På denne kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid” er det 6 innlegg eller kapitler: Det første av disse, kp.35 står nederst, deretter følger kapitlene 38, 57, 59, 63 og så øverst dette kapitlet 64. På de ulike kapitlene står det hvilken kategori kapitlene i mellom er plassert. F.eks. på kp.35 står det at kp.36 står nederst på kategorien “Båtliv og reiser”. Kp.65 står i midten av tre innlegg på kategorien “Iquitos og reiser ut av jungelen”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Meslinger i huambisa landsbyer
En dag like over nyttår 1980 la en liten kano til ved flåten like utenfor huset vårt på Tigre Playa. Det var en huambisa indianer som hadde rodd i fire dager fra sin landsby, Chingana, langt oppe i Moronaelven. Han fortalte at landsbyen var rammet av en meslingepidemi. Flere hadde dødd de siste dagene, mens andre lå veldig syke i hyttene sine. Da de første ble syke, hadde mange av beboerne i landsbyen flyktet inn i skogen av frykt for smitte. De bygde noen enkle hytter der de bodde med hele familien. Men det var allerede for sent for mange. De var allerede smittet. Det hadde gått meslinger i lengre tid i flere landsbyer langs Marañon, og også i de store jungelbyene Iquitos og Yurimaguas. Nesten alle voksne ble veldig syke, og flere av dem og de eldre døde.
Jeg bestemte meg for å reise oppover Morona med det samme. I løpet av et par dager var jeg klar til å reise med husbåten etter å ha pakket den med medisiner og vitaminer, foruten drivstoff og annet som trengtes på en lengre reise. Indianeren som kom med beskjeden, ble med meg i “Alli Shungo”. Kanoen hans hadde vi på slep etter båten. I Puerto America i munningen av Morona stanset vi. Jeg ville gjerne ha med lederen for vennene der, Juan Villegas. Juan hadde hatt meslinger før, slik som jeg også hadde hatt. Derfor kunne han være med på reisen. Han samlet fort sammen det han trengte, og vi reiste videre oppover elva. Vi stanset kort i noen av landsbyene på vei oppover. Men det var først da vi kom til huambisa indianernes område at vi møtte meslingepedimien. Antageligvis var det tømmerhoggere eller handelsreisende fra områder lengre vekk som hadde brakt smitten til disse avsidesliggende landsbyene.
Mange syke og døde i øvre Morona
Da vi kom fram til Chingana, møtte det oss et trist syn. I denne landsbyen var det 20 døde av de 45 – 50 som bodde i landsbyen da jeg besøkte den i fjor. De som døde først var de eldre, og noen av de minste barna. Medisinmannen i landsbyen hadde satt alle på streng diet. Det resulterte i at de ikke fikk i seg nok næring og ble svake. Fra før hadde de liten motstandskraft mot viruset, og dietten gjorde det ikke bedre. En av de overlevende fortalte meg at noen av de yngre hadde spist og drukket som vanlig. Dette i tillegg til at barn og unge i utgangspunktet ikke blir så hardt rammet av meslinger, gjorde at det var flest yngre som overlevde epidemien. De som var igjen i landsbyen, lå uten krefter i hyttene sine. Mange var radmagre og så helt elendige ut. Noen var enda syke av etter-sykdommer som er vanlig ved meslinger. Det samme møtte oss i begge de små nabolandsbyene til Chingana, der det var 9 døde og mange syke.
Ved dødsfall var det tradisjon i noen indianerstammer å rive ned vegger og gulv i huset der den døde hadde bodd. De lot hustaket av palmeblader stå igjen, og begravde da den døde under taket. Senere kunne andre i familien bli begravd under samme tak. Deretter bygget de et nytt hus til den dødes familie. Nå var flere hus tomme i Chingana fordi alle, eller noen av familiemedlemmene var døde, og disse ble begravet der de hadde bodd. Under et av hustakene med gravhauger, la jeg merke til at det lå en radmager hund oppå haugen! Jeg ble fortalt at hundens eier lå begravd der, og hunden nektet å forlate gravhaugen.
Noen av de døde ble lagt i en uthult trestamme eller gammel kano med et lite palmetak over. Der lå de noen måneder før de ble begravet eller lagt ned i store krukker.
Vi ble noen dager i disse landsbyene og behandlet de syke. Meslinger fører ofte med seg komplikasjoner, som lungebetennelse, bronkitt og magesmerter med diare. Vi hadde mye medisiner med oss, og vi oppmuntret dem til å spise og drikke det de hadde av næringsrik mat. Rundt husene spankulerte det høns som spiste insekter og frø, og det var fisk i elva. Mange ville at vi skulle be for dem. De ville også høre mer fra Guds ord. Vi hadde noen fine stunder blant både syke og friske i landsbyen. Det var oppmuntrende å se at mange av de syke kom seg ganske fort. Men det var selvsagt stor sorg i landsbyene over de mange som hadde mistet livet i epidemien.
Samarbeid med helsemyndighetene om vaksinasjon
Før vi satte kursen hjemover, reiste vi nesten opp til grensen mot Ecuador og besøkte flere huambisa landsbyer. Men de fleste av innbyggerne her hadde rømt til skogs for å slippe unna sykdommen. I landsbyene nedover Marañon stoppet vi for møter og salg av medisiner. Det var mange syke blant shapra indianerne, men ikke meslinger. Vi fikk bekreftet vår mistanke om at det var flere som hadde tuberkulose i disse områdene. I løpet av 1979 var tuberkulose et økende problem i landsbyene i Marañon og i bielvene. Også på Tigre Playa var det noen som hadde tuberkulose. En av de første kvinnene som ble døpt, døde av tuberkulose i slutten av 1979. Det var kommet for langt før vi forstod hvilken sykdom hun hadde. Vi hadde da nylig begynt et samarbeid med helsemyndighetene i Iquitos når det gjaldt tuberkulose og malaria.
Vi sendte spytt- og blodprøver av pasienter vi mistenkte at hadde disse sykdommene, og fikk tabletter for malaria, foruten injeksjoner og tabletter for tuberkulose fra dem. Helsemyndighetene fikk medisinene gjennom Unicef og også etter hvert vaksiner mot meslinger, polio og trippelvaksinen. Det var vaksinene mot meslinger som kom først, både til oss på Tigre Playa og til klinikken nonnene drev i San Lorenzo. Siden var vi også med i programmene for de øvrige vaksinene. De var først og fremst rettet mot barn.
Utover i 1980 fikk vi tilsendt disse vaksinene i kjølebager, med engangssprøyter og registreringsskjemaer fra hospitalet i Iquitos for å hjelpe til med vaksineringen. Under bibeluka i februar, ble nærmere hundre av deltagerne vaksinert. Etterpå vaksinerte vi over hundre fra Tigre Playa, foruten mange fra landsbyer i nabolaget. Alle ble behørig registrert, og skjemaene sendt med rutebåten til helsemyndighetene i Iquitos.
Samtidig med vaksineringen, kom det mange syke fra et par av landsbyene lengre oppover Marañon. De hadde meslinger, og mange av dem var veldig syke av etter-sykdommer. Det var helt fullt i begge «sykestuene», – bambushyttene der de syke tok inn med noen fra familien sin. Vi var vant til at det til tider var veldig travle dager med mange syke, men disse ukene var nok blant toppene.
Med Wycliffe/Jaars fly for å vaksinere
Wycliffe samarbeidet også med helsemyndighetene om vaksinering. En sykepleier fra klinikken på deres base i Yarina Cocha ble fløyet ut til flere av indianerlandsbyene i området vi arbeidet i. De ba også oss om hjelp til å vaksinere i noen av landsbyene. I midten av mars kom det et fly fra Yarina med flere hundre vaksiner mot meslinger. Vi hadde lovet å hjelpe til med å vaksinere i indianerlandsbyer i bielven Yurapag. Martha og Gro tok et par dagers pause fra skolearbeidet for å gjøre denne jobben.
Gro skriver om den turen: «Utrustet med nesten 500 vaksiner, myggnett, laken og litt klær, drog vi av sted med et av Wycliffes sjøfly. Etter ½ times flyvning med det lille flyet, landet vi på en rett strekning i den smale elven med skogen tett på begge sider. Da kjentes det trygt å være med en trenet jungelpilot! Der vi landet, ventet to unge gutter oss i en liten trebåt med en «pequi»-motor. Vi kjørte ca. en time nedover elva som var full av stryk, steiner og stokker, men heller lite vann. Vi ble forskrekket i det første stryket der vi skrapte bunn. Kanoen, med oss og vårt utstyr veltet på seg, og det kom inn vann. Men det gikk bra, og senere ble vi mer herdet. Et sted måtte vi gå et lite stykke. Der var det veldig grunt med en liten foss som strømmet over steinene.
På de små bildene har vi gått langs bredden og venter på båten som skimtes i bakgrunnen. På det større bildet: Landsbybeboere på elvebredden.
Vi ble godt mottatt i landsbyen. Den lå vakkert til på en høyde like ved fjellene. Mange av innbyggerne stod på elvekanten da vi kom. Vi ble mottatt med flagg, trommer og fløyter da vi kom opp til landsbyen. Det var en overraskende og rørende velkomst. Vi fikk bo i huset til Pancho. Det var stort og hadde også et ganske stort bord der vaksinering og registrering foregikk. Pancho hadde et par år før vært på Tigre Playa og bedt oss om å besøke dem i Apaga og Yurapag. Både Gunnar og John besøkte landsbyen der og et par nabolandsbyer flere ganger i 1978 og -79. Det var flere som ble frelst og noen også døpt i disse landsbyene. Klokka var nesten halv fem da vi kom fram. Vi begynte å vaksinere med det samme. Før det ble mørkt fikk vi satt hundre vaksiner. Da gikk vi til elva og badet for å kjøle oss ned etter en varm dag. Etterpå serverte de oss fisk, bananer og maniok til kvelds. Vi pratet en stund med en av de andre lederne i landsbyen i lyset fra en parafinlampe, før vi hang opp myggnettene og la oss på de medbrakte luftmadrassene.»
Vekket av lovsang i landsbyen
Gro fortsetter: «Neste morgen våknet vi litt før seks av høylytt sang på awajun språket. Voksne og barn hadde møte i skolestua i grålysningen. De sang så det ljomet med læreren som ledet an. Vi kjente igjen melodiene selv om vi ikke forstod språket. De fleste av mennene og noen av de unge forstod spansk, men det var få som snakket det. Etter frokost var vi ferdige til å fortsette vaksineringen. Barn og voksne strømmet til for å bli vaksinert. Klokka elleve var vi ferdige. Da hadde vi satt 350 vaksiner siden morgenen. I alt ble vel 450 personer vaksinert mens vi var i landsbyen. Det inkluderte folk fra et par mindre nabolandsbyer. Vi ble geleidet ned til båten med tromme- og fløytespill. Vannet hadde sunket enda mer, så de fire guttene som nå var med, måtte uti og dra båten over noen grunne steder. På noen steder oppover elva måtte Martha og jeg også ut å gå på de glatte rullesteinene. Ved ettiden kom vi opp til den rette strekningen der flyet kunne lande. Det var et par hus der oppe også. Vi vaksinerte femten personer mens vi ventet på flyet.
Det var piloten Dave som fløy oss til Yurapaga. Nå var det Fred som skulle fly oss hjem igjen, men han måtte en tur til en landsby i øvre Marañon først. Dermed fikk vi en fin flytur i det vakre været. Vi så den nye veien som oljekompaniet hadde bygd fra Saramiriza til Bagua. Det var god utsikt over Saramiriza og til fossefallene Manseriche mellom fjellene ovenfor Borja. Det var en fin og interessant tur som førte til at mange indianere ble vaksinert før meslingepedemien nådde deres landsbyer.»
Meslingepidemien sprer seg – vaksinering flere steder
Meslingene dukket opp på stadig nye steder, men der befolkningen var vaksinert, slapp de fleste unna sykdommen. Wycliffe translators hadde fløyet helsepersonell ute til flere av indianerlandsbyene i bielvene med vaksiner. Mange av disse var det vanskelig å nå med båt. Blant annet vaksinerte de i mange shapra landsbyer i bielver til Morona og blant candoshiene i Pastaza/Rimachi. Gjennom felles innsats fra Wycliffe, nonnene ved klinikken i San Lorenzo og vårt helsearbeid på Tigre Playa ble en stor del av befolkningen i området der vi arbeidet, vaksinert mot meslinger i løpet av disse månedene i 1980.
I mai ble vi bedt om å komme til et par landsbyer øverst i Marañon like nedenfor Manseriche fallene. Vi fikk høre at disse stedene ennå ikke var blitt rammet av epidemien, men var heller ikke blitt vaksinert. Wycliffe, som hadde mange flyvninger i vårt område, kom på vår forespørsel med en ny ladning vaksiner. Det ble Eva og Martha som tok utfordringen denne gangen. De pakket kjølebager og materiale som trengtes i speedbåten for å være borte et par dager på turen opp til Alegria og Borja. De ble godt hjulpet av Mamico, en frelst ung mann fra en awajunlandsby som hjalp oss mye i arbeidet på den tiden. Han kjørte dem trygt opp til Alegria der de vaksinerte hele ettermiddagen. Da de var ferdige der, reiste de videre opp til Borja. Der hadde de et par gode parafinlamper som gav dem lys nok til å vaksinere utover kvelden. Dagen etter kom det også folk fra en landsby i den lille bielven Cangasa og ville bli vaksinert. Ved to-tiden kom de hjem til Tigre Playa, slitne og solbrente, men fornøyde. Befolkningen hadde vist stor takknemlighet for at de kom og vaksinerte også hos dem. Det var ikke alltid slik ved senere vaksineringer ut fra Helsesenteret i Saramiriza. Da var det av ulike grunner mer skepsis mot vaksiner i enkelte landsbyer blant indianerne.
