En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapittel 36 står nederst av fem innlegg på kategorien “Båtliv og Reiser”, mens kp.38 står nestnederst av seks kapitler på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.
Første besøk til San Juan
San Juan ligger langs elven Marañon ovenfor munningen av bielven Morona, vest for Tigre Playa. Med en vanlig båt tar kjøreturen Tigre Playa – San Juan circa fem timer mot strømmen. Men med speedbåt kortes tiden ned til under halvparten. Saramiriza som vi flyttet til senere, ligger enda lengre oppover elven. Dit tar det en drøy time fra San Juan. Liv Haug og Edith Aateigen var de første misjonærene som besøkte denne landsbyen i 1971. De forteller at de hadde fått låne skolen til et møte, og det kom mye folk.
Det var mange kvinner og barn tilstede, men også en gruppe menn. Noen av dem var tydelig beruset, og en av dem var Humberto. Da innbydelsen gikk ut om å ta imot Jesus som sin frelser, gikk Humberto fram. Det var nok mest for å lage litt show. Men han ble slått i gulvet av en veldig kraft, som han selv fortalte senere. Han ble overveldet av skyldfølelse og sorg. Der og da ba han Gud om tilgivelse for sine synder. Da han reiste seg opp igjen var han helt edru! Liv og Edith samtalte med Humberto og gave han et Ny Testamente, før de måtte ta avskjed med de nyfrelste og reise videre til andre landsbyer.
Dagen etter fikk Humberto besøk av sine gamle svirebrødre, som mente at nå måtte han ha en dram. Men Humberto var bestemt, nå var det slutt på drikkingen for hans del. Kameratene sa at det nok ikke ville ta mange dagene før han var tilbake i den gamle vanen. Men det hadde skjedd et under med Humberto. Siden den dagen var han fri fra sitt alkoholbegjær.
Humberto hadde allerede da en stor familie, og det ble flere barn etter hvert. De var fattige, og hadde lite av alt. Barna gikk i fillete klær. Humberto hadde brukt pengene til brennvin og det ble lite igjen til noe annet. Etter omvendelsen fikk han et nytt syn på saker og ting. Nå satte han blant annet i gang med å lappe taket på huset, som var i en elendig forfatning. Han brukte tid og krefter til å plante mer bananer og maniok, som er de viktigste ingrediensene i jungelboernes kosthold. Naboer og slektinger kunne se den store forandringen som hadde skjedd i Humbertos liv, og han vitnet om dette så ofte han fikk anledning.
Da vi kom tilbake til Tigre Playa i august 1972 etter vårt første opphold i Norge, hørte vi om det som hadde hendt i San Juan. Vi reiste ganske snart til San Juan for å besøke de nye vennene der. Da møtte vi også Humberto og hans familie. Sammen gledet vi oss over det som hadde skjedd. Etter hvert tok flere i landsbyen imot Evangeliet. Hans brødre med familier tok i mot Jesus, og etter en tid kom også hans gamle foreldre til tro. Det ble mange besøk i San Juan.
Eter en tid rodde Humberto fem timer oppover elven, og kom til den lille landsbyen, Sappo Playa. Der hadde han slektninger. De hadde hørt rykter om det som hadde hendt i San Juan. Da han kom, samlet de seg i en av hyttene for å høre Humberto fortelle. Han vitnet frimodig om sin omvendelse og hva det hadde ført til i livet hans. Flere av slektningene ville oppleve det samme. Etter en tid rodde han den lange veien til Tigre Playa og ba om hjelp fra oss. ”Det er mange som vil bli frelst på Sappo Playa,” fortalte han,” men jeg kan for lite til å hjelpe dem”. Sammen med Humberto reiste Rudolf og jeg opp til landsbyen, med kanoen hans på slep.
Maino og Lewi vinker farvel til John som reiser avsted til besøk i landsbyer oppover Marañon.
Det var ikke mer en fire hus i den lille landsbyen der alle var i familie med hverandre. De samlet seg i det største huset, som heller ikke var stort! Vi hadde samtaler og undervisning fra Guds Ord i et par dager. På den siste samlingen innbød vi dem som ville bli frelst til å komme fram til forbønn. Det var 11 personer som kom fram den kvelden. Det ble en stor forandring i landsbyen, som de senere forandret navnet på til Betel.
Vi begynte tidlig med årlige bibeluker på Tigre Playa der vi underviste de nye. Dette var virkelige festsamlinger. De tilreisende hadde som regel med seg bananer, maniok, tørket, røkt villsvinkjøtt, høns og skillpadder til de felles måltidene under bibeluka. Her fikk de nye grunnleggende undervisning. De som ikke hadde det, fikk bibler og ofte en sangbok. Dette førte til stor interesse for å lære å lese, og de som kunne litt, forbedret lesekunsten gjennom lesing av bibelen. Vi underviste også om dåpens betydning. Mange ville bli døpt og ønsket å gifte seg legalt. Men da måtte de reise den lange veien opp til Borja, som den gangen var senteret i kommunen Manseriche. Det ble senere flyttet til Saramiriza som vokste fram som største landsby under oljekompaniets tid.
Det ble til at Rudolf og jeg kjørte ganske mange ektepar opp den strie strømmen til Borja, for at de kunne bli viet av ordføreren. Den gangen Humberto og kona ble viet, var fire andre par med. De satt på benker foran ordføreren, omgitt av de minste barna sine . Han leste igjennom vigselsritualet og spurte alle under ett om de ville gifte seg med sin mann/kone. Alle svarte høyt i kor: “JA”.
“Nå er dere gift, skriv under her, eller sett deres fingeravtrykk på dokumentet”, var ordførerens avslutningsord på det korte vigselsritualet. Flere av kvinnene kunne ikke skrive eller lese. Da måtte de “underskrive” med fingeravtrykk. Jeg spurte ordføreren om betalingen. Han svarte at det koster ingenting, men du kan komme med en kasse øl! Det ble nok ikke noe øl, men jeg kjøpte noen brus til han, og gav ham en bibel.Det ble ganske mange slike turer i samme ærend opp til ordføreren i Borja i årene som fulgte. Nå koster det ganske mye å få godkjent personlige dokumenter som skal til får å vies. I tillegg tar kommunekontoret god betaling for vigselen.
Bildet under fikk vi tilsendt fra pastor Manuel fra Saramiriza da han var i San Juan i 2019 da 6 par ble viet. Ganske anderledes enn på 1970 tallet!
I 1973 hadde vi vårt første besøk fra Norge, da misjonsekretær Hans Svartdal kom med sjøfly fra Iquitos. Da reiste vi opp til San Juan for noen møter i Humbertos hus. Mye folk samlet seg. Nå var Humerto og kona gift, og de ville bli døpt, som de første i San Juan. Hans Svartdal forrettet dåpen i Marañon, og det var en velsignet stund for oss alle.
Under oppholdet i San Juan, spurte Hans Svartdal etter toalettet. Han ble litt forskrekket over svaret: ”Hvor som helst”. Vi forklarte ham at det bare var å gå inn i jungelen bak hyttene og ta med seg en kjepp. Svartdal spurte hva han skulle bruke kjeppen til. ”Det finner du ut,” var svaret han fikk. Nøden har ingen lov, så han måtte bare gå. Da han kom tilbake var han ganske spak. Han fortalte at han hadde hatt sin fulle hyre med å jage grisene unna. ”Det er det verste jeg har vært med om,” var hans tilbakemelding fra “toalett”besøket i San Juan.
Flere av barna til de nye kristne fikk problemer på skolen utover på 70-tallet. Mobbing var en ting, men noen steder ville læreren tvinge dem til å be til Ave Maria, og til å drikke brennvin. Dessuten kom en katolsk nonne og fortalte til foreldrene i landsbyen at skolen var katolsk, og at Peru var et katolsk land. ” Derfor er ikke skolen for de evangeliske kristne,” sa hun. Vi fikk høre om dette, og på min neste reise til Iquitos fikk jeg kjøpt en bok med Perus undervisningslover. Der sto det, svart på hvitt, at det var religionsfrihet i Peru, både i skolene og i samfunnet for øvrig. Jeg tok flere kopier av de viktigste sidene og hadde dem med til læreren i San Juan, og senere til andre steder som opplevde det samme problemet. Lærerne det gjaldt, forstod at de hadde gått for langt og sluttet å plage de kristne elevene. Foreldrene kunne også puste lettet ut. Barna deres hadde likevel rett til å gå på skolen.
Midt på 70-tallet spurte vi om Humberto og familien ville flytte til San Lorenzo for å være med i arbeidet i menigheten der. Et viktig arbeid i den største landsbyen i området. Den lå lenger nedover Marañon fra Tigre Playa. Humberto var i flere år leder for menigheten som vokste fram etter at vi ut fra Tigre Playa, begynte husmøter der høsten 1972.
Bildene under er fra kirken i San Juan mange år etter de første besøkene dit på 1970 tallet. Kirken vokste jamnt og trutt fram til vi reiste til Norge i 1999, og har vokst videre på tross av en del fraflytting gjennom årene.
Møter i San Juan i juli 2023. Fra høyre Lindaura, pastorsparet i San Juan og pastor William fra Ignacio Merino, Piura.
