Kapitlene 40 og 43 står nedenfor dette kapitlet på denne samme kategorien “Dagligliv i jungelen”, mens kapittel 41 står nest nederst på kategorien “Båtliv og reiser”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Problemer med å få ordnet våre dokumenter
En gang i begynnelsen av vår andre periode i Peru, fikk vi beskjed om at det var noe som manglet på dokumentene våre for oppholdstillatelse i landet. Jeg måtte reise til Iquitos snarest for å vise pass og underskrive noen papirer. Det var kort tidsfrist for å ordne dette. Alternativet var å reise ut av Peru og søke opphold på nytt. Det siste var uaktuelt, så dette måtte bare ordnes i tide. Nå hadde vi hørt på radio fra en radiostasjon i Iquitos at rutebåten hadde gått derfra og var på vei oppover Marañon. Jeg gjorde meg klar for reise med den ned til Iquitos. Men båten kom ikke den dagen vi beregnet dens ankomst. Heller ikke dagen etter. Da hørte vi av andre som også ventet på båten, at eieren hadde gitt beskjed over radioen om motortrøbbel. Båten hadde ikke forlatt havnen, og det var usikkert når den ville være klar til avgang. På denne tiden var det stadig utsettelser og kanselleringer av de ukentlige flyrutene til San Lorenzo. «Hva skulle jeg gjøre?» Tidsfristen for å fornye oppholdstiden nærmet seg med raske skritt! Før vi la oss den kvelden, ba vi spesielt over dette problemet og om ledelse i avgjørelser som måtte tas.
Neste morgen opprant med lave, mørke skyer og øsende regn. Det var som himmelens sluser var åpne. Været utelukket alle aktiviteter ute. Mens vi var opptatt med ulike gjøremål innendørs, hørte vi over lyden av regnet som trommet på bølgeblikktaket, en lyd langt borte fra. Vi lyttet. Motorlyd! Kunne det være en stor båt? Nei, lyden kom ovenfra. Lyden ble sterkere, og vi forstod etter hvert at det måtte være fra et fly eller et helikopter. Nå i dette forferdelige været med skyer ned i tretoppene! Vi kikket ut av vinduene i stua. Til vår store forundring så vi et helikopter komme i lav høyde over elva og lande på gresset like ved huset vårt.
Helikopter på Tigre Playa
Jeg tok på meg regnfrakk og støvler før jeg skyndte meg ut i regnet. Da jeg nådde bort til helikopteret, kikket jeg inn vinduet og banket på døren. De innenfor ble tydeligvis både overrasket og forskrekket over å se en skjeggete mann med sydvest og regnfrakk midt i jungelen. En av pilotene åpnet døren og hilste på spansk. Jeg innbød dem til å komme inn i huset mens de ventet på bedre vær. De takket ja til en kopp kaffe og en kakebit, noe undrene over å finne en norsk familie i skogen ved bredden av Marañon. Det var to piloter og to passasjerer i helikopteret. De tok på seg regnfrakker og småløp de få meterne bort til huset. Så snart vi var innenfor døren og våre gjester hadde satt seg, overøste de oss med spørsmål. De lurte på hvem vi var, og hva vi gjorde på dette stedet langt fra sivilisasjonen. Dessuten spurte de om vi kunne fortelle dem hvor de befant seg!
Planer om oljeutvinning
Da vi hadde fortalt dem litt om oss selv og arbeidet vårt, var det deres tur til å svare på spørsmål. Helikopteret tilhørte flyvåpenet i Peru, og det fløy på oppdrag for et oljeselskap. Foruten de to peruanske pilotene var det to amerikanske ingeniører fra dette selskapet med i helikopteret. De var på sonderingsoppdrag før de planlagte seismiske undersøkelsene i dette området av jungelen. Vi hadde hørt rykter om at det skulle letes etter olje. Nå fikk vi en bekreftelse på at det var mer enn løse rykter. Faktisk var det starten på omfattende forandringer, både positive og negative, både for oss og folket i hele området der vi arbeidet og langt utover det.
Den ene piloten fortalte videre at været var bra da de fløy ut fra basen deres på kysten. Men da de kom over jungelen, ble de helt plutselig omringet av mørke stormskyer, vind og regn. Det ble mørkt rundt dem. Det minket på drivstoffet, og måtte derfor lande på første mulige sted. Men sikten var null da skyene lå tett og lavt over terrenget. Plutselig oppdaget de et hull i skydekket. Der fikk de øye på Marañon og dukket ned over elva rett ved Tigre Playa. Til deres lettelse så de en grønn flekk med gress på elvebredden rett under dem. Da var det bare å sette ned helikopteret. Området de landet på, lå like ved kirken og huset vårt. Men huset la de ikke merke til på grunn av det tette regnværet og de lave skyene.
Vi så sammen på kartet deres, og jeg pekte ut landsbyen der vi befant oss. De oppdaget da at de ikke var langt fra militærbasen Barranca der de etter planen skulle fylle drivstoff på sin rute østover til Iquitos. Vi brukte vanligvis en halv time dit med speedbåten. For dem var det bare noen minutters flyvning.
Skyss med helikopter til Iquitos
Etter et par timer letnet skydekket og regnet stoppet. Nå måtte de komme seg videre. Jeg nølte med å spørre om de hadde plass til meg. Det var tross alt et militært helikopter i et spesielt oppdrag. Da de var på vei ut døra, la en av de amerikanske ingeniørene merke til ryggsekken min som sto klar rett innenfor døra. Han stanset opp og spurte om jeg skulle reise noe sted. Jeg fortalte ham da om uventede problemer med dokumentene våre og kort tidsfrist for å løse saken. Han oppfattet raskt problemet. «Vi er på vei til Iquitos og har plass i helikopteret.» «Ta bagasjen din og kom”, var den korte beskjeden. Jeg var ikke sen å be og takket raskt for tilbudet.
Det ble en hastig avskjed med Gro og barna før jeg gikk om bord i et for oss, uvanlig framkomstmiddel. Flere år senere ble helikopter det vi fløy oftest med inn og ut av jungelen. Det var en stor lettelse i den situasjonen vi var i at jeg fikk denne muligheten til å reise. Vi fløy til militærbasen der de fylte drivstoff, og noen timer senere var vi framme i Iquitos. Neste dag fikk jeg ordnet dokumentene våre i tide før fristen gikk ut. Hvilken overraskende løsning på problemet! Både jeg og de hjemme rettet vår takk til Herren som denne gang ordnet med transport på en svært uventet og uvanlig måte!
Oljeboom i jungelen
Vi forstod at det var noe nytt på gang etter samtalen med piloter og ingeniører den dagen helikopteret landet like ved huset vårt. Men det ble større forandringer og utfordringer i årene som kom enn det vi kunne tenke oss ut fra det vi hørte den gangen. I årene som fulgte, ble båttrafikken på Marañon ganske forandret. Vi hadde panorama utsikt til elva fra vinduene våre.
Før oljekompanienes tid var det vanligvis en og annen kano som kom flytende på elva, ofte fullastet med voksne og barn. Noen ganger var det bare en person om bord som med kraftige tak rodde med den brede åren. Han skulle kanskje ut på fiske eller til åkerlappene i den lille bielven på den andre siden av elva. Noen ganger kastet de sitt garn «tarafa» fra kanoen inne ved den store sandbanken foran huset. Vannet dekte den bare i tider med høyvann. En sjelden gang kom det en litt større kano med en pequi motor montert bakerst. Den hadde sin karakteristiske lyd «pequi, pequi». Propellen var festet ytterst på en lang jernstang, ypperlig for mindre elver med grunne partier. Enda sjeldnere kom en større båt, enten fra militærforlegningen i Barranca eller fra byen Yurimaguas i elven Huallaga. Vanligvis kom rutebåten fra Iquitos hver 14.dag. Den lyden kjente vi igjen i god tid før båten la til på Tigre Playa.
Over en av rutebåtene som vi en gang måtte reise med. Gro og barna utenfor “lugaren” vår. Til høyre sees en ganske fullastet kano som var et vanlig syn på elva.
Ikke så lenge etter opplevelsen med helikopteret, anla et av oljeselskapene en base like ved militærforlegningen i Barranca og en oppe i Saramiriza,- etter hvert også i San Lorenzo. På disse stedene ble det satt opp brakker til kontorer, spisesal og overnatting. Det gikk ut bud om at det var behov for arbeidere til å gå opp stier på kryss og tvers i jungelen der det skulle gjøres seismiske undersøkelser for å finne ut hvor det var olje. Det var gode lønninger i forhold til det som en dagarbeider vanligvis tjente. Etter hvert lokket dette arbeidet også til seg skarer av unge menn fra områdene i jungelens randsone og byene der. I kjølvannet fulgte dessverre barer med øl- og brennvinsalg i mange landsbyer. På de større stedene ble det også bordell virksomhet som drog fattige kvinner fra byene til denne geskjeften.
Oljeledning og ny vei fra Saramiriza
Trafikken på elva forandret seg. Stadig oftere så vi store båter med varer, også kjøle/fryseskip som skulle til den store basen i Saramiriza. Etter hvert kom det taubåter med kraftige motorer som hørtes lenge før vi så dem. De skjøv foran seg store prammer fylt med små og store lastebiler, traktorer, gravmaskiner og utstyr til oljepumper. De fleste som bodde langs Marañon, hadde aldri vært i en by og sett en bil eller noe som lignet på det som fløt forbi foran øynene deres i disse årene på 1970 tallet. Utover tiåret var lasteprammene fullastet med store rør til oljeledninger som ble bygget innover i jungelen til pumpestasjonene fra Saramuru øst i Marañon til Saramiriza i vest. Fra Saramiriza ble oljeledningen lagt videre til en havneby i Piura fylket ved kysten. For å legge den, måtte en vei anlegges ut fra Saramiriza til Bagua. Derfra fulgte oljeledningen den eksisterende hovedveien ned til Stillehavskysten i vest.
Båtmotorer og symaskiner
Selv om mye av lønnen gikk til unyttige og skadelige formål for mange, ble det for de fleste penger til overs. Noen var også standhaftige og brukte sine hardt opptjente midler på en god måte. Øverst på ønskelista for mennene fra jungelen stod gevær til jakt for dem som ikke hadde et fra før. God nummer to var en pequi motor til kanoen. Mange fikk hugd ut en større kano til den nye motoren sin. Nå ble det mer lyd på elva fra disse små motorene. De brukte lite bensin og krevde et minimum av vedlikehold om de bare passet på å skifte olje en gang iblant. Vi unte virkelig folk dette nye fremkomstmiddelet som sparte dem for mye slit og mange timer på elva.
Her er det en av vennene på utposten i San Juan som får informasjon om bruken av den nye “pequi” motoren sin, kjøpt for penger tjent på arbeid i et av oljeselskapene.
Neste ønske på lista for mange, kom kona i huset til gode og kom uten tvil fra henne. Det var trå-symaskin som de gamle svarte Singer maskinene. De fleste som fant veien til jungelen, var en billigere kinesisk variant. Dette ble et stort fremskritt i mange hjem. Det ble sydd mange nye klær til barna og voksne da maskinen vel var på plass i huset.
Bedre kommunikasjon for oss på Tigre Playa
I Barranca og ved de andre basene ble det gjort i stand store flåter på elva til fortøyning av båter og sjøflyene som ble brukt til å frakte ingeniørene og spesialarbeidere fra Iquitos. Flyene fra og til kystbyen Chiclayo brukte militærforlegningens flystripe til landingsplass. Både de amerikanske sjefene og de peruanske pilotene var positive til arbeidet vi drev, og det var bare velvilje når vi behøvde skyss ut av jungelen. Våren 1974 reiste hele familien Wilhelm ut av jungelen med fly fra Barranca. De skulle ha sin første ferie etter at de kom til Peru høsten -72. Slike reiser til Lima ble alltid kombinert med annet som skulle gjøres. Det var oppholdstillatelser som måtte fornyes, eller innkjøp av litteratur, mest NT, bibler og sangbøker.
Sommeren samme år fikk vi gledelig besøk av misjonærene Oddbjørg og Gunnar Vervik. De avløste Liv og Edith i Pampa Silva, men var hos oss noen uker for å bli kjent med arbeidet i jungelen i nord. Gunnar var med på et par flodturer med Alli Shungo på besøk til indianer- og mestis- landsbyer. De kom via Iquitos, og den uken gikk militærets sivile sjøflyrute som det skulle, etter lang tid med kanselleringer. Da de skulle reise hjem, fikk de være med oljeselskapets fly til Chiclayo. Derfra tok de buss til Lima og videre til Pampa Silva. Det gjorde at turen ble mye kortere – og billigere, særlig fordi oljeselskapene, både utenlandske og peruanske aldri tok betaling av oss.
Et par måneder etter deres besøk, reiste Gro og Lewi med det samme selskapets fly til Iquitos for å ta ut av banken vårt kvartalsvise underhold og kjøpe inn medisiner og matvarer etc. for de neste tre månedene. Det tok bare en halv time med speedbåt til Barranca og med sjøfly derfra var de i Iquitos på få timer. Det var travle dager med forskjellige innkjøp i butikker og på medisindepoter. Det siste som måtte gjøres på handleturene i Iquitos, var å få tak i vår faste bærer som bar de nummererte kassene og sekkene ned den bratte elveskråningen til rutebåten. Vår oppgave var å passe på at ingen stjal av alt som var stablet opp langs en husvegg mens lastingen pågikk. Når alt var om bord, måtte vi ned i båten og kontrollere at båteieren hadde notert alt i vår last med riktig navn og landsby. Det ble betalt på forskudd, og varene kom fram som det skulle i alle år. Gro og Lewi var glade for at de slapp å være med båten i fem døgn oppover elva, men kunne ta Twin Otter sjøflyet til San Lorenzo, og derfra en time i speedbåten hjem. Flyet tok 20 passasjerer, og var det flyet militæret brukte i sin sivile flytjeneste.
Evangeliet når ut
Både denne flytjenesten og oljeselskapenes flyvninger førte til en stor forbedring av transportmulighetene i forhold til slik det var da vi bosatte oss på Tigre Playa 4-5 år tidligere. Dessuten fikk vi i årene som fulgte et godt samarbeid med Wycliffe Bibeloversettere og JAARS (Jungel Aviation and Radio Service) som betjente Wycliffe med fly- og radiosamband til deres utsendinger blant forskjellige indianerstammer i Peru og andre steder i verden. Dette samarbeidet betydde svært mye for oss både når det gjaldt flyvninger og radiokontakt med omverdenen.
Dessuten åpnet misjonens nye båter, husbåten Alli Shungo og den raske speedbåten, nye og bedre muligheter for å nå ut med evangeliet til befolkningen i dette store området der elvene er ferdselsårene. Disse forbedringene gjorde hverdagen lettere og utfordringene mer overkommelige for oss misjonærer på Tigre Playa. Et viktig såmannsarbeid ble utført i disse årene. Nye vennegrupper og utposter vokste fram både blant indianere i bielvene og den spansktalende befolkningen langs Marañon. Samtidig fikk vi være med å lindre mye legemlig nød og sykdom, ikke minst ved hjelp av de forbedrede kommunikasjonsmidlene.
