En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapittel 42 står ovenfor dette kapitlet på samme kategori “Dagligliv i jungelen”. Kp.44 står på “Indianerne inviterer oss”, like under kp.39 på den kategorien.
Lysmotor fra Norge – endelig framme på Tigre Playa.
Gro skriver hjem i brev av 16.11.73:»I dag var det en helt spesiell dag for oss på Tigre Playa. Tenk, første kvelden med elektrisk lys! Lysmotoren tøffer ute i motorhuset, men vi hører den knapt her inne i stua. Vi var som barn igjen da vi tidligere i dag fant fram lamper og forskjellige elektriske apparater som var pakket ned i påvente av denne begivenheten. Nå har jeg strøket tøy, ristet brød og prøvd vaskemaskinen. I kveld har vi sett super 8 film, og nå skriver vi brev. Foreløpig har vi bare en lyspære i taket i hvert rom. Det samme har familien Wilhelm i sitt hus. Det er også montert lys i kirken. Det er nesten helt utrolig at alt er på plass og fungerer! Vi er så glade og takknemlige.»
Lysmotoren gjorde livet enklere for oss på mange måter. Vi brukte den mest på kveldstid, men ved behov fikk den av og til gå noen timer på dagtid også. Både kjøleskapet og komfyren vår gikk på parafin og fungerte fint uavhengig av elektrisk strøm. Den lille fryseboksen som kom samtidig med lysmotoren gikk også på parafin. Parafinlampene vi hadde brukt til nå, ble satt inn i et skap. Vi visste at det kunne skje ting som gjorde at vi ville få bruk for dem om enn for kortere tid.
Men det var en lang vei og mye arbeid som lå forut for denne gledesdagen da vi for første gang kunne starte lysmotoren på Tigre Playa. Det skriver jeg litt om i det følgende. Da vi var i Norge fra april-71 til juli-72 etter vår første periode i Peru, besøkte jeg mange menigheter og fortalte om arbeidet i jungelen. Jeg la også fram forskjellige behov, blant dem nødvendigheten av lysmotor. Den første tiden på Tigre Playa hadde vi bare parafin lamper til belysning i båten, huset og i kirken. Diverse elektriske apparater og verktøy som vi hadde hatt med fra Norge, lå nedpakket.
Vi fikk inn midler til innkjøp av et én sylindret dieselaggregat. Det ville gi nok strøm til vårt behov. Motoren kjøpte vi i Norge. Sammen med den sendte vi en liten parafindrevet fryseboks, en vaskemaskin og noen tønner med medisiner og vitaminer gitt av hjelpeorganisasjoner. Dette gikk med båt over Atlanteren og videre opp Amazonas til jungelbyen Iquitos i Peru.
Motorhuset
Vel tilbake på Tigre Playa begynte jeg å mure opp et lite hus til motoren et stykke bak huset i påvente av lysmotoren. Huset skulle samtidig tjene som verksted og lager. I januar 1973 skrev vi hjem at nå var motorhuset under tak, men at vi enda ikke hadde fått lysmotoren og de andre sakene ut av tollen i Iquitos.
Rudolf og Eva Wilhelm med sine barn kom til Peru i november -72. De hadde vært i Honduras i en periode. Når de nå skulle til Peru, var det mange ting de trengte å ta med. De hadde sendt sin bagasje med båt fra Norge. Den ble også stående i tollen i Iquitos. Rudolf og jeg reiste flere ganger hver for oss til Iquitos i løpet av vinteren – våren 1973 for å handle byggematerialer, matvarer, medisiner og ikke minst flodbåten “Alli Shungo”, mens vi samtidig var på kontorer og på alle måter forsøkte å få fortgang i dokumentene for tollfritak. Hver gang håpet vi på å få bagasjen ut av tollen, men svaret var alltid: ”mañana” – i morgen!
Etter en tid fikk vi ut en del av lasten tollfritt. Det var trekasser med klær og diverse utstyr og tønner med medisiner og vitaminer. Dessverre ble det stjålet en god del medisiner fra tønnene, og et par av dem var bare halvfulle. Det var likevel stor glede da dette kom fram til Tigre Playa med rutebåten fra Iquitos. Barna var glade for kjente leker og bøker, mens vi voksne pakket ut skolebøker til vår lille norske skole og fant fram etterlengtet utstyr. Det var mange fra landsbyen og områdene rundt som i lang tid kunne nyte godt av klær, vitaminer og medisiner fra denne lasten.
Til Iquitos og Lima for tollfritak på lysmotoren.
Men lysmotoren, vaskemaskinen og fryseboksen måtte ha et eget dokument for tollfritak. Dessuten ville tollerne og agentene ha penger. Da vi ikke ville gi noe «under bordet», fikk vi beskjed om at sakene ville bli solgt på auksjon. Vi kunne kjøpe dem da! Det viste seg at i årene etter vi kom til Peru første gangen i 1967, hadde regler for import og toll endret seg mye. Nå skulle vi i tillegg til et legalisert dokument fra misjon/menighet i Norge på at det var gaver til en misjonsorganisasjon i Peru, ha ordnet med tollfritak gjennom vår peruanske misjonsorganisasjonen, AIPA. Dette skulle ha vært klart før vi sendte sakene fra Norge! Hvis vi hadde vært informert om det tidligere, hadde vi spart mye tid og vanskeligheter.
Det hadde gått nærmere ti måneder siden lasten ankom Iquitos, og lysmotoren stod fortsatt på tollhuset selv etter mange forsøk på å få ut sakene. Beløpet som ble krevd i toll var mer enn det vi hadde betalt for motoren, så det kom ikke på tale. Vi fant ut at nå måtte vi gå til høyere instanser, det vil si til øverste tollmyndighet i Lima som en siste utvei for å få sakene frigjort. Det ble en god anledning til det i forbindelse med at vi hele familien reiste til Lima for å fornye passene våre i september 1973. Vi begynte arbeidet med passene og tollfritaket så fort vi kom til Lima. Der tok vi inn som så ofte før, hos våre kjære venner, misjonærene Lindgrens. Opphold på hotell hadde vi ikke mulighet til å betale for.
Gjensyn med misjonærkollegaer og møter.
Vi hadde også avtalt å besøke misjonærkollegaer på denne kombinerte ferie- og arbeidsreisen. Etter noen dager i Lima reiste vi videre til Villa Perene der Liv Haug og Edith Aateigen arbeidet. De hadde gjort et stort arbeid med å få opp et bygg med møtelokale i første etasje og leilighet i etasjen over. Det var drøyt ett år siden de begynte arbeidet etter at de var avløsere for oss på Tigre Playa deres første år i Peru. Livs far, Håkon Haug hadde vært ute en tid og hjulpet med bygget. Det var en fin opplevelse å besøke dem og se framgang for virksomheten. Jeg talte på flere møter i Villa Perene og på et par andre steder i løpet av den uken vi var hos dem. Det var en glede å se mennesker søke Gud og gi sine liv til Jesus.
Tilbake i Lima.
Derfra gikk veien tilbake til Tarma der vi stanset et par dager og var med på et kveldsmøte. Der ble det hjertelig gjensyn med gamle venner fra tiden vi bodde i Tarma og hadde ansvar for menigheten der. Jeg hadde tidligere lovet å besøke Brita og Per Anderås i Huancayo for å tale på en møteserie. Det ble en god og oppmuntrende uke med godt besøkte møter der folk søkte forbønn og frelse. Som alltid var det hyggelig å være sammen med familien Anderås i deres gjestfrie hjem. Per minnet meg om at jeg måtte huske mitt løfte om å undervise på det fire uker lange bibelkurset i januar/februar -74.
Sammen med Boyan og Lennart Lindgren foran kirken i Tarma da vi kjørte med dem fra Lima.
Da vi kom tilbake til Lima etter turen over de høye Andesfjellene til og fra Villa Perene, Tarma og Huancayo, fortsatte vi arbeidet med passene og tollfritak på lysmotoren og fryseboksen. Vi gjorde også nødvendige besøk hos tannlegen. Det er dårlig med tannleger i jungelen! Passene fikk vi etter få dager, men problemet med tollen ble ikke løst så raskt. Gro skriver i brev hjem den 7.oktober -73:
«John gikk på tollkontoret nesten hver dag. En dag da han kom dit, fikk han vite at dokumentene i saken var blitt liggende gjenglemt et sted. De var derfor ikke blitt videresendt til Iquitos, – heldigvis! For det viste seg at saken var avgjort i midten av august, altså for nesten to måneder siden, og tollfrihets søknaden var avvist! Hvis dokumentet om avslaget var blitt sendt videre til Iquitos, ville sakene våre uten videre blitt auksjonert bort! John ble selvsagt forskrekket og lurte på hvilke muligheter vi hadde for å få omgjort vedtaket. Han fikk vite at vi hadde ti dager på oss til å overklage avgjørelsen. Det var en del dokumenter som måtte skaffes til veie. Det fikk vi ordnet ganske raskt. Nå er det bare å vente på ny avgjørelse.»
Gro med barna reiser hjem via Iquitos.
I brev av 12.oktober fortsetter Gro: «Ja, nå er jeg med barna i Iquitos. Vi kom i går kveld med fly fra Lima og har hatt en travel dag her for å ordne alt som skal ordnes før vi i morgen tidlig tar sjøflyet som går i rute til San Lorenzo. Vi reiste hit alene mens John måtte bli igjen i Lima til saken med tollen er klar. Han må nærmest «leve» der på kontorene om det skal bli noe fart på det. Vi er spente på hvordan det går. Det er store muligheter for at det blir avgjort i neste uke. John reiser til Iquitos så fort han kan. De amerikanske misjonærene vi får bo hos, fortalte at tønnene med medisiner fra Sveits endelig er ute av tollen og vel framme på Tigre Playa. Det var virkelig en god nyhet! Vi gleder oss til å komme hjem nå for å komme i gang med skolen igjen. Maino og Sonja må fortsette i 3.klasse for å bli ferdige til sommeren.»
Endelig et positivt svar.
Jeg fortsatte arbeidet med å få fortgang på avgjørelsen på tolletaten i Lima. De som arbeidet der ble så vant til å se meg, at en dag ble jeg innbudt til en personalfest! Men det var vanskelig å få sjefene i tale. Dette var i tiden med militærdiktatur, så de fleste sjefene var høyere offiserer i militæret. Endelig etter tre uker med nesten daglige besøk på tollkontoret, fikk jeg komme inn til den høyeste sjefen, en general. Det var to uker etter Gro og barna reiste til Iquitos. Han virket litt brysk da han spurte hva jeg ville. Etter å ha presentert meg og sagt at vi som norske misjonærer arbeidet i en landsby Tigre Playa ved Marañon, fortalte jeg om lysmotoren og fryseboksen som hadde vært i tollen så lenge og problemene i den forbindelse.
Han ble tydelig interessert da han hørte dette. Det viste seg at han tidligere i sin karriere hadde vært kaptein i militærleiren i Barranca, som lå en halv time med speedbåt nedenfor Tigre Playa. Han spurte etter flere personer som han kjente på Tigre Playa og forstod at vi var godt kjent i området. Han ville også vite mer om arbeidet vi drev i jungelen. Etter samtalen kalte han på en sekretær, og bad meg gå ut mens han dikterte et brev til tolldirektøren i Iquitos. Det viste seg å være tollfritak og ordre om øyeblikkelig å utlevere meg sakene vi hadde der. Glad og lettet takket jeg ham. Takken gikk også til Herren som lot meg få samtale med akkurat denne mannen som kjente til landsbyen der vi arbeidet. Med en annen i den stillingen, spørs det om utfallet hadde blitt positivt.
På tollhuset i Iquitos.
Jeg reiste med første fly til Iquitos der det første jeg gjorde var å gå til tollhuset med brevet fra generalen i Lima. Da direktøren så meg, sa han litt spydig at nå skulle sakene selges på auksjon. Jeg sa ikke noe, men leverte ham konvolutten med stempler fra tollkontoret i Lima. Han åpnet det raskt og leste, tydelig berørt av innholdet. Han summet seg, så sint på meg og sa at vi måtte betale nesten et års lagerleie for varene! Summen han nevnte var svært høy. «Da får jeg ta enda en tur til Lima”, svarte jeg. Det endte med at jeg måtte betale et mindre beløp, før han ba meg hente en lastebil til å transportere lysmotoren, fryseboksen og noe annet utstyr til havnen. Det ble lastet om bord på en båt som gikk i rute fra Iquitos, opp Amazonas og videre oppover Marañon til Tigre Playa, en tur på fem døgn. Jeg tok statens sjøflyrute hjem via San Lorenzo.
Den 10.november -73 var en gledens dag da vi kunne laste sakene ut av rutebåten, og installere lysmotoren på sitt fundament, og starte med oppkopling av ledninger til installasjonen av lys og kontakter. Jeg hadde fått med meg en lærebok om elektrisk installasjon av min svoger, Halvor Flatland, som selv var elektroinstallatør. Det ble en del prøving og feiling, og det gikk en del sikringer til å begynne med. Som Gro skrev i brev hjem, var gleden stor da vi endelig hadde elektrisk lys i hus og kirke. Nå kunne vi bruke elektrisk verktøy, kjøkkenmaskiner, – og kommunikasjons radio som kom senere.
Noen år senere hadde vi besøk av en amerikaner som var elektroingeniør. Han gikk rundt og så på ledningene som hang på stolpene og installasjonen ellers. Konklusjonen hans var: «Dette skulle egentlig ikke fungere!» Han klatret på stiger og gjorde en del justeringer, og da fungerte sikringsskapet bedre også. Vår venn var 84 år gammel! Takk til ham for hjelpen! Alder ingen hindring😊.
