En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Kapittel 58 står på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”, mens kp.60 står på “Båtliv og reiser”.
Tilbake på Tigre Playa i mars 1977
På en måte føltes det som vi hadde vært borte lenge da vi installerte oss i huset igjen etter et år i Norge. Men samtidig var det som vi hadde vært der hele tiden. Allerede dagen etter vi kom, begynte Chris Burgdorf og jeg å arbeide med motoren i Alli Shungo. Chris hadde bodd i vårt hus noen uker. Den siste tiden var han alene på Tigre Playa etter at Eva og Rudolf Wilhelm med barna reiste til Norge i januar etter en periode på drøye fire år. Chris var fra Indiana i USA der han sammen med sin bror og søster drev en ganske stor gård. Det var mange år siden de hadde hatt dyr på gården, noe som gjorde det mulig for Chris som var ungkar, å følge kallet om å hjelpe misjonærer i vinterhalvåret. Han var først flere vintre hos misjonærer i Amazonas i Brasil, senere ble det flere turer til Peru og Paraguay.
Jeg traff Chris for første gang da han var i Iquitos i 1970 hos amerikanske misjonærer fra Assemblies of God, kirkesamfunnet han tilhørte hjemme i Indiana. I 1973 kom han på besøk til oss på Tigre Playa sammen med misjonær David Hansen fra Iquitos. Da reiste vi alle tre i speedbåten til candoshi indianerne i Rimachi i Pastaza. Chris var praktisk og tjenestevillig, og var flere ganger på Tigre Playa i årene som fulgte. Denne gangen hadde han hatt med noen reservedeler vi hadde bedt om til motoren i Alli Shungo. Rudolf og misjonær John Tuggy fra Wycliffe hadde gjort en del reparasjoner på motoren høsten 1976. Men dessverre gikk den fortsatt ikke som den skulle. Det måtte Chris og jeg konstatere etter mange timer og flere dagers arbeid på motoren. Vi gjorde prøveturer, byttet ut deler, skrudde og renset, men motoren lakk olje og kom ikke opp i normal fart.
Etter mange og lange reiser var den 22 år gamle dieselmotoren til Alli Shungo helt utslitt. Den mistet kraften, og hadde vanskeligheter med å komme opp der strømmen ble for sterk. Svart røyk sto ut av eksosrøret, og gjorde den bakre delen av båten helt svart. Skroget av jern var fortsatt bra med jevnlig vedlikehold, men motoren var det verre med. Ingen tvil om at Alli Shungo nå trengte en ny motor. Båten hadde en amerikansk dieselmotor. Vi ønsket en ny av samme type for lettere å få den tilpasset i motor- rommet. Chris tilbød seg å ta seg av innkjøp og forsendelse fra USA. Det tilbudet tok vi imot med takk. Jeg hadde samlet inn penger til motor da vi var i Norge, men det var ikke nok til kjøp, frakt og installasjon av en ny motor. I tiden som fulgte skrev jeg til Rudolf og Salem om saken. Deretter kontaktet vi støttemenigheter og organisasjoner som vi håpet ville støtte et slikt formål. Det ble resultater av flere av henvendelsene, foruten at Rudolf også samlet inn penger til motoren ved besøk til menigheter i Norge.
Besøk til Candoshi landsbyer i Rimachi
Da vi hadde gitt opp å få fart på Alli Shungo, avtalte vi at Chris skulle gjøre undersøkelser om pris og frakt til Iquitos når han kom hjem. Men før han reiste for å ta fatt på våronna hjemme i Indiana, ville han gjerne besøke våre candoshi venner i Rimachi. De lå på hans hjerte siden han var der første gang. Vi reiste med speedbåten og var noen dager i et par candoshi landsbyer. Mange samlet seg til møtene og fulgte ivrig med på undervisningen. Flere av dem hadde tatt imot troen ved tidligere besøk. Også denne gangen var den noen som gav sitt liv til Jesus. Lærerne og lederne hadde fått undervisning på Wycliffe misjonens base, og flere av dem hadde vært på Bibelkurs anordnet av oss og misjonær John Tuggy på Tigre Playa. Vi kjørte takknemlige og glade tilbake til Tigre Playa, der vi tok farvel med Chris et par dager etterpå.
Samling til møte og samtale i en Candoshi landsby i Rimachi. Chris og John blir servert apekjøtt med kokte bananer og yoka til middag.
Stor aktivitet og forsterkning i arbeidet
I månedene som fulgte ble det mange reiser i speedbåten til landsbyene både oppover og nedover Marañon. Det var gledelig å se alle som samlet seg til møtene. Noen steder var det bygd små kirker av skogens materialer og palmebladtak. I den større landsbyen San Lorenzo var det stor vekst og nye utposter, og det var en glede å besøke menigheten der for bibeldager og møter. Mange gav til kjenne at de ville ta imot Jesus som sin Frelser, og det var dåp på flere steder. Men landsbyene i Morona var det vanskelig å nå uten flodbåten. På Tigre Playa hadde vi ofte langt over hundre på formiddagsmøte og søndagsskolen. I løpet av få år vokste landsbyen fra 15 hus til 50 hus med mange voksne og barn i hvert hus , – også andre landsbyer langs Marañon vokste mye disse årene under oljeboomens tid. Dessuten økte tilstrømningen av syke fra nært og fjernt. Det tok ikke lang tid før jeg måtte reise til Iquitos for å kjøpe mer medisiner og førstehjelps materiale på angroutsalgene der.
Vi gledet oss til forsterkning i arbeidet. Oddbjørg og Gunnar Vervik hadde besøkt oss en måneds tid i august 1974. De kom en tur fra Liv Haug i Perene der de arbeidet den gangen. Nå kom de til en ny periode i Peru i august 1977 for å arbeide sammen med oss på Tigre Playa mens familien Wilhelm var i Norge. Familien Vervik bodde i huset til Wilhelm helt fram til oktober 1978, og var en stor hjelp i misjonsarbeidet denne tiden. Vi vil skrive noe mer om arbeidet på Tigre Playa, besøk i landsbyene, bibeluker og kirkebygg i disse årene i et eget innlegg senere. Resten av dette kapitlet vil konsentrere seg om Alli Shungo og den nye motoren, siden båten var et veldig viktig redskap i arbeidet i de store veiløse jungelområdene.
Gro og Oddbjørg underviser søndagsskolelærere på bibelkurset på Tigre Playa i februar 1978. Oddbjørg må sette sprøyten på candoshi kvinnen mens hun ligger på gulvet utenfor huset da hun hverken ville gå inn i huset eller legge seg på benken på verandaen.
Kjøp av ny motor – frakt til Peru – søknad om tollfrihet
Allerede i juni 1977 var det samlet inn nok penger til motoren og frakten til Houston. Vår misjonskasserer overførte beløpet til Chris Burgdorf som skulle kjøpe motoren. I juli bekrefter Chris at han hadde bestilt motoren, men den hadde tre måneders leveringstid. Dette var veldig oppmuntrende for oss å høre selv om vi forstod at det enda ville ta sin tid før motoren ville være på plass i Peru. I slutten av oktober fikk vi brev fra Chris med alle nødvendige dokumenter på kjøpet og forsendelsen av motoren. Han hadde kjøpt med noe verktøy, ekstra batteri og reservedeler som han betalte selv. Dessuten betalte han deler av frakten. Fantastisk med mennesker som gir både tid og penger for å støtte misjonsarbeidet på de forskjellig steder i verden!
Bare noen dager etter at vi fikk brevet med dokumentene, reiste jeg til Iquitos for å søke om tollfrihet. Etter sju år med en venstreorientert militærdiktatur var det et nytt statskupp høsten 1975 av en noe mer høyrerettet militærjunta. Vi merket ikke så mye forskjell, annet enn at det ble noe lettere å få tak i matvarer og annet vi trengte. Men i byene i Peru var det stadig opptøyer og streiker på grunn av økende priser på alle varer og tjenester. Jeg fikk tross urolighetene, ordnet alle dokumentene som trengtes til søknaden. Da jeg leverte søknaden på tollkontoret i Iquitos, lovte de at det ikke skulle ta lang tid før svaret om tollfrihet forelå. De antydet ti dager, og vi håpet det beste. Motoren ankom Iquitos havn etter å ha blitt fraktet opp hele Amazonas, i slutten av desember 1977 og ble lagret i tollen. Det viste seg at søknaden om tollfrihet likevel måtte sendes til Lima, og i denne turbulente tiden med stadige forandringer så det heller mørkt ut for en snarlig løsning.
I begynnelsen av april 1978 var det familieforøkelse hos familien Vervik. Odd Bjarne ble storebror til Mai Ines. Hun ble født i Iquitos, dit Oddbjørg reiste i midten av mars. Gunnar reiste ned senere, og strevde blant annet med å få fart på tollfriheten for den nye motoren. Siden det var jeg som hadde underskrevet søknaden, og mange av dokumentene stod i mitt navn, ble det likevel til at jeg måtte ta turen til Iquitos for å forhandle med tollmyndighetene om en løsning. Til vår overraskelse tok det da ikke mange dagene før papirene på tollfriheten ble undertegnet av øverste myndighet, og alt var klart til å hente motoren på tollboden. Vi reiste glade hjem til Tigre Playa. Gunnar og jeg måtte så snart som mulig tilbake til Iquitos med Alli Shungo for å installere den nye motoren i flodbåten.
Installasjon av den nye motoren
Den 4.mai 1978 ble Alli Shungo bundet til siden på rutebåten «Alfert» for å fraktes ned til Iquitos. Gunnar Vervik og jeg var med. “Alfert” kom vel fram til havnen i Iquitos etter 3 døgn nedover elva. Vi fikk låne verktøy av den kanadiske misjonæren Molton som bodde like ved havna der vi hadde lagt til. Gjennom Molton fikk vi kontakt med en kristen mekaniker. Han ble til stor hjelp med forberedelsene og installeringen av den nye motoren. Så kom endelig dagen da motoren ble hentet på tollen, lastet på en lastebil og kjørt ned til havna. Vi hadde leid en kran som heiste opp den gamle motoren av Alli Shungo, og heise den nye motoren på plass i båten. Den nye motoren var litt større, men den gikk så vidt det var ned gjennom hullet i taket. Noe av malingen på motoren ble skrapt opp! Den gamle motoren ble solgt ganske billig til en som installerte den i en ganske stor trebåt for å slepe tømmer.
Den gamle motoren er løftet ut av båten, og den nye heises på plass gjennom hullet i taket.
Nye fester til motoren var sveiset på plass, og stor var lettelsen da motoren gikk rett på boltene. Vi måtte improvisere litt for å få til koblingen til kontrollene på giret og gassen, men det gikk bra. Den 3.juni prøvekjørte vi sammen med mekanikeren den nye motoren for første gang. Det var spennende! Motoren gikk som en klokke. Men nå måtte båten vaskes grundig. Den fikk også et malingstrøk før vi etter noen finjusteringer var vi ferdige til å ta fatt på den lange turen oppstrøms til Tigre Playa. I den gamle loggboken står det at vi fylte fire tønner diesel i tankene. Vi mente at det var minst to -tre tønner i båten fra før. Tankene tok åtte tønner.
Tilbake til Tigre Playa med Alli Shungo i juni 1978
Sent på kvelden den samme dagen startet vi reisen oppover elva. Vi kjørte ca. seks timer før vi la till for natten. Reisen gikk veldig bra, og vi var fornøyde. Den nye motoren var mye sterkere enn den gamle, så det var ikke noe å si på farten til den sju tonn tunge jernbåten. Vi startet på ny dag da det ble lyst, og kjørte fjorten timer. De neste to dagene kjørte vi sytten timer pr. dag. Den fjerde dagen da vi nærmet oss San Lorenzo, oppdaget vi at det var veldig lite diesel igjen på tanken. Etter målestokken så det ut til å være bare noen gallon igjen! Det var fire – fem timers kjøring igjen til San Lorenzo der det var mulighet for å kjøpe diesel. Gunnar og jeg ba til Gud om hjelp til å nå fram dit og bestemte oss for å kjøre videre så langt vi kom. Vi ventet at motoren ville stoppe hvert øyeblikk, men etter tre timer gikk Gunnar og målte i tanken. Jeg hørte et kraftig: «Halleluja!» fra motorrommet. Gunnar kom gledesstrålende og fortalte at målestokken viste det samme som ved siste måling! Vi fortsatte å be og kom vel fram til San Lorenzo uten at det tok slutt på drivstoffet. Vi har ingen naturlig forklaring på dette, men ser på det som et Guds under. Vi fikk kjøpt to tønner diesel av en handelsmann og dro videre det siste stykket til Tigre Playa. Dit kom vi fram litt før midnatt den 7.juni etter drøyt sytti kjøretimer.
Det var godt å ha Alli Shungo i kjørbar stand igjen. Den ble brukt til mange reiser til landsbyene langs Marañon, Morona og nedre del av Pastaza i årene som fulgte. Husbåten var til stor nytte i arbeidet. Da familien Wilhelm flyttet til Industrial ved munningen av Pastaza i mai 1984, ble Alli Shungo til stor hjelp for dem i arbeidet i denne nedre eller østre delen av misjonsfeltet. Mens vi sommeren 1984 kjøpte flodbåten Doulos av misjonær Molton som hadde brukt den i misjonsarbeidet i landsbyene rundt Iquitos, og nå hadde en ny og større båt til arbeidet der. Da vi i slutten av det samme året, flyttet til Betania ved Saramiriza, ble Doulos til stor nytte i det fortsatte misjonsarbeidet i landsbyene i de øvre delen av Marañon og i Morona.
