En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Kapitlene 57 og 59 står på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”, kp. 58 på “Iquitos og reiser ut av jungelen”, mens kp.61 står på kategorien “Bibelkurs og kirkebygg”.

Vi reiser til landsbyer i Morona – familien Vervik på Tigre Playa

I midten av august 1978 satte hele familien kursen for bielven Morona om bord i Alli Shungo. Vi vinket farvel med Oddbjørg og Gunnar Vervik som arbeidet sammen med oss på Tigre Playa mens Rudolf og Eva Wilhelm var i Norge. Familien Wilhelm og lærer Martha de Jong fra Alta ventet vi i oktober. Martha ville bli en god forsterkning til vår norske skole som da kom til å ha 6 elever, våre to og fire av barna til Rudolf og Eva. Vi så fram til dagen vi kunne hilse dem velkommen til Tigre Playa. Utvilsomt ville vi savne Oddbjørg og Gunnar som da skulle videre til andre oppgaver i Peru etter drøyt et års samarbeid .

Morona er stilleflytende og full av svinger. Fjellene mellom elvene Morona i øst og Santiago i vest reiser seg i bakgrunnen.

Det var lenge siden hele familien hadde vært i Morona, men John og også Rudolf hadde besøkt landsbyene i Morona både med Alli Shungo, speedbåten og den store trebåten etter det. Men siden motoren i husbåten etter hvert sviktet helt, og det tok tid før den nye motoren ble installert, var det nå blitt ekstra lenge siden landsbyene i øvre del av Morona hadde hatt besøk. Etter at John og Gunnar kom hjem fra Iquitos med ny motor i Alli Shungo i begynnelsen av juni-78, var båten i stadig bruk til besøk på utpostene både opp- og nedover Marañon.  Men nå var vi endelig på vei oppover Morona der vi regnet med å tilbringe nærmere fire uker. Vi håpet å få besøkt så mange landsbyer som mulig, også noen av stedene inne i de små bielvene til Morona. På denne reisen hadde vi flere spesielle opplevelser litt utenom det vanlige. Det er særlig disse hendelsene jeg vil skrive om fra denne turen.

Vi hadde allerede vært på reise noen dager og besøkt mange landsbyer. I flere av dem var det nå grupper med troende som ville lære mer av Guds Ord. Det var alltid mange syke som ville ha hjelp og medisiner. Denne ettermiddagen la vi til for natten ved en liten strand på en strekning med lite bosetninger. Det er mye bittesmå mosquito i dette området. I motsetning til myggen, er disse aktive på dagen, men forsvinner inn i skogen ved mørkets frambrudd.  Det var enda tidlig på ettermiddagen, men ganske langt til nærmeste landsby. Vi bestemte oss for å fortsette dit tidlig neste morgen.

Her holder jeg på med å forberede en leksjon med flanellograf inne i Alli Shungo. Det brukte vi mye til å visualisere fortellinger fra bibelen. Maino leser på et vedlegg til en av medisinene vi hadde med oss.

Huangana – Villsvin jakt

Da vi hadde lagt til og bundet båten, hører vi bjeffing. En hund her? Det er jo langt fra folk?  Plutselig sier Rosalio som var med oss på reisen: «Det er huangana – villsvin.»  Det hørtes ut som de var rett innenfor de nærmeste trærne. Jaktinstinktet våknet hos John og Rosalio. John tok revolveren, og Rosalio geværet, og sammen satte de av sted inn i skogen. Det kunne smake godt med ferskt kjøtt etter dagene med hermetikk og av og til fersk fisk. Vi håpet de ville komme tilbake med ett villsvin. Jeg og barna utforsket stranden og plukket noen skjell før vi tok et bad i elva.

Vi hørte et par skudd inne fra skogen. Men tiden gikk, og det var fortsatt stille. Om ikke lenge ville det begynne å skumre. Jeg ble urolig. Vi speidet mot skogen, men ingen var å se. Ikke hørte vi noe mer heller. Eller var det enda et skudd vi hørte? John hadde sin kornett i båten. Det hendte han spilte litt på kornetten på reisene, selv om det var gitar eller trekkspill som bruktes på møtene. Jeg tok kornetten ut av kassa, gikk ut på stranda og prøvde å lage lyd. Men det ble dårlige greier. Uroen økte etter hvert som tiden gikk.  Om ikke lenge ville det bli mørkt inne i skogen. Hvor ble de av? Kanskje hadde de mistet retningen og gikk seg vill? Eller hadde en villsvinflokk skadet dem?

Mens vi gikk der på stranden og lyttet og speidet, hørte vi John rope. Vi snudde oss etter lyden, og der kom han og Rosalio gående langs elvebredden. De hadde kommet ut av skogen litt ovenfor oss. Hvilken lettelse! Da de kom nærmere, så vi at de bar på hvert sitt villsvin. Maino og Lewi ropte begeistret, både over å se dem og over fangsten de bar på.» 

John og Rosalio med villsvinene. Her står de klar til fotografering mens Lewi ser på med blanding av beundring og forskrekkelse.

John forteller fra denne opplevelsen:

«Jeg gav Rosalio haglgeværet, og tok selv med revolveren, kaliber 12. Vi gikk innover i jungelen etter lydene vi hørte. Jungelen ute ved elven er veldig tett med mye busker, lianer og store trær, men litt lengre inne åpner det seg mer. Vi hadde ikke kommet langt før vi så flere villsvin som gikk og rotet i bakken.

Rosalio la an og skjøt på det nærmeste dyret som satte i et hyl og falt om, men reiste seg igjen, løp noen skritt, og falt igjen. Nå var det som hele skogen eksploderte av hyl og lyden av en stor flokk villsvin som styrtet av gårde gjennom underskogen. Rosalio løp etter dem, mens jeg ble stående igjen ved det skadeskutte villsvinet. Med et skudd fra revolveren var dets kamp over. Jeg ropte på Rosalio at han skulle komme tilbake, men han hørte meg ikke. Så ble det helt stille i jungelen.

Etter en stund hørte jeg to skudd på avstand. Jeg ropte av full hals, men fikk ikke svar. Jeg ventet litt før jeg avfyrte noen skudd i luften. Rosalio svarte med skudd. På den måten fant vi hverandre. Han hadde skutt enda et villsvin og kom bærende på det. Han hadde bundet et rep av bark rundt føttene på villsvinet. På den måten ble det lettere å bære. Det begynte å mørkne i skogen. Derfor tok vi oss ikke tid til å binde bark rundt det andre villsvinet. Jeg tenker det veide over 20 kilo, så det ble en tung bør.

Nå gjaldt det å finne tilbake til elva og båten raskest mulig. Vi hadde løpt en del rundt under jakta og var usikre på retningen til elva. Etter en stund oppdaget vi at vi kom tilbake til stedet der vi hadde skutt det første dyret.  Nå ble vi ganske bekymret. Det skumrer fort inne i skogen. Vi tenkte oss godt om, og kom på at vi hadde gått forbi et lite bekkefar. Da vi kom til bekken, fulgte vi den i retningen den rant. Her var det tett underskog, men snart så vi at det lysnet lenger fremme. Vi var lettet og glade da vi kom ut til Morona i en sving ovenfor der «Alli Shungo» var fortøyd. Gro og barna ble veldig glade over å se oss! Det kunne ha gått ille om vi ikke hadde funnet ut til elva før det ble helt mørkt.»

Reisen videre – grillet villsvin

Neste morgen kjørte vi videre oppover elva til vi kom til en forlatt hytte. Mens vi var underveis, skar Rosalio skinnet av villsvinene og stykket dem opp. Han satt bak på båten hvor han hadde rikelig tilgang til vann. Vi stoppet ved hytta. Utenfor den satte vi opp en «barbacoa», en grill av kraftige pinner og gjorde opp ild for å røyke det meste av kjøttet. Noen fine stykker stekte vi med det samme. Vi hadde ikke kjøleskap, og rått kjøtt holder seg ikke lenge i varmt jungelklima, mens det røkte kan oppbevares lenge om det holdes tørt. Da vi senere på dagen dro videre oppover Morona, hadde vi med røkt kjøtt, både til oss selv og til å gi bort i de par nærmeste landsbyene vi besøkte. Det var stor glede i landsbyen vi kom til den ettermiddagen. Det er langt fra hver dag det er kjøtt å få. På kvelden samlet folket seg til møte i skolen. Det ble en fin kveld med mye sang, bønn og vitnesbyrd. I slutten av møtet kom mange fram til forbønn.

Vi har lagt til ved en shapra landsby i Morona. Litt senere blir det samling med sang og bibelundervisning.

Egg fra “charapas“ store vannskilpadder, – og fiskelykke 

På denne reisen så vi spor etter store vannskilpadder på noen av sandstrendene. Det var lavvann og årstiden da skilpaddene går opp for å legge egg i den varme sanden. På tilbakereisen stoppet vi en sandbanke for å se på et rede. Vi så spor etter skilpadder flere steder oppover denne sandbanken.

Det var de store skilpaddene som hadde lagt egg der. Vi pleide ikke å røre redene da det dessverre var altfor mange som tømte redene for egg for å selge. Det var stor etterspørsel etter disse eggene som ble regnet for en delikatesse, og det var gode penger å tjene på salget i byer som Yurimaguas og Iquitos. Eggene fra skilpaddene har mykt skall. For at eggene skal holde seg på lengre reiser, legges de i en kurv med grovt salt. Men nå som vi hadde sett så mange spor, fikk vi lyst til å se på et rede og kanskje ta noen få egg. Vi gravde forsiktig ned i sanden på et av stedene der det var tydelig at en skilpadde hadde laget et rede. Det viste seg å være et stort rede med sikkert over hundre egg, runde som ping-pong baller. Vi kunne ikke dy oss, men plukket forsiktig opp noen få egg før vi skjøv sanden godt tilbake over eggene og sporene våre.  Vi hadde smakt egg fra skilpadder før når vi en sjelden gang hadde fått det som gave eller i bytte med medisiner. I og med at hviten ikke stivner, likte vi dem ikke noe særlig kokte. Men når eggene piskes og stekes til en omelett, smaker det godt.

Her letes det etter skilpaddeegg. Til høyre kjøper læreren i Shoroya medisiner til seg og familien. Han er en av de svært få med fast lønn.

Et par gode fiskefangster ble det også på denne reisen. Det er ikke alltid vi er like heldige.

På grunn med Alli Shungo

Det var lavvannstid, og Morona var veldig grunn på denne reisen, særlig i den øvre delen. Det regnet nesten ikke, og en dag på nedturen kjørte vi rett på en banke med rullesteiner under vannoverflaten midt i elva. John ruste med motoren og prøvde å komme av, men båten leet seg ikke. Det så helt umulig ut. Strømmen førte oss bare lengre opp på grunna, og Alli Shungo begynte å legge seg over mot siden. John hoppet ut i elva for å finne hvor det var nærmest til dypere vann. Da han hadde sett seg ut retningen, gikk han inn i styrhuset igjen. Rosalio, Maino, Lewi og jeg hoppet ut i elva for å dytte. Vi stod i vann til livet og dyttet det beste vi kunne, mens John tok i med all kraften motoren hadde. Plutselig kom vi av grunna, og alle unntatt jeg, kom seg om bord. Jeg mistet festet jeg hadde på båten da den fór framover. Heldigvis var jeg en ganske god svømmer og kom meg til elvebredden lengre nede. Strømmen er sterk så langt opp i elva som vi var nå, og jeg ble ført et stykke nedover mens jeg svømte mot land. Det gikk bra! Ingen av oss merket noe til fiskene “piraya” og “canero” som er utstyrt med skarpe tenner, heller ikke så vi noe til krokodiller -“kayman” som vi visste fantes i elva. Motorduren skremte dem kanskje bort.

Båten kom løs fra steinbanken, men jeg havnet i elva. Det gikk bra både med meg og båten. I en landsby i Pushaga var de i ferd med å lage noen tørre gryn av rotfrukten yoka. Det ferdige produktet heter “fariña”. Her presses vannet ut.

Besøk i bielvene og avslutning på reisen.

På turen besøkte vi også shapra landsbyene i bielvene Siquanga og Pushaga. Men da lot vi Alli Shungo være igjen ved et par hus like innenfor munningen, mens vi kjørte opp til landsbyene med en mindre båt. Som på de andre stedene vi besøkte langs Morona, gikk folk mann av huse for å være med på møtene. De trodde nesten at vi hadde glemt dem fordi det hadde gått så lang tid siden de hadde sett oss. På grunn av de store avstandene i Morona og mye arbeid i landsbyene langs Marañon, ble det dessverre altfor sjeldent vi fikk besøkt disse stedene langt inne i Perus jungel. Den lange tiden uten flodbåten operativ, gjorde det enda vanskeligere. Men med Alli Shungo i drift igjen, håpet vi at det skulle bli tettere mellom besøkene. Vi lovte at det ikke ville gå så lang tid til neste gang vi kom.

Det var en glede å se alle som med stor interesse lyttet til Guds Ord og gav sine liv til Jesus midt i dette området med mye åndelig mørke. På alle steder ba vi for syke, men vi fikk også være til hjelp med medisiner og behandlinger blant annet for sår og byller av ulike slag. Da vi startet opp motoren den siste dagen i Morona med kurs for Tigre Playa, takket vi for Guds beskyttelse og hjelp på reisen.