang på et for oss ukjent språk. Vi syntes selvfølgelig at dette var uhyggelig og bad Gud om hans beskyttelse. Da kom det et bibelord til oss; 1 Joh. 4: 4.:” Han som er i dere, er større enn han som er i verden”. Dette ordet gav oss den tryggheten vi trengte.
Ikke lenge etter dette hørte vi at hans datter ble bitt i armen av en giftig slange. Armen hovnet opp, og hun ble veldig syk. Faren prøvde med sine kunster å helbrede henne, men uten å lykkes. En dag mannen var bortreist, kom moren til oss med den syke datteren og bad om hjelp. Da det hadde utviklet seg en kraftig betennelse i armen, gav vi henne penicillin og annen behandling. Vi ba for henne etter samtykke fra moren. Hun ble fort bedre, selv om det tok litt tid før armen var helt god igjen. Da også en sønn til denne «brujo» ble syk, hørte vi at hans kone hadde sagt til ham:” Den forbannelsen som du uttalte over misjonærene, har kommet over oss”. Hun flyttet fra ham til en annen landsby der familien hennes bodde. Det gikk ikke lang tid før han også flyttet. Det var mange på Tigre Playa som var glad for at denne mannen ikke lenger bodde i landsbyen. Vi for vår del kjente dette som en befrielse.
Rutebåten «Alfert»
En stor glede og hjelp for oss i hverdagen på Tigre Playa var rute- og lastebåten «Alfert» som nesten samtidig som vi kom til landsbyen, begynte sine faste turer hver 14 dag mellom Iquitos og Puerto America ved munningen av Morona elven. I slutten av februar 1970 fikk John ordnet med en postboks i Iquitos. Den fikk eieren av rutebåten nøkkel til. I alle de årene vi bodde på Tigre Playa sendte vi posten ned med ham, og tilbake hadde han med posten som hadde samlet seg i postboksen. Han fikk selvsagt en liten betaling for denne servicen som vi var veldig fornøyd med. Med båten fikk vi også sendt medisiner, matvarer og byggevarer fra Iquitos.
Rutebåter i Iquitos. Den blå til høyre er lik “Alfert”.
Regnvær og oversvømmelse
Den 11.mars skrev jeg i et brev hjem: «I dag kom rutebåten oppover med 50 sekker sement. Nå kan vi begynne å støpe grunnmuren til huset. Siden skal vi kjøpe teglstein til selve huset. Hvor fort vi kan bygge videre avhenger av at midler kommer inn i tillegg til det lille vi kan bruke til materialer av underholdet vårt». Det viste seg snart at byggingen
ikke bare var avhengig av penger, men også av været og elva. I april regnet det nesten hver dag. Det var som vannet fra himlen aldri
skulle ta slutt. Elva begynte å stige igjen. Denne gangen kom det enda litt høyere opp enn sist og fløt over sine bredder mens vi vasset i vann bare vi skulle ut av huset.
I brev hjem den 30.april skriver Gro: «Det meste av arbeid ute stopper opp av seg selv når det regner. Huset står der med en påbegynt grunnmur som er full av vann. Den store sandhaugen vi hadde tatt opp fra elva er borte. Elva har tatt den tilbake. Nå er det bare å vente til vannstanden går ned så vi kan ta opp ny sand fra stranden. Vær med å be om at vi snart kan fortsette byggingen og at midler kommer inn. Vi
håper å få reist et solid hus her om ikke så lenge da det går fort til våre
avløsere kommer og til vår hjemreise.”
Menighetsarbeid
Gro skriver videre: «Med det andre «huset», menigheten, som er det viktigste arbeidet, går det bedre. Vi kjenner at Herren styrker oss og velsigner arbeidet. Vi ser stadig nye komme og overgi sine liv til Jesus. Sist søndag hadde vi vår første dåp, og seks venner ble døpt. Et ektepar og fire ungdommer. De var av de første som kom med, og har vist stor interesse og åndelig vekst. Det var enda flere som ville bli døpt, men de skal først bli viet av borgermesteren i distriktet og få sine papirer på det. Da blir det blir dåp igjen om ikke lenge.»
I brev av 1.juni skriver jeg: «Det er fortsatt stor søkning til møtene. Vi hadde nylig dåp igjen der fire ble døpt. På vårt menighetsmøte i dag ble de hilst velkomne, det var en herlig stund. Menigheten på Tigre Playa teller nå 10 medlemmer, foruten oss. Det var fint å dele nattverden og kjenne Herren nærvær på en spesiell måte. Her er det ikke store forsamlinger, men for oss er det stort å se hvordan Herren arbeider også blant menneskene i landsbyene i jungelen. Både på Tigre Playa og i andre landsbyer lyder nå lovsang og bønn fra enkle bambushytter.»
Her er det dåp for 3. gang på Tigre Playa senere på høsten – et ektepar døpes. I alt er det 12 som er døpt, men to var bortreist. Taklegging på huset i bakgrunnen.
Husbygging.
Sement og teglstein fikk vi kjøpt i Iquitos, der det ble lastet ombord i rutebåten, som tok 5 døgn opp til oss, mot strømmen. Medstrøms er den i Iquitos på 3 døgn. Det var alltid et styr når båten kom med varer og materialer til oss. Men mange var villige til å ta et tak mot en rimelig betaling. Som regel måtte båten legge til 200 – 300 meter nedenfor der vi bodde på grunn av sandbanken utenfor huset vårt.
Båthavari med murstein
Ved et tilfelle hadde det kommet 2000 teglstein som lå i en haug på kanten av elva på lossestedet. Jeg fikk hjelp til å laste dem i den store kanoen vår med en liten utenbordsmotor. Derfra kjørte jeg steinene opp til byggeplassen. Vannet var for grunt til at rutebåten kunne legge til der, men med kanoen var det ingen problemer. Den gikk ikke dypt. Jeg hadde kjørt et par runder, og gikk hjem for å spise mens noen hjelpere lastet til en ny transport. Da jeg kom tilbake, syntes jeg at det var vel mye last og lite fribord. Lewi som var et par år, ville være med i båten. Men
jeg syntes det var for usikkert og sa nei til det. Jeg startet motoren og la
fra land i sakte fart. Plutselig kjente jeg at jeg ble våt på beina. Da så jeg
at vannet kom inn foran på kanoen. Forsiktig styrte jeg inn mot land igjen og ga full gass. Men båten sank under meg før jeg nådde helt inn til elvebredden. Det var bare å svømme inn til land. Barna stod forskrekket å så båten med steinene bli borte i vannet. Jeg var glad jeg ikke hadde tatt dem med i båten.
Vi fant kanoen på 2 – 3 meters dyp nær ved land. Den hadde gått som en torpedo rett i elvekanten. På båten satt påhengsmotoren kjedet fast med en gjennomgående bolt i en kjetting. Det var ganske sterk strøm på stedet, og vannet var så grumsete at jeg ikke så hånden for meg. Vi fikk satt ned en lang stokk ved siden av båten, slik at jeg kunne dra meg ned til motoren etter den. Med et verktøy i hver hånd, fikk jeg etter flere turer til overflaten for luft, skrudd av bolten. Dette gjorde jeg mens jeg hang etter knærne i stokken for ikke å bli dradd med av strømmen. Det
var en lettelse å få motoren på land der den ble demontert og tørket i solen. Heldigvis var ikke det elektriske anlegget ødelagt av vannet, så den startet igjen etter en del strev.
Neste dag var vi tre mann som dukket og tok opp det meste av mursteinene. Da båten var lettet for lasten, fløt den opp. Båten som var hogd ut av en kjempestor sedertre stamme, hadde heller ikke tatt skade. Både jeg og medhjelperne var slitne, men lettet da både last og båt med motor var reddet opp av elva. Jeg var nøye med at det ikke ble lastet for mye etter den hendelsen.
 |
 |
Maino og Lewi foran sandhaugen før byggestart. Hele familien en søndag morgen, og husbyggeren tar fri. Søndagen er tid for søndagskole og møter. Bygget i bakgrunnen.
Det bygges videre
Da elva hadde trukket seg tilbake etter oversvømmelsen, var det godt å ta fatt på husbyggingen igjen. Sand hadde vi hentet fra elva Potro i slutten av mai, og etter hvert kom også sandbanken utenfor vår tomt til syne. Det var en glede å se at veggene på huset reise seg. Det var hardt arbeid i solsteken, og jeg var glad for hver rad vi fikk fullført. Da veggene var ferdige, ble grunnmuren fylt med sand og jord slik at vi kunne støpe gulvet. I tro la jeg inn avløpsrør til kjøkken, bad og dusj.
Da gulvet ble støpt, var det en mengde folk i aktivitet. All sementen ble blandet for hånd. Det var ikke vanskelig å få tak i arbeidsfolk. Alle ville gjerne tjene noen «kroner». Ingen av dem hadde blandet sement før, så det trengtes en del opplæring. En solvarm dag la jeg et termometer på sandhaugen. Det gikk opp til 60 grader før det eksploderte! Ikke rart at vi svettet noe enormt. Jeg drakk for lite vann i varmen, noe som førte til plager med nyresten noen år senere.
Trematerialer fra jungelen ble hogd ut og takstolene ble satt opp. Det var en gledens dag da den siste bølgeblikkplata ble satt på plass og huset var under tak. Jeg bygde et innertak av takplater innkjøpt i Iquitos. Det gjorde at varmen fra bølgeblikken ikke kom direkte ned i rommet og holdt også insekter og rotter ute. I vinduene satte vi inn myggnetting av metall. Da vi kom tilbake fra Norge, fikk vi også laget lemmer av tre til vinduene som vendte ut mot elva. Derfra kom som oftest vinden og regnet.
Her legges taket med stokker fra skogen bak Tigre Playa.
Det var ikke lett å finne noen som kunne pusse vegger i dette området. Jeg så det umulig å gjøre det selv, dersom resultatet skulle bli brukbart. Da jeg fikk høre om en mann i en landsby i nærheten som hadde lært kunsten da han bodde i Iquitos, kontaktet jeg ham med en gang. Han var villig til å komme, og en pris for arbeidet ble avtalt. Det viste seg at han var flink, så både gulv og vegger innvendig ble pusset riktig fine, syntes vi. Vi hadde ikke penger til å pusse veggene utvendig. Det måtte bli en annen gang. Den gangen kom aldri! Ytterveggene på huset i Tigre Playa fikk aldri murpuss.
På baksiden av huset hadde jeg murt opp en vanntank på ca. tre kubikkmeter til regnvann fra takrennene. Men vi måtte vente litt på vannet. Vi flyttet inn før takrenner var innkjøpt. Innvendige tak og vegger ble også malt etter innflyttingen. Nå hastet det med å komme i hus! Den 2 november 1970 var en gledens og takknemlighetens dag. Da flyttet vi ut av bambushytta og inn i det nybygde huset. Det var utrolig deilig å være i et hus igjen! Et hus uten mygg, rotter, kakerlakker og andre kryp. Her kunne vi også sove uten moskitonett selv om en og annen mygg og kakerlakk snek seg inn fra tid til annen. Det var drøyt et år siden vi la ut fra Borja med flodbåten «El Sembrador» for å finne et bosted og utgangspunkt for arbeidet i jungelen, og det var ti måneder siden vi bosatte oss på Tigre Playa og flyttet inn i bambushytta.
Jeg måtte reise til Lima den 8.november for å møte misjonær Edith Aateigen fra Kristiansand. Hun og en svensk misjonær som arbeidet i Tarma skulle avløse oss når vi planla hjemreise i mars 1971. Svenske Christina hadde lovet å være til Liv Haugs planlagte utreise i juni det året. Mens John var borte, fortsatte to av ungdommene malerarbeidet innvendig. De hadde kort opplæringstid, men de var ganske flinke og gjorde en bra jobb.
Barna gledet seg også over det nye huset. Her er ikke takrennene på plass enda, men verandaen har fått gjerde for å hindre naboenes kuer å stå under taket der på nettene.
Det betydde mye at Gro og barna sammen med Helena fra Yurimaguas, kunne bo i huset når jeg ble borte en lengre tid. Etter planen skulle jeg være tilbake sammen med Edit om 3 til 4 uker som var lenge nok. Men på grunn av store forsinkelser, bl.a. i tollen for Ediths bagasje kom vi ikke til Tigre Playa før 23.12, lille julaften.
Julaften ble det stor fest i det nye huset. I bambushytta feiret vi med barn og voksne 1.juledag. Barna gledet seg stort da de fremførte sitt julespill om Jesus som ble født i en stall. Alle koste seg med god mat og små gaver til barna da julen for første gang ble feiret i landsbyen.
Menigheten på Tigre Playa ønsker Edith velkommen Nyttårsdagen 1971.
Utenfor palmehytta som hadde vært vårt hjem det første året på Tigre Playa. Det hadde også tjent som kirke helt fra begynnelsen av. Dette bildet er tatt etter søndagskolen/møtet i mars 1971 like før vi reiste til Norge etter vår 1.periode. Misjonær Edith Aateigen står til høyre. Da vi flyttet inn i huset vi bygde i november 1970, ble det fortsatt brukt som kirke inntil den nye kirken ble tatt i bruk før jul i 1972 og innviet i februar 1973.
