Dette kapitlet 46 står øverst av fire kapitler på kategorien “Besøk i landsbyer”. Nederst står kp.37, så kapitlene 49 og 50. Kapitlene 45 og 47 står på kategorien “Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere”. Mens kp. 48 står i midten av fem kapitler på kategorien “Båtliv og reiser”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
En innskytelse om et besøk til Shoroya Cocha i Morona.
I løpet av alle årene i jungelen i Peru har vi hatt mange opplevelser som har risset seg inn i minnet. På 70- og første del av 80-tallet gjorde vi mange og lange reiser i området rundt Tigre Playa for å besøke landsbyene langs Marañon og bielvene. Den reisen jeg vil skrive om nå, husker jeg særlig godt. Både begynnelsen til den og opplevelsene underveis var helt spesielle.
En morgen da jeg holdt på med noe arbeid ved huset vårt, begynte jeg å tenke på en shapra landsby ved elven Morona. Det var høvdingen der, Tariri som stadig dukket opp i tankene mine. Vi hadde besøkt ham flere ganger der han bodde i Shoroya Cocha. Tariri og familien kom også til Tigre Playa på Bibeluka for noen måneder siden. Han hadde opplevd en radikal omvendelse flere år før vi begynte arbeidet i jungelen. Det skjedde gjennom misjonærer fra Wycliffe som arbeidet med å oversette det Nye Testamentet til shapra språket. På denne tiden bodde de størstedelen av året på sin base Yarina Cocha ved Ucayali elven med kortere opphold i Shoroya. Tariris sønn, Tsirimpo ledet den lille gruppen av kristne i landsbyen. Etter hvert kom flere til tro, og noen av dem ble døpt ved besøk til bibeluker på Tigre Playa.
Dåp på en bibeluke på Tigre Playa, – de fleste er shapra fra Shoroya.
Nå kjente jeg på meg at det var noe viktig på gang, og at jeg burde reise til Shoroya Cocha snarest mulig. Vi planla en reise i Morona med husbåten Alli Shungo i nær framtid med hele familien. Derfor prøvde jeg å skyve vekk tankene på Tariri og konsentrerte meg om arbeidet jeg drev på med. Men jeg ble ikke kvitt denne følelsen av at det hastet. Jeg la fra meg verktøyet og ba i stillhet. Var dette noe Gud minnet meg om? Etter en stund fikk jeg klart for meg at jeg måtte reise til Shoroya så fort som mulig. Jeg gikk inn til Gro og fortalte hva jeg tenkte på. Vi var enige om at dette var en påminnelse fra Herren, og at jeg burde reise allerede neste dag med speedbåten, en liten aluminiums båt med en 40 hp utenbordsmotor. Jeg ville trenge en tønne bensin til denne reisen. Den måtte blandes med olje og båten klargjøres, foruten pakking av klær, noen matvarer og «senga». Selv med speedbåten tar turen mange timer. Derfor ble alt gjort ferdig til avreise dagen etter.
Avreise til shapra byen i Morona.
Tidlig neste morgen dro jeg og en ung gutt i menigheten av gårde, tungt lastet med bensin, men med lett bagasje. Tyngst var nok min sengepose som bestod av en luftmadrass, et par laken, pute og myggnetting. Vi svingte nordover inn Morona elva etter en times reise oppover Marañon. Like etter munningen passerte vi landsbyen med det klingende navnet, Puerto America. Etter ytterligere fire timer kom vi fram til den lille landsbyen Pincha Cocha ikke lang nedenfor Shoroya. Der bodde en mestis og hans arbeidere i en husklynge oppe på en høyde. Han drev med kveg og hadde også en liten butikk der shapraene pleide å handle, eller bytte til seg varer. Vi stoppet der for å raste. Eieren som jeg kjente fra tidligere besøk, lurte på hvor jeg skulle. Da jeg fortalte at vi skulle til Tariri, ble han svært opprørt. «Dit må dere ikke dra nå», sa han. «Der er det full krigstilstand mellom Tariris gruppe og en annen shapra gruppe fra en biflod til Morona noe ovenfor Shoroya». Nå forstod jeg at noe alvorlig var på gang, og at dette var årsaken til at jeg ble minnet om Tariri og derfor la ut på denne reisen.
Til Shoroya og videre til bielven Pushaga.
Vi kjørte videre til Shoroya Cocha som ligger inn i jungelen, et lite stykke videre opp Morona. Der stien begynner fortøyde vi speedbåten og gikk den drøye halvtimen innover stien i tett jungel til landsbyen og Tariris hus. Men da vi kom fram, var det ikke folk å se ute. Kvinnene og barna gjemte seg i hyttene. De kjente meg, men virket redde og ville ikke si noe. De snakket ikke spansk heller, selv om noen forstod en del. Etter hvert fant vi en eldre mann som kunne fortelle at alle hadde dradd til en landsby i den nærmeste bifloden, Pushaga. Vi gikk raskt tilbake til elva og kjørte videre oppover Morona. Ganske snart kom vi til den lille elva der vi svingte inn. Her måtte vi kjøre sakte da elva er smal og svingete. Ganske grunn ble den også lengre inn. På noen steder måtte vi dra båten over trær som lå tvers over elva like i vannskorpa. Sent på ettermiddagen kom vi fram til landsbyen som ligger på en høyde over elva. Ingen kom til syne oppe på høyden slik det er vanlig når de hører lyden av en båtmotor.
Til venstre: vandring innover jungelstien til Shoroya ved et annet besøk.
Vi fortøyde båten og gikk opp den bratte stien til landsbyen. Ikke et menneske var å se i de nærmeste husene. Noen barn løp omkring, og jeg skimtet etter hvert noen kvinner som tittet nysgjerrige fram fra glugger og døråpninger. Vi gikk videre innover mellom palmehyttene, og snart hørte jeg lyden av stemmer som etter hvert ble sterkere. Da vi nærmet oss et stort hus i utkanten av landsbyen, forstod jeg at stemmene kom derfra. Vi rundet hushjørnet og ble møtt av et uventet og skremmende syn. Huset var fullt av menn som ropte og skrek i munnen på hverandre. De fleste var malt i ansiktet. Noen hadde fjærkroner, og alle var bevæpnet med machetes (jungelkniver), gevær og patronvesker fulle av patroner.
Det ble ikke tatt noen bilder på turen. Disse bildene er fra andre besøk i samme område.
Samling av shapras i Pushaga, – en ung kvinne røvet.
Det ble brått stille da de fikk øye på oss. Da jeg spurte hva som var på ferde, var det først ingen som ville si noe. Jeg kjente mange av dem fra tidligere besøk i landsbyen og fra Shoroya. Noen av dem hadde vært hos oss på Tigre Playa med syke de ønsket hjelp for. Det var også noen troende blant dem. Det ble en stund med trykkende stillhet før Tariri tok ordet. Han hilste han meg velkommen, og fortsatte på spansk. «Det er Gud som har sendt deg,» sa han. Deretter fortsatte han for å forklare situasjonen.
«En ung kvinne er blitt røvet fra en av familiene her i landsbyen, av menn fra en landsby i bielven Siquanga.» Den elven renner ut i Morona litt ovenfor Pushaga. Beboerne der er også shapra indianere. Men de lå i stadige feider med indianerne i Pushaga og Shoroya. Alle disse landsbyene er forbundet med stier i skogen, foruten vannveiene. Tariri fortsatte å forklare situasjonen: »Denne unge piken er datter til mannen i huset der vi nå er samlet. Utsendinger fra Pushaga har vært i kontakt med landsbyen i Siquanga for å få piken tilbake, men de blir bare møtt med harde ord og trusler. Fra gammel tid er det ansett som en stor forbrytelse blant vårt folk å røve en kvinne uten å ha bedt hennes far om tillatelse.»
Tariri fortalte videre at noen fra Pushaga kom og ba dem bli med for å diskutere hva som burde gjøres og gi dem sin støtte i denne vanskelige saken. Da gruppen fra Shoroya kom fram tidligere på dagen, var det slutt på tålmodigheten hos mennene i landsbyen. De hadde nettopp tatt avgjørelsen og gjort seg i stand til å skyte mannen som hadde røvet piken og hele hans familie som straff for forbrytelsen de mente var begått. Det betydde krig og blodsutgytelse. Da vi nærmet oss huset og hørte den høylytte diskusjonen, var det Tariri og noen av de andre som gjorde et siste forsøk på å få dem på andre tanker alt mens de møtte høylytte protester.
Forslag til mulig løsning av situasjonen.
Mens jeg lyttet til Tariri, ble jeg helt kald og nummen av frykt. Jeg begynte å be til Gud om hjelp til å gi riktige råd. I samme øyeblikk kom en tanke til meg. Jeg er sikker på at det var Herren som talte direkte inn i situasjonen. Alle satt helt stille og lyttet mens Tariri snakket. Nå ville de høre min mening om saken. Jeg la fram tanken som nettopp hadde kommet til meg. «Send enda en gang et par menn til landsbyen der kvinnen er, og gjøre et siste forsøk på forhandling». Det ble nesten kaos da forslaget ble fremstilt. Mange ropte og skrek, men Tariri snakket til dem og fikk overtalt dem til å følge rådet. «Velg ut to av landsbyens mest betrodde menn,» var Tariris korte, men myndige tale. To av lederne i landsbyen ble valgt til å gå. Det begynte å mørkne da de gav seg i vei. De fortalte oss at det tok 6 -7 timer å gå gjennom den mørke jungelen! Men de var godt kjent med stiene og hadde sine merker som de fulgte.
Spent venting på utsendingene.
Avtalen var at dersom utsendingene ikke var tilbake før på samme tid neste ettermiddag, tok de det som tegn på at de hadde blitt drept. Det måtte hevnes, og krig mellom landsbyene ville være et faktum. Det ble en urolig natt med mye bønn. Det var utvilsomt en åndskamp med makter som vil myrde, stjele og ødelegge. Neste dag var det en spent og trykkende stemning i landsbyen mens alle ventet på utsendingene. Mennene samlet seg utover formiddagen i huset til faren til den bortførte kvinnen. De var malt og ferdig til kamp. Sine våpen hadde de med seg. Mange av dem drakk tett av bollen med den sterke maniok drikken, masatto som stadig gikk på rundgang. Den førte til at stemningen ble amprere utover ettermiddagen.
Utsendingene tilbake – uventet løsning.
En times tid før avtalt tidspunkt kom to slitne indianere tilbake fra oppdraget i Siquanga, – men uten piken ! Hele landsbyen samlet seg på den åpne plassen foran huset til den unge kvinnens far for å høre hva som skjedd. De fortalte at de hadde snakket med mennene i landsbyen og piken selv. Hun fortalte at hun hadde rømt med denne mannen av egen fri vilje og ville gifte seg med han. Utsendingene fortalte videre at hun sa at det var fordi hennes far hadde plaget henne i lang tid og var hard mot henne. Høvdingen i landsbyen i Siquanga ville sende henne tilbake. Men hun ville ikke reise tilbake. Det var helt imot stammens lover og skikker at en mann bare tok en ung pike til sitt hus uten å avtale med kvinnens far. Og enda verre når det var en mann fra en annen landsby som gjorde dette.
Da den unge kvinnens far, som var en av lederne i landsbyen, hørte hva utsendingene fortalte, nektet han på det sterkeste for beskyldningene. Men da sto hans kone fram og ropte til ham så alle hørte det: «Det er sant som de sier. Du har alltid plaget henne og gjort livet vanskelig for henne. Det er din skyld at hun har rømt med denne mannen.»
Hvilken modig kvinne! Stemningen snudde seg momentant. Folk mumlet seg imellom, men ingen irettesatte verken far til piken eller kona hans. Det de hørte gjorde at sinnet la seg hos indianerne, og folk gikk ganske slukøret hver til sitt. Sammen med Tariri og andre troende takket vi Gud for at saken hadde løst seg, hindret ytterligere hat og uvennskap og størst av alt, at menneskeliv ble spart.
Jeg ble igjen der to – tre dager. Vi hadde fine samlinger om Guds ord. Mange kom for å høre, også av dem som hadde vært motstandere av dette nye. Noen gav til kjenne at de ville ta imot evangeliet om frelse i Jesus Kristus. Det ble et vitnesbyrd for Tariri, de troende, og ikke minst for oss at Herren ser, og Han taler i dag.
