Kp.72, 73, 74 og 75 står ovenfor dette kp.71 på kategorien “SARAMIRIZA -nytt senter for arbeidet”. Kp.70 står øverst av tre innlegg på kategorien “I Norge 1980 -83 -Veien videre”.
En misjonærfamilies hverdagsopplevelser i Peru – fra Andes til Amazonas.
Misjonen på flyttefot i Øvre Amazonas, Peru
Artikkel i Korsets Seier 30.11.1984 – Skrevet av Gro og John Agersten på Tigre Playa 28.09.1984.
Tilbake i Peru: Fra Lima til Tigre Playa
Etter tre og halvt år i Norge var det med stor glede og spenning vi vendte tilbake til misjonsarbeidet i Peru. I hovedstaden, Lima, møtte vi en menighet i vekst og utvikling. Herren bruker de svenske misjonærene Lindgrens til stor velsignelse i millionbyen. Sammen med misjonærer fra flere land, nasjonale pastorer og evangelister arbeider de utrettelig for å bringe evangeliets lys til de mange som vandrer i mørke og fortvilelse i asfaltjungelen.
Men vi skulle videre til en annen jungel, nemlig Amazonas grønne, ugjennomtrengelige regnskog i Perus nordøstre del. Også der lever mennesker i stort åndelig mørke som har rett til å høre det livgivende Ordet. Et stort jetfly brakte oss på under en time til jungelbyen Pucallpa. Ved en vakker innsjø litt utenfor byen har organisasjonen Wycliffe sin base. De driver et stort alfabetiseringsarbeid blant de mange indianerstammene i jungelen. Takket være deres innsats har mange av stammene nå sitt skriftspråk og grunnskoler. Hovedmålet er å oversette Det Nye Testamentet til alle disse språk, og det målet er de langt på vei til å nå. Wycliffe samarbeider med Jaars (Jungel Aviation and Radio Service) som også har sin base i Yarina Cocha. Denne organisasjonen har flere småfly som bringer oversetterne og misjonærene raskt og sikkert til de mest bortgjemte steder i dette veldige regnskogområdet.
Denne kontakten har også vært til stor nytte for oss.
I et lite enmotors fly fortsatte vi ferden nordover. Under oss lå jungelen som et grønt teppe bare brutt av store og små elver som bukter seg gjennom landskapet. Her og der skimtet vi en hytte eller en landsby. Etter nesten tre timers flyvning øynet vi den brede elven Marañon – og der ligger landsbyen Tigre Playa med husene som en perlerad langs elvebredden. Tigre Playa har siden 1970 vært sentrum for vår misjons arbeid i Øvre Amazonas. Etter å ha bodd her i mange år, føles det som å komme hjem.
Bibelundervisning og helsearbeid
Den årlige Bibeluka var i full gang, og gjensynsgleden ved å møte kjære venner var stor. Misjonærene Eva og Rudolf Wilhelm og læreren for de norske skolebarna, Birgitte Krogtoft tok hjertelig imot oss. Bibeluka er en festuke for de kristne i distriktet. Her møtes søstre og brødre fra mange landsbyer og av ulike stammer. Avstandene er store, og ofte kan de nok føle seg alene i kampen mot synd, ugudelighet og overtro. Bare det å møtes er en stor oppmuntring og styrke. De hungrer etter å lære mer, og oppmerksomheten er stor på bibeltimene og møtene.
Deltagerne på Bibeluka venter på oss da flyet sirkler over misjonens område før landing. Det lille bildet viser sandbanken som hadde bygd seg opp utenfor øvre del av Tigre Playa, men som forsvant i elva!
Vanligvis holdes det også årlige 14 dagers bibelkurs for ledere og evangelister på Tigre Playa. Stedet har dessuten i alle disse årene vært et sentrum for helsearbeidet i distriktet. Fra fjern og nær har syke funnet veien til misjonen. Misjonærene har ofte følt på manglende kunnskap og ressurser, men har hjulpet i den utstrekning de har maktet. Evangeliets budskap har samtidig blitt forkynt, og mange steder har åpnet seg for evangeliet gjennom denne kontakten.
Ofte på reiser
Båten går alltid lastet med bibler, bibeldeler og annen kristen litteratur. Men enda er det mange som ikke kan lese, og vi håper å utvikle mer den påbegynte kassett-tjenesten. Medisiner mangler heller ikke i lasten på disse reisene. Medisinsalg og sykebehandlinger opptar en stor del av dagen. Dessverre er den statlige helsetjenesten svært dårlig utbygd i jungelen. Det mangler nok ikke på vilje, men avstandene er så store, og ressursene små. Steder uten fast virksomhet burde besøkes oftere og over lengre tid. Behovene er store både åndelig og materielt, men arbeiderne for få. Vår stadige bønn er flere arbeidere, både nasjonale vitner og misjonærer.
Flodbåten «Alli Shungo» har vært til uvurderlig hjelp i arbeidet i dette vidstrakte området der elvene er de eneste ferdselsårene. I uker av gangen har båten vært misjonærenes hjem og sikre framkomstmiddel på de mange reisene langs elvene. Reisene har bydd på mange farefulle og strabasiøse opplevelser gjennom årene, men Herren har holdt sin bevarende hånd over sine utsendinger. Landsby etter landsby er blitt besøkt. Mange steder har nå egne kirker, de fleste bygd som folkets egne palmehytter på påler og tak av palmeblader. I landsbyer der det ennå ikke er noen troende, blir skolen eller det største huset møtested.
Store forandringer
I løpet av det siste halvåret har det skjedd store forandringer på Tigre Playa. Strømforholdene i elva har over lengre tid endret seg, og da vi kom tilbake fra Norge i februar, var hele den store sandbanken utenfor landsbyen revet vekk av elva. Nå tar elva også store stykker av fast land. Mange av innbyggerne på Tigre Playa har flyttet palmehyttene sine lenger inn mot skogen for å unngå at de raser ut i elva. Men det er begrenset hvor langt inn de kan flytte. Det er bare et stykke land langs Marañon som er beboelig. Lenger inn er det lav våtmark og sump. Lenge var det ganske rolig her ved misjonens område, men i det siste har det gått flere store ras her også. Et par ganger jafset elva til seg stykker på 40 -50 meters lengde i løpet av en halv time.
På det største bildet raser en palmehytte ut i elva. Brødre i menigheten på Tigre Playa har begynt å rive veggene på kirken. Det er mye godt materiale som kan brukes for å bygge kirken lengre vekk fra elva.
Ras og rivning av kirken og misjonærboligene
I mai begynte nedrivningen av kirken som da hadde kommet faretruende nær kanten. Like etter stod de to misjonærboligene for tur. Elvekanten går nå i slutten av september 1984, tvers gjennom den ene boligen og langs grunnmuren til den andre. Men det er bare sementgulvene som står igjen etter rivningen. En god del av materialene kan benyttes på nytt. Det er ikke godt å vite når elva vil stoppe sine utgravinger. Misjonærene ser det derfor umulig å fortsette å bo og virke ut fra Tigre Playa. Vi vet at alt dette er i Herrens hånd. Denne vissheten har hjulpet oss gjennom en vanskelig tid.
Gjenoppbygging og utvidelse av arbeidet
Allerede mens vi var i Norge, forstod vi at Herren hadde noe nytt i beredskap for oss. Det ble klart for oss at dette muligens innebar at arbeidet skulle tas opp på et nytt sted. Det som nå skjer på Tigre Playa har stadfestet dette for oss. Det er forbundet med mye arbeid og mange vanskeligheter å bygge opp et nytt senter for arbeidet her i jungelen. Men nå er det ingen annen mulighet enn å trosse vanskelighetene og starte opp på et nytt sted. Misjonærene Wilhelm har også kjent på det samme, og vi delte disse tankene med hverandre da vi var sammen på Sør-Amerika konferansen våren 1983.
Eva og Rudolf Wilhelm flytter til landsbyen Industrial
I slutten av mai flyttet familien Wilhelm nedover (østover) Marañon til en landsby ved munningen av Pastaza elva som renner ut i Marañon fra nord. Rudolf Wilhelm har i tiden etter flyttingen vært tilbake på Tigre Playa for å rive ned huset deres her. Alle brukbare materialer er nå fraktet ned med fraktebåter til Industrial. Det er store behov og utfordringer i dette området fra San Lorenzo til Industrial og til landsbyer i Pastaza. Det er små vennegrupper på flere av disse stedene som vi misjonærer har besøkt fra Tigre Playa sammen med lederen for menigheten i San Lorenzo, Humberto Marichin. Nå vil arbeidet i det området forsterkes og utvides. Noe vi takker Herren for.
Den 9. mai gikk dette store raset inn mot kirken og opp mot vårt hus. Rivningen av kirken hadde allerede begynt, og resten ble revet ned i løpet av kort tid.
Ny flodbåt til arbeidet på den vestre delen av feltet.
For kort tid siden kunne misjonen gå til innkjøp av flodbåten «Doulos». Den var tidligere brukt av en misjonær i Iquitos, som nå hadde kjøpt en større båt. Kjøpet ble finansiert av midler fra forskjellige menigheter og organisasjoner, bl.a. av midler fra “Aksjon Håp»- innsamlingen i fjor. Vi takker Gud for dette gode hjelpemiddelet i arbeidet. Som båtens navn tilsier (Doulos betyr tjener), er vårt ønske at den skal tjene befolkningen i distriktet og være med å avhjelpe både åndelig og legemlig nød.
«Alli Shungo» fortsetter sin tjeneste ut fra Industrial, der den vil bli til stor nytte for arbeidet i den delen av jungelen, på reiser som Rudolf og Eva Wilhelm vil foreta til San Lorenzo og øvrige landsbyer i Marañon og Pastaza.
Vi planlegger flytting til Saramiriza
Etter mye bønn og overveielse har vi fått fred for å flytte oppover (vestover) Marañon til landsbyen Saramiriza. Da vi kom fra Bagua og reiste nedover Marañon for første gang i slutten av oktober 1969, altså for 15 år siden, var Saramiriza en liten bosetting med fire-fem palmehytter. Men for noen år siden ble landsbyen en av hovedbasene for oljevirksomheten i området. I forbindelse med oljeledningen som ble lagt derfra til kysten, ble det også anlagt en vei til byen Bagua.
Veien blir ikke vedlikeholdt, og er elendig. Men likevel trafikkeres den av lastebiler som hovedsakelig kjører med frakt til pumpestasjonen noen kilometer inn fra Saramiriza ved Marañon, som fungerer som havn for oljebasen. Stedet er i utvikling. Folk fra kysten og fjellet følger veien innover jungelen fristet av de store uberørte landområdene, muligheter for handel og for en eller annen jobb i oljekompaniet.
Misjonen fikk et område litt nedenfor Saramiriza av en av de første troende i landsbyen. Bildene viser brødre fra de nye menighetene i området som hjelper til med å hugge ut tomten i september.
Landsbyene langs Marañon fra Tigre Playa og oppover forbi Saramiriza og til Borja har helt fra den første tiden fått jevnlige besøk av oss misjonærer. I årene som fulgte har det vokst fram små menigheter og enkle kirkebygg på mange av disse stedene. Likevel er det fortsatt mange oppgaver som venter også i dette distriktet. Vårt ønske er å satse mer på bibelundervisning og ledertrening både ved lengre bibelkurs og gjennom bibelundervisning på kassett. Det er dessuten store behov for medisinsk hjelp, både blant mestiser og indianere i dette området.
Vi kommer fortsatt til å reise mye for å besøke landsbyene langs elvene nedover langs Marañon, langs Morona og til indianerne i de mindre bielvene. Her på Tigre Playa er vennene i arbeid med å bygge opp kirken igjen etter at den måtte rives ned. Den blir satt opp så langt fra elva som mulig, så får vi håpe at det ikke vil rase helt inn dit.
Det ble stadig mindre igjen av huset vårt. Det siste vi rev var badet, som lenge hadde vann fra vanntanken.
Vi for vår del har bodd i skolestua siden skolestua ble ledig i mai, like før familien Wilhelm flyttet. Skolestua står litt lenger inn fra elva enn misjonærboligene. Etter flyttingen dit ble det full fart på riving av huset vårt. Men elva rev stadig med seg store stykker av land i løpet av de følgende ukene. Den 30. august fant vi det tryggest å flytte over i flodbåten, så fra da av ble Doulos vårt hjem på ubestemt tid. Selv om vi har tatt vare på alt av materialer som kan brukes igjen, vil flytting og oppbygging bli et kostbart løft. Vi tror det er venner hjemme som vil være med å støtte slik at arbeidet blant indianere og mestiser i Øvre Amazonas kan fortsette og endog utvides.
Hilsen Gro og John Agersten, – Tigre Playa 28.09.1984
