En misjonærfamilies hverdagsliv i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapitlene 55 og 56 står på kategorien “I Norge fra febr.1976 til febr. 1977”, mens kp.53 står nedenfor dette kapittelet på samme kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.
Et besøk mens jeg var i Tipisca Cocha.
En ettermiddag mens jeg var i huambisa landsbyen Tipisca i september 1974, la en kano til ved husbåten «Alli Shungo». Jeg hørte et lite dunk og kikket ut. Jeg så fort at mannen i kanoen ikke var fra Tipisca. Før han presenterte seg, spurte han om jeg var misjonær, og om jeg solgte bibler. Jeg svarte at begge deler var riktig og ba ham å komme om bord. Vi satte oss ned foran på båten mens min gjest fortalte at han het Juan og var tømmerhogger som jobbet for seg selv noen timers reise med kano lengre oppover Morona. For et par dager siden fikk han høre at det var en utlending, en misjonær i Tipisca. Han ville gjerne møte en misjonær. Derfor rodde han nedover elva og inn i den lille sjøen. Da han så meg, forstod han at jeg var misjonæren som hadde reist med samme handelsbåt som han da jeg var på min første reise oppover Morona våren 1969. Det var jo litt spesielt at vi etter fem år skulle møtes igjen i en landsby langt oppe i den samme elven.
En tømmerhogger i Morona hører om Jesus på radio.
Juan fortalte sin historie. Han var egentlig fra den store elven Ucayali lengre øst. Men i sin søken etter arbeid, hadde han reist oppover Marañon og videre opp Morona. Etter en tid bosatte han seg i Puerto America, ved munningen av Morona. Der traff han jenta som ble hans kone. Han bygde en bambushytte der de bosatte seg. Nå hadde han en familie å forsørge. De hadde som alle andre i landsbyen, en liten åkerlapp med bananer og maniok. Men i tillegg måtte han jobbe enten for en «patron», eller hugge tømmer som han siden solgte til oppkjøpere fra Iquitos. Dette var ganske vanlig på denne tiden. Det betydde at han bodde alene i en liten hytte i jungelen noen måneder i året mens tømmerhogsten pågikk. Med seg hadde han sitt enkle utstyr til hogsten, et gevær til jakt og kroker til fiske. Bananer og maniok fikk han av indianere i nærheten. Han hadde også med en stor dunk med billig sukkerrørsbrennevin, og noe som ikke var vanlig på den tiden, en liten batteridrevet radio. Kona og barna var igjen i landsbyen der hun arbeidet på åkeren i nærheten. Juan fortalte at han i sin ensomhet fant trøst i brennevinet som han etter hvert ble avhengig av.
Juan pleide å høre på radioen på kveldene mens han satt og drakk. I Sør-Amerika er det fritt fram for private tv- og radiostasjoner. En kveld fikk han inn en vakker, men annerledes musikk på radioen. Denne stasjonen fanget hans interesse. Det ble til at han tunet inn på denne frekvensen når kvelden kom. Det var den kristne radiosenderen fra Quito, Ecuador HCJB, «Stemmen fra Andesfjellene», han hadde fått inn. De har en kraftig sender som allerede den gangen hørtes godt i jungelen nord i Peru. Men ikke mange der hadde radio på den tiden. Det ble vanligere de følgende årene. Mellom musikken og sangene, var det korte taler der Guds ord ble forkynt på en enkel måte. Det Juan hørte, begynte å oppta tankene hans mer og mer.
Juan blir frelst ved radioen.
Han fortalte videre at en kveld sa mannen i radioen etter talen: «Om du ønsker å ta imot Jesus som din frelser, kan du gjøre det akkurat der du er. Du kan bøye kne ved radioen og gjenta frelsesbønnen etter meg.» Juan ønsket å ta imot frelsen gjennom Jesus Kristus, så han bøyde kne og gjentok bønnen, om frelse, tilgivelse og et nytt liv. Noe skjedde i hans indre, og som han sa til meg: ”Jeg ble et nytt menneske!” Det første han gjorde var å tømme ut brennevinet, og han fortalte meg at suget etter det var borte fra den stunden. Da han nå hørte at det var en misjonær i Tipishca Cocha, bestemte han seg for å ta kanoen fatt for å samtale med denne misjonæren og få tak i en bibel. Det var med stor glede jeg gav ham en av biblene jeg hadde med. Juan ble noen timer hos meg. Vi fikk en god samtale om troen på Gud og om hvordan lese i Bibelen. Da vi hadde bedt sammen, padlet han tilbake til sin lille leir.
Juan på bibeluke på Tigre Playa. Han har den bakre delen av stokken på skulderen, og sitter foran på det andre bildet.
Den første kirken i Puerto America.
Noen måneder senere da jeg var på en ny reise, traff jeg ham igjen da vi hadde møte i Puerto America. Nå var han en del av den lille gruppen av troende som fantes der fra våre tidligere besøk. Mens vi var der, fikk vi be med kona hans. Juan vokste fort i troen, og var ivrig med på bibelukene på Tigre Playa. Han og kona ordnet sine dokumenter for å gifte seg og bli døpt. Juan besøkte de nærmeste landsbyene oppover Morona og vitnet om sin frelse. I Puerto America hadde de møter i huset til Juan eller i skolen den første tiden. Da de senere fikk kjøpt en tomt, bygde vennene en kirke med palmebladtak. Juan var leder for menigheten i Puerto America i noen år. Han kom trofast til Bibelkurs og stevner på Tigre Playa. Når vi senere flyttet til Betania ved Saramiriza, bodde han og familien en tid på Betania og hjalp oss med forskjellig arbeid på det nye stedet før de flyttet tilbake til Puerto America.
Enkle kirkebygg bygges i flere landsbyer langs Marañon
På samme tid som den enkle kirken i Tipisca ble bygd, sommeren 1975, skjedde det samme i noen av landsbyene i Marañon. På steder der det vokste fram en gruppe av troende og døpte venner, ønsket de et eget hus å samles i til møter. Deres egne hus var små og familiene store, og noe å sitte på annet enn gulvet var det dårlig med i de fleste hjem. De beundret kirken på Tigre Playa når de var der på bibelukene. Kirken der var bygd på samme måte som deres egne hus, men den var ganske mye større. Det var ikke få palmeblader som gikk med til det taket.
Landsbyene San Juan og Sappo Playa, senere kalt Betel, var blant de første som satte opp enkle kirker. Men også i awajun landsbyene i Potro, Cahuapanas og Urito Yacu ble det bygd kirker på denne tiden. Vanligvis var det bare størrelsen som skilte dem fra de andre hyttene i landsbyene. Etter hvert fikk de fleste stedene opp et lite kors eller et skilt som viste at det var en evangelisk kirke.
De første kirkene ble bygd av materialer fra palmer på samme måte som landsbyens hus. Bildene er fra Betel og Gasolina/Nueva Union.
Vanskelig å få tomt i San Lorenzo
I San Lorenzo som også den gang var den største landsbyen i området, var det mange som kom til tro og ble med i den voksende forsamlingen der. Vi var der nesten hver lørdag fra vi kom tilbake til vår andre periode i 1972. Rudolf og jeg vekslet på å reise dit etter at familien Wilhelm kom til Peru samme år. I et tidligere innlegg i bloggen skrev jeg om San Juan, og om Humberto som var den første som overgav seg til Jesus der. Han og familien flyttet til San Lorenzo der han ble til stor velsignelse i arbeidet i mange år. Det var vanskelig å få tomt til kirke i San Lorenzo som er den eneste landsbyen i området som har en katolsk kirke. Allerede på 1600-tallet kom katolske munker til stedet og grunnla San Lorenzo. Der hadde katolikkene kirke, skole og sykestue. Alle som ville bosette seg der, måtte søke presten om tillatelse. Slik var det helt opp til den tiden vi kom til jungelen. Dermed var det vanskelig å få tildelt eller kjøpt tomt til en evangelisk kirke i San Lorenzo.
Overhaling av «Alli Shungo» og endelig kirketomt i San Lorenzo.
I september -75 leide vi et større hus til en møteserie og Bibelkurs. Det kom mye folk på møtene, og mange kom fram til forbønn. På den tiden hadde vi fått reparert «Alli Shungo», og nå skulle den på land for å bli skrapt og malt. Oljeselskapet som hadde skaffet motordelen og hjulpet med reparasjonen, tilbød seg å løfte den tunge jernbåten opp på land med en av sine løftekraner. Den gangen var det et par oljeselskaper som hadde baser i San Lorenzo. Vi tok med glede imot tilbudet. Etter fire dager var arbeidet gjort, og båten på vannet igjen. Da overbygget også ble malt, framstod «Alli Shungo» som ny og klar til videre tjeneste.
John skriver i en misjonshilsen i september -75: «Men tomt i San Lorenzo så fortsatt ganske håpløst ut. Jeg hadde snakket med presten og argumentert med at vi burde få tomt til kirke når det på denne tiden ble satt opp barer og hus med prostituerte i byen. Presten svarte som sant var: «De spør ikke om lov!» Dessuten mente han at det ikke var bra med to kirker i samme landsbyen. Men så fikk vi høre at biskopen fra Yurimaguas var på visitas i San Lorenzo. Da oppsøkte Rudolf og jeg han i presteboligen. Biskopen var en yngre mann, også han fra Spania. Vi bar fram vårt ærend, og presten var som tidligere veldig negativ. Men da sa biskopen til den gamle presten: «Det er en ny tid nå!» De snakket litt sammen før de foreslo en tomt for oss, men det var utenfor bebyggelsen. Vi godtok ikke forslaget og sa at vi måtte ha et mer sentralt sted til kirken. Etter en del fram og tilbake tildelte de oss en bra tomt til kirkebygget. Vi fikk dokumenter på eiendommen til stor glede for oss alle, ikke minst Humberto og vennene i San Lorenzo. Nå har vi allerede noen av materialene til kirken ferdige. Om noen dager reiser jeg oppover Marañon for å ta ut resten av stokkene med hjelp av brødre i San Juan.»
Tomt til kirke i Borja.
Allerede i august 1974 da Rudolf Wilhelm besøkte landsbyene oppover Marañon, ble han tilbudt en tomt i Borja for å bygge en kirke. Dessuten tilbød en ufrelst mann å kjøpe en del av takplatene til kirken. Borja ligger helt øverst mot fossefallene som danner en naturlig grense mellom øvre og nedre Marañon. Den var dermed den vestligste landsbyen vi besøkte fra Tigre Playa. Borja var senter i kommunen Manseriche før Saramiriza ble kommunesenter noen år senere da et oljeselskap bygde vei som forbandt jungelen med fjellbyene og kysten. Folketallet i Saramiriza mangedoblet seg på kort tid. Det var bare tre -fire hus i Saramiriza da vi flyttet ned til jungelen fra Bagua.
I november -74 var det tid for nytt besøk i landsbyene langs Marañon. I Borja viste vennene meg tomta som Rudolf hadde sett på tidligere. Jeg søkte ordføreren om tillatelse til å kjøpe den for å bygge en evangelisk kirke på tomten. Prisen var under ti norske kroner inkludert arbeidet med dokumentene! Tomta fikk vi tildelt og kostet egentlig ingenting. Dermed ordnet det seg greit og raskt med tomt i Borja. Det var ikke mange kristne der, derfor var det ikke mange til å arbeide med byggingen av kirken. Men alle hadde små hus, så det trengtes et lokale til møtene.
Da jeg var tilbake i Borja i mars 1975 hadde de så smått begynt å kutte ugress og busker på tomta. Det stod noen frukttrær lengst bak som vi beholdt. Samtidig med bibeltimer og møter arbeidet jeg sammen med de få vennene i menigheten med forberedelser til bygget. En mann tilbød seg å skaffe stokkene som trengtes til reisverket i løpet av en måned. Vi avtalte en pris for hogsten og transporten til tomta. Dessverre ble ikke det løftet oppfylt. Først i september kom de nødvendige materialene på plass da Rudolf besøkte stedene oppover Marañon helt til Borja og ledet dette arbeidet.
Kirker blir bygd i Borja og San Lorenzo.
I et brev hjem i begynnelsen av november -75 skriver Gro: «I oktober var Rudolf og John opptatt med kirkebygg på hver sin kant. John var først en uke oppe i San Juan. Der hogg han og brødre derfra tømmeret som behøves til reisverket for lokalet i San Lorenzo. Mens de drev på med hogsten, var det møter hver kveld der John underviste fra Bibelen. Da arbeidet var ferdig, bandt de sammen stokkene til en flåte som ble slept etter husbåten ned til San Lorenzo. Der var han i to uker mens han og brødrene der satte opp reisverket til taket. De hadde fine møter den tiden han var der nede, og flere tok imot Jesus som frelser. Nå som bølgeblikkplatene har kommet med rutebåten fra Iquitos, reiser han nok snart ned igjen for å hjelpe til med å spikre dem på.”
Gro fortsetter i brevet: “Rudolf og et par brødre fra Sappo Playa har allerede satt opp taket på lokalet i Borja, både reisverk og bølgeblikkplatene er på plass. Dessuten var Marcial Rios her fra Tigre Playa med. Han var en god hjelp i arbeidet. Her i jungelen er veggene liksom ikke så viktige. Men de kommer nok opp etter hvert.»
Bølgeblikktaket på kirken i San Lorenzo kom på plass i løpet av november. Først i mars året etter gikk vennene i gang med å skjære en type bambus som vokser ved elvekantene. De ble kuttet til og brukt som vegger på det nye lokalet. Rudolf skriver om gode møter med mye folk i den nye kirken med bambusveggene på plass i april -76. Da hadde vi allerede reist til Norge i januar det året etter en periode på 3 ½ år i jungelen, vår andre periode i Peru.
Møter for barn og voksne i den første kirken i San Lorenzo da vi var tilbake til 3.periode i februar 1977.
