En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapitlene 49 og 50 står på kategorien “Besøk i landsbyer”, mens kapittel 52 står nest øverst av kapitlene på “Dagligliv i junglen.” Kapitlene 53 og 54 står ovenfor kp.51 på samme kategori.
Elio Solis blir frelst på Tigre Playa
Vi hadde begynt møtet denne torsdagskvelden på Tigre Playa. Eva Wilhelm ledet sangen med sin gitar da noen unge gutter kom inn i kirken og satte seg lengst bak. Et par av dem hadde vært innom før, men de andre var ukjente. De var litt urolige, men fulgte delvis med på sangene. John og Rudolf var på besøk i landsbyer i distriktet. Eva og jeg var alene om ansvaret på Tigre Playa, noe vi var av og til. Det var jeg som skulle ha bibelundervisningen denne kvelden. Guttene lo og forstyrret en del, men de roet seg etter hvert. Vi avsluttet som vanlig med en sang og innbydelse til forbønn. Et par av ungdommene gikk ut mens de andre satt igjen. Mens vi ba, falt plutselig den ene av guttene ned på kne ved benken og begynte å gråte mens han ropte om tilgivelse for sine synder. Vi ba for han der ved benken. Etter en stund, stilnet gråten. Han satte seg opp mens han takket Jesus for tilgivelse og frelse. Han ville gjerne ha en bibel. Det hadde vi ikke med oss da, men han lovte å komme tilbake.
Den kvelden førte til en stor forandring i livet til Elio Solis. Han var egentlig fra en fjellby lenger sør i Peru der han etter videregående ble innkalt til militærtjeneste. Den hadde han nettopp avsluttet ved en av forlegningene i jungelen i grenseområdet mot Equador. Han hadde blitt kjent med en familie på Tigre Playa der han tok inn etter militærtjenesten. Der var det flere ungdommer på hans alder. Elio var ute og festet med noen av dem. Men et par av disse ungdommene kom fast til møtene i kirken. De hadde invitert Elio med til møtet. Ingen av dem hadde nok sett for seg det som skjedde med ham denne kvelden. Nå ble det slutt med festing og drikking for Elio sin del. Søndagen etter kjøpte han en Bibel som han leste i med stor iver. Han hadde mange spørsmål og snakket mye med John i ukene etter sin omvendelse og kom trofast til møtene.
Elio som tømmerhogger i bielven Sillay
Etter en tid fikk Elio arbeid som tømmerhogger for en «patron» som tok ut tømmer i Sillay, en bielv til elven Cahuapanas, som munner ut i Marañon nedenfor Tigre Playa. Vi bad mye for ham at han måtte bli bevart i det tøffe miljøet som rådet i tømmerhoggerleirene. Fra reiser i Morona kjente vi til et par slike leire. Det var dessverre ikke noe positivt bekjentskap. Vi hørte ikke fra Elio på lenge. Men en dag fikk vi et brev der han skrev at han hadde det bra, og at han snart ville komme til Tigre Playa for å lære mer. Brevet var spekket med bibelord og mange spørsmål i forbindelse med disse. Vi fikk sendt et svar tilbake med dem som hadde med brevet, da de reiste tilbake til Sillay. Elio skrev også at han ønsket å bosette seg blant chayahuita (shawi) indianerne og vitne om Jesus i landsbyene i området. Vi innbød ham til en bibeluke vi snart skulle ha, og til å være med i arbeidet på Tigre Playa en tid.
Tilbake på Tigre Playa
Elio kom til Bibeluka der han fulgte ivrig med på undervisningen. I mai 1975 ble han døpt både i vann og ånd. Elio ble enda mer ivrig etter å nå ut med Evangeliet. Han var til stor hjelp på reiser til landsbyene langs Marañon og hjalp oss dessuten med forskjellige praktiske gjøremål på Tigre Playa. Ikke minst hjalp han oss mye under den største oversvømmelsen vi har opplevd i jungelen. Oversvømmelsen varte en 14 dagers tid midt i juni. Vannet gikk opp til vinduene i vårt og Wilhelms hus. Vi måtte flytte ut i kirken den tiden. Den stod på høye påler som de fleste hus i landsbyen. Vi vil skrive mer om den tiden i et annet innlegg på bloggen.
I slutten av juni ble Elio med John på en evangeliseringsreise oppover Morona elven. Husbåten «Alli Shungo» hadde problemer med startmotoren. Det var også andre ting som ikke fungerte som det skulle. Derfor reiste de i en åpen trebåt med et halvtak av palmeblader over den bakerste delen av båten. De besøkte de fleste landsbyene og småstedene langs Morona i løpet av de 25 dagene reisen varte. Det var oppmuntrende å møte dem som hadde tatt imot evangeliet på tidligere reiser. John forteller at de var glade over å få besøk igjen. Elio var til god hjelp, både med båtkjøringen og i forkynnelse og undervisning. Han vitnet med entusiasme og nådde inn til folket på en spesiell måte. Det var tydelig at han fikk god kontakt med indianerne. De hadde mye regn på turen, og ble dyvåte flere ganger. Dessuten var det veldig kaldt en ukes tid, i alle fall til å være ved ekvator. Både John og Elio frøs mye på den reisen. De tørket klær og varmet seg ved ildstedet der de kom i hus. Men ved hjemkomsten sa de at alt de opplevde i landsbyene, der mange gav sine liv til Jesus og innstendig ba dem komme igjen, oppveide for de negative opplevelsene.
Elio tilbake i Sillay
Da vi kom tilbake til Tigre Playa, ville Elio reise til Sillay dit han følte at Herren kalte ham til å dele evangeliet om frelse i Jesus og om Gud som skaper og far. Han fikk med seg en ny bibel da den gamle var ganske utslitt. Utstyrt med nye sko og klesskift reiste han glad av sted. Han hadde allerede lært seg litt av chayahuita språket, og med sin rike utrustning tvilte vi ikke på at han snart ville lære mer og blir til stor velsignelse blant dette folket. Med alt arbeidet vi allerede hadde, og det store området vi reiste i, var det ikke mulig for oss å ta opp arbeid i Sillay. Elio ble en utsendt medarbeider som Gud brukte blant chayahuita folket.
Vi hadde sporadisk kontakt med Elio i tiden som fulgte, foruten at vi av og til hørte om hans arbeid gjennom andre som hadde vært på tømmerhogst og annet arbeid i området. Vi forstod at det var sterk motstand mot evangeliet fra en del av de eldre og særlig fra medisinmannen (sjaman) i en av landsbyene. Derfra ble Elio nærmest jaget bort. Under påvirkning av sjamanen som alle fryktet da de mente at han kunne kaste forbannelse og død på dem, ville de ikke ha noe med dette nye å gjøre. Men i andre landsbyer var det åpenhet for Evangeliet, og mange tok imot troen på Jesus som frelser og Herre. Elio fant seg sin kone i en familie som var blitt kristne i en av disse landsbyene. Mens han virket der og på andre steder langs Sillay, hendte det noe svært spesielt i landsbyen der de tidligere hadde jaget han bort.
Send bud på Elio! – En ung mann dør og vender tilbake til livet.
En ung mann i denne landsbyen ble syk av lungebetennelse. Etter noen dager med høy feber, døde han. Dette hendte tidlig på morgenen. Som skikken er i jungelen, ble kroppen lagt på et bord og dekket til med et tøystykke. Familien var selvsagt i stor sorg. De samlet seg rundt bordet der det ble tent lys i alle fire hjørnene. Ved en slik anledning gråter mor og søsken høylytt ut sin fortvilelse, og etter hvert kommer naboer stille inn og setter seg rundt i rommet for å vise sin medfølelse. Utpå ettermiddagen var huset fullt av folk som tok del i sorgen, og klageropene fra kvinnene økte i styrke. Stor var forskrekkelsen blant de frammøtte da den døde plutselig begynte å røre på seg. Gråten og skrikene stoppet momentant da den døde gutten reiste seg opp på bordet! Det hadde gått mange timer siden han var erklært død av familien og medisinmannen.
Det ble helt stille i rommet da han begynte å snakke. Den unge mannen fortalte det han hadde opplevd; at han hadde reist seg opp fra sin kropp. Han så og hørte dem som gråt rundt bordet. Han så seg selv ligge igjen på bordet, mens han gikk ut av huset og fortsatte bortover stien mellom landsbyens åkerlapper. Men så kom han inn på en sti som han aldri hadde gått før. Han fortalte at han gikk ganske lenge, helt til han kom fram til en ukjent elv. Mens han så etter en mulighet til å komme over elven, kom en lysende skikkelse imot ham. Denne vakre, lysende skikkelsen snakket til ham og sa at han ikke skulle krysse over denne elven enda. Han måtte gå tilbake til hjemmet sitt, og be folk sende bud på Elio Solis: «Han vil fortelle dere om Jesus, veien til livet». Den lysende skikkelsen forsvant, og den unge mannen gikk tilbake samme vei han hadde kommet. Han gikk inn i huset og la seg på bordet. «Da var det som en sterk kraft reiste meg opp,» fortalte han.
Da ble det liv i forsamlingen som nærmest fjetret hadde lyttet til den unge mannen som nå satt der frisk og uten mén av sykdommen. Moren kastet seg om halsen hans, mens andre ropte at noen måtte hente Elio med en gang. Et par menn ble sendt av sted for å be Elio Solis komme til deres landsby. Da han kom et par dager senere, samlet de fleste i landsbyen seg for å høre den unge mannens vitnesbyrd enda en gang, og for å høre det Elio hadde å si. Elio ble selvsagt veldig beveget og også begeistret av det han hørte. Fylt av den Hellige Ånd talte han til dem. Nesten alle i landsbyen tok imot frelsen i Jesus Kristus den dagen. Elio ble der i et par uker og underviste de nye troende. Herren stadfestet ordet med flere under og tegn. Dette førte til stor seier for evangeliet blant chayahuita indianerne.
Elio på ny bibeluke på Tigre Playa og tilbake til Sillay
Vi reiste til Norge på nyåret 1976 og kom tilbake til Tigre Playa i februar 1977. Vi er ikke sikker på om Elio var på Tigre Playa i den tiden. Da vi kom tilbake, hørte vi etter en tid gjennom Wycliffe/Jaars at han arbeidet som lærer og evangelist blant chayahuita indianerne i Sillay. Wycliffe holdt på med oversetting av det Nye Testamentet til chayahuita. De hadde allerede oversatt en del sanger og noen bibeldeler til deres språk. Chayahuita gruppen bodde også spredt i mange landsbyer langs elven Paranapura som munner ut rett nedenfor byen Yurimaguas i Huallaga elven. Bibeloversettere fra Wycliffe hadde lært seg språket i en av landsbyene ved Paranapura. I høydedraget der den elven og Sillay begynner, men går i hver sin retning, følger indianerne stier som binder sammen landsbyene i begge disse bielvene. Gjennom Wycliffe fikk vi kontakt med Elio igjen og inviterte han til en bibeluke for ledere i første del av oktober 1978.
Elio møtte opp i god tid før Bibeluka. Det var interessant og gledelig å treffe ham igjen etter lang tid. Gunnar Vervik og John underviste de 24 lederne fra menigheter og utposter i landsbyene langs Marañon fra San Lorenzo i øst til Saramiriza og Borja i vest, foruten noen fra bielvene Morona og Potro. Oddbjørg og Gunnar hadde arbeidet sammen med oss på Tigre Playa i et drøyt år mens Eva og Rudolf var i Norge. Elio var til stor hjelp på Bibeluka med sine innsiktsfulle kommentarer og deling av erfaringer fra arbeidet i Sillay. Han var godt kjent i Guds Ord og grunnfestet i troen. Han fremstod som en Timoteus, utrustet av den Hellige Ånd til gjerningen blant det folket han var overbevist om at Gud hadde ledet ham til. Vi hørte at Wycliffe hadde ferdig oversettelsen av NT til chayahuita (shawi) i 1978, noe som ble en stor hjelp i arbeidet også for Elio.
Til Tigre Playa etter et stygt fall fra en kokospalme
Flere år senere da vi var tilbake til Peru i februar 1984 etter 3 1/2 år i Norge, kom vi rett til en ny bibeluke på Tigre Playa. Ett par dager ut i uka mens vi alle var samlet til bibelstudie i kirken, kom det en liten motorbåt og la til like nedenfor huset vårt. En av dem i båten kom opp og fortalte at de hadde med seg Elio som var veldig syk. Vi gikk ned til båten, og fant Elio liggende på en hjemmelaget båre. Det var tydelig at han hadde store smerter. De forklarte at han hadde falt ned fra en palme da han skulle høste kokosnøtter. Dette hadde skjedd for fem dager siden. Han klarte ikke å gå, og han hadde ikke fått latet vannet siden da. Maven sto spent som en tromme, og han kunne nesten ikke røre seg på grunn av smertene. Vennene fra Sillay hadde stoppet i militærleiren Barranca som lå et stykke nedenfor oss, men der hadde ikke vært noen til stede som kunne hjelpe. Til tider var en lege stasjonert på forlegningen der.
De bar Elio opp i en av hyttene vi hadde fått oppført for de syke med familier som søkte hjelp hos oss. Vi prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre. Elio hadde tydeligvis skadet ryggen og kanskje også urinblæren eller nyrene. Vi og deltagerne på Bibeluka samlet oss rundt Elio og ba for ham. Han hadde fortsatt store smerter. Det var særlig urinretensjonen som plaget ham. Vi forstod snart at det eneste som kunne hjelpe var kateterisering. Det hadde ingen av oss gjort før. Vi hadde et par kateter til dette formålet. De ble sterilisert på ovnen på kjøkkenet. I mellomtiden hadde solen gått ned, og mørket senket seg over Tigre Playa. Etter at brødrene på Bibeluka hadde spist kveldsmaten, gikk de inn i kirken for å be. Vi ba mens John gjorde i stand katetret og satte det på Elio. Ved Guds hjelp fikk han tappet ut en utrolig mengde urin til stor lettelse for pasienten. John fortalte da han kom hjem at Elio sukket lettet og sa da de hele var over: ”Nå så jeg tigeren veldig nære!” Med det mente han at han kjente at han hadde vært nær døden. Et uttrykk som er vanlig i jungelen i møte med døden. John satte kateter på han også neste morgen. Han hadde fortsatt store smerter i ryggen når han prøvde å stå opp. Gå kunne han ikke.
Elio til Yarina Cocha – Pucallpa
Vi ga beskjed til Wycliffe i Yarina om ulykken Elio hadde vært utsatt for, og fortalte at han var hardt skadet og hadde sterke smerter. De sendte et fly allerede dagen etter. Det var et hjulfly som landet på flystripen vi hadde hugd ren for busker og småkratt like ovenfor misjonens hus. Flystripen ble ferdig i oktober 1978. Før den tid var det bare sjøfly som kom til Tigre Playa. Det var en hel skare voksne og barn som fulgte med til flyet da Elio ble båret opp til flystripa. Vi var så takknemlige for at Wycliffe ville ta ansvar for at han fikk komme til undersøkelse og røntgen, og betalingen sørget de også for. De kjente til hans arbeid blant chayahuita indianerne og ønsket å hjelpe ham. Elio måtte opereres i Pucallpa og hadde lenge smerter i ryggen før han etter hvert ble helt frisk. Da han var frisk nok, fløy de ham tilbake til familien i Sillay.
Elio blir plassert i det lille enmotors flyet. Han var veldig takknemlig for hjelpen. Mange ville ta farvel med ham og se ham vel av gårde.
Noen år senere, traff vi Elio og noen andre fra Sillay i San Lorenzo da vi var på en felles Bibeluke for hele området i kirken der. Det ble et gledelig gjensyn. Elio så frisk og fornøyd ut. Han fortalte at var lærer på skolen i en av landsbyene i Sillay samtidig som han støttet arbeidet i de små kirkene i området. Han og kona hans hadde da fire barn. John snakket også med dem som var sammen med ham. De fortalte at Elio var høyt aktet både i menighetene og ellers i landsbyene blant chayahuitafolket.
Et overraskende møte med Elio i 2001.
Etter at vi flyttet vestover Marañon til Saramiriza på nyåret 1985, var vi bare sporadisk i San Lorenzo og området rundt bielvene Cahuapanas og Sillay. Men gjennom Wycliffe hørte vi at han på 90-tallet samarbeidet med dem og var bibellærer og medhjelper i landsbyene blant chayahuita indianerne og også i andre indianerstammer . Vi avsluttet vårt arbeid i Peru sommeren 1999 og reiste til Norge. Det var fortsatt et lager med drivstoff for flyene til JAARS og SAM (South American Mision) som medarbeidere i menigheten i Saramiriza hadde ansvar for. I 2001 da John var på besøk i Saramiriza sammen med Jørgen Cloumann, daværende leder for PYM’s arbeid i Latin Amerika, traff han helt overraskende Elio Solis. Han var passasjer med SAM flyet som mellomlandet for å fylle drivstoff før det skulle videre til indianerlandsbyer i området. Elio fortalte at han var blitt enkemann, at barna hans var voksne, og han brukte all sin tid som bibellærer, oversetter og tolk blant indianerne. Han fortalte om mange solide menigheter med gode ledere som hadde vokst fram i landsbyene i Sillay og Paranapura. Samarbeidet med Wycliffe og Swiss Indian Mision (SIM) med evangelisering og undervisning i landsbyene i dette området hadde båret rike frukter, i følge Elio. Det var med glede og takknemlighet John tok farvel med Elio som fløy videre i det lille misjonsflyet på vei til nye oppgaver.
