Kapittel 48 står i midten av de fem kapitlene på kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.50 står på samme kategori som dette kapitlet.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
FRA LAUREL TIL URITOYACU
Uritoyacu blander sitt klare vann med Marañons brune grumsete vann der denne lille bielven renner ut i Marañon et stykke nedenfor Tigre Playa. En gruppe Awajun indianere fra Laurel hadde flyttet til en liten sjø innover i Uritoyacu på nordsiden av Marañon. Det viste seg at de flyttet dit for å komme unna sin «patron», eieren av et stort kupert område ved landsbyen Laurel der han drev fedrift og åkerbruk. Vi hadde en tid hatt husmøter i Laurel søndag ettermiddager. Mange, både fra indianer- og mestis-befolkningen kom trofast til møtene. Det var ikke lange turen dit med speedbåten fra Tigre Playa. Da vi passerte munningen av Uritoyacu, var åpningen så vidt synlig mellom trær og buskas langs elvebredden.
«Patronen» i Laurel drev handel med awajun befolkningen i bielven Cahuapanas, som rant ut i Marañon fra sør, et godt stykke nedenfor Laurel. Gjennom årene hadde han tatt med flere indianerfamilier til eiendommen sin. Han mente at de skyldte ham penger, og at de skulle arbeide på gården hans for å betale gjelden. Dessverre var det ofte slik i den tiden at det var lett å lure både indianere og mestiser ved å selge dem billig brennevin av sukkerrør før de tilbød andre varer til høye priser, mens det ble gitt lite for byttevarene. Disse varene var som oftest røkt villsvintkjøtt, saltet tørrfisk, skilpadder og dyrehuder. Før forbudet kom, var det den gangen stor handel med skinn av villsvin, puma og leopard. Befolkningen hadde ingen idé om hvor mye varene var verdt da kontakten de hadde med verden omkring, var begrenset til de omreisende handelsmennene. De besøkte landsbyene langs elvene med mindre motorbåter fra byer og kvegfarmer i provinsen .
Den gjeveste varen handelsmennene tilbød, var gevær og patroner til jakt. Dette var dyre varer, men prisen økte uforholdsmessig mye innen varene nådde indianerlandsbyene og ble budt fram på avbetaling. Hvor mye og hvor lenge de enn jobbet, ble kjøperne sjelden fri gjelden. Etter flere år i slavelignende forhold, hadde indianerne i Laurel fått nok. Noen hadde allerede reist tilbake til Cahuapanas, mens mange nå endte opp ved sjøen i Uritoyacu. De som hadde kanoer, fylte den med sin familie og sine få eiendeler og rodde oppover den smale elva. Andre tok av sted til fots på jungelstiene til de kom fram til den lille sjøen langt inne i jungelen. De var kjent i området fra jakt- og fisketurer. På en høyde ved sjøen hogde de ut en lysning og satte opp sine enkle hytter. Landsbyen kalte de opp etter elven, Uritoyacu. De hadde på forhånd plantet områder med maniok og bananer.
Uritoyacu Selv om vi hørte om flukten til denne gruppen, drøyde det før vi fikk mulighet til å besøke Uritoyacu. Vi fortsatte å besøke Laurel da det fortsatt kom en del folk fra landsbyen på møtene. Vi visste heller ikke hvor langt innover jungelen de hadde bosatt seg. Elva var smal, og vi var også usikre på om den var kjørbar med annet enn kano. Det var først etter at en indianer fra awajun landsbyen Por Venir i Potro kontaktet oss, at vi begynte å planlegge et besøk til den lille landsbyen.
Humberto Patricio hadde gitt sitt liv til Jesus hjemme i sin landsby Porvenir ved elven Potro på et av våre første besøk der. Han ble en av lederne blant de troende i landsbyen. Vi har allerede skrevet om våre første besøk i Potro få år før dette. På begynnelsen av 70-tallet kom oljeboomen til jungelen. Et stort oljekompani kom oppover Marañon fra Iquitos. Noe som ble en anledning for folk, både mestiser og indianere til å få jobb for kortere eller lengre tid med forholdsvis god betaling. Patricio var en av dem som fikk jobb i oljekompaniet, og jobbet der i et drøyt år uten å dra hjem til sin landsby. Han levde et dårlig liv den tiden.
Da han ikke hadde jobben lenger, ble han skamfull når han tenkte på livet han hadde levd i kompaniet. Derfor reiste han ikke hjem til sin landsby, men kom etter hvert til landsbyen i Uritoyacu. Etter en tid kom han på møte hos oss i Tigre Playa. Gråtende og angrende knelte han ned i kirken og ba om tilgivelse. Da han skulle reise tilbake til landsbyen, spurte han om han kunne vitne for de andre der selv om han hadde levd et dårlig liv under tiden i oljekompaniet. Vi mente at han gjerne kunne lese Guds ord for dem og vitne om hva han hadde opplevd med Jesus. Noen av dem hadde tatt i mot Jesus som sin frelser på møtene i Laurel, og de kunne fortsatt noen av korene og sangene de lærte der.
FØRSTE BESØK I URITOYACU
Etter noen uker kom Humberto Patricio tilbake, og fortalte at det var flere nye som hadde kommet til tro i Uritoyacu. Nå ba de om besøk av oss da de ønsket mer undervisning i Guds Ord. En dato ble bestemt før han padlet fornøyd tilbake i sin kano. Da dagen for besøket i Uritoyacu kom, kjørte vi hele familien oppover den lille elven i den åpne trebåten med motoren som egnet seg best til kjøring i grunne, smale elver. I båten hadde vi lastet våre hjemmesydde vanntette sekker med myggnett, luftmadrasser og diverse annet vi ville trenge de dagene vi skulle være i landsbyen.
Etter drøye to timers kjøring på den smale, svingete elven, åpnet landskapet seg og en sjø kom til syne. Det så ut som jorda hadde sunket rett ned. Store, råtne trær med vann til midt opp på stammen stod rundt i sjøen. På en side fortsatte jungelen i nesten samme høyde, mens det på de to andre sidene var høyere land. På trærne vokste snyltevekster og vakre orkideer. Etter en halvtimes kjøring mellom trærne kom vi fram til landsbyen.
Indianerne stod ved stranden og tok imot oss. Vi kjente igjen flere av dem fra besøkene våre i Laurel. Etter velkomsthilsen fra lederen i landsbyen, fulgte alle interessert med i alt det som ble båret opp fra båten. Våre venner i Uritoyacu var svært fattige, selv etter jungelens standart. Men hyttene deres var ganske bra. De var nye og godt bygget med materialer fra skogen, og det var nok av de spesielle palmebladene som de bruker til taket. De hadde enda ingen skole i landsbyen, men noen hadde gått på skolen i Laurel og kunne i alle fall stave seg gjennom tekstene.
Humberto fortalte at de hadde satt opp et større hus på samme måte som deres egne hytter var bygd. Der fikk vi bo, og der skulle vi også samles til møte. Det ble servert maniok, bananer og småfisk, alt kokt i leirkar over ilden. Det smakte godt etter reisen fra Tigre Playa. Samme ettermiddag ble det tillyst møte dit både små og store fant veien. De fleste hadde hørt noe fra bibelen i Laurel. De lyttet ivrig mens jeg underviste enkelt fra Guds Ord. Vi lærte dem noen nye spanske kor. Patricio hadde allerede lært dem noen kor og sanger på deres språk. De var imponert over trekkspillet som jeg hadde med. Alt ble tolket til awajun språket. De fleste av mennene og de større bana kunne en del spansk, mens kvinnene kunne lite eller ingenting. Mange kom fram da innbydelsen til frelse ble gitt, og det ble vekkelse i landsbyen. Vi ble der i noen dager, og gledet oss over mottageligheten for Evangeliet.
Motstand fra medisinmannen i nabolaget
På den andre siden av sjøen bodde en mestis med sin familie. Han var kjent for å være en sjaman eller medisinmann. Han truet indianerne med at dersom de ikke gjorde som han ville, skulle han kaste sykdom og død på dem. Han likte slett ikke at mange nå var kristne, og ikke lenger ville be ham om tjenester med åndemaningen han holdt på med når noen var syke. Han tok godt betalt i form av høner, viltkjøtt eller arbeid på hans åker om de ikke kunne betale på annen måte. Det hadde gått en lengre tid siden vår første reise. Fra Tigre Playa hadde noen av oss misjonærene vært på et par nye besøk i landsbyen. Noen ble døpt ved disse besøkene. Indianerne fortalte oss om denne medisinmannen som stadig truet dem og lagde vanskeligheter.
En dag kom Patricio og en annen indianer roende i sin kano. De fortalte at medisinmannen fortsatte å true dem på forskjellige måter. Dersom de ikke sluttet å ha møter og synge lovsanger, skulle han forgifte vannet i sjøen så de alle døde, hadde han sagt. Folk var redde, for enda mens de bodde i Laurel hadde de hørt folk der snakke om alle han kastet forbannelse og sykdom over. Men de ville heller ikke adlyde sjamanen.Ikke lenge etter denne hendelsen fikk jeg innkallelse til fredsdommeren i distriktet. I brevet sto det at jeg og Humberto Patricio var anklaget av medisinmannen for ordensforstyrrelse, og at vi hadde ærekrenket ham. Da Patricio dagen etter kom til oss, var han redd. Vi hadde en lang bønnestund sammen med flere i kirken på Tigre Playa før vi kjørte ned til fredsdommeren i Barranca. Til kontoret der var også medisinmannen innkalt. Dommeren ville at han skulle forklare nærmere hva anklagen gikk ut på. Han var litt brysk da denne mannen ikke hadde noe godt rykte i området. Men nå var sjamanen vennligheten selv og mente at det hele var en misforståelse. Det endte med at han trakk tilbake anklagen sin. Han fikk en reprimande av dommeren, og hele saken endte med at mannen kort tid etter flyttet fra Uritoyacu.
Da fikk de fred i landsbyen. Ved et besøk ikke lenge etter, var det igjen en dåpshandling i sjøen, da over 20 ble døpt. I løpet av de få årene våre venner bodde i Urito Yacu, besøkte vi dem flere ganger fra Tigre Playa. Alle landsbyens innbyggere tok imot Jesus, og etter en tid var de aller fleste voksne og ungdommer i landsbyen døpt.
