Kapitlene 63 og 64 står øverst på kategorien “Mangfoldig misjonsarbeid”, mens kp.66 står på ovenfor dette kapittelet på “Iquitos og reiser ut av jungelen”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Skoleferien nærmer seg i juni 1979
Da avslutningsdagen nærmet seg for skoleåret 1978/79 på den norske skolen på Tigre Playa, var Rudolf på reise med husbåten «Alli Shungo» til landsbyene oppover Morona, og John var på reise med speedbåten til awajun landsbyer i bielven Apaga. Men John fikk være med på feiringen av St.Hans (San Juan) den 24.juni da han ikke reiste til Apaga før dagen etter. På St. Hans er det vanlig å spise en rett som kalles «Juanes» i jungelområdene i Peru. Den består av kokt ris og kylling med oliven og kokte egg brettet inn i et stort blad som gir en spesiell smak til retten. Det bindes sammen og legges i en kjele så alle «Juanes-pakkene» er dekt med vann. Det må koke en times tid. Det er vanlig å dra på tur og spise «Juanes» som nistemat ute.
John var i Apaga i en knapp uke. Dermed fikk han med seg skoleavslutningen på kvelden den 2.juli. Rudolf var langt oppe i Morona elven og kunne ikke være med denne gangen. Vi feiret avslutningen av skoleåret med utdeling av karakterbøker, oppvisning av barna og selvsagt brus og kaker. Det var en etterlengtet dag for barna som gledet seg til ferien. Vi hadde i lengre tid planlagt en lang ferie denne sommeren siden det bare ble ferie på en drøy uke på Wycliffe basen i Yarina sommeren før. Mens familien Wilhelm skulle ha ferie på slutten av skoleferien, reiste vi et par dager etter skoleslutt. Lærer Martha de Jong fikk være med et Wycliffe fly dagen før oss. Hun skulle være i Lima i ferien som ble kombinert med et spanskkurs for hennes del.

Maino og Sonya viser resultater fra musikktimene. Til venstre: Fra San Juan feiring. En åpen “juanes” på bordet! Elsa var flink til å lage denne retten.
Ferien begynner med reise via San Lorenzo og Iquitos
Tidlig den 4. juli kjørte Romulo oss til San Lorenzo. Været var ustabilt, og det så lenge usikkert ut for reisen videre. Men til vår store glede kom vi av sted utpå ettermiddagen med sjøflyet til Iquitos. Vi var glade da vi kom fram en knapp time før det mørknet. Det var godt å ta inn på rommene vi leide hos våre eldre venner Lopez. På nyåret 1978 hadde vi fått en avtale med dette pensjonerte paret som tilhørte en baptistkirke i byen, om fast leie av et rom i deres ganske store leilighet. Der hadde vi tilgang på et bad og en innergård (patio) der vi kunne vaske og tørke klær. Vi fikk også mulighet for å leie et ekstra rom ved behov. Den første tiden var det familien Vervik og vi som delte på utgiftene. Siden ble det med familien Wilhelm. Vi var flere dager i Iquitos for å handle sårt tiltrengte medisiner og også en del matvarer og annet til Rudolf og Eva. Før reisen gikk videre til Lima, fikk vi lastet alle kassene om bord på rutebåten “Alfert” dagen før den la ut på turen oppover elva til Tigre Playa.
Iquitos ved havna der den var den gang. Gunnar i huset der vi leide rom av Lopez.


Det lille bildet er fra lasting og lossing av rutebåtene i Iquitos. Det andre bildet viser en av hovedgatene i Iquitos med Eiffel bygget.
Nødvendige ærend i Lima
I Lima møtte misjonær Lennart Lindgren oss på flyplassen da vi ankom sent på kvelden. Familien Lindgren hadde nå flyttet inn i en av leilighetene i det nybygde tre etasjes huset der første etasje ble brukt til møter og rom i underetasjen til søndagsskolen. Vi fikk bo i en leilighet i tredje etasje. Den ble ledig da de svenske misjonærene Fag som hadde bodd der, nylig hadde reist til Perene i Chanchamayo for å avløse Liv Haug mens hun var på opphold i Norge. Denne gangen var det tannlege- og legebesøk som tok det meste av vår tid i Lima. Både voksne og barn hadde stort behov av tannbehandling. Imellom besøkene hos tannlege og lege, foruten andre nødvendige ting som måtte gjøres i byen, fikk vi tid til besøk i dyreparken og det store indianske markedet i Lima. Møter var vi også med på. John talte i på møtet søndag formiddag. Menigheten i Magdalena, Lima har vokst mye. De ser fram til at det nye kirkebygget på hjørnet av tomten skal bli ferdig. I tilknytning til kirken bygges det et internat for kristne studenter som kommer til byen for å studere.

Til Inkarikets hovedstad Cuzco og omheng
Den 21. juli var vi ferdige til å starte på feriereisen vår til de mest berømte turiststedene i Peru, en reise vi hadde planlagt og spart til i lang tid. Vi var veldig takknemlige til familie og venner i Norge som hadde bidratt til at denne ferien nå kunne bli en realitet. Vi fløy til den gamle inkahovedstaden Cuzco på 3.400 m.o.h. Der hadde vi bestilt rom på et hotell i sentrum. Det viste seg at eieren av hotellet var radioamatør, så det ble en god del å snakke om mens vi nippet til den varme teen vi fikk servert ved ankomsten. Det var sol og nydelig vær, men selv på dagen var det kaldt i skyggen. Og enda kaldere om kvelden og natten. Vi var godt kledt med vinterklær fra Norge da vi gikk ut for å spise middag og se oss om i sentrum. Cuzco var Inkarikets hovedstad til 1533 da spanjolene erobret byen. Vi beundret de fine gamle bygningene og murene som var bygd av kjempestore steiner. De lå som limt inntil hverandre. Ved parken midt i sentrum beså vi den store katolske kirken. Det var imponerende å gå rundt inne i kirken og se på alle de gamle kunstverkene. Alteret var dekket med gull, og det var også den store utskårne rammen rundt altertavlen. Vi ble vist en søyle av gull på siden av alteret. Guiden fortalte at den hadde 600 diamanter og edelstener og veide atten kilo. Den var gitt som gave fra en rik familie i byen under kolonitiden.
Det var godt å komme inn i varmen da vi kom tilbake til hotellet i kveldinga. Vi satte stor pris på rommet vårt som hadde sentralvarme og eget bad med varmt vann i kran og dusj. Etter flyreisen og vandringen rundt i den “tynne” luften på over tretusenmeters høyde, sovnet vi som steiner i de gode sengene på hotellet.

Sightseeing
Dagen etter kjørte vi på sightseeing til en mindre by, Pisac som har en berømt markedsplass. Der ble ikke varene, – for det meste utrolige mengder grønsaker og frukt-, kjøpt og solgt, men byttet. Det var en gammel tradisjon fra Inka tiden. Varene lå på tepper og sekker ut over hele det store torvet som krydde av folk i fargerike drakter og en mengde turister. Vi turister måtte selvsagt betale for suvenirer vi kjøpte. På denne turen var vi innom en ruinby med fantastiske murer og terrasser. Steinene i murene var slipt sammen, så det gikk ikke å få inn et barberblad i skjøtene! De var mange hundre år gamle, men sterke jordskjelv hadde ikke rikket på dem. Vi så også vannrør som kom rett ut av murene. Her var det templer for sol og månetilbedelse. Rett opp i fjellveggen var det hogd inn graver i klippen.

Vi kjørte videre til «Valle Sagrado», den hellige dalen. Der spiste vi middag på en «hacienda», en herregård. Mens vi spiste, spilte og danset folkedansere for oss i sine fargerike drakter. Eieren av stedet fortalte at han hadde seilt på en norsk båt i 17 år og tjent penger til å kjøpe dette stedet. Valle Sagrado er kjent for sitt gode jordsmonn. Her vokser den største maisen i verden. På hjemveien ble vi vist en imponerende borg og et festningsverk fra inkatiden. De var bygd av utrolig store steiner som hadde blitt fraktet fra et steinbrudd langt oppe i fjellet. Det var nesten umulig å forstå hvordan de hadde fått det til. Utvilsomt må det ha vært veldig mange menn i arbeid for å få bygd dette og andre liknende byggverk fra Inkatiden.
Etter en god natts søvn og en god frokost på hotellet, bar det av sted til flere ruinbyer. På et av stedene var det hogd ut ganger i fjellet, og i selve fjellet var det formet ut altere og offerplasser.Vår guide kjørte oss videre til det berømte festningsverket Sacsayhuamán. Det ligger på en høyde med flott utsikt over byen den skulle beskytte, Cuzco. Her er det veldige murer over et stort område med kjempesteiner opp til 40 tonn som er slipt sammen og danner denne imponerende festningen fra inkatiden . Her holdes den årlige Solfesten ved solverv i juni.

Oppvisning av folkedansere på “haciendaen” der vi spiste lunsj. Indianerkvinne tjener en slant på å la seg fotografere sammen med turister. Flott med baby på ryggen og et nydelig lamaføll, og i bakgrunnen inkaruiner.

Turen til Machu Picchu
Så kom dagen for reisen ned til Machu Picchu. Vi fikk servert en tidlig frokost før vi ble kjørt til togstasjonen. Der var det mye folk, turister fra mange land som skulle med toget ned dalen til den berømte ruinbyen Machu Picchu. Toget tok oss først opp i fjellet utenfor Cuzco, gjennom et pass og videre ned Valle Sagrado. Etter hvert som vi kom lavere nedover i Urubambadalen, ble vegetasjonen frodigere. Vakker og majestetisk natur. Høye snødekte fjell på over 6000 meter dukket opp i det fjerne. Etter fire timer kom vi til togstasjonen nedenfor Machu Picchu. Alle styrtet ut av toget for å nå de første bussene oppover fjellet der Machu Picchu ruver på toppen. Vi måtte vente en time til bussene kom tilbake.

Togstasjonen i Urubambadalen og veien opp til Machu Picchu. Utsikt til en del av ruinbyen, og noen av terrassene der folket dyrket mais og poteter sees bak til venstre.
Bussen kjørte oppover fjellsiden på en smal og svingete vei. Da vi kom opp, åpnet det seg et fantastisk syn. Machu Picchu ligger på en fjellkam mellom to fjelltopper. Ruinbyen ligger på 2360 m.o.h. med stupbratte terrasser ned mot dalbunnen som ligger 400 meter rett ned. Vi satte oss på en terrasse og spiste medbrakt mat, før vi gikk ned i selve byen. Husene her var også bygd av steiner som så ut til å være slipte slik de satt tett sammen uten murpuss. Det var bygd vannrør som brakte vannet til noen av husene og til ti spesielle bade- eller vannbassenger. Noen steder var selve klippen slipt slik at det var benker og trinn.
På det høyeste punktet lå det en stor stein som hadde en spesiell form. Vi ble fortalt at det var en slags kalender, mens andre mente det var et offersted. Mye interessant å se på i den gamle ruinbyen.

Ved tretiden på ettermiddagen tok bussen oss ned til toget, og vi kjørte tilbake til Cuzco. Det ble nesten midnatt før vi kom fram, da et godstog hadde sporet av på linja og skapte forsinkelser på jernbanen.
Med tog sørover til Puno ved Titicacasjøen
Etter fire dager i Cuzco, gikk vår reise sørover langs høyfjellsplatået med tog til Puno. Vi hadde etter råd fra hotelleieren bestilt seter på første klasse. Det var ikke dyrt, men vi ble likevel litt overrasket da vi ble vist til en vogn som lignet tog som står på museum hjemme, og der er merket tredje klasse. Vognen hadde gamle slitte seter som stod mot hverandre, men uten bord imellom. Det viste seg å bli et problem da vi senere ble servert middag. Forretten var suppe i overfylte suppetallerkener. Det var ikke lett, men gikk bedre da vi fikk hovedretten. Jeg kikket inn i en 2. klasses vogn, og der satt det tett med folk på benker langs veggene med all bagasjen på gulvet foran seg langs midten av vogna. Toget ble trukket av et damplokomotiv som nok hadde sett bedre dager. Røyk og sot strømmet inn gjennom vinduene. Men landskapet vi kjørte gjennom var utrolig vakkert. Vi var oppe på høyfjellsplatået. Rundt oss så vi høye snødekte fjelltopper som hevet seg opp over små gårder med dyrket mark og dyr som beitet, mest sau og lamaer. Høyeste punkt på reisen var 4369 moh. Vi brukte 12 timer på den 400 km lange turen. Ikke noe hurtigtog akkurat!

Opplevelser i Puno
Da vi kom til Puno sent på ettermiddagen, gikk vi til et hotell ikke langt fra stasjonen. Men det var fullt. Jeg og barna fikk sitte i foajeen i hotellet, mens John gikk rundt til flere hotell. Det viste seg at det var en stor konferanse i byen, og alle hotell var fulle. Denne konferansen visste nok ikke vår hotellvert i Cuzco om. Han mente at det ikke var nødvendig å bestille hotell i Puno på denne tiden av året. Men det skulle vi ha gjort! Juli er den kaldeste måneden i Puno, så vi var glade for å vente inne i varmen. Da John kom tilbake, ringte hotelleieren til en venn som hadde et billig vandrerhjem, og vi ble lovet et rom med fire senger der. Vi tok en taxi til stedet som ikke så særlig lovende ut, men vi var likevel takknemlige for å få tak over hodet i den bitende kulden.
Da vi ble vist rommet, så vi at ett av vinduene var i knust. Det var iskaldt på rommet. Ingen oppvarming her, og det hadde nok heller ikke hjulpet mye med knust vindu. Puno ligger på 3869 m.o.h. Det var ikke vannkran på rommet, bare en vannkanne og et fat på et stativ. Vannet var iskaldt, men vi måtte som et minimum vaske ansikt og hender før vi la oss. Vi var veldig skitne av soten fra toget. På morgenen var det et tynt lag med is på vannet i kanna! På gangen var det et lite rom med felles wc, en kran der vi kunne hente vann og en dusj, også med iskaldt vann. Den ble ikke brukt av oss! Det var bare to tynne ulltepper å bre over seg i hver seng, så vi kledde på oss alt vi hadde av varmt tøy. Jeg stakk beina i ermene på min norske lusekofte. Over Maino og Lewi la vi de to vevde teppene av alpakka-ull som vi hadde kjøpt i Cuzco, i tillegg til de tynne teppene som var i sengene. De sov heldigvis som steiner helt til morgenen grydde, mens vi voksne lå og hutret lenge før vi sovnet. Selv om det bare var noen få kuldegrader, kjennes kulda i den tynne lufta på denne høyden kaldere enn gradene skulle tilsi.
Verten på hotellet der vi ventet mens John prøvde å få tak i noe annet til oss, hadde lovet oss et rom der fra midt på dagen, men vi kunne komme på morgenen og plassere bagasjen i et avlåst rom. Vi forlot tidlig vårt enkle overnattingssted med taxi til dette hotellet der vi spiste en god frokost i den varme spisesalen. John fikk bestilt reisen vår videre til Arequipa med en «colectivo». Det er en vanlig bil som kjører en bestemt rute når den er full. Fra hotellet ringte vi til Mette og Kjell Jaren som vi skulle besøke i Arequipa. De var norske misjonærer i tjeneste for Misjonssambandet. Jarens hadde besøkt oss i Norge da vi var hjemme sist, før de reiste ut til sin første periode i Peru. De ventet oss, men nå kunne vi meddele at vi hadde billetter til en bil dagen etter.

På Titicaca med turistbåt til de flytende øyene av siv. Vi fikk også en liten tur på sjøen med de typiske sivbåtene.
Etter frokosten denne første dagen ble vi med en turistbåt ut til de flytende siv øyene på Titicaca sjøen, verdens høyeste seilbare sjø. Den ligger 3812 moh. På disse øyene eller flåtene av siv (totora) bor «Los Uros», en indianergruppe som har bodd i dette området i flere århundrer. Turistbåten kjørte litt rundt på sjøen, så vi fikk se flere av disse flytende øyene. Vi stoppet ved en ganske stor øy der de lagde og solgte broderte bilder og vevde tepper. Det er tydelig at de nå for tiden for det meste lever av turisme. Det var ikke mulig å stå stille lenge på et sted uten å bli våt på beina. Indianerne bodde i små hytter av siv som lå spredd rundt om på øya. De kokte mat på ildsteder laget av leire og plassert foran hyttene. Vi fikk være med ut på sjøen i en av de typiske sivbåtene.
På omvisning på de flytende øyene. Det ble en veldig spesiell opplevelse. En handel ble det også mens vi var der.

På ettermiddagen ble det tid til litt sightseeing på land og en spasertur i Puno. Vi holdt oss på solsiden av gaten. Det var stor forskjell i temperatur på sol- og skyggesiden. Men mye interessant å se både i byen og omegnen. Utsikten over Titicaca var utvilsomt det vakreste og mest imponerende. Da vi kom tilbake fra utflukten, var det deilig å flytte inn i et rom med oppvarming, gode senger og tykke varme tepper. Etter en heller kald sightseeing i byen på ettermiddagen, satte vi stor pris på det varme rommet med eget bad og en deilig varm dusj før kveldsmat og leggetid. I Puno sier folk: «Her varmer ikke sola, den brenner». Og slik føltes det faktisk når vi var ute i sola midt på dagen. Men så biter kulda desto mer etter at sola går ned!
Reisen videre til Arequipa, den hvite byen
Vi var bare to døgn i Puno. Den 27.juli kjørte vi i bilen sammen med et par fra Frankrike. Det er ikke så langt luftveien fra Puno til Arequipa. Men på en svingete og dårlig grusvei, blir strekningen lang. Etter byen Juliaca ble veien grusomt støvete. Sand og støv lå som potetmel på veien. Reisen tok ti timer opp og ned over tørre, gule gressletter der flokker med sauer, alpakka og lama beitet. Det var et tørt, men vakkert landskap vi kjørte gjennom ned til Arequipa som ligger ca. 1500 meter lavere enn Puno. Vi kom fram til våre norske venner i 7 tiden på kvelden, fullstendig nedstøvede da vi for det meste kjørte med vinduene åpne på bilen. Det ble varmt i bilen når sola stekte inn vinduene og selvfølgelig ingen aircondition den gangen. Det var herlig å få en dusj og skifte klær før kveldsmat og hyggelig samvær med Mette og Kjell.
Vi hadde fire deilige dager i Arequipa som er Perus nest største by. Vi besøkte andre misjonærer fra Misjonssambandet, og var med på møter på et par steder der de hadde begynt arbeid. I de følgende årene utvidet denne misjonen sitt arbeid også til andre steder, som Juliaca ved Titicacasjøen. De hadde i mange år en norsk skole for misjonærbarna i Arequipa. Misjonssambandet fikk etter hvert mange misjonærer i Peru, og også i Bolivia. Deres arbeid pågår fortsatt, med færre misjonærer, men med mange peruanske medarbeidere. Jarens tok oss med til flere severdigheter i sentrum av byen, blant annet til et stort gammelt kloster som nå var museum. Det hadde en stor avdeling som tidligere hadde fungert som sykehus. Vi nøt det deilige klimaet i Arequipa med norsk sommervarme om dagen og kjølige netter. Deilig med norsk dyne! Det er vinter på den sørlige halvkule i juli, men Arequipa har mye sol hele året. Det meste av regnet kommer i februar, mars.

Før vi satte oss på bussen på ettermiddagen den siste dagen i juli, ba vi våre norske venner til middag på en hyggelig restaurant der vi koste oss med god mat og en siste prat for denne gangen. Nå hadde vi drøye tusen km til Lima foran oss. Det var en ny, bra buss, helt ulik den vi kjørte med fra Lima og nordover til Ecuador to år tidligere. Veien var asfaltert og ganske rett der den gikk nordover langs kysten. Vi sov en god del av natten så de 18 timene på bussen før vi var framme i Lima, gikk fort. Litt trøtte var vi, men ved godt mot for å ta fatt på oppgavene som ventet i Lima før vi etter tre dager der kunne begynne på hjemveien som gikk via Yarina Cocha ved Pucallpa. Den delen av reisen skriver vi mer om i neste innlegg på bloggen.