En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapittel 35 står nederst på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid” og kp.38 er på samme kategori. Mens k.37 står nederst på kategorien “Besøk i landsbyer”.
Reiser på elvene uten husbåt
På tidligere reiser, om de var korte eller lange, brukte vi speedbåten eller den åpne trebåten vi hadde skaffet oss. På reiser som krevde overnatting, pakket vi med oss en regntett sekk med luftmadrass, laken og det uunnværlige myggnettet. Jeg satte opp min medbrakte «seng» i en palmehytte der jeg fikk losji underveis. Som regel overnattet jeg huset til en av de nye troende. Maten kokte jeg på bålet der jeg bodde, men ofte fikk jeg del i husstandens egen mat. Menyen var vanligvis bananer, maniok og fisk eller et egg. Det fantes verken wc eller utedo,- men ute var det! Det var bare å gjøre som de andre, gå ut i jungelen og finne seg et sted. Tannpuss, vask og bad ble foretatt i elven eller en i bekk nær landsbyen. Ikke sjelden satt noen rundt «sengen» min på morgenen og ventet på at jeg skulle våkne. Disse utfordringene gjorde det nesten umulig for hele familien å reise sammen på litt lengre turer.
Kjøp av «Alli Shungo» som betyr «Godt hjerte»
Her er “Alli Shungo” i Iquitos, der den gikk som taubåt noen år etter at misjonærene solgte den. Rudolf og jeg hadde et stort arbeid foran oss før vi kunne kjøre den opp til Tigre Playa.
«Alli Shungo» var brukt i mange år av en amerikansk misjon som arbeidet i elven Huallaga med base i byen Yurimaguas. Vi hadde fått høre at båten var til salg i Iquitos. Rudolf og jeg reiste ned til byen så snart vi hadde mulighet. Vi hadde samlet inn penger til husbåt på besøkene vi gjorde sammen i menigheter i Nord-Norge i 1971 – 72. Vi fikk også flere andre gaver til husbåt. Det resulterte i kjøp av «Alli Shungo» sommeren 1973. Men det måtte gjøres mye arbeid både på motor og skrog før vi kunne starte motoren og forlate byen. Det var en gledens dag da alt var klart for avreise. En del av malingen innvendig gjorde vi på reisen oppover elva. Vi la til på Tigre Playa på Perus nasjonaldag den 28.juli 1973 etter den lange turen fra Iquitos opp Amazonas og videre oppover Marañon. Sju dager tok den reisen motstrøms oppover elva. Det tar nesten bare halvparten av tiden nedover med strømmen.
Anskaffelsen av husbåten førte til store forandringer for misjonsreisene til landsbyer langs Marañon og Morona. Med «Alli Shungo» hadde vi vårt eget lille hus med på reisen. Den inneholdt det vi trengte til en slik reise. Ikke bare var det mer bekvemt, men det gav også mer privatliv og tid til forberedelser til møtene. Dessuten ble det mulig å ta med hele familien på noen av turene. Speedbåten ble fortsatt brukt mye, men da til kortere reiser som krevde få eller ingen overnattinger. Trebåten ble arbeidsbåten vår til frakt av materialer av forskjellig slag til bygging av hus og hytter som etter hvert trengtes til arbeidet. Men av og til trengtes den også til misjonsreisene.
Hele familien på misjonstur til Morona i 1973.
Noen få uker etter Rudolf og jeg kom hjem, la vi hele familien ut på vår første misjonsstur med «Alli Shungo». Den gikk til landsbyene ved Morona helt opp til militærforlegningen ved grensen til Equador. Endelig skulle vi få besøkt i alle fall noen av de mange stedene der de hadde bedt oss komme tilbake, da vi var i Morona med vår første husbåt «El Sembrador». Den havarerte på Tigre Playa mens vi var i Norge. Det var en smal og vinglete trebåt, mens vi nå følte oss mye tryggere i denne båten av jern. Jeg hadde besøkt noen av de nedre landsbyene i Morona med speedbåten, både mestis- og shapra landsbyer etter vi kom tilbake i august 1972. Men landsbyene lengre opp der det for det meste bor huambisa- og achuar- indianere, hadde vi ikke vært i siden siste tur med El Sembrador før vi reiste til Norge våren 1971. Morona er en stille og god elv å ferdes på der den bukter seg som en slange gjennom jungelen. Men alle buktningene gjør reisen mange ganger lengre enn i luftlinje.
Gro skriver om reisen i et brev til sine foreldre: «Det var en opplevelse å være tilbake og besøke landsbyene i Morona. Det ble en spesiell gjensynsglede med dem som hadde tatt imot Jesus på vår første reise. De uttrykte stor glede over å se oss igjen, men syntes det hadde gått altfor lang tid siden vi besøkte dem sist, – og det måtte vi jo være enige i. På alle stedene lurte de på om vi kom snart igjen. John lovte å komme tilbake i november. Da blir det nok til at han reiser sammen med Rudolf som enda ikke har vært oppover Morona. Vi solgte Bibler til innkjøpspris og gav bort mange bibeldeler og NT på turen. Det var også stor etterspørsel etter medisinene vi hadde med oss. Ofte fikk vi egg eller en høne i bytte. De fleste har noen høner som spankulerer rundt på tunet. Det var et godt tilskudd til maten på lengre reiser. Da var det ofte hermetikk eller salt fisk på menyen.”
“I huambisa landsbyene måtte vi ha tolk. Heldigvis er noen av mennene ganske flinke i spansk. De som ikke hadde møtt oss forrige gang vi var der, hadde aldri hørt om Gud eller Jesus. De lyttet ekstra oppmerksomt da vi leste fra bibelen og forklarte enkelt for dem fra Guds ord. I nesten alle landsbyene ba vi for flere som ville ta imot troen på evangeliet om Jesus. Blant befolkningen i jungelen er det mye åndetro. De frykter de onde og farlige åndene som de tror bor i visse dyr og trær og som kan kaste sykdom på dem. Medisinmannen «el brujo» har stor makt. De som tar imot evangeliet, trenger mye undervisning og forbønn slik at Jesus som er verdens lys kan opplyse deres forstand og hjerter.»
Første besøk i landsbyen Tipisca Cocha.
John fortsetter fortellingen: På vei oppover elva besøkte vi en landsby, Tipisca cocha, som vi ikke visste at fantes da vi var i Morona på våre tidligere reiser. Mange landsbyer ligger innover i bielver eller ved små sjøer i jungelen. De synes ikke fra elva, men smale stier fører inn til disse stedene. I shapra landsbyen inne i bielven Pushaga fortalte de oss om dette stedet. Det skulle være en smal åpning inn til sjøen – «cocha» som tidligere var en sving på elva. Vi fulgte nøye med elvebredden. Det var ikke lett å se inngangen til sjøen. Men vi fikk øye på den og styrte båten sakte inn imellom gress og bambusrør. Stor var vår overraskelse da vi så en ganske stor landsby som lå vakkert til på en høyde ved sjøen. Huambisa indianerne som bodde der, kom fram til bredden da de hørte motoren. De hadde hørt om oss, og ønsket oss velkommen til landsbyen sin. Vi fikk høre at de hadde en skole med 50 elever. Disse skolene hadde den gang vanligvis 1 til 2 lærere for barna fra 1. -5. klasse. De fleste skolene blant indianerne ble startet av Wycliffe misjonen. Det var ikke noe problem å låne skolehuset til møtet litt senere på ettermiddagen. Folk lyttet interessert og kommenterte seg imellom under forkynnelsen. Møtet avsluttet med forbønn for dem som ønsket det. Vi måtte love å stanse hos dem på nedturen.
Samtaler, møter og undervisning i candoshi- og shapralandsbyer.
Det var glede i Tipisca da vi kom innom dem på nedturen etter å ha besøkt de små landsbyene oppover Morona helt til militærforlegningen Triunfo. «Dere må stanse her minst en måned. Vi trenger å lære mer,» sa læreren og flere andre i Tipisca. Vi skulle gjerne ha vært lenger, men det var umulig da. Året etter, i september 1974 var jeg tre uker i Tipishca for å bli bedre kjent med folket og for å ha bibelundervisning og møter. Men vi hadde bare to uker på oss på denne turen. Det ble i alt 20 møter på 15 forskjellige steder på de 14 dagene. Tiden gikk veldig fort, noe Maino og Lewi var enig i. Maino hadde noe skolearbeid å gjøre underveis, men både hun og Lewi likte godt å følge med fra styrhuset. Vi ser ikke så mye dyreliv langs elva når motoren lager bråk og annonserer vårt komme lang tid i forveien. Likevel oppdager den som følger godt med, kanskje en ape eller en spesiell fugl oppe i et tre, eller det kan være en slange, en maursluker eller en ronsoco (stor gnager) som krysser elva foran båten.
Det siste stoppet på turen før vi svingte nedover Marañon var i landsbyen, Puerto America. Vi stanset der og snakket med folk som kom bort til båten. Det ble raskt bestemt at det ble møte i den lille palmekirken samme kveld. Vi hadde hatt et møte der på oppturen også. I Puerto America var det allerede en gruppe troende, noen fra det aller første besøket vi gjorde i landsbyen da vi var på vår «bli kjent reise» i slutten av 1969 før vi bosatte oss på Tigre Playa. Det ble en fin samling der noen også nå ga til kjenne at de ville ta imot Jesus og tro på evangeliet. Vi delte ut mange bibeldeler og flere kjøpte bibler og NT.
