Kapittel 49 står nedenfor dette kapitlet på samme kategori “Besøk i landsbyer”. Kapittel 51 står nederst av fire kapitler på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Fra Uritoyacu til Ugarte ved Marañon.

Det viste det seg at jorden rundt sjøen i Uritoyacu var skrinn. Bananer og maniok som er en viktig del av indianernes kosthold, vokste dårlig.  Det var mye fisk i sjøen ved lavvann, mens det ellers var dårlig med fisk. Vilt var det også lite av i området. Etter noen år begynte de å se seg om etter et annet sted å bo. Alle var enige om at det ville være best å flytte. Indianerne er som regel  bosatt  inne ved en av de mange bielvene, men denne gangen fant de et sted som lå ved den store Marañon elven. Stedet de så seg ut, var et område som var så høyt over elven at det normalt ikke oversvømmes. Tidligere hadde det vært en kvegfarm der, men «eieren» hadde forlatt stedet for mange år siden. Loven var slik at den som hugger ut et område av jungelen, er eier av det så lenge han bor der og bruker området. Men hvis stedet fraflyttes og det blir liggende brakk, kan hvem som helst etter et visst antall år bosette seg der.

Vi hadde mange ganger kjørt forbi den store gressletten som skogen holdt på å ta tilbake, på våre besøk oppover Marañon til Saramiriza, Borja og andre landsbyer. Området lå like ovenfor San Juan, og en smal elv har sitt utløp mellom de to stedene. Beboerne i Urito var vant til å bo ved den store Marañon etter alle årene de hadde bodd i Laurel.

Små hytter som denne ble bygd først for overnatting i tiden med bygging og planting i Ugarte. Der samlet de seg også til møter. De satt i ring mens de sang, ba og leste i det Nye Testamentet som var oversatt til awajun.

Flytting til Ugarte.

Vennene fra Uritoyacu bestemte seg for dette stedet som fra tidligere het Ugarte. De hadde møte med myndighetene og fikk utstedt et dokument som viste at de hadde rett til å bosette seg på stedet.   Den følgende tiden reiste mennene opp til Ugarte der de hogg ut plass til hus og åkerlapper. Etter hvert fikk de bygd noen små hytter «tambos». Hele denne prosessen tok tid. De kunne ikke flytte med familiene før i alle fall manioken var moden. Bananene tar et års tid. Men etter hvert tok den ene familien etter den andre av sted i små kanoer med sine få eiendeler. Det tar minst to dager å ro fra Uritoyacu oppover Marañon til Ugarte med fullastet kano.

I februar 1979 reiste vi sammen med familien Wilhelm og noen besøkende venner fra Lima til Uritoyacu med en viktig last. Da bodde fortsatt de fleste der, selv om de også var en del i Ugarte for å forberede flyttingen.Fra Wycliffe Bibeloversettere hadde vi fått flere kasser med Nye Testamenter på awajun språket. Det ble en veldig spesiell dag for vennene i Urito, og også for oss. Alle ville se og ta på bøkene som inneholdt Guds ord på deres språk. Ganske mange av de yngre mennene kunne lese og også de større barna, både jenter og gutter. Noen begynte å lese høyt for de andre. Det ble en riktig festdag som avsluttet med lovsang og takk til Herren for NT på deres språk. Awajun indianerne i bielvene Potro og Cahuapanas hadde allerede fått sine første NT på awajun.

Før vi reiste til Norge sommeren 1980 hadde de fleste flyttet fra Uritoyacu til Ugarte. Det var en opplevelse å besøke vennene i Ugarte og samles til møte i den lille midlertidige kirken som bildet over viser. Men de bygde snart en ny kirke av skogens materialer der alt treverk var bundet sammen med lianer. Vi fikk gleden av å være med på innvielsen av den. Humberto Patricio som hadde ledet venneflokken i Uritoyacu og den første tiden i Ugarte, flyttet senere til en annen landsby.

Elias Piaza ble ny leder og senere pastor i mange år for menigheten i Ugarte. Klær og karameller var kjærkomne julegaver for barna i Ugarte på festen julaften.

Julefeiring i kirken i Ugarte i 1990.

Vennene lagde i stand en deilig hønsesuppe med maniok og grønne kokebananer til oss alle etter formiddagsmøtet på juledagen. Det var en glede over å se deres takknemlighet både for vårt besøk og for å feire Jesu fødsel.

Elias og John på julemøte sammen med glade awajun indianere i Ugarte. Vi satte opp vårt myggnett, pumpet opp luftmadrassene og sov i kirken da kvelden kom.

Bildene over er fra kirken i 1990, da vi besøkte dem i juledagene. Den var bygd noen år tidligere. Vi bodde vi på Betania ved Saramiriza og reiste et stykke nedover Marañon for å komme til Ugarte. Elias var valgt til ny leder i menigheten. Han var en høyt aktet leder i mange år selv om han ikke kunne lese og skrive. Barna hans leste høyt for ham fra bibel og sangbok. Men som mange andre som ble kristne, lærte han seg etter hvert å lese. Elias fikk være til stor velsignelse i menigheten. Han var åndsdøpt og hadde en gave som hyrde og leder. Han er fortsatt en god støtte for de yngre som nå er ledere. Det Nye Testamentet og sangboka var oversatt til awajun flere år tidligere.

Her besøker vi Ugarte på vei nedover Marañon fra Saramiriza til San Lorenzo da vi var i Peru i 2010. Det var ikke så mange til stede på bildet. Vi kom uanmeldt en hverdags formiddag da folk flest er på åkerene. Landsbyen hadde vokst mye siden de flyttet på 80-tallet.

Da vi var innom Ugarte i 2010, hadde de en kirke som var bygd nesten ti år tidligere. Den gamle ble for liten og palmetaket begynte å råtne. Den nye kirken stod også på en såle av sement, men det ble brukt planker saget ut med motorsag til veggene. De og flere andre kirker og utposter fikk hjelp fra et team i menigheten i Saramiriza til byggingen. Kirken stod ferdig allerede i 2001 da jeg besøkte Peru sammen med Jørgen Cloumann som da var PYM’s regionsekretær for Peru.

KIRKEBYGG I 2016

Her støpes pillarene til den nye kirken. Varm jobb i solsteken!

 Da vi besøkte Peru sammen med en gruppe fra Betania, Sokndal i 2016, hadde vennene i Ugarte nettopp innvidd et nytt kirkebygg. Det raste en del langs elvebreddene også i Ugarte, og den tidligere kirken kom svært nær kanten. Dessuten hadde termitter og det fuktige klimaet tært på treverket. Vennene hadde spart penger til bensin til motorsagen de lånte fra menigheten i Saramiriza. De brukte den til å sage ut planker og reisverk. De hadde også penger til en del av bølgeblikkplatene til taket. Med hjelp fra venner i Norge kunne vi sende ut midler til sement og jern til sementpålene de nå ville bygge kirken på. Det meste av arbeidet gjorde de selv, men også denne gangen kom venner fra Saramiriza dem til hjelp.

Bildet over viser den nye kirken og et kirke-kjøkken bakenfor ved besøket i Peru sammen med Lewi og Solfrid i 2019. Det var også et formiddagsbesøk på “vei” fra Saramiriza til San Lorenzo.

Fra besøket i 2016. Carlos – over i hvit t-skjorte – som i flere år var leder etter Elias, døde for i 2018 av siden av en leversykdom. Vi vet han er framme ved målet. Han var til stor velsignelse i de årene han ledet menigheten. Bildet til høyre viser venner som har vært med i menighetn siden de tok imot Jesus allerede da de bodde i Laurel.

Menigheten i Ugarte valgte Julio Lavinto til ny pastor etter Carlos. På bildet er han sammen med Lindaura Pasmiño fra Saramiriza på et besøk i Ugarte i 2020.