En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapittel 44 står på kategorien “Indianerne inviterer oss”, mens kp. 46 står på “Besøk i landsbyer”. Kp.47 står nederst i samme kategori som dette kapitlet “Kontakt med Wycliffe Bibeloversettere”.
Første møte med Wycliffe/Jaars
Vi fikk vår første kontakt med Wycliffe bibeloversettere da jeg besøkte shapra høvdingen Tariri i Shoroya Cocha i 1969. Jeg var på en rekognoseringsreise oppover elven Morona for aller første gang. Utgangspunktet var Bagua der vi bodde den gangen. Til Morona kom jeg fra Marañon som passasjer på en liten handelsbåt. Tariri hilste meg velkommen til å stanse noen dager da han hørte at jeg var misjonær. Han fortalte meg at han og noen andre i stammen var blitt kristne etter at to misjonærer fra Wycliffe kom til deres landsby noen år tidligere for å lære seg språket deres. Jeg har skrevet mer om dette besøket i to av kapitlene i kategorien: «Reiser i jungelen».
En av dagene mens jeg var i landsbyen, hørte vi en sterk motorlyd. Et enmotors sjøfly fløy i lav høyde over husene i landsbyen. Alle så ut til å være kjent med lyden og flyet. De satte av sted bortover stien til elva. Jeg fulgte etter de andre så fort jeg kunne på den smale og leirete stien. Det var et godt stykke gjennom jungelen fra landsbyen til bredden av Morona. Flyet hadde allerede landet og lå fortøyd ved elvebredden da vi nådde fram. Piloten, som var amerikaner, holdt på å losse en del medisiner og andre varer ut av flyet. Det viste seg at flyet tilhørte JAARS (Jungel Aviation and Radio Service) som samarbeider med Wycliffe Bibeloversettere i deres arbeid både i Peru og i flere andre land . Piloten virket overrasket over å treffe en ukjent hvit mann hos Tariri.
Jeg fortalte litt om meg selv og årsaken til at jeg nå befant meg i jungelen i området Marañon – Morona. Piloten presenterte seg som Douglas Deming. Han fortalte meg litt om arbeidet han var en del av. Vi snakket sammen noen minutter før han måtte ta fatt på hjemreisen til basen Yarina Cocha i nærheten av Pucallpa ved elva Ucayali. Ifølge Douglas ville turen ta nærmere fire timer tvers over jungelen i sørøstlig retning. Det var et hyggelig møte som gav meg ny kunnskap. Jeg hadde hørt litt om Wycliffe Bibeloversetteres arbeid tidligere, og Tariri hadde allerede fortalt meg noe om hva de betydde for deres stamme.
Flytypen som ble mest brukt av JAARS til å fly Wycliffe personell og indianere som skulle til/fra senteret ders i Yarina Cocha.
Nytt møte med JAARS fly og pilot
Neste gang jeg fikk kontakt med pilot og fly fra JAARS var ved militærforlegningen Barranca som ligger ved Marañon ikke langt nedenfor Tigre Playa. Det var i november 1970. Jeg var på vei til Yurimaguas i en liten åpen trebåt sammen med en av de nyfrelste ungdommene fra Tigre Playa. Alle som passerte opp- eller nedover elva, måtte legge til i Barranca og vise sine identifikasjonspapirer. Da vi nærmet oss, så vi at det lå et fly der. Jeg kjente det igjen fra Morona der jeg hadde sett det for 1 ½ år siden. Det var et JAARS fly, og Douglas var også denne gangen piloten. Han kjente meg igjen, og lurte på hvor jeg var på vei. Jeg svarte som sant var at jeg skulle til Lima for å møte en ny norsk misjonær. «Skal du reise til Lima i den lille båten?» sa han. Jeg forklarte at jeg skulle til Yurimaguas to dagsreiser med den farkosten og så ta rutefly derfra til kysten.
Douglas tilbød meg skyss til Yarina Cocha da han hadde plass til en passasjer til i flyet. Han forklarte at jeg kunne ta rutefly fra Pucallpa til Lima. Det endte med at jeg sendte båten tilbake til Tigre Playa glad over å slippe to dager i sol og regn sittende på en smal planke i den åpne båten. Isteden ble det drøye tre timer over jungelen i et enmotors sjøfly. På Wycliffe’ s senter i Yarina ble jeg godt mottatt og fikk overnatte hos en av pilotfamiliene. Neste dag ville de ordne flybillett til meg, men jeg syntes billetten var så dyr at jeg bestemte meg for å ta bussen over fjellet isteden. Det var noe jeg angret i ettertid. Vi ble sittende i bussen i nesten to døgn mens vi ventet på å komme forbi et stort ras på veien. Det ble til sammen tre kalde døgn i en trekkfull buss over fjellet. Men det er en annen historie.
Besøk av JAARS fly på Tigre Playa
Den neste kontakten vi hadde med Wycliffe, var på Tigre Playa helt i slutten av 1973, halvannet år etter vi kom tilbake til vår andre periode i Peru. Til vår overraskelse landet et enmotors sjøfly på elva like nedenfor huset vårt. Jeg så med det samme at det var et fly fra Wycliffe/Jaars. Denne gangen var piloten Leo Lance, som på den tiden var sjefspilot. Han fortalte at Jaars ønsket å etablere et senter hos oss for dette området, med depot for flybensin og radiokontakt med deres senter i Yarina Cocha. Da ville vi få tildelt en kommunikasjonsradio med fast frekvens, et lite solcellepanel og en antenne til radioen. Det innebar at vi skulle gi værrapporter over radioen kl.07.00 på hverdager. Til tider måtte vi gi været også utover dagen dersom de hadde flyvninger i området. Vi sa oss villige til å ta på oss den oppgaven etter beste evne. Om vi fikk radioen da eller om det ble over nyttår 1974, er vi ikke sikre på.
Et par – tre måneder etter dette besøket av Leo Lance, fikk vi beskjed over radioen fra Yarina at en peruansk marinebåt var på vei fra Iquitos med drivstoff til flyene. Noen dager etter la den store båten til på Tigre Playa. Den hadde også hatt oppdrag til militærforlegningen i Barranca. Etter hva jeg kan huske, hadde båten med tretti tønner bensin. Et enkelt lagerhus av skogens materialer ble bygd til dette formålet. Vi for vår del var selvsagt glade for å få denne kontakten med omverdenen gjennom Wycliffe.
I Yarina Cocha hadde de klinikk med amerikanske sykepleiere og leger. En erfaren lege eller sykepleier fra klinikken kom på radioen kl.8.00 de fleste hverdagene i uka. De var eksperter i å stille diagnoser over radio. Denne tjenesten var først og fremst til bruk for deres oversettere når de var ute i indianerlandsbyene. Men da vi fikk denne radiokontakten, ble vi tilbudt å gjøre oss å nytte av den samme tjenesten. Det ble til stor hjelp for oss i diagnostisering og medisinering av alle de syke som søkte hjelp hos oss på Tigre Playa. Wycliffe utdannet både lærere og helsearbeidere fra mange indianerstammer på deres base i Yarina. De fikk med seg en lettfattelig og oversiktlig håndbok om behandling av de mest vanlige helseproblemer og sykdommer i jungelen når de reiste tilbake til sine landsbyer. Vi fikk også noen eksemplarer av boken. Den ble til stor hjelp for oss i tillegg til andre bøker om vanlige tropesykdommer.
Det tok ca. tre timer fra Yarina Cocha over jungelen til Tigre Playa (850 km i luftlinje) med disse enmotors sjøflyene som landet på store og små elver. Av og til måtte de gjøre flere flyvinger mellom indianerlandsbyer i distriktet. Da var pilotene glade for å få overnatte hos oss. Det var alltid hyggelig, og ikke minst barna våre var begeistret for disse besøkene. Det hendte at de kjeklet litt om hvem sin tur det var å ha piloten som gjest. Det var enten hos oss eller hos Wilhelms.
Samling på Tigre Playa for shapra- og candoshi indianere i regi av Wycliffe
I november 1975 skrev jeg i en hilsen til misjonsvenner i Norge om en spesiell samling på Tigre Playa: «Her på Tigre Playa er det stor aktivitet for tiden. Det er kommet 25 -30 shapra- og candoshi indianere fra landsbyer ved elvene Morona og Pastaza for å være med på en samling som er arrangert i samarbeid med Wycliffe Bibeloversetter John Tuggy. Han og hans kone, Sheila arbeider med oversettelse av Nye Testamentet til Candoshi språket som begge disse indianergruppene snakker. John Tuggy har bibelundervisning for dem på deres språk, og samtidig diskuteres hvilke ord og uttrykk som skal brukes i oversettelsen for at det skal bli så forståelig som mulig. Det går ganske høylytt for seg når det kommenteres og diskuteres der de er samlet i kirken. De får også en del praktisk undervisning i hygiene og helse, og ikke minst i kunsten å vedlikeholde og reparere motorer. Noen få har fått kjøpt seg «pequi»-motorer med langt stag til propellen. Det blir ganske sikkert flere etter hvert. Motorene er enkle å bruke, men kjennskap til hvordan en motor fungerer kommer godt med om de skal vare noen år.
Indianerne kommer fra forskjellige landsbyer langt inne i små bielver og sjøer. Oppholdet her er for mange av dem deres livsopplevelse. De kommer til å ha mye å fortelle når de kommer tilbake til sine hjemsteder. Det beste de får med seg hjem, er mer kunnskap om Guds Ord og evangeliet om Jesus.
Her om dagen var jeg ute og fisket sammen med noen av dem. Da brukte vi garnet som jeg hadde fått av en venn i menigheten i Betania, Sokndal. Det har kommet store stimer med fisk de siste dagene. Vi rodde ut på elva og drog inn rundt 100 kg fin fisk med garnet. Fisken ble saltet og tørket, og noe ble røkt. En god del ble kokt og spist samme dag. Vi ble alle innbudt til denne festen. Fisk, rogn og kokte grønne bananer ble lagt opp på bananblader som fat. Folk stod eller satt på huk mens fisk og tilbehør ble fortært med god appetitt.”
På bildet over er det Eva Wilhelm som serverer. Til venstre drikker Tariri av bollen med havresuppe.
I de følgende årene hadde vi mye kontakt med Wycliffe, og særlig med pilotene i Jaars. Vi fikk være til gjensidig hjelp. For oss ble samarbeidet med Wycliffe en stor hjelp og berikelse på mange måter. Noe av dette vil vi fortelle i senere innlegg i bloggen.
