Kapittel 37 står nederst på kategorien “Besøk i landsbyer”, mens kapittel 39 står øverst på “Indianerne inviterer oss”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Bibeluker på Tigre Playa
Da vi var tilbake på Tigre Playa, opplevde vi i den følgende tiden at mange kom til troen i mange av landsbyene langs Marañon. Alle som kunne lese ville ha Bibler elle nye testamenter. De som ikke kunne lese, lyttet når andre leste for dem. Behovet for bibelundervisning var stort, og vi innbød vennene til å komme til Tigre Playa for bibeluker. De kom i sine kanoer, eller flytende på balsaflåter. Vi skulle kjøre dem hjem opp mot strømmen med vår motorbåt. Mange hadde med bananer og maniok, og noen også tørket villsvinkjøtt, skilpadder eller høner.
 |
 |
 |
 |
Rudolf Wilhelm underviser på en av de første bibelukene. Interesserte lyttere. Alle var helt nye og kjente lite til Evangeliet og Bibelen.
Men de kom ikke bare fra landsbyer i Marañon. Det kom flere og flere også fra bielvene, både fra de spansktalende landsbyene og fra de ulike indianerbyene. Noen mente at vi ikke samtidig kunne innby indianerstammer som tidligere var fiender. Men vi merket aldri noen problemer med det når venner fra de ulike gruppene var sammen, slik som shapra og huambisa fra Morona og awajun fra Potro. Vi var alle søsken og ett i troen på Jesus som frelser og herre. De ville lære mer fra Guds Ord og gledet seg over å være sammen, også med vennene fra mestislandsbyene.
Det øverste bildet viser Marcial Rios foran. Han ble en trofast medarbeider på Tigre Playa. Han og familien bodde nabo med oss. De fleste av de andre på dette bildet er fra landsbyene vi besøkte lengre oppover Marañon, – også fra Saramiriza som mange år senere ble senter for arbeidet.
Bildet nederst viser de to palmehyttene vi bygde primært for syke med deres familier. Men ble også brukt til å huse deltagerne på bibelukene. Noen sov i kirken som ligger innenfor gjerdet til høyre på bildet. Vi plantet busker rundt kirken, og ville holde landsbyens kuer unna. De gikk rundt og beitet på Tigre Playa.
Fiskeunder på Bibeluka
På en av de første bibelukene på Tigre Playa, fikk vi hjelp av evangelist Segundo Vela fra menigheten i Lima. Han var til stor velsignelse i undervisningen og på kveldsmøtene. Det kom mange flere tilreisende
denne uka enn vi hadde regnet med. Vi så snart at maten som vennene hadde hatt med, foruten det vi selv hadde skaffet tilveie av kjøtt og høns ikke ville rekke til. Hva skulle vi nå gjøre? Vi likte ikke tanken på å avslutte før planlagt på grunn av matmangel.
Etter det første stevnet med bibeldager på Tigre Playa, ble det bygd et lite kjøkken i samme stil som kjøkken flest i jungelen. Store stokker av Capironatreet brenner godt, og var det slaget som ble mest brukt til bålet.
Mens vi grunnet på matsituasjonen, kom jeg til å tenke på fiskenota. Den hadde vi fått da vi besøkte Betania, Hauge i Dalane under oppholdet i Norge. Nota fikk jeg av Leif Midtbø som var fisker og med i Betania. Da han hørte at vi bodde ved en elv, spurte han om jeg var interessert
i å ha med en fiskenot til Peru. Den hadde han laget av garn som ble til overs da han tilvirket sine reketråler. Det ville vi gjerne. Dagen etter kom han med en sekk med garnet. Det var ferdig med søkker og korker og ganske så stort. Siden vi likevel skulle sende ut noen kasser og tønner til Peru, gikk det greit å få det med.
Jeg hadde ikke brukt nota mer enn et par ganger. Det var ikke så lenge siden vi fikk forsendelsen ut av tollen. Men nå ble jeg minnet om den. Det var veldig høyt vann i elva. Det gikk nesten over elvebredden på Tigre Playa. Folk sa at det ikke nyttet å fiske i så høyt vann. Da går fisken inn i den oversvømte jungelen, noe jeg allerede hadde erfaring med. De kommer ut i store stimer når høyvannstiden er over. Vi ba til Gud om hjelp. At han som på Jesu tid, måtte gjøre et fiskeunder.
Fiske med nota fra Rekefjord
Det var stort behov for mer mat. Jeg bestemte meg for å prøve. Nota ble hentet fram, og den vakte oppsikt. Ingen hadde fisket med not før. De fisker ofte med «tarafa», et nett som kastes ut fra kanoen og dras
sammen som en pose. En gruppe av oss dro over på den andre siden av elven, der det var roligere vann og en stor sandbanke. Den lå to meter under vann. Det var for dypt til å kunne stå utenfor båten. Vi måtte kaste nota rett fra båten, i en ring og dra den opp igjen.
Første kastet var helt mislykket. Vi greide ikke å få nota ordentlig ut. Etter hvert gikk det bedre, men ingen fisk, bare tomt garn. Etter fem kast var vi ferdige til å gi opp. Vi ble likevel enige om å gjøre enda et kast. Denne gangen fikk vi nota fint ut. Da vi begynte å trekke garnet inn i båten fra begge sider, kjente vi at det var fisk i nota. Noen store fisker hoppet over kanten og ut av garnet. Da vi endelig fikk nota opp, var det tolv store fisker i den! Det var en type «sungaro» som har svarte striper, og kalles «tigre-sungaro», en slags catfish. Den største veide over tolv kilo. Fornøyde og lettet krysset vi elva tilbake til Tigre Playa.
Her er fiskerne glade og stolte tilbake på Tigre Playa med fiskefangsten
Evangelist og senere pastor Segundo Vela holder fornøyd opp en av de største fiskene. Denne båten med en “peki-peki” motor var nyttig til mange ulike arbeidsoppgaver. Den ble også brukt til evangeliseringsreiser, særlig til indianerlandsbyer i små sideelver som hadde for mye stokker til å bruke speedbåt og utenbordsmotor. Men den gikk veldig sakte!
Gleden var stor da vi la til med en slik fangst. Deltagerne på Bibeluka hadde samlet seg ved elvebredden. De var storlig overrasket over det gode resultatet av fisket. Nå hadde vi mat nok til resten av Bibeluka. Grønne bananer og maniok var det nok av, men det er ikke noe særlig å spise det tre ganger om dagen uten noe annet til. Mot alle odds fikk
vi fisk og ikke lite heller. Vi så på det som svar på bønn og en velsignelse fra Herren.
Fiske i Morona
Senere hadde vi denne nota med på våre reiser opp i Morona, en stilleflytende bielv til Marañon. Ved en anledning da vi besøkte
shapra landsbyen, Shoroya Cocha der Tariri var høvding, fikk vi prøve nota. Vi hadde møte der på ettermiddagen med mye folk som lyttet til sang og tale. Landsbyen ligger ca. 30 minutters gange på en kronglete sti innover i jungelen. Da vi kom tilbake til båten like før mørkningen, hørte vi at det plasket kraftig på den andre siden av den smale elven. Der var det en liten vik bak en sandbanke. Vi kikket nærmere og så at en hel stim av fisk hadde gått inn på grunt vann for natten.
Vi rodde over med kano, og fikk sperret hele den trange åpningen til viken med nota. Et par av indianerne sprang tilbake til landsbyen for å hente hjelp til å dra nota inntil bunnen av viken. Vi måtte la den ligge til neste morgen, og kunne da dra en mengde fisk på land. Tariri sendte bud til de nærmeste naboene om at de kunne komme og hente fisk. Jeg vet
ikke hvor mange kilo fisk det ble. Men fisken lå i store driver på sandbanken, og det ble nok til alle. Det ble saltet og tørket fisk ved de fleste hus og hytter i landsbyen. Alle var glade for denne matauken.Vi hadde stor glede av nota i flere år, da de årlige fiskestimene «mijano» passerte Tigre Playa. En uvanlig, men nyttig gave for oss i jungelen.
