En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kp. 55 står nedenfor dette kapittelet på samme kategori. Kp. 57 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”.
Den første tiden i Norge.
Vi var takknemlige og glade for ferien vi hadde hatt på hjemreisen etter en travel periode i Peru. Det ble nok å gjøre også i dagene som fulgte etter landingen på Fornebu. Ifølge Pinsemisjonens regulativ for misjonærer fikk vi et vanlig misjonærunderhold for de første tre månedene hjemme. Misjonærunderholdet klarte vi oss på i jungelen i Peru, men det rakk ikke langt i Norge. Vi ville i arbeid så fort som mulig, men måtte komme på plass i leiligheten først. Også denne gangen fikk vi leie leilighet på misjonærhjemmet Mamre ved Østensjøvannet i Oslo. Vi var glade for denne muligheten til å bo forholdsvis billig i et rolig område av Oslo. Det betydde mye, ikke minst for barna å bo på samme sted i Norge mellom periodene i Peru. Østensjø skole lå like i nærheten av Mamre. Foreldrene våre og andre i familien hadde på forhånd hjulpet til med å få på plass møblene vi hadde lagret siden sist vi var i Norge. Vi hadde mange snille hjelpere, men likevel var det mye å gjøre før vi kunne komme i arbeid.
Velkomst i Salem
Forstander Magne Tangen og et fullsatt Salem ønsket oss velkommen hjem på velkomstfesten vår første søndag i Norge. Det var rørende å møte så mange kjære venner igjen, ikke minst vennene som sammen med våre foreldre i Perumisjonen trofast hadde støttet oss i forbønn og med midler helt siden før vi reiste ut i 1966. Vi var takknemlige for å ha vår hjemmemenighet, Salem som utsender og et par støttemenigheter i tillegg.
Skolegang og arbeid
Maino og Lewi begynte på Østensjø skole ikke mange dagene etter ankomsten til Norge. Maino begynte i 5. og Lewi i 1. klasse. Siden vi kom hjem i midten av februar, kom de inn i klassene mot slutten av skoleåret. Det gjorde overgangen fra vår lille skole på Tigre Playa til norsk skole og norske forhold ekstra vanskelig for dem. Klassekameratene til Lewi trodde han fant på det han fortalte fra livet i jungelen, og det var selvfølgelig ikke noe hyggelig for han. Heldigvis ble læreren oppmerksom på problemet og tok kontakt med oss. Hun inviterte John til å besøke klassen med lysbilder og gjenstander fra Peru. Situasjonen endret seg positivt etter Johns besøk på skolen. Flere av de andre lærerne på skolen inviterte han til å besøke deres klasser etter dette første besøket.
Jeg fikk et vikariat som lærer for en 5.klasse på Bryn skole der jeg hadde hatt et års vikariat da vi var i Norge etter den første perioden i Peru. Vikariatet varte ut skoleåret. På våren ble jeg spurt om jeg ville jobbe som sekretær på PYM – Pinsevennenes Misjonskontor. Jeg svarte positivt på det og begynte på Misjonskontoret etter sommerferien, og arbeidet der til vi reiste tilbake til Peru i slutten av februar 1977.
Misjonsmøter og besøk på skoler
John fikk en del vakter som hjelpepleier på Aker Sykehus den første tiden mens han kontaktet menigheter for misjonsmøter. Han besøkte noen steder den våren, og mer ble det utover høsten og vinteren. Han hadde med lysbilder og en misjonsutstilling med forskjellige gjenstander fra Peru. Menighetene kontaktet skoler på sine steder. Det var stor interesse for besøk på skolene på den tiden, både for å se lysbilder og utstillingen. John var en noe lengre tid i menigheten Betania, Sokndal. Det var han også da vi var hjemme etter vår første periode. Vi hadde knyttet mange gode vennskap der allerede fra besøkene i menigheten før vi reiste til Peru første gangen. Vennene i Betania var ikke vanskelige å be når det var spesielle behov i arbeidet. Damene i søstermisjonen hadde særlig omsorg for arbeidet blant barna, og gjennom deres støtte kunne vi blant annet gi hjelp til mange syke og fattige barn.
Vi fant fort ut at februar ikke var en gunstig tid å komme til Norge på, særlig ikke med barn. Overgangen fra jungelklima til en kald og snørik vinter gjorde møtet med Norge ekstra vanskelig for dem. De trengte dessuten varmt tøy fra innerst til ytterst. Vi tenker med takknemlighet på familie og venner som stilte opp med både det ene og det andre av klær og skotøy til barna. John og jeg hadde klær lagret fra forrige gang vi var i Norge og fra enda lengre tilbake. Vi som hadde vokst opp med norske vintre tilpasset oss fortere klimaet. Men hjemkomst på sommeren har mange fordeler. Spesielt for barna som da får starte opp et nytt skoleår samtidig med de øvrige elevene.
Vigdis Flatland reiser til Norge
På Tigre Playa underviste Vigdis barna til Rudolf og Eva Wilhelm fra hun kom tilbake fra Chile etter ferien. Etter en tid fikk hun dessverre problemer med magen. Etter som ukene gikk forverret situasjonen seg, og hun klarte ikke å beholde maten. I september var hun på basen til Wycliffe misjonen ved Pucallpa. Hun fikk behandling av legen der da de fant ut at hun hadde amøber, en sjelden type som legen mente hun hadde fått i seg mens hun var i Chile. Vigdis ble gradvis bedre, men fordøyelsessystemet hadde kommet helt i ulage. Legen anbefalte henne å reise til Norge. Hun trengte å komme til et bedre klima enn det varme og fuktige klimaet i jungelen. Sammen med hennes foreldre, Kari og Halvor Flatland og andre i familien møtte vi henne på Fornebu i oktober 1976. Vigdis kom seg etter hvert og tok senere lærerskolen i Halden.
Familien Wilhelm på Tigre Playa og hjemreise
Rudolf og Eva hadde travle dager mens vi var i Norge. En evangelist fra Lima hjalp til i arbeidet en tid. Det var stadige reiser på elvene til landsbyene der det var grupper av troende og også besøk til nye steder. Bibeluker ble holdt både i San Lorenzo og på Tigre Playa dette året. Mange kom til tro og lot seg døpe. Wycliffe misjonær John Tuggy som holdt på med den siste delen av oversettelsen av det Nye Testamentet til candoshi språket, var flere uker på Tigre Playa i løpet av det året. Han og kona hans, når hun kunne være med, bodde i vårt hus. De hadde noen shapra indianere fra Morona og candoshi fra Pastaza til hjelp i arbeidet. Dessuten ble det holdt bibeluke for denne folkegruppen på Tigre Playa også i mai -76.
Familien Wilhelm ankommer Oslo. Gjensynsglede, – ikke minst for barna.
Familien Wilhelm reiste til Norge i slutten av januar 1977. De ville helst ha ventet til sommeren, men uten lærer for barna ble det umulig. De ba til Gud om en løsning på problemet. Bønnesvaret kom i form av et brev fra vår amerikanske venn, Chris Burgdorf. Vi kjente Chris fra 1970 gjennom amerikanske misjonærer i Iquitos. Han hadde vært hos oss et par ganger før og kjente stedet og arbeidet. Da Chris hørte om situasjonen, sa han seg villig til å være noen uker alene på Tigre Playa til vi kom tilbake. Han hjalp til med forskjellig arbeid, men snakket lite spansk. Vi, våre foreldre og flere venner møtte familien Wilhelm på Fornebu. De var et par dager i Oslo før de fløy videre til Alta. Filadelfia, Alta var deres utsendermenighet. Vennene der hadde bygd et hus som familien Wilhelm fikk disponere mens de var i Norge mellom periodene i Peru.
Året i Norge er snart omme
På Haugen, farmor og farfars feriested i Gransherad februar 1977.
På tross av en del vanskeligheter i begynnelsen ble det en fin og minnerik tid i hjemlandet. Barna gledet seg over deilige sommerdager i telt på stevner og turer. Vi var også sammen med mine foreldre og slektninger på hytta ved Tinnsjøen og hos min søster Kari og familien på Rjukan og i Atrå i sommerferien. Da var vi også innom Gransherad der Johns foreldre leide et lite hus høyt oppe i lia. Gode minner å ta med seg både for barn og voksne. Siste uka før vi skulle reise tilbake til Peru var vi sammen med Johns foreldre og min mor i huset i Gransherad i vinterferien. Vi koste oss på ski og kjelke ute i all snøen og med spill og konkurranse ved ovnen innendørs disse dagene før vi igjen skulle skilles for lang tid.
Utreise med Aeroflot via Moskva til Peru
Reisen til Peru gikk med Aeroflot denne gangen. Vi hadde fått høre om billige billetter med dette russiske flyselskapet, og tenkte det var fint at menigheten ikke fikk så store utgifter for vår utreise. Reisen til Moskva via St. Petersburg (den gang Leningrad) gikk ikke uten uforutsette hendelser og diverse problemer, men de skal vi ikke dvele ved nå. Vi hadde et ganske nervepirrende døgn i Leningrad før vi på nærmest mirakuløst vis fikk være med et fly til Moskva. Det gjorde at vi nådde flyet til Lima som bare gikk fra Moskva en gang i uka. Vi tør ikke tenke på hvordan det hadde vært om vi ikke hadde nådd det flyet!
Tilbakeblikk på utreisen i 1972
Dette ble på alle måter en ganske annerledes utreise enn den vi hadde i 1972. Den gangen fløy vi via Miami og Honduras. I Miami bodde vi et par døgn hos foreldrene til misjonær Mario Fumero. De hadde vi truffet året før i bryllupet til Lisbeth og Mario i Halden. De tok oss med på sightseeing i byen. Både vi og barna gjorde store øyne over alt det fine vi så på disse rundturene. Fra Miami gikk ferden videre til Tegucigalpa i Honduras der Lisbeth og Mario hadde begynt sitt virke i dette fattige landet i Central Amerika da de kom fra Norge året før. Det var hyggelig å hilse på dem igjen, og se byen og området der de skulle drive et omfattende misjonsarbeid i mange år framover. Vi fikk også gleden av å se deres lille Elisabeth som da bare var noen måneder gammel. Før vi reiste videre med kurs for Peru, var vi med Mario på en konferanse for pastorer og misjonærer fra “Asamblea de Dios” i kystbyen La Lima. Da helgens møter var over, kjørte Mario oss til flyplassen i byen San Pedro som lå nær konferansestedet. Derfra fløy vi til Lima, Peru med et flybytte i Panama. Utreisen sommeren 1972 bød på mange interessante og hyggelige opplevelser. En stor kontrast til reisen til Peru i 1977!
Vel framme i Lima i februar 1977
Flyturen fra Moskva gikk greit med en mellomlanding i Habana, Cuba for å fylle drivstoff. Der ble vi servert en liten kopp søt og veldig sterk cubansk kaffe mens vi ventet ute ved rullebanen. Vi var veldig lettet og glade da vi etter en lang reise endelig landet på flyplassen i Lima. Vi bodde noen dager på Wycliffe’s gjestehus mens vi ordnet med nødvendige dokumenter for opphold og reisen videre. Det viste seg at arbeidet vi hadde gjort i Lima før hjemreisen, var til stor nytte, og vi slapp med noen få dager i Lima denne gangen. Vi hadde kjøpt billetter til Pucallpa for å fly videre fra Yarina Cocha med Wycliffe’s fly til Tigre Playa. Det var rot og forsinkelser på flyplassen i Lima, men endelig kom vi av sted 1 ½ døgn etter den opprinnelige flytiden!
Reisen til Tigre Playa via Pucallpa og Yarina Cocha
I Yarina ble vi tatt imot av gode venner, ikke minst av pilotene og deres familier som vi kjente fra før. Bibeloversetterne John og Sheila Tuggy bød oss på kveldsmat. Vi ble sittende lenge å prate om alle felles opplevelser blant shapra- og candoshi folket, og tiden de hadde bodd i vårt hus mens vi var i Norge. De var veldig takknemlig for den muligheten til å arbeide i ro med oversettelsen i forholdsvis kort avstand fra candoshi landsbyene.
Avskjed med sjefspiloten Leo Lance i Yarina. Piloten Dave Ramsdale ved Evangel, det tomotors flyet som vi fløy med til Barranca ved Tigre Playa.
Dagen etter var været bra, og vi med all vår bagasje og to awajun lærere ble plassert inn i et lite tomotors “landfly” (i motsetning til sjøfly) for å lande på rullebanen på militærforlegningen i Barranca. Jeg og barna hadde aldri reist med et så lite fly før. Twin Otter flyene vi var blitt vant til på reiser til og fra Iquitos var ganske mye større enn dette. I årene som fulgte, ble det mange turer i enda mindre enmotors fly. Det kjentes litt nifst, særlig da vi kom inn i et regnvær. Vi ristet og hoppet opp og ned, men alt gikk bra. Etter et par timers tid så vi elva Marañon og Tigre Playa forut. Vi gjorde en lav sving over landsbyen. Chris stod utenfor huset vårt og vinket. Vi måtte en sving videre nedover til Barranca der vi dumpet ned på bakken, for så å humpe bortover gressmatta før flyet stoppet. Chris sendte en av ungdommene med speedbåten for å hente oss. Vi ble invitert på kaffe hos den øverste sjefen på militærbasen mens vi ventet. Soldater hjalp oss med bagasjen ned alle trappene til elva der speedbåten hadde lagt til. Etter en halv time i øsende regnvær kunne vi legge til utenfor huset i Tigre Playa. Chris var svært glad for å se oss. Det hadde vært noen lange uker alene i huset. At spansken hans ikke var særlig god, gjorde at kontakten med folk på stedet ble vanskelig. Men han deltok selvsagt på alle møtene og fikk også litt hjelp av og til med matlagingen. For oss var det godt å være tilbake etter året i Norge. Vi følte at vi hadde fått nytt mot og nye krefter til å møte oppgavene og utfordringene som lå foran i vår tredje periode i Peru.
