En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapitlene 51, 53 og 54 står på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg” med kapittel 51 nederst.
Marañon går over sine bredder i juni 1975
Det begynte å lysne, og som vanlig våknet jeg med lyset i 6 tiden. Jeg satte meg opp og svingte bena ned på gulvet. Til min forskrekkelse satte jeg føttene i vann. Det ble et skikkelig plask! Jeg så meg rundt i rommet . Det lå et lag vann på hele gulvet i soverommet. Jeg kledde på meg og gikk til Vigdis sitt rom. Det var også skolestue for Maino og Sonja i 4. og Ester i 1.klasse. Vigdis hadde nettopp våknet og så forskrekket bort på meg i døråpningen. Hun hadde tydeligvis oppdaget vannet som dekket hele gulvet i rommet hennes. Barna kom plaskende i vannet fra sitt rom. De var ganske så oppspilte. Dette var noe vi aldri hadde opplevd før, og heller ikke hadde trodd vi skulle oppleve. Vi kikket ut av vinduene, og måtte bare konstatere at alt stod under vann rundt oss. Denne gangen hadde Marañon kommet helt inn i huset vårt! John var i San Lorenzo, men Rudolf og Eva med barna var hjemme. Hos dem var vannet så vidt begynt å piple inn over dørstokken denne morgenen i juni 1975. Spørsmålene vi stilte hverandre var mange: «Vil vannet fortsette å stige, eller er dette toppen? Hva gjør vi om elva stiger enda mer? Nei, det har jo aldri vært så høyt før.” Vi ble enige om å se det an til etter frokost. Jeg plasket barbeint rundt på kjøkkenet mens jeg lagde i stand frokosten. Ganske så bekymret, må jeg innrømme.
Elva hadde begynt å stige før John reiste til San Lorenzo. Det var vanlig med høyvann på denne tiden av året. Men etter hvert steg elva mye mer enn tidligere år. San Lorenzo ligger på en stor høyde som ikke oversvømmes, men Tigre Playa ligger lavere og oversvømmes av og til i regntiden. Jeg var glad for at familien Wilhelm var hjemme i nabohuset, og at Vigdis var sammen med meg og barna i vårt hus. Vigdis Flatland hadde vært på Tigre Playa i nærmere et halvt år. Hun hjalp meg med undervisningen av barna våre og Wilhelms. Neste skoleår skulle starte om et par måneder og da ville det bli enda en elev med Lewi i 1.klasse. Jeg hadde mange oppgaver utenom skolen, både i hjemmet, i menigheten og sykearbeidet. Det ville nærmest være umulig for meg å være alene med fire elever på tre forskjellige klassetrinn om de skulle få en god undervisning. Vi var veldig takknemlige for at Vigdis ville komme og bli oss til så god hjelp.
Vannet omringer huset, men det har enda ikke kommet til høyde med gulvet inne på dette bildet. Bildet til høyre er tatt noen dager senere og viser hvordan vannet kom inn i husene våre.
I dagene som fulgte etter at John hadde reist nedover Marañon med «Alli Shungo», så vi hvordan den store sandbanken forsvant helt under vann. Men det stoppet ikke der. Elva gikk over sine bredder og ganske sakte fortsatte den å stige innover landsbyen. Vi uroet oss ikke særlig over det. Det hadde hendt før. Ikke lenge etter at vi bosatte oss på Tigre Playa i januar 1970, kom det en oversvømmelse som gikk et par trappetrinn opp mot gulvet i bambushytta vi bodde i. Den stod på påler som de fleste andre hyttene langs Marañon. Men elva gikk ganske fort ned igjen den gangen. Da vi bygde huset og senere motorhuset, og likedan da familien Wilhelm bygde sitt hus, tok vi høyde for oversvømmelse ved å fylle ut grunnmuren og støpe gulvet ganske høyt over bakkenivå. Ved et par tidligere oversvømmelser, vasket vannet så vidt over det støpte verandagulvet som bare var litt over bakkehøyde. En annen gang gikk vannet over det første trappetrinnet, men nå steg det enda et par trinn.
Vannet steg nesten til vindushøyde
Dermed opplevde vi denne morgenen at vannet i løpet av natten hadde begynt å renne innunder døren. Dessuten ble det filtrert inn gjennom murveggene. Da vi utpå dagen så at vannet bare fortsatte å stige, begynte jobben med å løfte saker og ting opp fra vannet. Det var heldigvis ganske mye murstein og planker igjen fra byggingstiden. Det ble båret fra sin lagerplass og inn i husene våre. Det første som måtte opp var kjøleskap og fryser som gikk på parafin. Rudolf kom over å hjalp oss med de tyngste takene. Etter hvert måtte også møbler løftes opp. Hver morgen var vi sikre på at i dag stopper det. “Elva kan da ikke bare fortsette å gå opp”, var det daglige omkvedet. Men det gjorde den om enn sakte. Rudolf var bekymret for lysmotoren. Den stod på en opphøyd sementplatting på gulvet i motorhuset, men vannet steg nærmere og nærmere skruene den var montert med på plattingen. Han strevde lenge for å få skruene løs for å sette motoren på et høyere sted. Men de ville ikke lee på seg med det verktøyet han hadde for hånd. Vi måtte bare håpe vannet gikk ned før det nådde opp til generatoren.
Vi flytter inn i kirken
Vi innså etter et par dager at nå var det ingen vei utenom å flytte til kirken. Den andre dagen med vann inne, våknet vi med våte overlaken etter at en snipp hadde falt ned i vannet og trakk vann oppover til nesten hele lakenet var vått! Det var heller ikke noe særlig å lage mat vassende i vann til langt over anklene. Kirken stod på påler som var ganske mye høyere over bakken enn våre hus. Vi la en kraftig plastikk på hele gulvet i søndagsskolerommet bakerst i kirken. På den la vi madrassene våre i rad og rekke. Sengetøyet kom på plass og til sist ble myggnettene som vi brukte på reiser, hengt over “sengene” våre. Alle flyttet ut, unntatt Rudolf som ville være igjen i sin oppbygde seng i huset. John var fortsatt i San Lorenzo dit han hadde reist for å besøke den voksende gruppen med troende over helgen. Dessuten håpet han å få hjelp av en mekaniker på oljekompaniets base til å se på startmotoren til husbåten og andre ting som ikke fungerte helt som det skulle. Det viste seg at det trengtes en ny del, men den måtte bestilles fra Lima. Det umulig å starte båten. Han ventet på en større båt til å taue Alli Shungo opp Marañon. John måtte bare bli der inntil videre selv om han var svært bekymret for situasjonen på Tigre Playa.
På det ene bildet leser jeg på en huskelapp om matvarer og annet som vi trengte i kirken. Det var lagret i hyllene i overskapet på kjøkkenet.
John kommer hjem
Endelig fikk vi beskjed fra John over radio at en større båt hadde lagt til i San Lorenzo kvelden før. John fikk overtalt eieren til å taue Alli Shungo opp til Tigre Playa, og nå skulle de snart starte på turen oppover elva. Da hadde det gått flere dager siden vannet først kom inn i husene våre. Utpå ettermiddagen kunne John fortøye båten i et appelsintre utenfor kirken. Vi var alle glade for å se ham trygt tilbake og for å få mer hjelp i arbeidet og utfordringene som oversvømmelsen førte med seg. Vannet var nå så høyt at gulvet i nabofamiliens hytte var under vann. Familien flyttet inn til oss i kirken. Adolfo som var blind, hans kone og tre små barn kom til Tigre Playa like etter vi var tilbake fra Norge i 1972. De kom fra en landsby ved Morona der de ikke hadde noen familie. Da var alle barna syke. Vi fikk kjøpt en liten hytte til dem nedenfor de to hyttene vi hadde bygd til de syke med familier som kom for å få hjelp på Tigre Playa. Adolfo og familien tok imot troen på Jesus. De voksne ble døpt og var trofast med på møtene. Nå fikk de et hjørne bakerst i kirken der de ordnet med sengeplassene sine. Det var ingen møter i kirken i denne tiden. Mange familier hadde flyttet til åkrene sine som lå på høydedrag i den lille elven som renner ut like ved Tigre Playa. De som var igjen i landsbyen beveget seg minst mulig ut i det grumsete Marañon vannet som fløt rundt oss på alle kanter.
Elio Solis hadde vært med John til San Lorenzo og kom tilbake sammen med ham. Elio ble til god hjelp med mange ulike oppgaver i denne tiden. Han sov i styrhuset på Alli Shungo, men spiste sammen med oss i kirken. Han hjalp også vår blinde venn Adolfo og familien så de fikk kokt sin mat på ildstedet i huset sitt. Det var bygd litt opp. Dessuten stod vannet bare så vidt over gulvet hos dem. Mat fikk de av oss. Det var rikelig med villsvin og småvilt under oversvømmelsen. Naboene våre visste hvor høydene var, dit dyrene søkte unna vannet. Vi fikk stadig tilbud om å kjøpe kjøtt og hadde rikelig til å dele med andre. Vi slaktet også noen av våre egne kyllinger, mens fisk ikke finnes når det er høyvann. Da svømmer fiskene langt inn mellom trærne i jungelen. Men når vannet går ned, kommer det store stimer oppover elva. Enda var det nok av bananer og maniok, men etter hvert ble mye på åkrene ødelagt av vannet.
Hønene fikk sin mat morgen og ettermiddag. De la mindre egg enn vanlig under oversvømmelsen, men alltids var det noen egg å hente nesten daglig. Vi satte opp flere høye vagler de kunne sitte på, men det hendte en og annen falt i vannet. Rugekassene der de la egg var fra før bygd høyt opp. I tillegg måtte vi bygge opp matfatet. På bildet under er det min tur i hønsehuset. Vi damene delte på den jobben.
I kano til hønsehuset morgen og ettermiddag med mat til hønene og sanking av egg. Elio ror oss trygt mellom husene. For barna er det en avveksling å være med siden de ikke kan leke ute. De store har skole, men det blir litt amputert under oversvømmelsen uten noe sted å holde til. Det ble noe skolearbeid på benkene i kirken, men det var ikke lett å finne roen!
Vannet begynner å synke!
Det var en gledens dag da vi oppdaget at vannet hadde sunket noe i nattens løp. Først gikk det ned ganske sakte, men så fikk vannet fart på seg. Elva gikk ganske fort ned etter at det nærmest virket å nøle det første døgnet. Da vannet omsider trakk seg tilbake, var det et sørgelig syn som møtte oss. Leire over alt også inne i husene våre, men ikke så ille som ute. Vannet var delvis blitt filtrert gjennom murveggene. Her hadde vi en vaske- og ryddejobb å gjøre. Det var et arbeid som vi tok fatt på så snart det var mulig. Gulv og vegger opp til vindushøyde ble vasket, og møbler og annet ble vasket og satt ned på sine vante plasser. Det gikk ganske så bra, og det meste kom fra det uten varig mén! John og Rudolf gikk løs på lysmotoren så snart vannet var ute av motorhuset. Den ble demontert etter å ha stått delvis under vann i mange dager. Delene la de på plater ute i sola for å tørke. Vi var spente da den ble satt sammen igjen. Det hørtes gledesrop fra motorhuset da den startet ved første forsøk. Alle var spente da lysbryteren ble skrudd på. Endelig, der kom lyset på i alle pærer og lysrør! Under hele oversvømmelsen måtte vi bruke parafinlampene som vi hadde i reserve fra tiden før vi fikk lysmotoren.
Mye vann enda, men av den våte kanten på mursteinsveggene, synes det tydelig at elva er på vei ned. Det kom også noen syke innom under oversvømmelsen. De fikk behandling i kirken.
Oversvømmelsen varte i 14 dager. Den ødela de fleste åkrene i distriktet. Folk hadde lite å spise. Viltkjøttet hjalp dem under oversvømmelsen. Da vannet dro seg tilbake, kom fiskestimene. Alle drog ut i kanoene sine med sine “tarafa” – fiskegarn og harpuner. Det ble mye fisk til alle, også vi fikk fisk og ble tilbudt fisk som vi byttet med ris. Det lå fisk til tørk på stokker og tak. Sola tørket både fisken og leira i dagene som fulgte etter oversvømmelsen. Vi bestilte sekker med ris og bønner som kom med rutebåten fra Iquitos. Dessuten tok John og Elio med seg bananer og maniok fra Morona på en planlagt reise til landsbyene der i juli. Langs Morona er landet høyere, så de fleste åkrene hadde sluppet unna vannet. Alt dette delte vi ut til naboene på Tigre Playa så langt det rakk. I alle årene i vi bodde ved Marañon, både på Tigre Playa og i Saramiriza opplevde vi aldri en så stor flom igjen. Men i 1997 kom det en flom som nok ikke var langt unna storflommen i 1975. Etter flommen i -97 fikk vi bidrag fra norsk UD til å hjelpe folk i mange av landsbyene langs Marañon med skolebespisning foruten matvarer og nye planter.
