Kp.44 som er del 2 fra Cahuapanas, finner du nedenfor dette kapitlet på samme kategori og kp.32 om invitasjonen fra Potro i 1970 står helt nederst. Kapitlene 35 og 38 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”. Kp.40 finner du nederst på kategorien “Dagligliv i jungelen.”
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Møter i San Lorenzo
På vei nedover Marañon, ligger munningen av bielven Cahuapanas på sørsiden av elven litt ovenfor San Lorenzo, den største landsbyen
i distriktet. Da vi kom tilbake til vår andre periode i Peru sommeren 1972, besøkte vi ofte San Lorenzo for møter. En familie som bodde i et ganske stort hus sentralt i landsbyen, åpnet hjemmet sitt for oss og møtene. Denne familien var blant de første som ble døpt i San Lorenzo. Endelig på høsten 1975 fikk vi tildelt en tomt til kirke. Denne første kirken ble bygd med bambusvegger og tak av bølgeblikk og innviet i mars 1976.
Bildet over viser barn på feriebibelskolen i kirken i San Lorenzo i 1977 da vi var tilbake etter et år i Norge.
Innbydelse til besøk i landsbyer i Cahuapanas.
I San Lorenzo traff vi Awajun indianere fra Cahuapanas som
kom dit for å selge varer og handle, eller for å oppsøke klinikken på den
katolske stasjonen. De hadde hørt om oss fra deres stammefrender i Potro som vi besøkte noen ganger allerede i vårt 1. år på Tigre Playa, og nå ville de at vi skulle besøke dem. «Vi vil også høre evangeliet» sa de, og ba oss innstendig om å komme til deres landsby Kauapan. Vi lovte å besøke dem så snart som mulig. Det tok mye lengre tid enn vi hadde håpet å realisere besøket til Cahuapanas.
På Tigre Playa var det stor tilstrømming av syke mennesker, skole for de to eldste barna, leseopplæring for kvinner, hus- og kirkebygging og selvsagt møter for barn og voksne. Dessuten var vi stadig på farten for å besøke alle landsbyene der vi allerede hadde opprettet kontakt, og hvor det noen steder var små grupper av troende. I mellomtiden hadde jeg eller Rudolf av og til kontakt med indianere fra Cahuapanas ved våre besøk i San Lorenzo.
Første besøk til landsbyer Cahuapanas høsten 1973
Endelig utpå høsten -73 ble det reise til Cahuapanas og noen
av landsbyene i nedre del av elven. Det var Rudolf Wilhelm som først besøkte disse stedene. Det bodde både mestiser, shayawita- og awajun indianere i Cahuapanas med bielver. Rudolf fortalte at det var stor mottagelighet for Guds Ord, og mange kom til samlingene for å høre det
han hadde å fortelle fra Bibelen. Vi ble veldig inspirert til å besøke folket i Cahuapanas igjen. Likevel skulle det gå et halvt år før det ble en ny tur.
Besøk i Cahuapanas med flodbåten «Alli Shungo» og kano.
I april 1974 reiste jeg nedover Marañon med kurs for landsbyene i Cahuapanas. Jeg hadde med en av de nyfrelste ungdommene. Lewi var
også med på denne reisen. Det var stor stas å få være med far på reise i husbåten «Alli Shungo». Allerede da vi stoppet i den første landsbyen, fikk vi bekreftet at det var slik som Rudolf hadde fortalt; stor åpenhet for å høre Evangeliet. Læreren og andre sendte beskjed rundt i landsbyen om møtet på kvelden, og de aller fleste samlet seg i skolehuset. Da møtet var slutt, ville mange ha forbønn og gi sine liv til Jesus. Vi hadde tre møter i den landsbyen før vi reiste videre oppover elven til et sted som heter Santa Maria. Der bodde det to nonner fra den katolske misjonsstasjonen i San Lorenzo. De fortalte at elven var grunn lengre
oppover. De mente det var best å la flodbåten bli igjen der i landsbyen.
Misjonens båter fortøyd ved land på Tigre Playa. Marañon flyter stille forbi østover.
Møter i landsbyen Kaupan
Vi fortøyde båten godt nedenfor deres skole, og reiste videre med den lille trebåten vi hadde hatt på slep. Flere steder var elven svært grunn. Store stein- sandbanker kom til syne, særlig i innersvingene av elva som
buktet seg gjennom jungelen. Vi måtte også opp noen sterke stryk før vi endelig kom frem til awajun landsbyen Kaupan. Det var en ganske stor landsby med skole og tre lærere. Skolen her var opprettet av Wycliffe misjonen og hadde undervisning både på indianernes eget språk og på spansk. To av lærerne kjente jeg fra før, så det ble ingen problemer med presentasjonen. De visste hvem jeg var og hva jeg representerte. Vi stanset to -tre dager i denne landsbyen og hadde fire møtesamlinger. Lærerne delte på å oversette når jeg talte. Det var mange som ville ta imot Evangeliet og ha forbønn slik som vi opplevde iblant indianerne i Potro elven.
Vi ble fortalt at det lå fire andre landsbyer på forskjellige steder innover i skogen ikke langt fra Kaupan. Når indianerne sier at det ikke er så langt, betyr det ofte flere timers marsj på stier innover jungelen. Det hadde vi ikke mulighet til denne gangen. Da vi tok farvel, ba de oss inntrengende om å komme tilbake så fort som mulig.
Nytt besøk til Awajun indianerne i Cahuapanas.
Sammen med misjonær Gunnar Vervik som besøkte oss på Tigre Playa i juli/august 1974, reiste jeg igjen til Cahuapanas. En av landsbyene innover i skogen fra Kaupan, kunne vi nå med kanoen. Vi kjørte oppover en smal og grunn bielv i en drøy time. Vi fortøyde kanoen med “peki peki” motoren, og derfra gikk vi et par timer på en liten sti gjennom jungelen. Vår kjentmann førte oss trygt fram til den lille landsbyen Cauide der bambushyttene lå spredt rundt en åpning i skogen. Awajun indianerne der hadde liten kontakt med omverdenen, men nå hadde de nylig fått en skole og en lærer gjennom Wycliffe.
Vi ble budt på fisk, bananer og maniok.
Læreren i Cauide samlet folket til møte på ettermiddagen, og det kom utrolig mye folk til å være et så lite sted. Men de kom visst også fra hytter lengre inn i jungelen. Det var en broket forsamling av store og små, mer eller mindre påkledt. Lydløst var det heller ikke. Noen hadde hundene sine med så det ble en del bjeffing og knurring underveis i møtet. En kone satt med en stor leirgryte mellom bena. Hun tygget kokt maniok og spyttet tilbake i gryta for å lage drikken masatto. Det både hørtes og syntes, men det så ikke ut til at noen brydde seg om det. Noen av de minste barna lekte rundt på gulvet, noe som heller ikke gikk lydløst for seg.
Men tross alt som kunne forstyrre, var det en lydhør forsamling. Det var som de slukte hvertord, som om de bare hadde ventet på denne stunden. De sang ivrig med i korene, både på awajun og spansk. Wycliffe hadde oversatt noen sanger og kor til deres språk. I det siste møtet vi hadde den andre dagen, var det flere som ville bli frelst og begynne et nytt liv. Det ble en lang forbønns stund med gråt og bekjennelse av synder. Den Hellige Ånd virket i blant oss.
Samling og en prat utenfor kjøkkendelen av huset.
En ung mor i Kaupan. De to største barna er hennes søsken.
Besøk av rev i Kaupan
Vi besøkte også denne gangen den største landsbyen, Kaupan der jeg var i mai. Vi ble tatt godt imot og hadde noen fine samlinger i skolehuset. Lærerne der samlet nå folk til møte hver søndag. Da leser de fra
bibeldelene som er oversatt til deres språk, ber og synger kor og sanger på awajun. Det var en fryd å høre dem synge på sitt eget språk selv om det ikke alltid var like vakkert. Noen sang litt etter de andre fordi de måtte høre teksten først. Barna lærte seg fort sangene utenat; også noen av de spanske korene.
Under et ettermiddagsmøte da jeg stod og talte, hørte vi et forferdelig bråk med hønekakling, hundeglam og noen kvinner som ropte og skrek.
Det var bare å ta en pause i møtet. Halve forsamlingen fór på dør og ikke lenge etterpå kom de stolte tilbake med en død rev. Den hadde kommet inn i hønseflokken og drept en høne. «Men nå kan du bare fortsette», sa de og satte seg ned for å høre mer. Flere nye tok imot Jesus i løpet av de dagene vi var der. Vi fikk mange nye venner som ønsket oss velkommen tilbake. Jeg reiste dit igjen i oktober og hadde flere møter blant indianerne i Kaupan og andre landsbyer. Også da opplevde vi at mange kom til tro. Lærerne ved skolen fortalte at nå ville de bygge en kirke som de håpet å ha ferdig til neste besøk.
 |
 |
 |
 |
Det er en stor jobb å lage en kano, særlig en større kano som indianerne holder på med på disse bildene. Ganske varm jobb også 
