Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

På denne kategorien “Bibelkurs og kirkebygg” står det fire kapitler, fra det nederste kp.51, så kp.53, kp.54 og øverst dette kapitlet 61. Kp. 60 står nest øverst i kategorien “Båtliv og reiser”, mens kp.62 står på øverst på “Dagligliv i jungelen”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Gunnar faller i elva i Borja

Etter et par dagers jobbing med å snekre sammen forskalingskasser, fikk vi låne en åpen trebåt til lastingen av stein. Dette var i Borja i august 1978.  Trebåten bandt vi med en kjetting til siden på Alli Shungo, og kjørte opp mot de strie strykene ovenfor Borja, der det var rikelig med stein. Da båten var lastet med vekten den tålte, dro vi tilbake til Borja. I det vi skulle legge til land,  falt slepetauet i vannet og kom inn under Alli Shungo. Gunnar løp ut av styrehuset og bakover på utsiden av båten for å redde tauet unna propellen.  Det var en smal kant å gå på langs utsiden. Han måtte holde seg i et rør som gikk langs taket, men han mistet grepet, og falt i vannet mellom båtene. Jeg så ham falle, og kunne ikke gjøre annet enn å stoppe motoren for å prøve å hindre at han ble truffet av propellen.

Gunnar ble trukket dypt ned i vannet til bunnen av den sterke strømmen, men klarte å sparke fra og kom opp til overflaten rett bak båten. Han fikk tak i slepetauet og klatret opp i trebåten. Så snart han var i båten, startet jeg motoren for vi drev raskt nedover i den sterke strømmen. Gunnar hadde fått en ganske stor flenge i en av fingrene, men var ellers uskadet. Vi så det som et mirakel at han ikke ble truffet av propellen, eller at han ikke kom under trebåten og dermed ble ført lengre nedover den strie elva. Denne hendelsen rystet oss alle.  På kveldsmøtet takket vi Herren for at det tross alt hadde gått bra.  Bakgrunnen for reisen til Borja og denne hendelsen skriver jeg om i fortsettelsen:

Til San Lorenzo og et besøk til Borja

Da Gunnar Vervik og jeg kom fra Iquitos med den nye motoren i Alli Shungo i begynnelsen av juni 1978, besøkte vi menigheten i San Lorenzo og utpostene ned mot munningen av Pastaza. I San Lorenzo ønsket vennene å utvide og forbedre lokalet sitt. Mange nye var døpt og kommet med i menigheten der de siste par årene. Kirken var blitt for liten. Utvilsomt var det behov for en større og bedre kirke.  De holdt på med å samle midler for å kjøpe planker til veggene og sement til gulvet, men innsamlingen gikk tregt. Det var ikke mye penger blant folk.  Vi hadde fått noen gaver fra Norge som kunne brukes til kirkebygg, og håpet på at det vil komme inn mer etter hvert.  Det var ingen sagbruk i denne delen av jungelen, men vi fikk høre at sagbruket i Pinglo, ovenfor fossestrykene «Pongo de Manseriche»  ved Borja, hadde trematerialer til salg.  Jeg reiste oppover Marañon til Borja og fikk bestilt materialene gjennom en handelsmann der. Denne mannen, Correa hadde radiokontakt med Pinglo. Han kunne hente plankene i løpet av juli. Jeg avtalte med vennene i kirken at vi skulle komme tilbake i august for å hjelpe til med å støpe grunnmuren til veggene.

Kort tid etter at jeg kom tilbake fra Borja, reiste Gunnar og jeg igjen nedover Marañon til San Lorenzo. Sammen med vennene der begynte vi arbeidet med å støpe gulvet i kirken.  Sand ble hentet i elva, og sementen var allerede innkjøpt. Alt ble blandet for hånd. Mange var med på dugnaden så det gikk unna. De fleste kveldene var vi samlet til møte i huset til pastor Humberto.  Etter en uke var det meste gjort, og vi reiste tilbake til Tigre Playa slitne, men fornøyde.

Ny reise til Borja

Den siste dagen i juli la vi ut på en ny reise med Alli Shungo. Igjen gikk ferden oppover Marañon til Borja for å begynne arbeidet på kirken der. På veien stanset vi på noen av stedene som hadde fast virksomhet. Det var alltid en glede å møte vennene i disse landsbyene. I Borja hadde misjonen tidligere fått tomt til kirke.  Allerede i 1975 ble reisverket satt opp og taket av bølgeblikk kom på plass.  Vel framme i Borja, samlet vi vennene til møte og til planlegging av arbeidet. Vi hadde med sement, men trengte stein og sand til støpningen av grunnmuren. Det trengtes mange villige hender til dette arbeidet.

Det første vi gjorde var å hente plankene hos handelsmannen og lagre dem ved kirken. En del av dem trengtes til forskalingen. Vi fikk samtidig bestilt mer tremateriale på sagbruket i Pinglo slik at det ble nok til veggene både til kirkene i Borja og San Lorenzo. Det kunne vi gjøre fordi sagbruket ville selge oss dette til halv pris! Handelsmannen skulle gi oss beskjed når plankene var ferdige til å hentes. Med god hjelp fikk vi i løpet av noen dager støpt feridig grunnmuren der veggene skulle plasseres.

Det var under dette oppholdet i Borja mens vi hentet stein til arbeidet på kirken, at den farefulle hendelsen med Gunnar fant sted, som beskrevet i begynnelsen av dette innlegget. Søndagen før vi reiste fra Borja, var det dåp av to ektepar. Det ene paret var Juan del Aguila og hans kone. Juan var i mange år leder og pastor i Borja. Senere ble en av hans sønner pastor der. De og flere andre hadde tatt imot troen på Jesus under tidligere besøk. Den første dåpen i Borja fant sted tidligere det året.  Ved vårt neste besøk i november ble det igjen dåp. 

Bibeluke og velkomst for familien Wilhelm og Martha de Jong

I første del av oktober var det igjen bibeluke på Tigre Playa.  Denne gangen for ledere fra mange landsbyer i området. Gunnar og jeg underviste, mens Gro og Oddbjørg underviste søndagsskolelærere. De hadde også hendene fulle med de mange syke som kom til oss i løpet av uka. Det gikk meslinger i området.  Før deltagerne på bibeluka reiste hjem, lovte jeg utsendingene fra Candoshi landsbyene i Rimachi å besøke dem i november.

En ukes tid etter avslutningen av bibeluka hadde vi gleden av å ta imot Eva og Rudolf Wilhelm med sine fem barn som kom tilbake etter drøyt 1 ½ år i Norge. Sammen med dem kom lærer Martha de Jong fra Alta. I kirken ble det velkomst for familien Wilhelm og Martha, samtidig som det var avskjed med familien Vervik. De reiste noen dager senere til nye oppgaver i Lima og senere i Chulucanas, Piura. Et par uker etter velkomstmøtet dro Rudolf og jeg opp til Borja med husbåten. En av ungdommene i menigheten, Tito var med oss. Vi hadde fått beskjed om at plankene på sagbruket i Pinglo var ferdige.

Farefullt oppdrag i Borja – plankene slepes ned gjennom strykene

Handelsmannen Correa i Borja som hadde hentet den forrige bestillingen med planker sammen med noen materialer til seg selv, var villig til å kjøre opp til sagbruket i Pinglo for å hente plankene. Men han ville at i alle fall en av oss skulle være med. Vi måtte dessuten gjøre opp for kjøpet. Det ble til at jeg og Tito ble med i Correas båt.  Det var spennende å kjøre opp fallene, men elva var forholdsvis lav, så vi kom vel fram til Pinglo.  Correa var vant til å kjøre denne strekningen, mens jeg ikke hadde passert «El Pongo de Manseriche» siden hele familien flyttet fra Bagua til jungelen ni år tidligere, i oktober 1969.

Vel fremme ved sagbruket kjøpte og betalte vi for de bestilte materialene. Vi fikk hjelp til å bære plankene ned til elva, der de ble bundet sammen til en stor flåte på 4 x 4 meter som stakk ca. 1 ½ meter dypt. Etter å ha surret den med en masse nylonrep og festet flåten med rep til båten, ble den dyttet ut i strømmen som ville ta oss ned til Borja. Den åpne båten til Correa styrte den lett ut på dypt vann. Da vi kom inn mot den trangeste delen, ble det sterkere strøm. Men Correa ved utenbordsmotoren klarte å styre flåten forbi store steinblokker i elva. Vi nærmet oss det farligste stedet. Elva har et 20 meter langt stryk der fallet er ca.to meter. Rett ovenfor dette stryket kom vi inn i en stor bakevje så båten og flåten gikk rundt i ring med strømmen noen ganger før vi greide å dytte flåten ut i hovedstrømmen igjen. Flåten var bundet til båten. Jeg fikk streng beskjed om å løsne tauet idet vi kom på kanten av stryket.

Stryket er en trang passasje der vannet blir presset sammen, og danner en meter høy ”hanekam” nedenfor. Akkurat da jeg løste tauet til flåten, stoppet påhengsmotoren!  Correa ble helt hvit i ansiktet. Han begynte å dra i start-tauet og etter noen forsøk, startet heldigvis motoren. Men da var vi kommet veldig nærme ”kammen” slik at mye vann kom inn i båten. Det var noen nervepirrende øyeblikk. Vi klarte å komme ut av den verste strømmen og begynte å øse båten. Da vi så etter flåten med planker, var den først ikke å se. Men så, litt nedenfor dukket den opp, noe skamslått, men hel. Vi fikk festet tauet til båten igjen og greide å få den til land i Borja. Da vi fortøyde båten, utbrøt Correa: »Det var nære på!»  

Sleping av flåten med planker ned til San Lorenzo

Rudolf ventet oss ved elvekanten og hjalp til med å få festet flåten trygt til land. Neste dag løste vi opp tauene på flåten og bar halvparten av materialene opp til kirketomta. Der satte vi plankene opp til tørking. Nå hadde vi en flåte som var halvparten så stor som den opprinnelige. Den skulle vi taue ned til San Lorenzo med Alli Shungo. Oppe ved Borja er strømmen sterk, men fra Saramiriza og videre nedover flyter Marañon roligere.  Det tok tre dager å slepe plankene med strømmen før vi var fremme i San Lorenzo. Her ble materialene båret opp til kirketomta og satt til tørk. Senere samme år fikk brødrene i Borja og San Lorenzo hjelp av Rudolf til å sette opp veggene på kirkene.

Året etter da jeg igjen var i Borja, hadde jeg et par opplevelser som jeg vil ta med her. Jeg hadde planlagt en reise på to- tre uker for å ha møter og bibelstudier på de fleste stedene oppover Marañon. Men uforutsette ting gjorde at reisen ble på godt over tre uker. I San Juan hadde det brutt ut meslinger i landsbyen. Det gjorde at jeg ble en dag ekstra der. I Saramiriza ba de meg stanse en dag lengre en planlagt for bibelstudier. I Alegria var det problemer i menigheten som gjorde at jeg ble et par ekstra dager der.

En spennende reise fra Borja ned til Saramiriza

Da jeg skulle gå om bord i Alli Shungo i Saramiriza for å reise videre opp til Alegria og Borja, kom det en mann bort til meg og sa at jeg ikke måtte reise til Borja. En av beboerne der, som han nevnte ved navn, hadde sagt han ville skyte meg hvis jeg kom dit opp. Jeg hadde vært i Borja mange ganger og visste hvem denne mannen var, og ville ikke la meg stanse av denne ukjentes advarsel. Da jeg kom til Borja, etter et par dager i Alegria, var mannen som ifølge advarselen skulle skyte meg, en av dem som tok imot meg da jeg la til land.  Han var veldig hyggelig og hjalp meg å bære trekkspillet opp til kirken. Jeg merket ikke noe fiendskap eller hørte noe om skyting de dagene jeg var i Borja. Tvert imot, mange kom til møtene og bibelstudiene for å lære mer fra Guds Ord.

I årene fra midten av 1970 tallet og utover -80 tallet var det økende terrorisme fra geriljagrupper som «Lysende sti» og andre grupper i Peru.  I jungelen gikk det mange rykter om terrorister, som ofte ble kalt »Pelacara».  Dette var et gammelt uttrykk, visstnok fra gummiboomens tid i jungelen. Det gikk ut på at disse “pelacara”, som betyr “skrelle ansiktet”, drepte indianere i den hensikt å ta ansiktsfettet deres for å bruke i alt fra kremer til raketter! På denne tiden gikk det rykter om at vi mannlige misjonærer var slike “pelacara”. Selv etter å ha blitt så godt kjent i området, ble vi offer for disse ryktene en tid. Men alle som kjente oss, og ikke minst våre troende venner, forsvarte oss. Dessuten var det ingen som kunne legge fram bevis for at noen var drept eller masakrert. Det varte ikke så lenge før vi gikk fri fra disse anklagene, mens redselen og ryktene om denne faren varte flere år i jungelområdene helt ned til Iquitos og Yurimaguas. Det var vel egentlig fra de områdene ryktene om terrorister og “pelacara” hadde sitt utspring. Det hang sammen med at det i noen år var mye gerilja virksomhet i den høyere delen av jungelen rundt oss med senter i Tarapoto innenfor Yurimaguas.

Mens jeg var i Borja, gikk vannstanden i elva ned til et nivå jeg aldri hadde sett der oppe før. Jeg håpet at vannstanden ville stige, derfor tok jeg meg tid til disse dagene med bibelstudier og praktisk arbeid. Sammen med brødre i menigheten hentet vi store, flate steiner inne ved inngangen til fallene i «el Pongo».  De plasserte vi ved inngangsdøren til kirken og på stien ut til veien. Men vannstanden ble stadig lavere. Nå måtte jeg likevel starte på hjemreisen. Jeg hadde lovet å besøke candoshi indianerne i landsbyene rundt Rimachi i Pastaza for et par uker i midten av november, og nå gikk oktober mot sin slutt. Før den reisen var det nødvendig å reparere og male den åpne båten jeg skulle bruke til Rimachi. For første gang hadde jeg en radio i Alli Shungo som gjorde det mulig å kommunisere med familien hjemme. Det var en stor forbedring og et takkeemne.

Vennene i Borja advarte meg mot å reise nå når elva var så lav. Jeg ba over saken, og fikk fred over å kjøre nedover. I den første delen av elva nedenfor Borja var strømmen sterk fordi det er en forholdsvis dyp renne på den strekningen. Men lengre ned ble det grunnere, og store steinbanker dekket nesten hele elveløpet. Der var det bare en smal renne hvor vannet strømmet over stubber og trær som satt fast i bunnen. Jeg ropte til Jesus, og kjente at Guds ånd kom over meg.  Det ble en vill ferd nedover strykene mens jeg sang og ba. Plutselig så jeg at to stokker sperret veien rett foran båten, og at vannet strømmet over dem. Jeg hadde ingen mulighet til å stoppe, så jeg ga mer gass, og styrte mot det stedet der det meste av vannet rant som en liten foss over stokkene. Det kjentes ut som om båten ble løftet over hinderet, og slo ned i dypere vann på den andre siden så vannspruten sto.

Noen menn som stod på steinbanken og vasket gull like ved dette stedet, så det som skjedde. De kom løpende, for de trodde at dette ville gå galt. Jeg fortsatte å prise Gud, og kom velberget ned til Saramiriza, der jeg la til en times tid for å komme meg etter denne farefulle ferden.  Gullgraverne fortalte senere at de hadde sett store deler av bunnen på båten da den gikk over stokkene. I Saramiriza kom noen og spurte meg hvor jeg kom fra. Da jeg fortalte at jeg kom fra Borja, sa de at det var umulig. De hadde selv prøvd å kjøre opp til Borja samme deg med en liten båt med påhengsmotor, men måtte snu. Jeg tror Herren gjorde et under og hjalp meg å komme velberget over den passasjen og ned til roligere og dypere farvann fra Saramiriza og videre til Tigre Playa. Det er ingen tvil om at vi er blitt bevart gjennom flere farer enn vi vet om i løpet av alle årene i jungelen i Peru.