Blant indianere og mestizer i Peru's jungel.

Kp. 68 står nedenfor dette kapittelet, kp70 står ovenfor på denne samme kategorien “I Norge 1980 -1983 – Veien videre”.

En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.

Hjemkomst – de første ukene i Norge

Det var en stor glede å møte våre foreldre, familie og venner igjen etter tre og et halvt år i Peru. Vi ble nesten overveldet av alle som hadde møtt fram på Fornebu den 7.august 1980 for å hilse oss velkommen hjem. Veldig hyggelig! En leilighet i tomannsboligen som tilhørte «Misjonærhjemmet Mamre» stod klar til oss. Vi hadde søkt om det flere måneder før hjemreisen.  Møblene våre var allerede på plass i leiligheten. Selv om møblene var på plass, var det likevel mye å pakke opp og ordne før alt var klart til skolestart og arbeid for Gro og meg.  Vi hadde arvet en Folkevogn etter onkel Håkon som døde en tid før vi kom hjem. Etter noen dager kjørte vi til tante Ruth i Halden sammen med foreldrene til Gro for å hente bilen. Den stod enda i garasjen ved huset deres. Vi var takknemlige for bilen som ble til stor nytte i årene som fulgte.

Allerede på velkomstmøtet i Salem ble Gro spurt om å arbeide på misjonskontoret, først og fremst som saksbehandler for Skolestyret for pinsevennenes tre skoler i utlandet, Kenya, Kongo og Paraguay. Kari Tangen, som vi kjente godt fra tidligere, var styreleder i styret for disse skolene.  Gro begynte den første september og arbeidet på misjonskontoret til vi reiste tilbake til Peru. Hun likte det varierte og interessante arbeidet med misjonens skoler.  Vi hadde søkt om opptak for Maino på Kristelig Gymnasium (KG). Svaret var positivt, og videre skolegang var med det i orden for Maino. Overgangen til skole og ungdomsmiljø i Norge var ikke like lett for henne, men hun fikk et par gode venninner på KG og likte seg på skolen. Lewi begynte i 6.klasse på Østensjø skole, i samme klasse der han gikk sist vi var i Norge. Det var ikke lett å omstille seg til norske forhold. Tross alt hadde han bodd i jungelen i Peru i nesten ti av sine tolv år.  Lewi lengtet nok ofte tilbake til Tigre Playa, mens Maino forstod at som femtenåring måtte hun ut av jungelen for å fortsette sin skolegang. Etter hvert ble de kjent med barn og ungdom på deres egen alder i Salem. Det betød mye for dem å få venner i menigheten.

Besøk i menigheter og arbeid blant ungdommene i Salem

Jeg tok kontakt med menighetene som støttet oss og andre jeg kjente fra før. Noen av de første menighetene jeg besøkte etter vi kom hjem, var Betania, Sokndal, menigheten på Langøy ved Kragerø og Kristi Menighet i Halden. Det var veldig gledelig å treffe igjen gode venner på disse stedene.  Allerede i begynnelsen av september fikk jeg forespørsel om å være fast predikant i Zion, Stavanger noen uker den høsten. Menigheten var uten forstander. Jeg begynte i oktober og var der frem til jul. Det var en fin tid, og jeg fikk mange gode venner der. Mot slutten av tiden i Stavanger, fikk jeg brev fra Salem, Oslo ved pastor Hans Friberg. De ønsket meg som ungdomspastor i menigheten. Vi ba over dette, og kjente at det var Herrens vilje for oss som familie. Vi hadde tenkt mye på Salem mens vi forberedte oss til hjemreisen. Dessuten var det utvilsomt best for barna våre å være i Oslo på stedet og i menigheten de hadde noe tilknytning til fra tidligere. Det var også en stor fordel både for barna og oss å bo i nærheten av foreldrene våre etter mange år i Peru. De var glade for muligheten til å se mer til oss og barnebarna, noe som selvfølgelig var gjensidig.  Jeg begynte i Salem fra nyttår 1981.

Nå begynte en tid med mange aktiviteter for hele familien. For meg var det mange nye oppgaver blant den store ungdomsflokken i Salem. Foruten ungdomsmøter og leirer, hadde jeg ansvar for undervisningen av lesebarna (tentro). Det ble også en god del kontorarbeid og deltagelse på de vanlige møtene i menigheten. Det var inspirerende å jobbe med de unge i Salem. Vi hadde flere turer med ungdomskoret til andre menigheter, bl.a. til Zion, Stavanger og til Linköping i Sverige, der vi overnattet på menighetens slott Bjärka Säby. Det var mange fine leirer på Sveahytta med lek og moro, men også med sterke åndelige opplevelser. Jeg glemmer ikke en leir et år da Tom Aune var med som bibellærer. En kveld kjente vi Guds nærvær på en spesiell måte, og mange av ungdommene ble åndsdøpt. I påskene ble det arrangert leir i Atrå ved Rjukan, der også ungdommer fra et par andre menigheter deltok. Da var det skiturer på fjellet hver dag og møter på kveldene. Aril Svartdal var med som forkynner og medarbeider på disse påskeleirene.

En kveld etter et møte i Salem stanset fem latinamerikanere igjen og ville ha en samtale. De hadde fått vite at jeg snakket spansk, og nå spurte de om ikke jeg kunne starte med bibelundervisning på spansk. Det var en liten gruppe troende fra ulike land i Latin-Amerika som holdt en del sammen. Vi fikk låne lokalene til Navigatørene i Oslo sentrum, og startet med bibelstudier der på tirsdagskvelder. Flere kom til og ble frelst. For å gjøre en lang historie kort, ble dette begynnelsen til den spansktalende gruppa i Salem. Perumisjonen fortsatte sine samlinger de årene vi var i Norge. Når jeg hadde mulighet, var jeg med på samlingene som ble holdt i hjemmene.  Gro deltok på de aller fleste møtene til Perumisjonen mens vi var i Oslo.

Sommerferier med familie og venner 1981 og -82

Sommeren 1981 var vi på biltur sammen med mine foreldre i Sverige der vi besøkte noen av fars søsken og slektninger, og kjørte også til huset i Bofara der min familie bodde mine første sju år. Derfra kjørte vi videre til Ljusne ved Bottenviken dit vi flyttet og bodde i flere år. Det var første gangen jeg var på de traktene siden vi flyttet fra Ljusne til Vålberg i Värmland da jeg var 14 -15 år. I 1960 flyttet vi til Norge. Mor var fra Sandefjord der mormor og andre slektninger bodde.  Men ferden gikk ikke dit, men til Oslo der min far fikk arbeid. Vi besøkte også slektninger i Stockholm på bilferien i Sverige. Samme sommeren tilbrakte vi en uke av ferien på en hytte nær Oslo. Den fikk vi låne av gode venner i Salem.

Sommeren etter, i 1982 ble vi hele familien innbudt til å være en ukes tid på Langøy for en kombinasjon av møter i menigheten og ferie. Der hadde vi noen fine dager hos vennene Wiik.  Menigheten på Langøy støttet trofast misjonsarbeidet i Peru i mange år. Fra Kragerø reiste vi videre til Sokndal og derfra ut til Rekefjord. Vi hadde fått låne en hytte like ved fjorden av venner i menigheten. Det ble både fiske, bading og besøk til venner i løpet av de par ukene vi var i Rekefjord. De fleste av våre søsken bodde i eller nær Oslo, så dem var det lett å treffe. Mens Kari og Halvor, søster og svoger til Gro bodde i Atrå i Telemark. Det ble flere besøk til dem mens vi var hjemme. Det var også stas å besøke småbruket i Gransherad som mine foreldre leide til feriested.

Nybygg i Sannergata 12

Det forelå planer om nytt kirkebygg for menigheten Salem da vi kom til Norge sommeren 1980. Utpå høsten 1981 ble det gamle lokalet fra 1919 revet, og byggeprosjektet startet for nye Salemkirken. Det ble en omflakkende tilværelse for menigheten med møter i forskjellige lokaler som vi leide den tiden. Søndagsmøtene ble holdt i Folkets hus på Grünerløkka, mens ukemøtene var i lokalene til menigheten i Møllergata 40. Salem leide kontorlokaler i en gammel bygård i Maribogata i Oslo sentrum. Det ble gjort mye dugnad av menighetens medlemmer i byggetiden. Dugnaden ble utført i samarbeid med byggmester Rolf Holm som stod ansvarlig for prosjektet.

I forbindelse med innvielsen av den nye Salemkirken, 17. april 1983, hadde jeg gleden av å døpe 17 ungdommer i et av møtene. Det var fantastisk å flytte inn i det nye bygget med stor og lys kirkesal, kafé og peisestue, foruten rom til barne- og ungdomsarbeidet, radiostudio og kontorer. Spanskgruppa holdt nå sine møter i B-salen, og stadig flere spansktalende kom til samlingene. I løpet av disse årene i Salemkirken, fikk jeg anledning til å besøke flere steder for bibeluker og møter, blant annet en bibeluke i Storsteinnes og en uke i Ballangen.

Gjerdesaga

Den har sin egen historie. Gjerdesaga ble brukt under byggingen av den nye Salemkirken. Da ingeniøren som var ansvarlig for bygget, ryddet ut sine verktøy våren 1983, spurte jeg ham om det var mulig å gi denne saga til misjonen i Peru.  «Hva skal den i tilfelle brukes til?» var svaret jeg fikk. Jeg forklarte at vi skulle flytte fra landsbyen i jungelen der vi hadde bodd i mange år.  Vi planla et nytt senter for arbeidet i en større landsby i området der vi arbeidet. Flyttingen innebar at vi måtte bygge et nytt hus, og etter hvert ville det ble behov for både kirke og andre bygg. Han lo litt, og sa at det nok ikke var aktuelt. Men noen uker senere fikk jeg en telefon fra ham. «Hvor skal jeg levere saga?» var det overraskende spørsmålet.  Det viste seg at byggefirmaet bestemte seg for å gi saga til misjonsarbeidet i Peru.  Ingeniøren fortalte at de hadde byttet alt det elektriske, inklusive en ny og sterkere elmotor i saga. Dessuten var det vedlagt tre nye 17“sagblad med ståltenner. Vi er veldig takknemlig til byggefirmaet for denne gaven. Den ble brukt i mange år til stor nytte for arbeidet i jungelen.

Misjonsarbeidet i Peru og Sør-Amerika konferanse mai 1983

I Peru fortsatte Eva og Rudolf Wilhelm arbeidet på Tigre Playa og besøk i landsbyene i området. Sommeren 1981, et år etter vi reiste fra Peru, kom familien Vervik til Tigre Playa der de arbeidet fram til juni 1983. De var sammen med Eva og Rudolf det første året, mens de det meste av det siste året var alene som misjonærer på Tigre Playa. Familien Wilhelm og lærer Martha de Jong reiste til Norge sommeren 1982 etter en periode på fire år. Familien Wilhelm kom med fly fra Peru til Oslo sommeren 1982. Da kjøpte de en Folkevognbuss som de kjørte med helt til Alta der de bodde under oppholdene i Norge. Filadelfia, Alta var deres utsendermenighet. Reidar og Ingrid Vatne var en kort tid på Tigre Playa sommeren 1983, først noen uker sammen med Gunnar og Oddbjørg før familien Vervik reiste til Norge i juni, og deretter var de en kort tid alene. De reiste til nye oppgaver ikke lenge før Rudolf og Eva kom tilbake til Tigre Playa sammen med lærer Birgitte Krogtoft på ettersommeren det året.

Vi møtte Rudolf og Eva Wilhelm igjen på Sør-Amerika konferansen på Notodden i mai 1983.  Da vi møttes, snakket vi om det framtidige misjonsarbeidet i området langs elvene i provinsen Alto Amazonas der vi til nå hadde hatt landsbyen Tigre Playa som senter for arbeidet. Vårt kall til å fortsette arbeidet blant jungelbefolkningen i Peru var fornyet. Tiden i Norge hadde gitt oss nye krefter og styrket oss i kallet. Vi delte våre tanker om å flytte fra Tigre Playa til en av de to voksende landsbyene i området, enten vestover til Saramiriza eller østover til San Lorenzo. Men vi var fortsatt usikre på hvilket av disse stedene som var det rette for oss.

Det viste seg at Eva og Rudolf hadde gått med de samme tankene helt fra før de forlot Peru. De fortalte at de følte fred for å flytte nedover Marañon til San Lorenzo eller til en annen landsby i det området. De planla ny utreise i august samme år, mens vi regnet med enda et år i Norge. Rudolf fortalte at det kanskje ble mer hast med flyttingen enn vi hadde tenkt oss.  De hadde nylig fått brev fra misjonærene ute. De fortalte at Marañon gravde ut en stor del av øya og den store sandbanken utenfor Tigre Playa.  Det var frykt for at landsbyen også ville rase i elva etter hvert.

Sommer og tur med Europa-team til Spania i 1983

På våren dette året ble jeg invitert til å være med som bibellærer på en tur med et Europa-team til byen La Coruña i Spania. Vi hadde aldri vært i Spania og heller ikke vært med på evangeliseringsturer i regi av Europa-team tidligere. Invitasjonen tok vi imot med glede og forventning. Maino hadde vært med på en slik reise året før. Hun reiste sammen med gruppen og dens ledere til Spania med tog via Paris. Gro, Lewi og jeg kjørte med bil sørover, men vi satte først kursen til Torre Vieja ved Middelhavskysten. En av vennene i spanskgruppa, en spansk dame gift med en nordmann, hadde et rekkehus ikke langt fra stranden i Torre Vieja. Da hun hørte at vi skulle til Spania, inviterte hun oss til en uke hos seg. «Dere trenger en ferie før dere reiser videre til La Coruña», mente hun. Det takket vi ja til, og hadde noen deilige dager hos den gjestfrie damen.

Da uken var omme, kjørte vi tvers over Spania med et lite stopp i Madrid før vi fortsatte vestover til La Coruña ved Atlanterhavskysten.  Der hadde vi en fin tid sammen med de norske ungdommene og deres ledere Hanne Miriam og Tor Inge Andersen. De samarbeidet med en pinsemenighet i byen. Hele gruppen deltok med sang og vitnespyrd på møter og samlinger i menigheten på kveldene. På formiddagene var vi sammen med ungdommene ute på gata og i små parker der de sang spanske kor og framførte evangeliet med pantomime teater. Det var særlig barn i alle aldre som samlet seg, men også noen unge og voksne stoppet opp for å høre sangen og se framføringen. Jeg hadde bibelundervisning for ungdommene et par timer på ettermiddagene. Ellers ble det arrangert hyggekvelder og utflukter sammen med menigheten. Det ble en fin tid både for oss og de unge.

På veien hjem fra Spania, besøkte vi familien Wilhelm som da var i Sveits på vei til en ny periode i Peru. Der besøkte de venner, menigheter og familie av Rudolf, som er fra Sveits. Birgitte Krogtoft (Lindgren) fra Lofoten reiste med dem for å undervise barna deres og ellers hjelpe til i misjonsarbeidet. Det var hyggelig å møte dem igjen og se det vakre fjellandet. Maino kjørte med oss tilbake til Norge, mest fordi hun ville treffe sine gamle venner og skolekamerater fra Tigre Playa i Sveits.

Høst og vinter 1983

Utover våren og sommeren tenkte vi mye på samtalene med Rudolf og Eva på konferansen. Vi ble litt urolige for tanken på å stanse i Norge et år til. Kanskje burde vi reise ut til nyttår?  Vi var usikre på det, men jeg følte det riktig å slutte i Salemkirken for å besøke menigheter for misjonsmøter og samle inn midler til vårt videre arbeid i Peru. Jeg sa opp stillingen som ungdomspastor og sluttet i august. Da hadde jeg allerede kontaktet flere menigheter for besøk, først og fremst de som hadde støttet oss fast eller mer sporadisk tidligere. Men også andre menigheter var åpne for besøk. Den gangen avtalte ofte menighetene besøk til skolen(e) på stedet.  Mange skoler ønsket besøk av misjonærer som kunne vise lysbilder og gjenstander fra ukjente land og folk og fortelle fra misjonsarbeidet. Mens jeg reiste, fortsatte Gro sitt arbeid på misjonskontoret. Maino hadde avsluttet videregående på KG og gikk et halvårs kurs på en skole der hun lærte om matlaging og husarbeid.  Etter et år på Østensjø skole hadde Lewi begynt på ungdomskolen på KG høsten 1981.  Denne høsten begynte han på det siste året. Han likte seg bedre på KG og klaget aldri på den lengre veien ned til byen.

Vi ønsket i utgangspunktet at Lewi skulle avslutte ungdomsskolen på KG følgende sommer, for deretter å gå videre på High School hos Wycliffe i Yarina Cocha, Peru.  Men nyhetene i brev fra Rudolf da de kom tilbake til Tigre Playa, gjorde at vi fant det best å planlegge for utreise allerede rundt nyttår. I brevene leste vi at elva gravde seg stadig mer innover mot Tigre Playa.  Øya utenfor var borte, den store sandbanken var også vekk, og noe land nederst i landsbyen raste ut. I løpet av høsten bestemte Rudolf og Eva seg for å flytte nedover Marañon, til Industrial nedenfor San Lorenzo og like ved munningen av elva Pastaza.  De håpet på å være ferdige med de nødvendige forberedelsene for å flytte dit i løpet av de første månedene av 1984.

Planlegging for reise til Peru

Men hvor skulle Lewi gå på skole for å avslutte ungdomsskolen om vi reiste til Peru etter jul? Det var ikke noe alternativ å forlate han i Norge, heller ikke kunne Gro undervise Lewi det siste halvåret av ungdomsskolen under uvisse forhold på Tigre Playa. Da ville han heller ikke få noen avslutningspapirer fra norsk skole. Etter en del fram og tilbake ble det bestemt at han skulle gå det siste halvåret på den norske skolen i Paraguay. Lewi var ikke særlig motivert for det. Han ville heller være med oss til Peru og ha Gro som lærer. Men da han forstod at det ikke var mulig, innstilte han seg på å være noen måneder på skolen i Paraguay. Vi ba mye om at det tross alt ville bli en god tid for ham der. Maino ville gjerne være hos våre venner Burgdorf i Evansville, USA for å praktisere og lære mer engelsk. De ønsket henne velkommen til å være hos dem våren 1984. Planen hennes var å reise tilbake til Norge etter sommeren for å gå på bibelskolen på Hedmarktoppen det påfølgende året.

Salemkirken ville fortsatt være vår utsendermenighet, mens Zion, Stavanger ble ny støttemenighet i tillegg til dem vi hadde fra tidligere. Høsten gikk fort. Gro sluttet på misjonskontoret i begynnelsen av desember for å få mer tid til å pakke ned sakene våre. Jeg var også mer hjemme de siste ukene og talte i menigheter nær Oslo i helgene. Leiligheten vår på «Mamre» måtte tømmes og vaskes før jul. Kjelleren på “Mamre” skulle bygges om. Ingenting kunne lagres der. Dermed måtte vi se oss om etter et annet sted å lagre møblene våre.  Det løste seg ved at vi fikk plassere det på stabburet på gården til venner litt utenfor Oslo. Noe pakket vi ned for å sende med båt til Peru. Gjerdesaga kom i en stor trekasse. Vi fikk plass til noen mindre verktøy i den. Brukt tøy ble stappet ned som fyllmateriale i kassa. Innen jul var alt pakket og klart, leiligheten var tømt og bilene solgt. Det som skulle sendes med båt til Peru, var ekspedert, og flybillettene var innkjøpt. 

Vi hadde en hyggelig julaften hos Gro sine foreldre på Skøyenåsen. Mine foreldre var også sammen med oss.  Det ble en fin, om enn litt trist avskjedskveld med foreldre og besteforeldre.  Da visste vi ikke at avskjeden på flyplassen noen dager etter, var siste gang vi så dem.  Men takk og lov; i Guds Ord har vi løfter om oppstandelse og evig liv. I 1.Tes.4.13 leser vi: «Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp».