En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kp. 48 om reisen til Anaso i Morona, står i midten av fem kapitler på kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.46 står øverst på kategorien “Besøk i landsbyer”.
NOMIRA
Da vi var i Norge i fra april 1971 til juli -72 besøkte vi en ivrig radioamatør i Halden, Steinar Aabø. Han hadde sammen med flere radioamatører i Skandinavia opprettet et nettverk for kontakt med misjonærer ute på feltet., NOMIRA (The Nordic Mision Radio Amateurs). De som var med i dette nettverket var ivrige radioamatører som samtidig ønsket å være en støtte og hjelp for misjonærer rundt omkring i verden. De hadde kontakter i Afrika, Asia og Sør-Amerika.
Besøket hos Steinar åpnet øynene våre for muligheten til en forbedret kontakt med Norge. Det ville virkelig være noe for oss nede i jungelen med sen og usikker postgang. Dette var jo mange år før internett og mobiltelefoner, heller ingen fasttelefoner fantes i mange mil omkrets. Men for å få nytte av dette nettverket av radioamatører, måtte vi selvsagt ha en radio som kunne motta og sende signalene.
Vi la fram saken for utsendermenigheten vår Salem i Oslo, og vi fikk samlet en del midler til radio mens vi var i Norge. Men det vi fikk inn var på langt nær nok. I mai 1974 var det en artikkel i Korsets Seier om behovet for radioutstyr til Tigre Playa i jungelen i Peru. I oktober 1974 skriver forstander Magne Tangen i et brev at menigheten har bevilget et beløp til amatørradio sammen med Filadelfia, Alta som var utsendermenighet for familien Wilhelm. Han skrev videre at det ville være mulig å søke Misjonsfondet om restbeløpet. Vi søkte, og fikk positivt svar. Dermed kunne vi gå til innkjøp av en radio og utstyret som trengtes i den forbindelse. Vi ville kjøpe radioen i Peru da vi ikke ønsket problemer med import og toll slik vi opplevde med lysmotoren. Men det var ikke flust med salg av amatørradioer i Peru. Det som fantes, var svært dyrt.
Kjøp av kommunikasjonsradio
En av pilotene vi hadde blitt kjent med, David Ramsdale, som fløy for Wycliffe Bibeloversettere i Peru, tilbød oss å kjøpe hans brukte kortbølgeradio slik at vi skulle komme i gang. Det var en rørradio av eldre type, men den fungerte fint. Vi bestemte oss for å ta imot tilbudet fra David. Han og andre hjalp oss med installasjonen. Vi fikk samtidig mange gode råd om hvordan den skulle brukes. De lagde også en dipolantenne som vi fikk satt opp. Vi husker ikke helt når dette var, men det var sannsynligvis i første halvdel av 1975.
På den tiden hadde vi fått god kontakt med Wycliffe som hadde sitt senter i Yarina Cocha ved Pucallpa, 80 mil i luftlinje fra Tigre Playa. De arbeidet med indianerstammene i distriktet for å oversette NT, bibeldeler, skolemateriell og annet til de forskjellige språkene disse stammene snakket. Det første og største arbeidet var naturligvis å lære språket og lage et skriftspråk. De kom innom oss på noen av disse turene og landet da på elva med sjøflyene de brukte. Vi ble først kjent med pilotene, og etter hvert ble det opprettet et bensindepot for flyene på Tigre Playa. De hadde det tidligere i Puerto America, men ønsket av ulike årsaker å flytte det ned til oss. Senere fikk vi også en radio fra dem for å gi vær-rapporter etc. Det var en ganske liten radio med en fast frekvens som Wycliffe benyttet i kontakten med sine misjonærer og oversettere når de var ute i indianerlandsbyene over hele jungelen. Den fikk strøm fra et bilbatteri som hadde en liten solcelle som kraftkilde. Vi kalte denne radioen for Yarina-radioen.
Radiolisens og første kontakter
For å bruke kortbølgeradioen trengte vi lisens for radioamatører. Det var Departementet for transport og kommunikasjon i Lima som utstedte radiolisenser. Rudolf søkte først. Han gikk opp til prøve i april 1975, og fikk etter en tid tilsendt lisensen. Jeg søkte litt senere om det samme. Det viste seg at det var lett. Vi trengte ikke noen morseprøve. Det var bare å betale avgiften. Både Rudolf og jeg kunne da sende på visse frekvenser som var for nybegynnere. Noe senere fikk vi en utvidet lisens som gjorde at vi kunne benytte flere frekvenser. Mitt kallesignal var OA8CL.
Det var en merkedag da vi fikk den første radiokontakten mellom Iquitos og Tigre Playa. Det var i august 1975 da jeg var i Iquitos. Jeg kjente en radioamatør der, og vi fikk kontakt med Rudolf som satt i det lille radiorommet han tidligere hadde bygd like utenfor huset sitt. Det hørtes faktisk bra. Ellers var ikke forholdene like gode bestandig. Etter hvert utvidet vi vårt kontaktnett og fikk også kontakt med flere NOMIRA sendere i Skandinavia. Jeg husker at en av de første gangene vi hadde kontakt med Steinar Aabø i Halden, spilte han inn en hilsen fra oss til våre foreldre på kassett. Etterpå spilte han det av for dem over telefonen. Det var en stor opplevelse både for dem og oss!
Antenne og tårn
Senere fikk vi satt opp et antennetårn av stålrør. Det var i to deler på 8 meter hver, som ble satt sammen til et 16 meter høyt tårn. Med råd og hjelp fra Wycliffe piloter, fikk vi opp en Quad antenne på toppen av tårnet som også hadde en rotor slik at vi kunne rette antennen i den retningen vi ønsket. Jeg husker det var spennende å klatre opp i det svaiende tårnet og sette opp antennen. Med den nye antennen fikk vi bedre kontakt med Norge og med flere misjonærer i Søramerika, også misjonærene Lindgrens i Lima. Mange misjonærer ble inspirert av NOMIRA til å skaffe seg kommunikasjons radio og ta radiolisens i disse årene.
Radioen ble en hjelp i sykearbeidet
Radioen ble også til nytte for oss i arbeidet med alle de syke som kom fra nært og fjernt for å få hjelp av oss på Tigre Playa. I San Lorenzo hadde de katolske nonnene en klinikk, og i provinshovedstaden Yurimaguas var det et hospital. Det var alt som fantes i hele den store provinsen. Fra Tigre Playa og landsbyene oppover Marañon med bielver var det langt selv til San Lorenzo, for ikke å snakke om Yurimaguas. På den tiden var det nesten ingen som hadde noe annet framkomstmiddel enn kano og årer. Rudolf forteller om en gang han fikk kontakt via amatørradioen med en tysk lege som arbeidet i en fjellby i Peru. Da hadde et par av vennene i en liten landsby lengre opp Marañon kommet med en av søstrene i utpostmenigheten der. Hun hadde store smerter i underlivet med urinretensjon som følge av en sterk infeksjon. Den tyske legen ga et ganske utradisjonelt råd, men det viste seg å være den rette behandlingen i situasjonen. Det var ikke den eneste gangen vi fikk hjelp gjennom radioen. Noen ganger av leger i Peru, men også gjennom et nettverk av kristne leger i USA som i flere tilfeller var oss til stor hjelp i arbeidet med de syke som i stadig større antall kom til Tigre Playa.
Radiokontakt fra husbåten
I 1978 fikk vi kjøpt en liten kommunikasjonsradio, en Argonaut som gikk på lommelyktbatterier. Den installerte vi i flodbåten. Denne radiokontakten betydde mye for oss som var på reise, og også for dem som var hjemme. Til den hadde vi en langvaier-antenne som bare ble kastet opp over en gren. En liten antennetuner gjorde at vi kunne tune inn den rette frekvensen. Radioen hadde bare 3 W i antennen. Men med svært lite elektroniske forstyrrelser i jungelen, fungerte den bra. Jeg hadde av og til kontakter fra denne lille radioen i båten med radioamatører i land langt borte, som blant annet Alaska, Russland og New Zealand! Det viktigste var selvsagt kontakten med dem hjemme på Tigre Playa. Et par år etter den første radioen, som var en eldre type, fikk vi en gave som gjorde det mulig å kjøpe en mer moderne radio med sterkere sender. Det førte til en stor forbedring i kommunikasjonen med verden utenfor jungelen.
Radiokontakt etter flyttingen fra Tigre Playa
Vi fikk fortsatt stor nytte av både amatørradioen og Yarina-radioen da vi rundt nyttår 1984/-85 flyttet til Betania, like ved Saramiriza lengre vest/oppover langs Marañon. Vi hadde også der bensindepot for småflyene til Wycliffe. Det samme hadde familien Wilhelm i Industrial dit de flyttet i mai/juni 1984. Radiotårnet ble tatt ned og fraktet i to deler med rutebåten oppover elva. Den gamle antennen var i elendig stand. Gleden var stor da vi fikk en ny antenne i gave fra våre venner i USA. Denne antennen og tårnet fulgte med da vi våren 1992 flyttet huset på Betania opp til selve landsbyen Saramiriza. Vi fikk en tomt like ved veien som går inn til oljekompaniets pumpestasjon og derfra gjennom jungelen til Bagua. Mer om det kommer i et senere innlegg på bloggen.
Morgan Førland ved radioen på radiorommet/kontoret i huset i Saramiriza. Familien Førland avløste oss i 1 1/2 år mens vi var i Norge fra juli 1992 til juli 1994. De kom i januar 1993.
Dr. Miguel Cervantes og Gro på administrasjonen i Helsesenteret i Saramiriza i 1991. Da fikk HSS egen radio med fast frekvens til Helsemyndighetene i Iquitos for fylket Loreto. Helsesenteret ble bygd og drevet de første årene som et prosjekt PYM/NORAD. Det ble innviet i august 1990. Dr. Cervantes var den første legen ved senteret og hans kone Nelly Palomares var jordmor. De var fra Lima og arbeidet flere år på Helsesenteret.
