Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp.44 som er del 2 fra Cahuapanas,  finner du nedenfor dette kapitlet på samme kategori og kp.32 om invitasjonen fra Potro i 1970 står helt nederst. Kapitlene 35 og 38 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”. Kp.40 finner du nederst på kategorien “Dagligliv i jungelen.”

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Møter i San Lorenzo

På vei nedover Marañon, ligger munningen av bielven Cahuapanas på sørsiden av elven litt ovenfor San Lorenzo, den største landsbyen
i distriktet. Da vi kom tilbake til vår andre periode i Peru sommeren 1972, besøkte vi ofte San Lorenzo for møter. En familie som bodde i et ganske stort hus sentralt i landsbyen, åpnet hjemmet sitt for oss og møtene. Denne familien var blant de første som ble døpt i San Lorenzo. Endelig på høsten 1975 fikk vi tildelt en tomt til kirke. Denne første kirken ble bygd med bambusvegger og tak av bølgeblikk og innviet i mars 1976.

Bildet over viser barn på feriebibelskolen i kirken i San Lorenzo i 1977 da vi var tilbake etter et år i Norge.

Innbydelse til besøk i landsbyer i Cahuapanas.

I San Lorenzo traff vi Awajun indianere fra Cahuapanas som
kom dit for å selge varer og handle, eller for å oppsøke klinikken på den
katolske stasjonen. De hadde hørt om oss fra deres stammefrender i Potro som vi besøkte noen ganger allerede i vårt 1. år på Tigre Playa, og nå ville de at vi skulle besøke dem. «Vi vil også høre evangeliet» sa de, og ba oss innstendig om å komme til deres landsby Kauapan. Vi lovte å besøke dem så snart som mulig. Det tok mye lengre tid enn vi hadde håpet å realisere besøket til Cahuapanas.

På Tigre Playa var det stor tilstrømming av syke mennesker, skole for de to eldste barna, leseopplæring for kvinner, hus- og kirkebygging og selvsagt møter for barn og voksne. Dessuten var vi stadig på farten for å besøke alle landsbyene der vi allerede hadde opprettet kontakt, og hvor det noen steder var små grupper av troende. I mellomtiden hadde jeg eller Rudolf av og til kontakt med indianere fra Cahuapanas ved våre besøk i San Lorenzo.  

Første besøk til landsbyer Cahuapanas høsten 1973

Endelig utpå høsten -73 ble det reise til Cahuapanas og noen
av landsbyene i nedre del av elven. Det var Rudolf Wilhelm som først besøkte disse stedene. Det bodde både mestiser, shayawita- og awajun indianere i Cahuapanas med bielver. Rudolf fortalte at det var stor mottagelighet for Guds Ord, og mange kom til samlingene for å høre det
han hadde å fortelle fra Bibelen. Vi ble veldig inspirert til å besøke folket i Cahuapanas igjen. Likevel skulle det gå et halvt år før det ble en ny tur. 

Besøk i Cahuapanas med flodbåten «Alli Shungo» og kano.
I april 1974 reiste jeg nedover Marañon med kurs for landsbyene i Cahuapanas. Jeg hadde med en av de nyfrelste ungdommene. Lewi var
også med på denne reisen. Det var stor stas å få være med far på reise i husbåten «Alli Shungo». Allerede da vi stoppet i den første landsbyen, fikk vi bekreftet at det var slik som Rudolf hadde fortalt; stor åpenhet for å høre Evangeliet. Læreren og andre sendte beskjed rundt i landsbyen om møtet på kvelden, og de aller fleste samlet seg i skolehuset. Da møtet var slutt, ville mange ha forbønn og gi sine liv til Jesus. Vi hadde tre møter i den landsbyen før vi reiste videre oppover elven til et sted som heter Santa Maria. Der bodde det to nonner fra den katolske misjonsstasjonen i San Lorenzo. De fortalte at elven var grunn lengre
oppover. De mente det var best å la flodbåten bli igjen der i landsbyen.

Misjonens båter fortøyd ved land på Tigre Playa. Marañon flyter stille forbi østover.

Møter i landsbyen Kaupan
Vi fortøyde båten godt nedenfor deres skole, og reiste videre med den lille trebåten vi hadde hatt på slep. Flere steder var elven svært grunn. Store stein- sandbanker kom til syne, særlig i innersvingene av elva som
buktet seg gjennom jungelen. Vi måtte også opp noen sterke stryk før vi endelig kom frem til awajun landsbyen Kaupan. Det var en ganske stor landsby med skole og tre lærere. Skolen her var opprettet av Wycliffe misjonen og hadde undervisning både på indianernes eget språk og på spansk. To av lærerne kjente jeg fra før, så det ble ingen problemer med presentasjonen. De visste hvem jeg var og hva jeg representerte. Vi stanset to -tre dager i denne landsbyen og hadde fire møtesamlinger. Lærerne delte på å oversette når jeg talte. Det var mange som ville ta imot Evangeliet og ha forbønn slik som vi opplevde iblant indianerne i Potro elven.

Vi ble fortalt at det lå fire andre landsbyer på forskjellige steder innover i skogen ikke langt fra Kaupan. Når indianerne sier at det ikke er så langt, betyr det ofte flere timers marsj på stier innover jungelen. Det hadde vi ikke mulighet til denne gangen. Da vi tok farvel, ba de oss inntrengende om å komme tilbake så fort som mulig.

Nytt besøk til Awajun indianerne i Cahuapanas.
Sammen med misjonær Gunnar Vervik som besøkte oss på Tigre Playa i juli/august 1974, reiste jeg igjen til Cahuapanas. En av landsbyene innover i skogen fra Kaupan, kunne vi nå med kanoen. Vi kjørte oppover en smal og grunn bielv i en drøy time. Vi fortøyde kanoen med “peki peki” motoren, og derfra gikk vi et par timer på en liten sti gjennom jungelen. Vår kjentmann førte oss trygt fram til den lille landsbyen Cauide der bambushyttene lå spredt rundt en åpning i skogen. Awajun indianerne der hadde liten kontakt med omverdenen, men nå hadde de nylig fått en skole og en lærer gjennom Wycliffe.

Vi ble budt på fisk, bananer og maniok. 

Læreren i Cauide samlet folket til møte på ettermiddagen, og det kom utrolig mye folk til å være et så lite sted. Men de kom visst også fra hytter lengre inn i jungelen. Det var en broket forsamling av store og små, mer eller mindre påkledt. Lydløst var det heller ikke. Noen hadde hundene sine med så det ble en del bjeffing og knurring underveis i møtet. En kone satt med en stor leirgryte mellom bena. Hun tygget kokt maniok og spyttet tilbake i gryta for å lage drikken masatto. Det både hørtes og syntes, men det så ikke ut til at noen brydde seg om det. Noen av de minste barna lekte rundt på gulvet, noe som heller ikke gikk lydløst for seg.

Men tross alt som kunne forstyrre, var det en lydhør forsamling. Det var som de slukte hvertord, som om de bare hadde ventet på denne stunden. De sang ivrig med i korene, både på awajun og spansk. Wycliffe hadde oversatt noen sanger og kor til deres  språk. I det siste møtet vi hadde den andre dagen, var det flere som ville bli frelst og begynne et nytt liv. Det ble en lang forbønns stund med gråt og bekjennelse av synder. Den Hellige Ånd virket i blant oss.

Samling og en prat utenfor kjøkkendelen av huset.

En ung mor i Kaupan. De to største barna er hennes søsken.

Besøk av rev i Kaupan
Vi besøkte også denne gangen den største landsbyen, Kaupan der jeg var i mai. Vi ble tatt godt imot og hadde noen fine samlinger i skolehuset. Lærerne der samlet nå folk til møte hver søndag. Da leser de fra
bibeldelene som er oversatt til deres språk, ber og synger kor og sanger på awajun. Det var en fryd å høre dem synge på sitt eget språk selv om det ikke alltid var like vakkert. Noen sang litt etter de andre fordi de måtte høre teksten først. Barna lærte seg fort sangene utenat; også noen av de spanske korene.

Under et ettermiddagsmøte da jeg stod og talte, hørte vi et forferdelig bråk med hønekakling, hundeglam og noen kvinner som ropte og skrek.
Det var bare å ta en pause i møtet. Halve forsamlingen fór på dør og ikke lenge etterpå kom de stolte tilbake med en død rev. Den hadde kommet inn i hønseflokken og drept en høne. «Men nå kan du bare fortsette», sa de og satte seg ned for å høre mer. Flere nye tok imot Jesus i løpet av de dagene vi var der. Vi fikk mange nye venner som ønsket oss velkommen tilbake. Jeg reiste dit igjen i oktober og hadde flere møter blant indianerne i Kaupan og andre landsbyer. Også da opplevde vi at mange kom til tro. Lærerne ved skolen fortalte at nå ville de bygge en kirke som de håpet å ha ferdig til neste besøk.

Det er en stor jobb å lage en kano, særlig en større kano som indianerne holder på med på disse bildene. Ganske varm jobb også

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.I I

I kp.39 skriver vi om første del av reisene til Cahuapanas, som står ovenfor dette kapitlet på samme kategori. Helt nederst står kp.32 om invitasjonen til Potro i 1970. Kapitlene 42 og 43 står på kategorien “Dagligliv i jungelen”, mens kp.45 står på “Kontakt med Wycliffe, Bibeloversettere.”

Fjerde besøk til Cahuapanas mai 1975

Denne reisen ble ganske spennende. Det ble et voldsomt uvær mens vi var i Kaupan. Elven steg mange meter i løpet av natten og tok med seg
båter og kanoer som lå fortøyd ved landsbyen.

Jeg skriver slik i et brev hjem: «For noen dager siden kom jeg hjem etter en reise opp bielven Cahuapanas og landsbyene som ligger langs elven. Jeg reiste sammen med Marcial, en av dem som er med i menigheten på Tigre Playa og som kjenner kall til å forkynne evangeliet. Vi reiste i en mindre trebåt. Den hadde en nabo i landsbyen bygd for oss. Ikke lenge før turen til Cahuapanas fikk jeg lagd et tak av bølgeblikkplater over den bakre del av båten der vi satt og styrte og der bagasjen lå. Det var til stor nytte både i sol og regn.»

Den såkalte peki peki motoren med langt stag til propellen, som sees på bildet, var motoren vi brukte på reisen til Cahuapanas.

Vårt første stopp var i landsbyen Barranquita. Dette er en landsby der det bor shayawita indianere og mestiser. Mye folk samlet seg denne søndag
ettermiddagen. Både barn og voksne satt på gulvet og andre stod langs veggene da det ikke var noe å sitte på i huset vi brukte som lokale. Noen hadde tatt imot troen ved tidligere besøk også på dette stedet. Alle sang med i sangene med stor glede og begeistring. Vi kjente Guds Ånds nærhet, men plutselig ble møtet avbrutt av at noen ropte og skrek at det var slåsskamp utenfor. De fleste løp ut for å se på dette og kom ikke tilbake. Avslutningen av møtet ble ikke som forventet. Men vi fikk samtaler med flere som hadde vært på møtet før vi reiste videre. Alle ville at vi skulle komme tilbake for å lære dem mer fra bibelen.

Bryllup og dåp i Kaupan

Dagen etter reiste vi videre opp til landsbyen Kaupan. Siden vårt forrige besøk i Kaupan, hadde de bygd en kirke av skogens materialer på samme måte som sine egne hytter. Vi hadde bibelstudier hver dag. Mange lot være å gå på åkeren de dagene for å lære mer fra Guds ord. Indianerne ble ofte sett ned på og det ble sagt at de ikke hadde sjel, men var som dyr. Nå hørte de om Guds kjærlighet til alle mennesker, og at Jesus gav sitt liv også for dem for å gi frelse og evig liv. De hørte budskapet med stor glede og er ivrige etter å lære mer. Det er bare fire år siden de fikk skole så de er veldig uvitende om mange ting. Men skogen, dyrene og livet der kjenner de godt.

På søndagen som var avslutningsdagen for bibelkurset og møtene, ble tre par viet i kirken og etterpå døpt i elven. Det var de seks første som ble lagt til menigheten i Kaupan. De hadde tatt imot Jesus som sin frelser
allerede den første gangen vi besøkte Kaupan. Det var en stor høytidsstund.

Det gikk en kraftig epidemi med forkjølelse i landsbyen. Flere av barna var veldig syke med bronkitt og lungebetennelse. Vi hadde med en del forskjellige medisiner som var til stor hjelp.

Her står jeg ved bredden av Cahuapanas sammen med de første seks som ble døpt i landsbyen Kaupan. En stor dag!

Som tidligere nevnt, kom det et kraftig uvær mens vi var i
Kaupan. Tirsdag morgen hadde elven sunket kraftig. Båten vår la seg over på siden. Da kom det vann og sand inn i motoren. Med god hjelp fikk vi båt og motor opp på land. Motoren måtte jeg demontere, rense delene med bensin og sette motoren sammen igjen før den ville starte. Jeg hadde alltid verktøy med på reisene, og nå kom det godt med. Det var mange interesserte tilskuere! Som om ikke det var nok, kom uværet natt til fredagen med torden og et voldsomt regnvær som varte hele natten. Vi så på kvelden at det var uvær på vei. Før landsbyen gikk til ro for natten, gikk vi sammen med noen av indianerne ned til elva og satte pålene som båter og kanoer var bundet i, godt ned i jorda høyt oppe på kanten. Men det viste seg at det ikke var godt nok!

Farefullt oppdrag

Jeg skriver videre i brevet hjem om denne reisen: «Jeg ble vekket i grålysningen av rop om at alle kanoene og båtene hadde forsvunnet da elva kom som en flodbølge på natten og tok med seg påler og alt som var bundet i dem. Det var bare igjen en gammel kano som lå langt inne på land. Den smale elva der oppe mot fjellene hadde steget med fem meter over natten. Sammen med noen fra landsbyen rodde vi nedover elva i den gamle kanoen for å se etter båtene. Vannet hadde allerede gått ned et par meter, men var fortsatt som en foss som dro med seg hele trær og busker. Vi fant først lærerens båt, uskadd, men full av vann. De fleste kanonene ble også funnet etter hvert. Vi rodde i et godt stykke videre før vi kom til et sted der elva delte seg rundt en liten øy. På spissen av den hadde det samlet seg en stor haug av trær og bråte, og midt inne i denne bråten fikk vi øye på bunnen av båten og deler av taket litt bortenfor. Strømmen stod sterkt på og det var for farlig å gjøre noe den dagen. Vi rodde tilbake. Neste dag hadde vannet sunket ytterligere, og vi reiste på nytt nedover elva, i alt ti mann som ville hjelpe til.

Vi fikk øye på taket av båten som stakk opp mellom stokkene.

Vi fant båten på samme sted, fortsatt med bunnen opp inne i haugen mellom stokker og grener. Vi stod på stokkene og fikk manøvrert båten nesten halvveis over vannet. Etter mye strev fikk vi bundet et rep rundt
motoren. Men plutselig tok en kraftig strømhvirvel båten med motoren og forsvant med et brak under tømmervasen og ble borte. Vi måtte gi opp for den dagen. Først to dager etter var vannet sunket og strømmen roet seg så mye at vi kunne prøve igjen. Vi så ikke noe hverken til båten eller taket i tømmervasen. Men med kjepper som vi stakk mellom stokkene, fikk vi lokalisert båten som hadde snudd rundt og lå riktig vei, men helt full av vann. Den ble holdt nede av stokkene som lå innfiltret i hverandre på kryss og tvers over båten, men ble samtidig holdt på plass av flyteevnen i treverket. Jeg hoppet ut i elva og svømte under trestokkene mot stedet der båten lå mellom stokkene.

Det ødelagte taket og båten som ligger med bunnen opp inne i tømmervase. Marcial viser med hånden mot båten.

Med vann til over hodet, spente jeg med all kraft ned mot bunnen i båten for å få den til å løsne fra tømmervasen og flyte opp lengre ned. Det var en ganske farlig jobb, men det lyktes! Jeg kjente at båten løsnet under meg mens jeg fulgte den i dragsuget ut under tømmervasen. Da var det godt å få hodet over vann og trekke pusten igjen! Det var heldigvis heller ingen alligatorer å se eller merke i det grumsete vannet. Noen av indianerne fikk tak i båten før den fløt videre nedover elven. Taket var vekk, men ellers var båten i full stand.

Motoren hadde løsnet fra båten, men etter en stund oppdaget vi at repet hadde hengt seg fast rundt en stokk. Vi fikk den opp. Den hadde fått verre medfart. Men etter demontering og rensing for vann og sand for andre gang på denne reisen, startet den igjen. Luftfilteret var revet av, og jeg laget et nytt av en hermetikkboks. Det elektriske anlegget hadde vært så lenge under vann, at jeg ser det som et under at den startet. Med påfyll av olje og bensin, gikk den som den skulle hele veien hjem. Deler av taket så jeg igjen på et hønsehus hos en mestis som bodde lengre nedover elva».

Det har vært mange farefulle reiser på små og store elver gjennom årene. Vi takker Gud for at vi er blitt bevart både i ulykker og sykdom. Vi besøkte landsbyene i Cahuapanas flere ganger, og også i Cahuapanas har arbeidet gått framover gjennom årene. Det har vært både tilbakeslag og framgang. For mange år siden nå, bygget de en ganske stor kirke av planker med tak av bølgeblikk i Kaupan.  Landsbyen har også vokst i disse årene, selv om det har vært en viss utflytting. Men Herren har holdt
sin hånd over menigheten av troende indianere også i landsbyene i denne bielven til Marañon.

Den nybygde kirken i Kaupan på en bibeluke flere år senere der venner fra nabolandsbyer også er til stede. Vi er ikke sikker på hvilket år det var. Kanskje i siste del av 1980-tallet.

Bildene nedenfor er fra et besøk til menigheten i Kaupan av en gruppe fra menigheten i Saramiriza i 2017.

Disse bildene har pastor Manuel sendt oss. De er fra besøk og bibeldager i Kaupan i 2017. Flere ungdommer ble døpt og mange barn båret fram til forbønn og velsignelse. De reiste med den nye båten til menigheten i Saramiriza. Det er mye lengre til Cahuapanas fra Saramiriza enn fra Tigre Playa. Landsbyen og kirken har kontakt med San Lorenzo som er nærmere, men lederne kommer fortsatt til de årlige konferansene og bibelukene i Saramiriza.